Ulv i fåreklær

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Wolf in sheep’s clothing, før 1800

engelsk: wolf in sheep’s clothing, tysk: Wolf im Schafspelz

Ulv i fåreklær er et uttrykk som beskriver at et uskyldig og vennlig ytre kan dekke over en farlig eller uredelig personlighet. En ulv i fåreklær kan utvidende brukes om alt fra mennesker som skjuler sine skumle hensikter bak et skinn av godhet, til en bil som har en langt sterkere motor og ytelse enn den ser ut til. Det er en slags negativ variant av at man ikke skal skue hunden på hårene.

I Nordske Intelligenz-Sedler 4.8.1773 s. 2 står moralen til en humoristisk fabel slik: «Nu findes dog ej Ærens Trappe / Saa grovt som før, da Folk har seet: / At den ej altid er Prohet, / Som svøber sig i lodden Kappe, / Da Skygge, Skin og Hyklerie / Har tit bragt Ulv i Faare-Stie». Allusjonen til ulv i fåreklær er antageligvis tenkt som opplagt. Uttrykket beskriver predatoren og falskneren som forstiller seg som godhet i lammets form. Ludvig Mariboe bruker det slik i Patrouillen 8.12.1827 p. 119: «Gud bevare os fra Despoterne, hvad enten de saa strax vise sig i Skikkelse af et Rovdyr, eller snige sig sagte frem ligesom en Ulv i Faareklæder!»

Talemåten har opphav i Bergprekenen i Matteus 7,15, der Jesus advarer: «Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver!». Fra 1978-oversettelsen av Bibelen ble ordet fåreklær erstattet med saueham: «De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» Som flere av lignelsene i Bergprekenen, egner denne seg for ordtak og uttrykksdannelse. Det finner vi allerede i kirkefaderen Lactantius tekst Divinae institutiones (skrevet mellom 304 og 311) V,3: «Videlicet homo subdolus voluit lupum sub ovis pelle celare, ut fallaci titulo posset irretire lectorem», den listige mannen ønsket å skjule ulven under saueskinnet så han kan fange leseren med en villedende tittel. Det lyder jo som en vanlig tabloidjournalist. Lactantius er ellers mest kjent for å faktisk insistere på at jorden er flat. En annen kirkefader, Hieronymus, skriver i 384 brev til Eustochium (Ep. 22,38): «Sub ovium pellibus lupos tegunt», under saueskinn skjuler de ulven. Det er selvfølgelig i det kjente brevet der Hieronymus oppmuntrer til jomfrulighet og kyskhet.

Jeg oversetter kirkefedrenes tekst over med det noe nøytrale ‘saueskinn’, så kan leseren selv bytte med saueham eller fåreklær etter eget ønske. Antageligvis vil uttrykket beholde sine fåreklær uavhengig av Bibelens oppdateringer, som jo er tilfellet med flere andre uttrykk med bibelopphav (se for eksempel å skille klinten fra hveten).

Også fåreham har blitt en del brukt før, for eksempel i «Den 49. sang» i Johan Brunsmands Den Siungende Himmel-Lyst (1687 s. 112): «Og som Ulffven er blant Lam[,] Om hand end har Faare-ham, Gud bedre den det ont et faar i Sinde.» Et nyere eksempel ser vi i Jern- og metalarbeideren nr. 12/1914 (vol. 18 s. 172) om en fagforeningsleder på Rjukan som hadde meldt seg ut og blitt en fæl og hevngjerrig arbeidsformann i stedet: «Om han har været en ulv i faareham, eller det er hans stigen i værdighet som har omskapt ham, om det er hans sande jeg […] det vet vi ikke». Andre varianter er faarepels/-peltz, faareskind. Moth er raus og har «en ulf i fâre ham» i sin ordbok fra rundt 1700, samtidig som at han forteller oss at «offte sidder ulf under fâre klæder» og «Under fâre skind er ofte et Ulvesînd», som begge er ordtak man kan se i mange europeiske språk. Ordet får er i dagens norsk stort sett forbeholdt å legges i kål, og litt høytidelig tale, mens sauen er blitt et ålreit dyr.

Det finnes noen fabler som knyttes til talemåten. I den eldste kler en ulv på seg et saueskinn for å snike seg inn til fåreflokken og der få jevn tilgang på mat. Det ender riktig dårlig for ulven da gjeteren velger akkurat ham for å slaktes samme kveld. Fabelen har dermed en noe annen moral enn det som ligger i Matteus-evangeliets advarsel: Man skal ikke gi seg ut for å være noe man ikke er. Fabelen blir ofte tillagt Æsop (som kanskje levde på 500-tallet fvt.), men selv om det finnes en del lignende fortellinger i Æsop-korpuset, er akkurat denne ikke dokumentert tidligere enn i Nikeforos Basilakes lærebok i retorikk, Progymnasmata fra 1100-tallet. Fabelen er nummer 451 i perryindeksen.

Det er som nevnt også blitt en klisjé for rå biler (og sikkert allslags maskiner) som har et beskjedent ytre, som her i VG 6.6.1999: «Den ser snill og uskyldig ut, Nissan Almera (…) – nærmest litt anonym i design og utseende. / Men her har vi testens ulv i fåreklær! Almera er en svært velkjørende og sporty bil.» TV2 7.6.2015: «Dette er en ulv i fåreklær. Volvo S60 I Polestar-utgave». Osv.

En opplagt vri på formuleringen, er selvfølgelig et får i ulveklær, altså en som prøver å gjøre seg barskere og farligere enn man er. I Nasjonalbiblioteket dukker den opp i Henning J. Thue, Troubadourpoesien og Troubadourerne (1843 s. 133): «Her tog (…) Herren af Cabaret sig af det stakkels Faar i Ulveklæder, lod en Læge hente og hans Saar forbinde», og i avisspaltene i Bergens Stiftstidende 28.3.1850 s. 1: «thi Ulve have stærke Tænder, og Redacteurerne have ingen,– de ere snarere Faar i Ulveklæder!» At avisredaktører kan anses tannløse er så sin sak, men det er da en fornærmelse mot sauene, som tygger drøv hele dagen, å bli sammenlignet med den slags gebisstrengende figurer.

.

.

[Noen deler av denne teksten er også benyttet til oppslaget på snl.no.]

Ulv i fåreklær