Yderste, nøgne ø

Illustrasjon fra Billedmagazin for Børn, 1839

Ibsen åpner diktet Terje Vigen (1862) med linjene «Der bo’de en underlig graasprængt En / Paa den yderste, nøgne Ø; –». Fra dette er det blitt et vanlig begrep på en øy eller holme som ligger ut mot havet eller øde til. Her fra Kim Småges Nattdykk (1983): «Den skapningen som materialiserte seg i grålysningen på den ytterste nøgne ø, var såvisst ikke gudelik.»

Det er først å se uten å vise til Ibsens dikt i H.K. Borchgrevink, Glade Minder (1897, s. 4), der: «Staar jeg paa ‘den yderste nøgne ø’ og lytter til brændingens bulder».

Gjennom årene har to av de tre ordene overlevd stivnet i sine gamle former (nøgne og ø), mens yderste av en eller annen grunn oftest gjengis med t-er. Kanskje det er fordi det i utgangspunktet er ganske likt.

Vesteraalens Avis gir et typisk og optimistisk eksempel 17.1.2020 s. 15: «Om bare disse partiene, la oss si SP, får makt nasjonalt, vil det nærmest sprute penger og fagfolk ut på den ytterste nøgne ø.» Kanskje det er ironi, men avisen ligger bak betalingsmur (eller du må gå på biblioteket), og så nysgjerrig er jeg ikke på nyansene i denne avisen fra et øydistrikt uti havgapet i Nordland.

Yderste, nøgne ø