Dråpen som får begeret til å renne over

Thomas Hood, The Comic Annual, 1830-årene

engelsk: (It is) the (last) straw that breaks the camels back;
tysk: der Tropfen, der das Fass zum Überlaufen bringt

Når et beger fylles med væske, er det på et tidspunkt én siste dråpe som får det til å renne over. Denne dråpen er dermed den utløsende faktor, det som får tålmodigheten til å briste. En liten, kanskje ubetydelig hendelse som utløser noe voldsomt.

Det er veldig mange ord i dette uttrykket, så latskap og effektivitet forlanger at vi forkorter det. Det var dråpen, kan vi si sint, eller nå renner det over for ham. Men det er altså snakk om samme surdeig.

De fleste europeiske språk har denne talemåten, både i en langform og en kortform. Engelsk er her raringen som i stedet har tatt opp det helt ekvivalente arabiske (og hebraiske) uttrykket om det siste strået som knekker kamelens rygg. Erkebiskop John Bramhall formulerte i 1658 øyensynlig dette først i England: «Tis the last feather that breaks the horse’s back», Against Mr. Hobs [Thomas Hobbes] (Works 1676 s. 683).

Pussig nok er det en forekomst av dråpen fra cirka samme tid, i Thomas Fullers The church-history of Britain fra 1655 (bind 10 s. 163): «Thus was the Scotch Nation full of discontents, […], as when the Cup is brim full before, the last (though least) superadded drop is charged alone to be the cause of all the running over.» Lignende varianter er ikke helt uhørt, men kamel-formuleringen er klart det mest gangbare.

En senere forfatter, han het sannelig Thomas Fuller, han også, utga i 1732 en bok med ordtak, Gnomologia (nr. 5120), der han inkluderer Bramhalls formulering med fjær og hest, men ikke sin navnebrors med beger og dråper. Senere blir den lokaliserte varianten med hest forlatt i engelsk for den arabiske (formodentlig opprinnelige) varianten med kamel, blant annet av Charles Dickens i Dombey and Son (1848): «As the last straw breaks the laden camel’s back, this piece of information crushed the sinking spirits of Mr Dombey.» Kortformen på engelsk er the last/final straw.

Også Frankrike har et dokumentert tilfelle av avgjørende dråper fra det syttende århundre, i et av Madame de Sévignés brev fra desember 1679: «la goutte qui fait répandre le verre». Anvendelsen virker allerede fullt utviklet, selv om ordet glass, verre, senere ble til vase i fransk.

I Norge kommer formuleringen til syne på trykk først 29.2.1852 i Morgenbladet. Det er en omtale av engelske forhold, og skribenten er tilsynelatende litt usikker på hva som er det gangbare begrepet på norsk (s. 3): «Det er imidlertid den gamle Historie om Haaret, der betyder [sic] Kamelens Ryg, eller Draaben, der faar Glasset til at flyde over». I litteraturen er det først å se hos Camilla Collett, «Tre dage i Versailles» (Sidste blade 1868 s. 125): «Er det for dristig at antage, at uden hende vilde Udbruddet drøiet, Gud ved endnu hvorlænge, – at hun var Draaben, der bragte Bægeret til at skumme over?»

Man skulle tro at når et uttrykk finnes på mer eller mindre samtlige europeiske språk, hadde det et antikk forbilde, men eldre bruk enn de nevnte fra 1600-tallet er ikke lett å finne. Om ikke det var Seneca den yngre, da.

Seneca skriver i det første århundre i ett av de mange brev til Lucilius (24,20) at vi dør hver dag: Det ikke er den siste dråpen som tømmer clepsydraen (antikkens vannklokker), men alle dråpene som har rent forut. Det sammenligner Seneca med menneskets siste time i livet. Vi møter på et tidspunkt døden, men det er alle timene forut som bringer oss dit. Den siste timen bare fullfører det hele. Seneca sier vel egentlig at denne dråpen bare er som en i havet. Du dør så langsomt at du tror du lever, for å si det med Bertrand Besigye.

Senecas sammenligning kan godt være opphavet til talemåten, men bildet er ikke helt det samme (noe avhengig av hvordan Senecas vannklokke fungerte), og det gikk sannelig lang tid fra han skrev dette til formuleringen manifesterer seg som frase.

Dråpen som får begeret til å renne over