Strutsepolitikk

Karikatur fra 1756, publisert av Darly & Edwards, London. Bemerk at strutsen her fortsatt gjemmer hodet i buskene, ikke sanden, som er i overensstemmelse med de eldste beskrivelsene.

engelsk: ostrich policy; tysk: Vogel-Strauß-Politik

Strutsepolitikk kalles det når politikere fortrenger ubehagelige sannheter eller fører en politikk som ignorerer viktige problemer. Vi har også uttrykket stikke hodet i sanden, som dekker enhver slik tendens, ikke bare innen politikken. Ordbildet viser til påstanden om at strutsen gjemmer hodet (for eksempel stikker det i sanden) når den blir redd, noe som ganske sikkert er lite effektivt når løven er sulten (eller hvis man leker gjemsel).

Strutsen gjør for øvrig selvfølgelig ikke det. Fuglen har nok darwinistiske utfordringer ved at den ikke kan fly, men den er til gjengjeld en riktig god sprinter, visstnok med fart målt opp mot 70 km i timen. Myten om at den gjemmer hodet, er riktig gammel: Diodorus Siculus (død ca. 30 fvt.) argumenterer i Bibliothēkē (bok ii, 50) for at det ikke er, som mange sier, av idioti at strutsen gjemmer hodet i busker eller annet som gir ly, men instinktivt fordi hodet var sårbart. Implisitt var altså forestillingen utbredt på denne tid. Rundt 100 år etter dette ga Plinius d.e. i Naturalis Historia (10,1) ikke fuglen samme anerkjennelse, og beskriver strutsens dumhet, for å tro den ikke synes når den gjemmer hodet i en busk, som ikke mindre bemerkelsesverdig enn dens evne til å fortære absolutt alt.

Det politiske uttrykket kan i hvert fall dokumenteres på engelsk i Sydney Smiths The Edinburgh Review, Volum 47 (1828 s. 212): «It is one, too, in which it is mere ostrich policy to shut one’s eyes, and fancy the danger will pass away.» I tysk er sammenligningen å lukke øynene for noe med strutsens metode tilsynelatende i full blomst et par tiår senere. Men disse søkebaserte tidfestingene er noe vilkårlige da begrepet er lite undersøkt.

I Danmark ga Orla Lehmann politikerne så ørene flagret i en tale holdt på Casino 11.3.1848 om Forfatningsreskriptet af 28de Jan. 1848, og gir ordet strutsepolitik sin lokale debut (så langt jeg kan finne): «Det er ved saadanne Trylleformler, vore politiske Taskenspillere og deres Marionetter ville søvndysse den danske Folkesamvittighed! Det er ved saadanne Kunster, de ville luske sig bort fra den Nødvendighed, at se Faren i Øjnene! Det er ved saadan Strudspolitik, de tro at kunne undgaa Forholdsregler, svarende til Farens Storhed.» Dette var starten på den danske marsrevolusjonen som året etter munnet ut i en konstitusjonell forfatning og Danmarks første grunnlov (Efterladte skrifter, del 3, 1873 s. 249).

Helt her hjemme beskrives i Bergens Tidende 24.11.1876 «det Indtryk, som Kejser Alexanders Tale har gjort i England», om den russiske innblanding i Bulgaria (myrderier) og Serbia (irregulære soldater, eller «frivillige», som de betegnes, akkurat som i vårt tids Øst-Ukraina), og at engelskmennene har en «mærkværdig diplomatisk Maner, som bestaar i, at de lukke Øjnene i for, hvad de ikke ville se. […] Grunden til denne Strudsepolitik var, at man vilde gjøre et Tilbagetog saa let og behagelig som muligt for den russiske Regjering». Siden har politikere stukket hodet i sanden så ofte de kan også i Norge.

På gresk heter fuglen strouthiokámēlos, latin struthiocamelus. Det betyr «spurvekamel», men det er kun første del av ordet som ligger igjen i det norske navnet struts. Det er ganske sikkert fordi så mange politikere har måtte sluke kamelene, så det kun er spurv tilbake.

Strutsepolitikk