engelsk: the walls have ears; tysk: Wände haben Ohren
At veggene har ører, sies som en påminnelse om at uvedkommende kan høre det du sier, at man blir avlyttet, gjerne når man frykter å bli overvåket eller man befinner seg i en fortelling med eim av spion og mysterie.
I norsk er ordspråket å finne ved søk i Nasjonalbiblioteket i venstrepolitikeren Johan C. Bruns skuespill Magnus den gode fra 1863 (s. 80), og samme år under overskriften Amerikanske Tilstande kan vi lese i Aftenbladet 5.9.1863 s. 1: «jeg var i et Land, hvor Væggene havde Øren, og hvor man ligesaa krævdes til Regnskab for Ord som for Gjerninger». Dette var fra Baltimore, og midt under borgerkrigen. Formuleringen passer selvsagt godt i spenningslitteraturen, som i Sven Elvestads Dødninguret (ca. 1910, her fra Detektivmagasinet nr. 3, 1928 s. 43): «‘Hysj, hysj,’ beroliget detektiven, ‘De vet av gammel praksis at veggene har ører.’»
La oss se på gammel praksis:
Først i svensk, hvor vi finner «Wäggiar hafua öron» i Asteropherus En lustig comedia vid namn Tisbe fra 1609 (s. 95). Danske Mattias Moth medtok uttrykket i sin ordbok fra rundt 1700, med latinoversettelsen «Mylus omnia audiens» og Erasmus som kilde: Mylus hører allting. Det er en tilsynelatende merkelig ekvivalent, men helt reelt brukt bakover i tid med samme mening. Hvem eller hva Mylus var, blir ikke forklart. Dette ordtaket har Erasmus sikkert funnet belegg for i Suda, et bysantinsk leksikon fra 900-tallet som han benyttet mye: «Μύλλος πάντα ἀκούει/Mullos panta akouei» (nr. 1414 Adler). I Suda gis også en utfyllende beskrivelse som dreier seg om folk som later som de er døve, men hører alt som blir sagt.
Når man så har et gresk uttrykk å søke på, viser det seg at dette finnes i Zenobius’ ordspråk fra første del av det andre århundre (Leutsch og Schneidewin, s. 121, nr. 14). Zenobius oppgir Mul(l)os som et personnavn og identifiserer ham som en komedieforfatter som lot som han var døv. Det fantes en gresk komedieforfatter som het Mulos i år 354 fvt., om hvem vi vet akkurat så mye som at han var i live det året. Men mulos er ifølge moderne kommentatorer av Suda også et fiskeslag (mulle), og fordi de nevner dette, er de vel i tvil om Zenobius’ opphavsforklaring holder vann. Det er umulig å si, men jeg synes det lyder som en gammel fortelling som nå er glemt. Et annet spørsmål er jo om det egentlig er noen annen sammenheng mellom det greske ordtaket og at veggene har ører, annet enn at det brukes om det samme.
En mer oppsiktsvekkende (og helt uriktig) opphavsanekdote er den om Catherine de Medici (1519–1589) som lot bygge lyttekanaler inn i veggene i Louvre i Paris – på det tidspunktet det kongelige slott – for å avlytte sine besøkende motstandere. Med bakgrunn i informasjonen som ble innhentet på denne måten, skal hun ha utløst den såkalte Bartholomeusnatten i Frankrike, der tusenvis av hugenotter ble myrdet i 1572. Uttrykket er iht. en rekke franske oppslagsbøker først belagt som les murailles ont des oreilles i 1622 (som er blitt til les murs ont des oreilles), men det er enkelt å finne eldre bruk. For eksempel omtaler den sveitsiske reformatoren Pierre Virets det i Dialoques du desordre (1545 s. 632) som et vanlig ordtak (en commun prouerbe) at menigheten(?) og murene har ører (que les paroitz & murailles ont des oreilles). Viret levde sine siste år blant hugenotter i Sør-Frankrike, men rakk akkurat å dø året før Catherines påståtte øreganger. Vi får håpe det ikke var han som ga henne ideen. Den som først satte ordene på trykk i Frankrike, var antageligvis Charles de Bovelles, i sin Prouerbiorum Vulgarium fra 1531 (p. 13a), les paroys ont aureilles. Her er det ingen murer, men altså vegger, og latinoverskriften lyder parietes habent aures.
En latinsk versjon er jo gefundenes fressen for en skrivebordsdetektiv, så på den igjen: Et treff i et Cicero-verk virker lovende, men viser seg å være en nyere redaksjonell note. Et treff i en publikasjon av italienske Angelo Polizianos brevveksling (p. 75a) viser seg også å være en redaksjonell tekst; Men denne utgivelsen (eller i det minste forordet) er fra 1512, og også her er formuleringen omtalt som et utbredt proverbium. Tilfanget av trykket litteratur å søke i er lite fra før dette, men noe antikk opphav ser ikke ut til å være tilfelle.
At murene har ører finner man brukt i en del dansk litteratur fra 1700-tallet og fremover, som i Biehls oversettelse av Don Quixote fra 1777. Og dermed må man kanskje flytte seg til Spania. Cervantes benytter det altså et par ganger, men her finnes andre linjer å følge. I den samtidige franske César Oudins Prouerbes espagnols traduicts en françois fra 1609 (s. 126) finnes nemlig ordtaket: «montes veen, paredes oyen», fjellene ser, veggene hører. Her er ingen ører, men implisitt ligger det tett opptil. Dette er likedan oppført i Fernando Nuñez de Guzmáns Refranes, o prouerbios en romance utgitt posthumt i 1555 (på s. 78). Det stopper ved en treff i Pedro Mexías europeiske bestselger fra 1540, Silva de varia lección.
I engelsk er «The walles may have some eares» tilsynelatende først å finne i en lærebok i fransk av G. Delamothe, (French Alphabet II. s. 29) fra 1592, men lignende uttrykk er det ikke mangel på. Chaucer skriver for eksempel i The Knigths tale fra slutten av 1300-tallet: «But sooth is seyd, go sithen many yeres / That feeld hath eyen and the wode hath eres» (fields have eyes and the woods have ears). Og enda eldre er et manuskript fra midten av 1200-tallet som befinner seg på Trinity College i Cambridge der det lyder «Veld haveð hege, and wade haveð heare». Ganske lignende er å se i Peder Laales ordspråk, nedtegnet en gang på 1300-tallet: «Skow haffwer øren oc mark øwen».
Redensarten-Index antar at den tyske frasen er en oversettelse av den franske, og belegger anvendelse i Kirchhofs Wend-Unmuth fra 1610 (s. 364). En litt grundigere undersøkelse i franske kilder avdekker så en del påstander om talmudisk opprinnelse, noen såmenn med konkret angivelse til Barakhot, som antagelig ble skrevet rundt 500. En raskt kikk på oversettelser av denne er skuffende, men i margkommentarene bevnevnt 8B finner jeg dog dette: «and when they hold counsel, they only hold counsel in the field so others will not hear their secrets». Ingen ører eller vegger, men hold ut: I en henvisning til denne margkommentaren, skrevet av rabbineren Yonah på første del av 1200-tallet (om Pirkei Avot 2,4), kan man lese: «Even between you and yourself, do not make it heard to your ears, as the rabbis, may their memory blessed, metaphorically said (Berakhot 8b), ‘Do not talk among the walls, for the walls have ears.’ [על דרך משל ואל תשיח בין הכתלים כי אזנים לכתל]» Det er altså en ganske annen ordlyd Yonah forholder seg til i 8b, og kan være en versjonsproblematikk eller er bare forvirrende.
Uansett har vi etablert en hebraisk tradisjon som er eldre, transkribert som oznayim la’kotel, og veien videre fører raskt til et godt råd i Forkynneren 10,20 i Det gamle testamentet. «Ikke engang i tankene skal du forbanne en konge, selv ikke i soverommet må du forbanne en rik. For himmelens fugler bærer lyden av sted, vingede skapninger kan røpe dine ord». I midrashen (en slags homiliebok) Vayikra Rabbah, som ble sammenstilt en gang mellom det femte og det syvende århundre, siteres i 32,2 rabbi Levi om dette temaet. Dessverre er ikke akkurat avsnittet 32,2 oversatt (så vidt jeg kan finne), men Google translate bekrefter forekomsten i teksten (רַבִּי לֵוִי אָמַר אָזְנַיִם לַדֶּרֶךְ וְאָזְנַיִם לַכֹּתֶל): veggene har ører, veiene har ører. Det finnes en del rabbi Levi-er gjennom tidene, og selv om det virker som en slags enighet om at det her skal dreie seg om en lærd fra det tredje århundre, er det fortsatt et par å ta av. Det avgjør uansett ikke om Levi faktisk var den som sa dette eller om han bare benyttes som et slags talerør eller autoritet for utsagnet. Så langt blir dermed Vayikra Rabbah endepunktet for kildene, et utspring som så har strømmet ganske vidt og bredt i språkelven. Det er også ganske klart at poenget her er å sette ører på de omgivelsene situasjonen byr på: små gryter har også ører, som vi vet. Veggene er ikke spesielt vesentlige selv om det artig nok ser ut til å være det opprinnelige.