Tro Achates

com lat gr masc fem 1890 John Leech

engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates

Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.

Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.

Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».

Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».

Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. WatsonBoswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»

Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840

.

Tro Achates

Attisk salt

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 a sinister look

engelsk: attic salt (wit); tysk: attisches salz

Attisk salt og attisk vidd er uttrykk for kvikk satire og tørrvittighet. Halvøyen Attika, der byen Athen ligger, var en periode i oldtiden stedet for den høyeste kultur. Attisk ble derfor en betegnelse for noe raffinert. Cicero roser f.eks. i Brutus en mann fordi «hans taler oppviser […] så mye urbanitet at man nesten kan tro den var skrevet med en attisk griffel» (overs. sitert fra Andersen I fortidens speil 1998). Saltet passer jo fint som bilde for tørr humor, og Brewer skriver i Dictionary of Phrase and Fable (1898) at salt «both in Latin and Greek, was a common term for wit, or sparkling thought well expressed». Martialis brukte begrepet i Epigram 3,20 (ca. år 100): «lepore tinctos attico sales narrat» (sjarmerende skjemt fortalt med attisk salt). I Soma’s dictionary of Latin Quotations, Maxims and Phrases (2010) gjengis en teori om at det kan være en «corruption of Ciceros customary opening of his letters to his friend, Atticus, which often reads Cicero Attico sal.», Cicero til Atticus, vær hilset.

Det er en herlig passasje i Karen Blixens Syndefloden over Norderney (Syv fantastiske fortellinger, 1935): «‘De aner ikke hvor rensende dette stedet er,’ sa prinsessen av Augustenborg til herr Goettingen, ‘selve havet blåser tvers gjennem klærne, gjennem hud og marg og ben og rett inn i hjertet, så selve sjelen blir renskurt, soltørret og saltet.’ / ‘Med attisk salt, det har jeg alt merket,’ sa herr Goettingen, men for sig selv tilføide han mens han så på henne: Ja, ved Gud, akkurat som en klippfisk.»

ODS har eldste referanse til attisk salt i Søeofficererne av J.C. Tode (1782). I NB er eldste treff i en redaksjonell tekst i 15. bind av P.F. Suhms Samlede Skrifter fra 1798: «Suhm, hvis Aand i hans Forfriskningstimer befandt sig vel ved at oplives ved attisk Salt og morsomme Anecdoter.» Uttrykket har nok gått ut av bruk foruten ved omtale i bøker om talemåter og klassisk dannelse, men det er jo greit å kjenne betydningen hvis man f.eks. skulle gi seg selv den belønning å lese Karen Blixen (eller Cicero).

Se også engelsk salt (som nær selvfølgelig er et avføringsmiddel).

Illustrasjon: W.H. Brooke  i Harrisons The humorist, 1832

Andre fine, alderstegne begreper du kan lese om, er f.eks. Cicerone og Alfons.

Redigert 13.6.2017 med tilleggelse av teorien fra Somas dictionary.

Attisk salt

Abrakadabra

com-an-1830-neglecting-to-join-in-a-catch-j-h-reynolds

Visvas, meningsløse ord, og et formular brukt av tryllekunstnere. Det er også en besvergelse med omstridt opphav. Tidvis skrevet abracadabra, avrakadabra. Eldste kjente nedtegnelse er i De medicina praecepta av Serenus Sammonicus (død i år 212). Det skulle skrives i en trekant på en talisman som en beskyttelse mot sykdom (Prioreschi, A History of Medicine 1998):

Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849.PNG

Ideen om at denne besvergelsen hjalp mot feber, tyfus og pest er beskrevet opp gjennom historien, bl.a. i The troublesome voyage of Captain Edward Fenton, (1582-1583): «Banester sayth yt he healed 200 in one yer of an ague by hanging abracadabra abowt ther necks», og Daniel Defoe forteller i A Journal of the Plague Year (1722) at folk slik beskyttet seg mot pesten: «that it was to be kept off with crossings, signs of the zodiac, papers tied up with so many knots, and certain words or figures written on them, as particularly the word Abracadabra, formed in triangle or pyramid». Holberg hadde det som alternativ tittel til Huus-Spøgelse (1753), en komedie som latterliggjør overtro. Den beryktede Aleister Crowley (1875–1947) stavet det abrahadabraLiber Samekh (1930): «Such are Abrahadabra, the Word of the Aeon, which signifieth ‘The Great Work accomplished’». Han la store magiske krefter i uttrykket.

En av de morsomme etymologiske teoriene bak ordet er at det stammer fra arameisk eller kaldeisk og er knyttet til gudommen Abraxa (Steinmetz 2008). Salman Rushdie skriver basert på dette i Midnattsbarn (1983) at abrakadabra er «en kabalistisk trylleformel avledet av navnet på den høyeste gud blant de basilisanske gnostikerne, som inneholder tallet 365, antall dager i året, og antall himler, og antall ånder som utgår fra guden Abraxas». Og i Alexander Whitelaws The popular encyclopedia (1846) står det at noen mener det kommer fra de hebraiske ordene Ab, Ben, Ruach hakodesh (far, sønn, den hellige ånd), og videre: «But Abrasax is neither an Ægyptian, nor Greek, nor Hebrew, but a Persian name, which denotes the Persian deity, Mithras».

Nyeste variant av uttrykket er å finne som en av «De tre utilgivelige forbannelsene» i J.K. Rowlings Harry Potter, nemlig morderforbannelsen aveda kedavra. Om opprinnelsen har forfatteren uttalt at «It is an ancient spell in Aramaic, and it is the original of Abracadabra, which means ‘let the thing be destroyed’. Originally, it was used to cure illness and the ‘thing’ was the illness, but I decided to make it the ‘thing’ as in the person standing in front of me» (Wikipedia med videre henvisninger). Det er ikke vanskelig å finne kilder som hevder det samme (og lignende) som det Rowling har blandet sammen, men ingen av dem virker som annet enn spekulasjoner, så det er nok bare noe hokus pokus.

På 1800-tallet ble formularet etterhvert en standardfrase for tryllekunstnere og dermed ironisk nok mindre magisk. Det ble også et uttrykk for babbel, som i W.W. Stabell, Eventyrferden (1927): «‘Jeg skjønner ikke et kvekk, jeg!’ utbrøt Egil. ‘Det er den rene abra-kadabra for mig.’»

Illustrasjoner: øverst:  J.H. Reynolds, i T. Hood, The Comic Annual 1830; nederst: fra Almennyttigt dansk Konversations-Lexikon 1849
Abrakadabra

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Akilleshæl

Death_of_Achilles_Chalchidian_amphora 540 BCE

engelsk: Achilles heel; tysk: Achillesferse

Et sårbart punkt eller en svakhet i noe ellers robust.

Det er forskjellige myter som skildrer helten Akilles’ barndom. Den aktuelle forteller at han ble dyppet i elven Styx av sin mor, nymfen Thetis, for å gjøre ham usårlig. Men hælen Thetis holdt i ble ikke våt, og dermed var det hans eneste sårbare kroppsdel. I Trojanerkrigen blir Akilles truffet av en pil skutt av en annen mytologisk helt, Paris, nettopp i hælen. Vi må formode at pilen var forgiftet siden han raskt døde, evt. fikk han en veldig sinna infeksjon, men dette synes ikke særlig heltemodig for noen av de involverte, så i Homers Iliaden nevnes overhodet ikke denne myten. Hos Homer er Akilles gjennomgående menneskelig, sårbar og dødelig. Det er flere forvarsler om hans endelikt, men eposet slutter før Akilles’ død. Så vidt jeg kan se, er fortellingen om Akilles’ bad i Styx først omtalt i Statius Achilleis I fra ca. år 95, og mer detaljert beskrevet i Fulgentius Mitologiarum III.7 fra rundt år 500, som ifølge innledningen på theoi.com var populær lesning i middelalderen.

«Det er ei min Hensigt, her at levere en Anti-kritik til den nævnte Recension», skriver Welhaven i 1860 i begynnelsen av den 15 sider lange antikritikken Et Par Bemærkninger i Anledning af en Kritik over Forfatterens Digte til omtalen som hadde stått i Aftenbladet nr. 7–17 samme år: «Men min Rec., der har forseet sig paa Begrebet Reflexion, har i det Hele intet Øie for det Umiddelbare i min Digtning, og finder dens Svaghed, dens ‘Achilles-Hæl’ i mit Forhold til Reflexionen. Dette søger han at paavise og begrunde, men uden at jeg deraf har kunnet hente nogen Belæring». Neste treff i NB er L. Dietrichsons Indledning i Studiet af Sveriges Literatur i vort Aarhundrede (1862): «[…] endskjøndt der ved ham, som ved enhver stor Mand, maatte findes en Achilleshæl, og skjøndt denne hos Tegnér maaske var svagere og saarligere end sædvanligt.»

Fra nyere tid kan man lese hos Arnljot Eggen i Det flyktige varige (1988): «Eit urettferdig system prøver å skjule sin Akilles-hæl i politiets blanke støvlar.» NRK skrev forut for fotball-EM 10. juni 2016 at dødballer «er vertsnasjonens store akilleshæl», mens professor Cas Mudde uttaler i en artikkel i Dagens Perspektiv 22. august 2016 at «Italia er EUs akilleshæl». Særlig hvis man på kartet ser på regionen som heter Puglia, vil jeg tro.

Det virker nesten underlig at en så kjent myte ikke har vært benyttet før det dukker opp i Norge på 1860-tallet, men svenske SAOB har tilsvarende ingen eldre referanser enn 1868, og i danske ODS først fra 1888. På engelsk er det trolig først brukt i et essay av Coleridge trykket i The Friend i 1812 (OED hevder 1810): «the alarming state of Ireland, that vulnerable heel of the British Achilles!». Heller ikke på tysk ser det ut til å ha en veldig lang historie. Eldste treff jeg har funnet, er i Morgenblatt für gebildete Leser i 1837.

Akillessene ble faktisk et medisinsk begrep basert på samme myte før det ble en språklig klisjé. Akillessenen, som pussig nok er kroppens sterkeste, ble navngitt i 1693 av den flamske kirurgen Philip Verheyen, om hvem legenden forteller at han, etter å ha vært nødt til å amputere den, dissekerte sin egen fot (R. Suy 2007).  


Victor Honoré Janssen ca 1700 British museum

 * Illustrasjoner: Øverst, Akilles’ død, khalkisk amfora ca. 540 fvt.; nederst, Victor Honoré Janssen, ca 1700, British Museum

.

Akilleshæl

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17. januar 1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6. november 1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

Alle har et søskenbarn på Gjøvik

alle har et søskenbarn fra gjøvik Vikingen 1910

Æille har et syskenbån på Gjøvik er en vise av Alf Prøysen fra 1969 (melodi av Christian Hartman) som handler om at uansett hvor bra du gjør det, skal noen fortelle deg om en de kjenner (et søskenbarn på Gjøvik) som har gjort det før deg og mye bedre. Det er godt observert av Prøysen og fenomenet trengte et fast uttrykk, men ordlyden gjør at mange feiltolker det til å dreie seg om at verden er liten og at man alltid har noen felles kjente og denslags. Egentlig er det jo bare en variant av Janteloven, som Aksel Sandemose formulerte mye mer vellykket i En flyktning krysser sitt spor allerede i 1933.

De fleste eksemplene på bruken nå bevitner at de færreste har lyttet til sangen; som kong Harald i en tale under gallamiddag i anledning statsbesøk til Belgia, mai 2003: «I Norge har vi en sang hvor det heter at alle har et søskenbarn på Gjøvik. Mine fettere og kusiner er nok noe mer spredt.» Knut Frydenlund vrir det litt i Lille land – hva nå? (1982): «I tillegg kommer de mange personlige bånd mellom Norge og de forente stater. Om ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, så har de i hvert fall slektninger i Minnesota.» Bente Lohne bruker det enda mer snodig i Hjemme er der hvor hjertet er (1993): «Jeg tror det er et norsk ordtak – om nordmenn – at ‘alle har et søskenbarn på Gjøvik’. På samme måten kunne man si om kineserne at ‘alle har en onkel med restaurant’.» Javel?

Sangen av Prøysen/Hartman, som er veldig fin, kan man f.eks. høre her på youtube.

(Prøysen ble født 23. juli og ville fylt 102 år dagen etter denne publiseringen.)

* Illustrasjon: Søskenbarna rømmer fra et akvarium på Gjøvik-utstillingen 1910. Tegning fra bladet Vikingen samme år

 

.

Alle har et søskenbarn på Gjøvik