Såra og vonbroten

James Gillray: Ahithophel in the Dumps, 1782

Denne nynorske formuleringen er gått uoversatt inn i bokmålsfraseologien enten for å være skuffet (von = håp: brutte forventninger) eller også bare et uttrykk for å være såret og lei seg. Det anvendes gjerne parodisk og humoristisk.

Opphavet er politikeren Kjell Bondeviks uttalelse på direktesendt fjernsyn da han hadde mislykkes i å danne regjering 9. mars 1971 (sitert fra Sørbø, Slik sprakk koalisjonen, 1971 s. 106): «Eg er djupt såra og vonbroten over at Senterpartiet, som gjekk sterkt inn for å få meg til å prøva å skipa ei ny regjering, mot mitt personlege ynskje, ikkje sa greitt ifrå om sitt standpunkt.» Dagen etter fråtses det i utsagnet i samtlige aviser, som Norges Handels- og Sjøfartstidende 10.3.1971 s. 1: «En setning siteres livlig i stortingsrestauranten i formiddag: ‘Eg er djupt såra og vonbroten’».

Antageligvis var det noe med det følelsesladde og personlige i utsagnet som i 1971 var oppsiktsvekkende, samt at ordvalget hadde en umiddelbar appell som uttrykk for sutring. Ukebladet Aktuell (nr. 17/1971 s. 14) omtalte det som en patetisk erklæring. Alt 24. mars sier Kjell Magne Fredheim på Stortinget at «Tror hr. Korvald virkelig på det han her sier, er jeg redd for at også hr. Korvald blir både såra og vonbroten» (Stortingsforhandlinger 1970/71 s. 2295), og samme år i harselerer Asbjørn Øksendal (under pseudonymet Espen Vonlausmyr) videre i boken Æ stille mæ som statsminister (1971 s. 5): «Da den navngjetne dikteren Espen Vonlausmyr ikke fikk Nobel-prisen etter det vektige diktverket ‘Tungetale fra mors liv’, ble han djupt såra og vonbroten, må vite».

Det finnes noen få eldre eksempler på bruk av formuleringen. I avisen Dale-Gudbrand 24.2.1940 s. 1 kan man lese at noen «[kjende] seg narra og djupt såra og vonbroten» og Tarjei Vesaas skriver i Tårnet (1948 s. 175): «Ho synest her er noko løynt som ho knapt vil vedkjenne seg, for ikkje å bli såra og vonbroten.» Men det er først etter Bondevik at det blir en allmenn talemåte.

Når en er såra og vonbroten i dag, kan det nok stadig være parodisk, men slett ikke alltid. Gunnar Staalesen skriver eksempelvis i novellen «Død og tannpine» (fra De døde har det godt, 1996 s. 19): «’Jeg skal forsøke,’ mumlet jeg og gikk tilbake til kontoret mitt, uten å røpe med et ansiktsuttrykk hvor såra og vonbroten jeg var.» Det er uten videre (og ytterst tvilsomt) inntatt som synonym til «pinlig berørt» i Magne Rommetveits På godt norsk: synonymordbok for skulen (1996 s. 46).

Såra og vonbroten