Løsmunnet

engelsk: loose-lipped; tysk: lockere Zunge

Å være løs i munnen burde tyde på alvorlige tannnhelseproblemer, men dreier seg bare om å være snakksalig, særlig om ting man skal holde hemmelig eller ikke prate om. Welhaven benytter riktig nok ordet nær bokstavlig i teksten «Vasdrag og Sovmarker» fra 1850 (Samlede Skrifter, b7, s. 96): «Men da maa den blive med, om den er nok saa løsmundet» Det er da tale om fisk som ikke er lett å få til å sitte på en fiskekrok, men er nok et unntak. En viss dreining fra det generelt pratsomme til nær kun det indiskre har nok skjedd med tiden.

Den Constitutionelle 27.6.1846 s. 1 er ikke så begeistret for en reisebeskrivelse en svensk forfatter har gitt av hovedstaden: «Denne løsmundede og naive Forf. gaaer i sin Beskrivelse over Christiania til de største Details, beskriver Gaderne og Husene, (…) fortæller i eet Aandedræt om Skuespillerindernes private Liv og Præsternes Ceremonier i Kirkerne, om Universitetet og Theatret, om Literaturen og Ligningcommissionen, om Normændenes Nationalphysiognomi og Slottet, etc etc. Alt udentvivl i den bedste Mening, men kommer Sqvalder temmelig nær.» Skvalder er jo ikke bra, men det kan jo være den norske forutrettetheten som spiller inn her.

Aasen har lausmunna med i sin Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 265) og beskriver det som «aabenmundet, ubetænksom i at tale. Ogsaa lauskjæfta». Lauskjefta finner vi igjen i Den 17de mai 2.8.1894, s. 3: «Vert dei uppøste, helst dei, som ellest er lauskjefta, so kann det sleppa ut baade det eine og det andre». Substantivisk er det i Marshall Grovers (pseudonym for Leonard Frank Meares), Bill og Ben legger en felle (1962, s. 88) «Ingen løskjeft får være med på gullsendingene». Da er det fullkomment som beskrivelse av en som ikke kan holde tett.

Åpenmunnet, som er er det eldre uttrykk Ivar Aasen viser oss til, finner vi hos Moth (ca. 1700) «Âben-munded adj. Er den som ei kan tie», og eksempel kan ses hos Holberg i «Zille Hans Dotters GYNAICOLOGIA – Eller Forsvars Skrift for Qvindekiønnet» (Fire Skiemte-Digte 1722, linje 394): «Naar Gertrud sig fortaler, Hun / Kun aabenmundet heeder, / Man kalder saadant Frugter kun / Af daarlig Qvinde-Sæder.» Uansett kjønn er det nok best å holde kjeft.

 * Illustrasjon: George Cruikshank, The Greatest Plague of Life 1847
Løsmunnet

Legge inn årene

com an 1830 arma virumque canoe

engelsk: cave in, kick the bucket; tysk: klein beigeben, den Löffel abgeben

Å legge inn årene, altså slutte å ro og ta årene inn i båten, er en vanlig eufemisme for å gi opp, avslutte, dø, eller bare å legge seg for natten.

Så vidt jeg kan se, er uttrykket særnorsk, uten lignende billedbruk i dansk eller svensk. Det er opplagt et maritimt uttrykk, men dukker skriftlig først opp i en stortingsdebatt i søk i Nasjonalbiblioteket, Storthingstidende, Forhandlinger for det 21. Storthing, 3.5.1872, om bevilgninger til jernbaneanlegg (Sivert Christensen Strøm): «Det var Talerens Overbevisning, at hvis Fordringerne til Trondhjem endda forøgedes ved et Laan paa den norske Del af Banen, da maatte man lægge Aarerne ind.» Å legge inn årene betyr at man stopper fremdriften, men hvis det er for å sette seil i stedet, er det jo for å få farten opp. Begge kan vi lese hos representant Torkel H. Aschehoug gjengitt i Storthingstidende, Forhandlinger for 29. Storthing, 16.3.1880, i et innlegg mot parlamentarismen: «Den ene Del af vore Modstandere siger: Tag Aarene ind og heis op Seilene, saa gjør man paa alle andre Fartøier, som skal skyde Fart. En anden Fraktion af vore Modstandere siger: Der gaar for høi Sø; Radikalismen gaar for høit, tag ind Aarene; vi faar feile. Og vi svarer: Ja, men skaf os blot Ballast.» Den kreative bruken av metaforer til tross: parlamentarismen ble innført i Norge gradvis fra 1884.

Et par andre gode eksempler: Hans E. Kinck i novellen Miles Gloriosa eller Blodets røst (1903, s. 10): «Dette var hende et tegn paa, at nu hadde han lagt aarerne ind for godt ogsaa i kærligheds-veien, og hun pusted for første gang rolig ud.» I Nordre Bergen Amtstidende kunne man 2.3.1904 lese om gamle Høvig, som fratrådde sin stilling som poståpner i Askvoll etter 42 år: «Naar nu den gamle hædersmand lægger ind aarene og overgir i yngre hænder det sidste af de hverv, som han har ofret sin evne, kraft og kjærlighed».

Som eksempel på opphør, fra Altaposten 13. juni 2013: «Legger inn årene. Privatmegleren i Alta melder oppbud etter syv års drift.» I Halden Arbeiderblad 12. august 2014 dreier det seg om konkurs: «ByggIT må legge inn årene etter 13 år». Variant der det betyr å sove, kan vi se hos Emil Herje, Bygutt og sjøtroll (1956, s. 37): «Eg hadde lagt inn årene og sov. De prøvde å vekke meg, men de fikk ikke liv i meg før langt utpå dagen.» Som eufemisme for død, kan vi lese Louis Masterson (Kjell Hallbing), Møte i Tascosa (1975, s. 97): «Han fikk også vite at Panhandle Nan hadde lagt inn årene i Dodge, hun døde av tæring».

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Legge inn årene

År på baken / år på nakken

bred som en låvedør hood c a 1833

engelsk: years behind sb., years of experience; tysk: jahr zurucklegen; -jährige Erfahrungen

Alder og erfaring kan omtales som år på baken, som var det årringer, kilo eller sittesår som samlet seg bare der. Kan hende er det et spill på å ha noe bak seg som er utgangspunktet, men det blir spekulasjoner.

Eldste funn i Nasjonalbiblioteket er i H. Müllers Aandelige Spare-Timer 1667 (s. 146): «Naturen kiender et Middel imellem Til- oc Aff-tagelse. Et Barn paa 12. Aar tager til udi Krafter, een Mand paa 70. Aar tager aff: hvo der har 40. eller 50. Aar paa Bagen, tager hvercken aff eller til.» Det er hyggelig sagt, men ikke helt slik det føles. Uttrykket er langt eldre, og kan gjenfinnes i den islandske Kjalnesinga saga fra ca. 1300: «Eg hefi enn ekki marga vetur á baki», som blir noe sånt som jeg har ennå ikke mange vintre på baken. Geir T. Zoëgas gir det norrøn ordbokstatus i A Concise Dictionary of Old Icelandic (1910): «hafa marga vetr á baki». Vi har kanskje lagret år på baken siden vikingtiden eller lenger.

Et annet sted å legge årene er på nakken. År på nakken er nyere, men på ingen måte mer fornuftig. Eldste treff er i oversettelsen av botanikeren N.J. Anderssons reisebrev til Aftonbladet samlet i En Verdensomseiling (1854. s. 327), fra en svensk vitenskapelig ekspedisjon i 1851–1853 der han, overveldet av mengdene guano på en øy utenfor Peru, anfører: «thi naar man seer hen til Kvantiteten af Gjødselen, og betænker, at Jorden ikke har mere end 5854 Aar paa Nakken […] saa synes man næsten at kunne være berettiget til den nysanførte Hypothes, som maaske er ligesaa god som nogen anden». Hypotesen han viser til, er vel unødvendig å utdype. På svensk, dermed, har man ifølge SAOB (på oppslaget samka) eksempel siden 1669, men da som år på halsen (som er svensk for nakke). Vi finner årene på nakken også i oversettelsen av Martin Luthers Udførlige Udlæggelse af første Mosebog, bind 2 (1864, s. 289): «Thi hans blomstrende Ungdoms […] Aar ere forløbne, og han har nu allerede fireogotti Aar paa Nakken». Muligvis syntes ikke oversetteren at det passet seg i et avsnitt om den bibelske Jacobs kyskhet å legge hans alder på den kroppsdelene vi bruker til å sitte på. Det er ingenting i Luthers originaltekst (Über das erste Buch Mose, 1527) som egentlig tilsier at det skulle stå noen av delene.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1833

 

 

År på baken / år på nakken