Nikkersadel

Illustrasjon: Andreas Bloch, fra Korsarens sportshaandbog 1906

Velstående byfolk som liker å ferdes i naturen og bevare den mot inngrep, og «ein skilnad i haldning og posisjon mellom bufaste og turistar».

«… er det nærdemokrati å oversjå bygdefolket sine ønskemål i kraftlinetraséen Sima-Uste til fordel for nikkers-adelen i Norsk Naturvernforbund?» var et av flere retoriske spørsmål Hallgrim Berg stilte om Arbeiderpartiets politikk på et folkemøte i regi av Rollag Høyre, gjengitt i Drammens Tidende 29.3.1977 s. 2. Laagendalsposten refererer fra samme møte, men der gjengis det som «nikkers-adelen i Oslo».

Uttrykket skapte en del lokal debatt i avisene i tiden etterpå. Tov Sandnæs, som signerer som nikkersadelsmann, synes at begrepet kunne trenge en nærmere forklaring i Laagendalsposten 26.4.1977 s. 7: «I Bergs munn burde ‘nikkers-adel’ være en hedersbetegnelse. Berg har iblant presentert folkemusikk produsert av nikkerskledde spillemenn, og så vidt jeg husker har han også selv latt seg avbilde iført det nevnte plagg. Og i den grad det finnes noen adel her i landet, er det i første rekke Bergs parti som ivaretar dens interesser.»

Berg gir svar i Laagendalsposten 28.4.1977 s. 2. Her får vi bekreftet at det var Norsk Naturvernforbund han anklaget for å bestå av nikkersadel (altså ikke spesifikt oslofolk), at Sandnæs tar feil om å ha sett ham danse halling i nikkers, «Her i Ål nytter me langbrok», men mer interessant blir det redegjort for uttrykket: «Dette råkande og morosame uttrykket såg eg første gången i Hallingdølen i februar, då Kr.F.-representanten i Hol formannskap, rektor Svein Tverberg nytta det i eit lesarinnlegg om same sak. Nikkers-adel er korkje ei heidersnemning eller eit sjikanøst uttrykk. Det karakteriserer ganske nøkternt ein skilnad i haldning og posisjon mellom bufaste og turistar: Skal det meir omsyn til tilfeldige turistar enn til folk som bur oppunder fjellbandet og som prøver å få til eit utkome av eit spinkelt næringsgrunnlag? Tov Sandnæs bur i den økonomisk feite Oslo-gryta, men samstundes vil han ikkje at nokon skal legge pinnar i vegen når han skal ut på rekreasjon i fjellet. […] Den urbant intellektuelle nyadelen i tertiærnæringene vil ha fjellet sitt i fred.» Den aktuelle årgangen av Hallingdølen finnes ikke digitalt på nb.no per nå.

Helt nøkternt er nok ikke begrepet; det er vel nærmest et skjellsord. I Finnmark Dagblad 18.5.1998 s. 9 skriver et tidligere styremedlem i Naturvernforbundet i Troms at «Heidi Sørensen kastes til hundene og Erik Solheim blir ny leder. Dette betyr at nikkersadelen har tatt makten i organisasjonen». Skribenten benytter ordet over 20 ganger i sitt innlegg, og så tydeligvis ikke glasshuset han satt i. SV-politikeren Erik Solheim var neppe enig i betegnelsen, for i sin egen bok, Nærmere (1999 s. 134), definerer han seg implisitt ut: «Også i dag er det bra for miljøet om ‘nikkersadelen’ går over fra Høyre til Venstre.» TF Folkebladet 19.3.2022 s. 34 gir eksempel på at det fortsatt er en fornærmelse: «Ikke kom her med elite-snakket og antydninger om en nordnorsk nikkersadel. Det gidder jeg ikke høre på.»

Nikkers er en forkortelse av knickerbockers, etterkommere av de nederlandske nybyggerne på Manhattan (og etter hvert om enhver newyorker). Begrepet kom først i bruk i 1831 (Etymonline) etter navnet på den fiktive forfatteren av The History of New York av Washington Irving utgitt i 1809: Diedrich Knickerbocker. I Bergens Stiftstidende 21.11.1852 s. 1 omtales disse nybyggere slik også i Norge. Formodentlig likte nederlenderne korte, snørbare bukser (se på den belgiske tegneseriefiguren Tintin fra rundt 100 år senere), og også typisk som den tradisjonelle norske sportsbuksen nikkers. I en annonse i Morgenbladet 18.11.1865 s. 4 er det, får vi håpe, klesplagget Knickerbockers som averteres for salg. En periode var forkortelsen knickers reservert dameundertøy (som det vel fortsatt er på engelsk), og som gjør det vanskelig å avgjøre når det gled over til kun å betegne korte turbukser, et slags tidlig eksempel på athleisure her i landet.

Den særlig posete varianten av disse buksene blir kalt eplenikkers, og selv om jeg tror det er en god del eldre, har ordet sitt eldste treff i Nasjonalbiblioteket i Tidens Krav 25.6.1960 s. 7: «… eplenikkers i poser rundt hvite ben». NAOB skriver at benevnelsen trolig kommer av forestillingen om at man der kunne putte epler når man var på epleslang, som virker helt pussig, men støttes opp av en petit i Telemark Arbeiderblad 19.11.1966 s. 2: «Den første lørdagen kommer jeg i vanlige ‘eplenikkers’. Det var disse vide som vi før krigen brukte når vi var på epleslang og som tok 10 l epler i hvert bein.» Før hadde man tydeligvis gjerne et ess i ermet og 20 liter epler i buksebena.

Nikkersadel