Nesten river ingen mann av hesten

com an 1839 a mount carried over

engelsk: Close, but no cigar, a miss is as good as a mile;
tysk: knapp daneben ist auch vorbei!

Poengtering av at et forsøk, selv om det nesten fungerer, ikke er å lykkes. Kanskje bildet viser til den gang hester fortsatt var del av militær strid, eller mer sannsynlig synes jeg, til ridderturneringenes dysting (som foregikk til hest, ofte med lanser). Det er uansett bare spekulasjoner.

Da Hans Hagerup i 1742 oversatte Niels Klims Reise under Jorden (som Holberg skrev på latin i 1741 for å tekkes det internasjonale markedet), valgte han å gi originalens «vanam sine viribus iram» (s. 333) ordlyden «Banden slaaer ingen af Hesten» (s. 306). I Peter Zeebergs oversettelse fra 2012 er dette mer ordriktig «vreden er spildt uden slagkraft» (s. 333). Holberg siterer fra Livius Ab Urbe Condita I, (ca. 20 fvt., 10,4), og det er nok ment som en innforstått vits i sin sammenheng. I vår sammenheng er det vesentlige ikke Hagerups ordvalg, som for så vidt innebærer omtrent det samme, men at lokaliseringen viser at det må ha vært en kjent frase allerede. Eldre eksempler finner jeg likevel ikke.

I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879b) er det «Store Ord» som ikke river noen av hesten, som minner om Hagerups Holberg-versjon. I Grundtvigs Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1988): «Nær ved slaar ingen Mand af Hesten». Det er omtrent uforståelig at ikke ordet nesten, som jo rimer på hesten, ikke er å finne før godt ut på 1800-tallet. Slik i Carl Bernhard (pseud. for A.N. de Saint-Aubain), Krøniker fra Kong Christian den Andens tid (1847, s. 312): «‘Jeg havde næsten min Regning opgjort, nu er det forstyrret.’ / ‘Havde I? Ja næsten vil ikke sige Stort,’ svarede Ole Skaaning, uden at lade sig skræmme af Skriverens sure Mine. ‘Næsten slaaer ingen Mand af Hesten, man æder ikke Haren før man har fanget ham. Raab ikke vundet, før Du est over Sundet, og roes ikke Fisken, før Du har den paa Disken, siger Gammelmands Viisdom.’» Her fikk vi noen gode varianter på kjøpet.

I langt de fleste bok- og avistreffene gjennom tidene slår man mannen av hesten, med en og annen skyter og lignende innimellom. Den formen som gir flest treff med frasesøk i Google, men som er av nyere dato og ikke har mange funn i Nasjonalbiblioteket, er at nesten river ingen mann av hesten. Her Stavanger Aftenblad 29.5.2013 fra en golfturnering: «Nesten river ingen mann av hesten. Det fikk Eirik Tage Johansen erfare lørdag.» Golf er vel så langt unna dysting man kommer innen idrett, og de eneste hestene man bruker, er apostlenes. Dem bør man helst ikke slå motspillere av.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comics Annual 1839

.

 

Advertisements
Nesten river ingen mann av hesten

Magen blir mett før øynene

 

j-h-wessels-vc3a6rke-flinch-1850.png

engelsk: The eyes are bigger than the belly; tysk: die Augen sind größer als der Magen

Uttrykk for at noe ser så godt ut at man vil spise mer enn man orker. Brukes gjerne når en forsyner seg for mye av maten. (Pussig nok er det knapt mulig å finne eksempler på det motsatte, at øynene blir mette før magen, som jo fort kan skje på en veikro i sommerferien.) Det brukes typisk i nettavisenes slanketips, eller som hos Ola Svinndal, Paa vidotta (1923, s. 10): «saa skulde kjerringa koke ein god gamaldags rjomgraut, lova ho. Ein graut som smøret taut utor, ja saa feit at magan vert mett føre auga, som ho mor sa». Videre Constance Wiel Schram, Truls og Inger og dyra deres (1940, s. 74): «Men det gikk som så ofte før at magen ble mett før øynene. Det siste lefsestykket gjemte Truls i venstre hånden, da han takket for maten.» Det er flere varianter av talemåten (øynene er større/videre enn magen), og den eksisterer på de fleste europeiske språk.

Allerede i Laale på 1300-tallet (en ordspråksamling laget som latinøvelser) finner vi det som: «Talmo quam stomacho satiari wlt prius ambro / Man scal fyllæ paa een skalk førre øwedh æn mawen» (Ghemen 1506, PL A nr. 1099). Pedersen kommenterer i sin utgave fra 1515 (PL B nr. 1097) at det i Laales tekst står at en «forslugen mand, som lever af røveri» vil mettes i øyet før magen fordi han ber om å få satt flere ting fremfor seg enn han kan fortære. Ambro betyr vel strengt tatt bare en fråtser, men som en av dødssyndene kan vel Pedersen (og Laale) ha lagt litt mer i det. Det gamle ordet skalk har hatt mange betydninger, men blir ofte forstått som skurk, slubbert, og defineres som niding, afskum av Kalkar. Hos Peder Syv (1682, l. 2692) er det formulert som «Øjet er videre end bugen. Mand kand før mætte bugen end øjnene», og på linjen før: «Øjet vilde vel, men bugen taal det ikke».

På 1500-tallet dukker lignende opp i tyske ordspråksamlinger, som Agricolas Drey hundert Gemeyner Sprichworter (1529, nr. 133): «Die augen sind weytter denn der bausch» og Andreas Gartners Proverbialia dicteria (1570, bl. 17): «Wann mann nur die Augen füllen kan, / So wirdt dem Bauch bald rath gethan». Jeg finner det ikke i Erasmus enorme Adagia, noe som er litt påfallende, men etter hvert er det påviselig i bruk også på nederlandsk, engelsk og fransk. På fransk heter det avoir les yeux plus gros que le ventre (og lignende), og det finnes i Michel de Montaignes essay Des Cannibales (1578–80, Livre I, chapitre 31†): «J’ay peur que nous ayons les yeux plus grands que le ventre, et plus de curiosité, que nous n’avons de capacité: Nous embrassons tout, mais nous n’estreignons que du vent», som blir omtrent (min oversettelse): Jeg er redd våre øyne er større enn våre mager, og vår nysgjerrighet større enn vi har evner. Vi omfavner alt, men griper kun vinden. Det er nydelig formulert. Og det handler selvfølgelig ikke om mat. Montaigne forteller om en husgjest som hadde tilbragt 10–12 år i Brasil (eller fransk Antarktis, som han kaller det), og essayet stiller europeerne subtilt opp mot de primitive menneskene i den nye verden (kannibalene), en sammenligning Europa ikke kommer så heldig ut av (og viser en pussig kulturrelativisme henimot kannibaler).

På engelsk er ordtaket The eye is bigger than the belly å finne i Ovtlandish Proverbs selected by Mr G.H. (1640, nr. 1011, s. 365, senere kjent som Jacula Prudentum og tilskrevet George Herbert, se Wright 1935), som altså i tittelen indikerer eldre og utenlandsk opprinnelse. Og visst er det å finne i John Florios oversettelse av Montaigne fra 1603 som «I feare me our eies be greater than our bellies». Men så vidt jeg kan se, er det først brukt i John Lylys Euphues and his England fra 1580: «But thou art like the Epicure, whose bellye is sooner filled then his eye: For he coveteth to have twentie dishes at his table, when hee can-not disgest one in his stomacke, and thou desirest manye reasons to bee brought, when one might serve thy turne».

Den europeiske frase- og ordspråkslitteraturen ser ut til å stoppe opp på 1600- og 1500-tallet mens det altså er en dansk forekomst som kan føres til 1300-tallet i Laales samling. Før det er det ganske tomt. Jeg har ikke funnet det i klassiske kilder (det hadde passet fint på romerske forhold). Men utenfor Europa, og i alle fall den tidligste forekomsten jeg har klart å oppdrive, er det brukt av den syriskkristne biskopen Filoxenos av Mabbug (Manbij) omkring år 490. I kapittelet «A Stomach Never Too Large» fra The Discourses of Philoxenos of Mabbug (oversatt av Kitchen 2013, s. 281) behandles grådighet og fråtseri: «However, [the glutton] was desiring that his stomach might become as large as his lust, and his stomach might become [as big] as his eye, so that he might be able to gather into his broken-down pantry everything he desires.» Budges oversettelse fra 1894 (s. 344) formulerer dette mindre likt dagens uttrykk, men likt nok til at meningen kan formodes å være i den gammelsyriske originalteksten: «but he wisheth that his belly were as capacious as his lust, and that his stomach were even as his eye». Kitchen forteller i innledningen til oversettelsen at Filoxenos var født i Tahel i det persiske riket, og vokste opp i yttergrensen av kristendommen. Han er noe kjent for sin oversettelse av Bibelen til gammelsyrisk, sin kompromissløse askese, og tilhørte en miafysittisk retning (vedrørende den ugjennomtrengelige konflikten om Kristus’ natur, som splittet kirken i en orientalsk ortodoks gren – koptiske, etiopiske, armenske og syriske kristne m.fl. – etter konsilet i Khalkedon i 451), og ble etter skiftende forhold derfor fradømt sitt embete og sendt i eksil i dagens Nord-Tyrkia. Han ble oversatt til etiopisk og arabisk, men man kan lure på hvor kjent hans skrifter kan ha vært i Europa. Kanskje det er eller var et persisk/annet orientalsk uttrykk som har funnet veien vestover på annet vis. Det finnes også en del brev fra Filoxenos, i det siste klager han over dårlig helse (han var over 80) og elendige boforhold med et rom beliggende over et kjøkken som plaget ham med røykos (og formodentlig matlukt). Kanskje han også tenkte på at magen blir mett før nesen da han sulten forlot verden i desember 523.

† Noen kilder – blant annet Florio nevnt nedenfor – nummererer denne som kap. 30.

* Illustrasjon: Andreas Flinch, J.H. Wessels Værke 1850

.

Magen blir mett før øynene

Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Der pepper’n gror

Alle gode ting er tre

to friere Robert cruikshank the universal songster 1828

engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei

En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.

Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.

I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.

Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.

Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».

I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).

Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.

Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

.

 

Alle gode ting er tre

Sine meningers mot

Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876 the dog

engelsk: courage of one’s convictions; tysk: Zivilcourage

Den som har sine meningers mot, gir uttrykk for sine synspunkter selv om de er upopulære eller settes under press. På et vis virker formuleringen unorsk, som en litt direkte oversettelse. Er det meningene som har motet? Får man mot ut av meningene sine som en slags smitte fordi de er så vågale? Det er kanskje slett ikke noe dårlig begrep. Tilsynelatende er opphavet å finne i formuleringen «la République honorait tous les courages sans en excepter le courage de son opinion», skrevet av den franske journalisten og politikeren Émile de Girardin i teksten Anarchie! fra 1848 (Questions de mon temps, 1858, s. 378). Senere er dette omformulert i samlingen Pensées et maximes (1867, s. 159) som «N’avoir pas le courage de son opinion, c’est n’avoir pas d’opinion»; å ikke ha sine meningers mot, er å ikke ha noen mening. Jeg tror det er den slags bastante påstander som gjør at man litt oftere ønsker å møte den åpne varianten av mennesker som av og til evner å si kanskje og jeg vet ikke helt.

I Norge finner jeg det først i Fredriksstads Tilskuer 20.7.1895 (gjengitt fra en annen, usporbar kilde), satt i anførsel: «Og saa ogsaa til at ‘have sine Meningers Mod’; Mod til at gaa sine egne Veie». Disse veiene man skal gå, kan visst lede deg inn i regnskapsbransjen: I en stillingsannonse på Finn (kode: 106341706) der bemmaningsbyrået Manpower søker en regnskapsmedarbeider, etterlyser de blant annet kvalifikasjonene «flink i Excel / fordel om du behersker Uni Micro og Huldt & Lillevik» og ønskede egenskaper «Handlingsorientert og har meningers mot». KK skriver 8.3.2015 om en mammablogger: «Marte har meningers mot. […] Et eksempel på et innlegg som skapte stor debatt var hennes synspunkter om foreldre som konkurrerer om å hente tidligst mulig i barnehagen. Hun har også tatt til orde for at man kan gi brukte gaver til barn og at barn ikke bør skjermes fra å se andre familier reise på dyre ferier.» Meningers mot er dermed bare å ha anledning til å si hva man mener om ting.

Meningers mot er altså blitt et adelsmerke på de ytringsglade – kuriøst nok ofte preget på kunstnere av deres biografer: Blakstad/Munthe-Kaas, Arkitekt Ove Bang (1943, s. 14): «Han hadde sine meningers mot og gikk alltid inn for sine idealer fullt og helt.» Leif Østby, Erik Werenskiold (1966, s. 35): «han beundret all sin dag folk som innrettet livet etter sitt eget hode, som hadde mot til å være seg selv, liksom han selv i høy grad hadde sine meningers mot». Anne Wichstrøm, Kvinners bilder (1982, s. 9): «Det finnes unntak blant dem, Asta Hansteen, Kitty Kielland og Oda Krohg, sterke og ukonvensjonelle med sine meningers mot.» Galleri Steens katalog Torstein Torsteinson (1997, s. 6): «Han var en kunstner med meningers mot og gikk ikke av veien for å hevde disse.» Paul Grøtvedt, Karl Erik Harr (2000, s. 102): «Karl Erik Harr er heller ikke i bet for meninger, og han har meningers mot.» Det er sikkert fint alt sammen, så lenge det ikke bare handler om stivsinnet skråsikkerhet.

Jan Thowsen skriver i Galleri og manesje (1988, s. 73) noe som oppsummerer det fint: «Sine meningers mot får man av meninger, gjerne andres. Slik inntar nye berserker fluesopp og blir modige».

* Illustrasjon: Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876

Sine meningers mot

Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan vel være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.»

I hytt og vær er i og for seg ikke så veldig gammelt. Et brev fra Alexander Kielland 6.6.1880 til onkelen Jacob Lange, som har rost ham for Garman & Worse, er det eldste jeg har funnet: «Se det har Ingen sagt mig før du. Kritikere og andre kloge Høns af Faget have galet i hyt og veir; men du skal have Takken, fordi du saa min Grundtanke» (Breve 1907, s. 91). Ellers benytter Kielland det i Else (1881, s. 29): «Han havde talt nogle almindelige Ord i hyt og Veir, forat sige noget», og siden flerfoldige ganger. Uttrykket ser ut til å ha tatt fart i løpet av 1880-tallet, med mange tilfeller i avisene og hos andre forfattere. Arne Garborg bruker det i Bondestudentar (1883, s. 149): «daa so Professoren gav seg til aa vera vrang, kom Daniel utav det med ein Gong. Han svarad burti Hytt og ver og stod stundom reint fast». Hamsun i Sult (1890, s. 91–92): «Jeg sad og glæded mig over dette Puds, gned mig henrykt i Hænderne og bandte storslagent i Hyt og Vejr». Det er treffende når noe erratisk og på måfå skal beskrives, som Solan Gundersen sier i Kjell Aukrusts En liten og en små (1995, s. 82): «Sommerfugler, denne slaskete papirfilla som flagra vimsete og formålsløst i hytt og vær over blomsterstelkan».

Hytt og pine

Betyr vanligvis det samme som hytt og vær. Det er nærmest et læreeksempel på språkkontaminasjon. Det er språkpuristens glansnummer å få lov til å irritere seg over alle som blander hytt og vær med død og pine, og det er språkrelativistens glede å kunne påpeke at usus trumfer det historiske. For uavhengig av feilbrukens opphav (som er ukjent) og hytt og værs opprinnelige form (som for de fleste nok oppfattes som ganske uklart), så er det tross alt hytt og pine som er gjengs i dag. Frasesøk på Google gir under 16 000 treff på hytt og vær mot nær 77 000 på hytt og pine. Det er etter hvert også en ganske solid årgang på dette. Hytt og pine er i hvert fall brukt siden Haugesunds Avis 7.6.1939 (s. 7): «Ballen gikk i hytt og pine over banen. Av og til traff den adressaten». Man kan jo se for seg at det var en pine å være tilskuer den gang, som dessverre ofte er tilfellet i norsk fotball. En som bruker hytt og pine ganske mye, er Ingvar Ambjørnsen, her i Døden på Oslo S (1988, s. 104): «De gangene jeg ble spurt om noe, svarte jeg helt i hytt og pine. Lærerne ble mørkerøde, og de andre i klassen fniste».

Hytt og vær er udiskutabelt eldst, men siden det virker like tøysete som hytt og pine er det vanskelig å forstå at det er veldig viktig å konservere talemåten. For fundamentalister og eksperter oppfattes det sikkert annerledes. Som det står i Tor Åge Bringsværds Gobi – Djevelens skinn og ben (1989, s. 391): «Antagelig er enkelte mennesker å ligne med dyr som krampaktig prøver å beskytte sine områder/små spesialfelt, og derfor ustanselig går med smekken åpen og skvetter omkring seg i hytt og pine. Og Gud nåde den som forviller seg innenfor et slikt menneskes piss.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanack 1841

Hytt og vær

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø