Engelsk: ride one’s hobby-horse; tysk: sein Steckenpferd reiten
En hjertesak, et standpunkt eller oppfatning man stadig (kanskje i overkant innstendig) kommer tilbake til, kan omtales som en kjepphest. Ofte er kjepphesten noe man rir, men man kan godt bare ha den. Cato den eldres berømte ceterum censeo: «forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», fremstår som læreeksempelet på en kjepphest.
En kjepphest er egentlig en leke laget av en stokk, gjerne med et hestehode formet i tre eller lignende øverst. Leken har lang dokumentert historie, og det er vel naturlig at barn har tatt en kjepp mellom bena og lekt at de red på hest i uminnelige tider. Det finnes også mange beskrivelser fra middelalderen der kjepphester inngår i mer rituell bruk. Slik er det i forbindelse med the morris dance i England, og tilsvarende Moriskentanz i Tyskland og andre steder i Europa.
Det engelske ordet for kjepphest, hobby-horse, er interessant. Selve ordet hobby skal stamme fra hobyn, som var en liten hesterase (Phrases.org) . Etymonline skriver at «The hobbyhorse originally was a ‘Tourney Horse,’ a wooden or basketwork frame worn around the waist and held on with shoulder straps, with a fake tail and horse head attached, so the wearer appears to be riding a horse. These were part of church and civic celebrations at Midsummer and New Year’s throughout England.» Hos Shakespeare er ordet brukt om løsaktige kvinner, se f.eks. The Winter’s Tale (l. 338), en konotasjon som formodentlig er overført fra midtsommerfeiringen (K. Brown 2014) som senere ble forbudt av kirken.
Britene må ha satt pris på festen, for helt tilbake til 1676 er det ifølge Etymonline dokumentert at hobbyhorse er brukt i overført betydning som «favorite pastime or avocation», og det er denne betydningen av uttrykket som er forkortet til ordet hobby. «The connecting notion being ‘activity that doesn’t go anywhere.’». Phrases.org skriver at det er dette som også utviklet seg til også å innebære en «favourite topic that one frequently refers to or dwells on; a fixation».
Her hjemme finner vi ordet kjepphest i overført betydning i boken Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande, basert på tekster som Jacob Nicolai Wilse først publiserte på tysk på 1780-tallet og oversatte i 1792 (s. 430): «Consistorial-Raaden tog sig for paa sin gamle Alder at udvælge den islandske Edda til sin Livbog, sit Livstudium eller rettere til sin Kiephest, skiønt den islandske Edda saare lidet interesserer Tydskland.»
Muligvis er det gjennom den snåle romanen Tristram Shandy av Laurence Sterne, der for øvrig de fleste karakterene på et eller annet vis fremstår som usunt opphengt i et eller annet, at kjepphesten har spredt seg som språkbilde fra engelsk til andre språk. I Tyskland, der Spydeberg-presten Wilse nok hadde plukket opp uttrykket, er uttrykket hevdet å komme fra oversettelsen av denne romanen i 1763 (Grimm, Redensarten-Index).
Dette påståtte språklånet blir alt i 1775 utfordret i Kiøbenhavns Kongl. priviligerede Nye kritiske Journal (spalte 175) hvor det i en bokanmeldelse av en roman av F. Nicolai kritiseres at oversetter har anført en note om Sterne der uttrykket er brukt i boken. Anmelderen skriver: «Jeder Mensch hat sein Steckenpferd, er et Ordsprog, som har været i Tydsken, længe førend Tristram Shandy var til; men vi havde oversat det: ‘Et hvert Menneske har sin Kiep eller sit Kosteskaft at ride paa’.» Noe sånt er det dog ikke mulig å få treff på i Nasjonalbiblioteket, ei heller i søkbare bøker på tysk. Kan uttrykket på kun 12 år ha blitt så allment at det føltes som noe som alltid hadde vært i der?
Sternes roman hadde en oppsiktsvekkende og umiddelbar appell og innflytelse i den tyskspråklige kulturen. Det er ikke helt utenkelig at den engelske kjepphesten galopperte ut i verden gjennom ham. Annet er hvert fall ikke mulig å påvise.
Klisjeer.no har også en kjepphest, og det er å undersøke påstander og sitater så grundig som det lar seg gjøre. Eksempelet fra Cato d.e. i innledningen må dermed sjekkes. Det finnes, viser det seg, overhodet ingen skriftlige kilder der han gir uttrykk for sitt berømte ceterum censeo. Charles E. Little undersøkte anekdoten og publiserte i 1934 artikkelen «The Authenticity and Form of Cato’s Saying ‘Carthago Delenda Est’». Little må konkludere med at den romerske politikeren neppe avsluttet hver tale (uansett tema) med å si: Ceterum censeo Carthaginem esse delendam, forøvrig mener jeg Kartago bør ødelegges, men derimot gjennom flere forfatteres verker langsomt ble tillagt sitatet til et fullt retorisk poeng 200 år eller så etter sin død rundt 150 fvt.