Livskiten

Thomas Rowlandson, 1800

Livskit er livet omtalt i en noe uærbødig form. I uttrykk er det i våre dager oftest å se som å skremme eller banke livskiten ut av noen.

NAOB oppgir at livskiten er mageinnhold, gørr, og Norsk Ordbok oppgir «opph[aveleg] med tyd[ing] tarminnhold». I skrift er det likevel først (og nesten utelukkende) brukt billedlig om liv, eller livsevnen i en menneskekropp.

Ordet livskit har sin debut på trykk i en petit i avisen Tromsø Stiftstidende 30.12.1920 s. 4: «Men det vel eg sei deg [Gud] at enten fær du ta livskiten hennes med eingong eller saa faar du gjer henne fresk og staut at». Det er selvfølgelig å nøre opp under stereotypier å påpeke at det skjer i Nord-Norge. Nordahl Grieg har et tidlig eksempel i Skibet gaar videre (1924 s. 36): «nei de suer livskiten av os». Først i en oversettelse av Eyvind Johnsons Bølgene slår mot strand (1948 s. 185) er det utvilsomt tarminnhold det er snakk om: «Tenk om vi skar opp magen på deg så du fikk se dine egne tarmer og all livskiten i dem».

Begrepet er særlig anvendt i forbindelse med det å skremme eller banke livskiten ut av noen. Overveiende er det jo også da en standardhyperbol, naturligvis, som i Donald Powell Wilsons Mine 6 fanger (1953 s. 76): «Kanskje var det noen som skremte livskiten av dem allerede før de nådde fram til oss» (ingen døde). I oversettelsen av Jack Londons En solens sønn (1941, s. 191) trues det med å «slå livskiten» ut av noen, mens å banke den ut er i hvert fall i bruk i West Side Story i en oversettelse for Det norske teatret fra 1964 (oppført i 1965).

Livskiten