Male fanden på veggen

Rowlandson The Chamer Genius 1812

 Illustrasjon: Thomas Rowlandson, The Chamber of Genius, 1812

engelsk: paint too bleak a picture, assume the worst; tysk: den teufel an die wand malen

Fremstille saker som verre enn de er. Anta det verste. «Jeg maler fanden på veggen, / Så vet jeg hvor jeg har ham», sier Gene Dalby i et dikt i samlingen Øm ulv fra 1990. Det kan være et godt råd.

Peder Syv (1682, nr. 62) skriver om djevelen at man «har ej behov at male hannem paa veggen, hand kommer vel selv i huset». Det kan forstås fatalistisk: Det er unødvendig å male situasjonen så mørk, for det kommer til å gå dårlig uansett. Omtrent slik finnes det også i Moths ordbok fra samme tid: «Mand tør ei ved at male fanden pâ veggen, hand kommer nok alligevel».

Ivar Tryti (1997, s. 67) mener at dette uttrykket har sammenheng med en forestilling fra folketroen. Om noen snakker om ulykke eller ulv og annet uhumskt, vil det medføre at det dukker opp, som troll i ord. Flere andre bøker om fraser og talemåter antar også at det i sin tid ble oppfattet ganske konkret og som et slags tabu. Blant annet er det nevnt som tradisjon i J.M. Thieles Danmarks Folkesagn (1860, b3, s. 196) med henvisning til en tysk folkeminnekilde: «Man maa ikke male Fandens Billede paa Væggen, thi da kommer han selv». Også Vannebo 2011 og Evensberget/Gundersen 2012 antar det ble oppfattet bokstavelig.

Variantene er i overensstemmelse med de eldste eksemplene jeg har gravd opp: I en av Geiler von Kaysersbergs prekener (lagt over Sebastian Brants berømte verk Narrenes skip), Des hochwirdigen doctor Keiserspergs narenschiff fra 1498 (utg. 1520, bl. 77a): «Es ist nitt not das man yn [den teufel] an die wand mal, er kumpt on das, als man gemeinliches spricht». Da var det altså allerede en allmenn (gemeinlich) talemåte. Og i et håndskrift som antas å stamme fra 1300-tallet, lyder det altså «Man darff den tevffel nit an dy wannt molen, er kumpt wol selber jn das haus» (Hoffmann, Deutsche Sprichwörter 1870 nr. 121). Latindiskusjonen som står i tilknytning til sistnevnte, gir en ganske annen bruksforklaring: Dette sies om to slags menn, den første om den som til stadighet påkaller djevelen (banner), den andre om den som holder seg med umoralske kvinner (mulieres libidinosas) i sitt hus.

Martin Luther, som en del synes å tro er opphavsmannen til formuleringen, advarer i 1519 mot å male djevelen over døren. Først gjør han det i trøsteskriftet Eyn sermon von der bereytung zum sterben (om å forberede seg på døden): «Nun muß man in disem handel allen fleyß ankeren, das man diser dreyer bild keins zu hauß lade, noch den teuffel vber die Thür male.» Luther brukte det flere ganger, også med tillegget om at djevelen nok skal komme av seg selv.* I Sebastian Francks Sprichwörter (1541, bl. 42) er det gitt ordspråksstatus: «Man darff den Teufel nicht über die thür malen, er kommt selbs ins hauß». Det ligner en del på uttrykket når man snakker om fanden så kommer han, som i dag er vanligere brukt om solen. Alt dette er en form for det romerne kalte lupus in fabula, ulven i fortellingen, et kjent virkemiddel i litteraturen og antagelig en urgammel forestilling i folketroen.

Etter hvert har begrepet endret innhold til dagens betydning av å ytre seg pessimistisk. Presten Claus Pavels dagbokoppføring 3.2.1815 (utg. 1867, s. 23) kan virke som en slags overgangsanvendelse som dekker begge meninger: «ulykkeligt synes imidlertid mit kjære Danmark at være og langt ulykkeligere end Norge, naar dette kun selv vil være lykkeligt, og ikke saalænge male Fanden paa Væggen til han virkelig kommer».

Det blir kreativt hos Claus Fasting når han i 1837 (s. 133) i en flott ordflom skriver at man «maler Fanden af med Horn i Panden, med Kløer og Laller, og med tusinde Narrestreger, og han kyser neppe Børn mere; man skulde male ham i en Munks Lignelse.» Helt forbilledlig er frasen brukt i avisen Den Constitutionelle 9.2.1838  (s. 1): «Ingen ahnede, at det var saa farligt, som et gammelt Ordsprog siger, at male Fanden paa Væggen. Kl. 11½ var Forestillingen forbi, og et Par Timer efter var den hele Bygning en uhyre Helvetespøl». Stykket hadde vært Mozarts Don Giovanni, der tittelpersonen trekkes ned i helvete i siste scene. 

Man hører det nok ikke så mye på engelsk, men det virker kjent i Shakespeares Macbeth (1605, 2,2) hvor Lady Macbeth sier at det er barnslig å frykte malte djevler: «Give me the daggers. The sleeping and the dead / Are but as pictures. ’Tis the eye of childhood / That fears a painted devil.» Om det var noen som uansett ikke fryktet at djevelen dukket opp, bør det vel være Lady M!

Digi.no antar 23. januar 2004 at IT-selskapet Oracle i en antitrustsak fra USA «under avhørene malte Microsoft-fanden på veggen i så sterke farger som mulig». Om man først skal male denne djevelen, er det antagelig lurere å begrense seg til svart. Svartmaling av situasjoner er som kjent samme pessimistiske sak.

—-

*For den som vil ha hele Luther: Wider das Bapstum zu Rom, vom Teufel gestifft (1545, upag., ca. s. 58): «JA so gehets zu, und so mus es zugehen, wenn man den Teufel uber die thür malet, und zu gefattern bittet. Es hat noch mühe genug, das es selig hinaus gehe.» Videre i en preken datert 1534, trykket i Trostschrifften und Predigten (1543, upag.): «Malet jr ja nicht den Teufel uber die Thür, und bittet jhn nicht zu Gevattern, Er kompt dennoch wol». Her får vi også får dette tillegget om at han kommer av seg selv. 
Male fanden på veggen

Legg igjen en kommentar