Alle har et søskenbarn på Gjøvik

alle har et søskenbarn fra gjøvik Vikingen 1910

Æille har et syskenbån på Gjøvik er en vise av Alf Prøysen fra 1969 (melodi av Christian Hartman) som handler om at uansett hvor bra du gjør det, skal noen fortelle deg om en de kjenner (et søskenbarn på Gjøvik) som har gjort det før deg og mye bedre. Det er godt observert av Prøysen og fenomenet trengte et fast uttrykk, men ordlyden gjør at mange feiltolker det til å dreie seg om at verden er liten og at man alltid har noen felles kjente og denslags. Egentlig er det jo bare en variant av Janteloven, som Aksel Sandemose formulerte mye mer vellykket i En flyktning krysser sitt spor allerede i 1933.

De fleste eksemplene på bruken nå bevitner at de færreste har lyttet til sangen; som kong Harald i en tale under gallamiddag i anledning statsbesøk til Belgia, mai 2003: «I Norge har vi en sang hvor det heter at alle har et søskenbarn på Gjøvik. Mine fettere og kusiner er nok noe mer spredt.» Knut Frydenlund vrir det litt i Lille land – hva nå? (1982): «I tillegg kommer de mange personlige bånd mellom Norge og de forente stater. Om ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, så har de i hvert fall slektninger i Minnesota.» Bente Lohne bruker det enda mer snodig i Hjemme er der hvor hjertet er (1993): «Jeg tror det er et norsk ordtak – om nordmenn – at ‘alle har et søskenbarn på Gjøvik’. På samme måten kunne man si om kineserne at ‘alle har en onkel med restaurant’.» Javel?

Sangen av Prøysen/Hartman, som er veldig fin, kan man f.eks. høre her på youtube.

(Prøysen ble født 23. juli og ville fylt 102 år dagen etter denne publiseringen.)

* Illustrasjon: Søskenbarna rømmer fra et akvarium på Gjøvik-utstillingen 1910. Tegning fra bladet Vikingen samme år

 

.

Alle har et søskenbarn på Gjøvik

Ærlighet varer lengst

ærlighet varer lengst jf klær skaper folk

engelsk: Honesty is the best policy; tysk: Ehrlich währt am längsten

Fordi sannhet anses å ha en slags lengre holdbarhet enn løgn, vil det på sikt være fornuftig å holde seg til den. Sannhetsgehalten i dette kan sikkert diskuteres, og som det gjerne ble lagt til: «Ærligheden kan sagtens vare, for den bliver sjælden brugt» (Mau 1879b). Det blir akkurat som med penskjorta. Og om penskjorta varer i mange år fordi den kun blir brukt på julebordet, ser den likefullt fæl ut med oppkast og ribbesøl. Akkurat som ærligheten. Et eldre munnhell som modifiserer det hele noe, er «Hvo der gaaer for hver Mands Dør og siger Sandhed, faaer en brudden Pande» (Bresemann 1843). I samme bok kan man videre lese at «Sandhed vinder, Løgn forsvinder»; rims form for at ærlighet varer lengst, og vi aner tilknytningen til floskelene at sannheten alltid kommer for en dag og sannheten skal seire til sist.

Her hjemme kan vi i hvert fall dokumentere utsagnet til Holbergs Jacob von Tyboe (1725): «Naar min Hosbond begynder at tale om sin Manddom i den Brabanske Krig, tier Peer gandske still; Thi jeg veed, hand har aldrig været paa den anden Siide af Belt, end sige udi Brabant, som ligger nogle tusinde Miile herfra. Ney Ærlighed varer dog lengst».

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-ærlighet varer lengstDen eksakte frasen har nok kommet hit via tysk, selv om jeg ikke finner eldre eksempler enn Rabeners satiriske skrift Antons Panssa von Mancha skrevet ca. 1755. Undertittelen Abhandlung von Sprüchwörtern  kunne tilsi at det var et lærd og informativt verk, men den fiktive forfatter (Antons Panssa), som er en etterkommer av en spanjol med nærlydende navn, har dedisert verket til sin forfaders store esel. Man kan tenke seg fortsettelsen. Her er uansett Ehrlich währt am längsten behandlet som et velkjent og gammelt ordtak, særlig annet kan man ikke slutte av den hysteriske teksten.

Uttrykkets intensjonelle forløper finner vi i skuespillet Troades av Seneca d.y. (Trojaner-kvinnen, et plagiat eller en slags miks av to av Euripedes tragedier, fra ca. år 54): «veritas numquam perit»: sannheten vil aldri forgå. Om Seneca er det ellers å si at Nero tvang ham til å begå selvmord år 65 etter anklage om deltagelse i en konspirasjon for å ta livet av keiseren. Noen kilder, som Tacitus i Annales 15,60 og se wikipedia med videre henvisninger, hevder han var uskyldig, mens andre (f.eks. Griffin 1984) ikke er spesielt overbeviste. Det det får vi – sørgelig nok for sitatet – formodentlig aldri svar på.

Det engelske uttrykket Honesty is the best policy betyr det samme, men er såpass forskjellig at det nok har sin egen historie. Det er utbredt å kreditere Benjamin Franklin for ordspråket, som f.eks. i den veltitulerte boken Against Plagiarism – A Guide for Editors and Authors (Zhang 2016): «For scientific research and publication as Benjamin Franklin said ‘honest is the best policy’». Selv om Franklin saktens skrev dette en rekke ganger (f.eks. i brev 1779 og 1783), er det dokumentert allerede i boken Europae Speculum fra 1599 av Sir Edwin Sandys: «All these things considered, it hath made me to mitigate my former imagination and to deem it not unpossible, that this over-politick and too wise Order may reach a note higher than our grosse conceipts, who thinke honestie the best policie, and truth the only durable armour of proufe». Lenken foran går til en utgivelse fra 1673, mens teksten er gjengitt fra Henleys kritiske utgave (2001, men som ikke er like lenkbar) med noen ortografiske forskjeller. Her må man holde tungen rett i munnen og feie for egen dør!

* Illustrasjoner, øverst: Ehrlich währt am längsten fra G.B. Rabeners Satiren, Vierter Theil 1755; i midten: Gustave Doré: Fra Abenteuer des Freiherrn von Münchhausen 1862.

 

Ærlighet varer lengst