engelsk: elbow-bender; tysk: Suffkopp
En begersvinger er en som er glad i drikke alkohol, som svinger drikkebegeret. Gjerne sosialt (med svirebrødre), gjerne for mye. Les videre “Begersvinger”
B
By og land hand i hand
engelsk: -; tysk: Stadt und Land hand in Hand
By og land, hand i hand var Det norske arbeiderpartis slagord fra 1933. Oppfattelsen av by og land (som formodentlig betyr alt område som ikke er by) som to adskilte verdener er svært gammel. Eksempelvis utarbeidet Magnus Lagabøte (konge 1263–1280) to separate lovsett, landsloven (1274) og byloven for Bergen (1276). Også Oslo, Trondhjem og Tønsberg fikk egne bylover med små tilpasninger på hans tid. Dette skille var såpass gjeldende at Marie Blom med Husholdningsbog for By og Land fra 1887 fortsatt syntes det var nødvendig å spesifisere at hennes kokebok var egnet for begge. Les videre “By og land hand i hand”
Blått hav så langt du ser
Pent vær og strålende utsyn over havet. Hyppig brukt av båtfolk og hytteeiere av den heldige sorten. Les videre “Blått hav så langt du ser”
Bomber og granater!
engelsk: Blast and damnation!; tysk: Verflucht noch mal!
Fast ordpar som parodisk utbrudd ved overraskelse eller sinne. En granat er i og for seg en bombe, og selv om det kanskje er mulig å mene det ligger nyanser i begrepene, er det ikke lett å se i bruken av uttrykket. Kanskje føles sprengkraften voldsommere når man benytter to navn på en hylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff. I dag vil det også kunne benyttes parodisk som gammelmodig banning, men de eldste funnene jeg har, lar det være blodig og pleonastisk alvor. Først Holberg, Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729, s. 475): «Derpaa lagde de sig for fæstningen, hvilken de beængstigede saaledis med deres stykker, bomber og granater, at den Svenske Commendant Oberste Haar maatte overgive den med accord.»
Buksevann
Å helle vann ned i buksene på noen som avstraffelse eller erting. Søk i NB gir inntrykk av at denne mobbemetoden har sin utbredelse fra speiderbevegelsen – slik flere av de første treff, som Arne Refs, I speiderleir (1930, s. 41): «Ingen respektstridige bemerkninger, Strek! De straffes som du vet med buksevann». I bibliografien Romsdal svart på kvitt (Gjendem 1979, s. 207) finner man et eldre speiderspor: «Parelius, Nils: Med Ålesunds-speiderne på landsleiren på Åndalsnes i 1928. Halvrå middags-poteter straffet med ‘buksevann’». I Baden-Powells Speiding (oversettelsen fra 1952, s. 280) gjengis iherdig fra hendelser med og skrifter av kaptein John Smith, en tilbakevendene helt: «Hver gang en bannet, ble det notert, og på kvelden fikk han en mugge vann helt ned i ermet på armen som ble holdt i været, for hver gang han hadde bannet. Vi speidere bruker buksevann». 1908-originalen til Baden-Powell (s. 185) inneholder dog ikke dette om buksevarianten. Mobbing og tyning er formodentlig gammelt som mennesket; buksevann neppe eldre enn bukser. Skriftlig er det først nevnt i Herman Bangs Stille eksistenser (1886, s. 313): «Drengene var fem Godsejerlømler, der sad i Realklasser. De kaldte ‘mine fire’ for ‘Tigger-ungerne’ og gav regelmæssigt den niaars Buskevand.»
* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanck for March 1839
.
–
Gamle bardun
engelsk: old bean, old sausage; tysk: alter Knabe
«Smell i gang en video da, gamle bardun», sier figuren Reidar i Postens sommerkassett 1988 (Reidarkassetten) med Øivind Blunck. Det hele var en reklame for Postsparebanken, og handler mye om den røde postsparebankboken (som mange, denne skribenten inkludert, fikk i dåpsgave med et lite, første innskudd) der alle kontobevegelser og saldo ble skrevet inn. Ifølge Reidarwiki (jepp!), med Sparebankbladet nr. 11/2009 som kilde, «ble det solgt 137 000 kassetter, med et overskudd på ca. kroner 500.000,- ‘som ingen visste hvordan skulle bokføres. Hvem hadde hørt om inntekter på et reklamebudsjett?’» Både sparebankboken og banken og vel kassetter er i dag forhistorisk. Hele innspillingen finnes på youtube og på den nevnte Reidarwiki. Gamle bardun blir sagt ca. 30 sekunder inn i første innslag. Alf Tande-Petersen skrev vel en del av Reidar-materialet (SNL), men det er ikke spesifisert hvem som har skrevet tekstene på reklamekassetten, og det er vel både reklamebyråer (Creative Service AS), Blunck selv og andre som har vært involvert.
Det er få skriftlige spor etter dette uttrykket, som er en slags måte å si gamle venn på. Jeg mistenker det for å ha opprinnelse i tegneserier, men muligvis var det denne Reidar-karakteren, som først dukket opp som innslag i ungdomsprogrammet Blikkbåx på NRK, som er opphavet. Det er i hvert fall eldste spor jeg har klart å finne.
Barduner er tau eller vaiere som brukes til å stive opp master på seilfartøyer, noe som så vidt holder til å gjøre frasen til et maritimt uttrykk, særlig fordi det jo lyder som en karikatur på noe en sjøulk skal si. Barduner benyttes for øvrig også på telt og på master ol. på land. «Hallois, gamle bardun, ligg du her og røyter», lyder en replikk i Torvald Sunds roman Seglet og dansen fra 1999, og det er også noen treff i aviser fra midten av 90-tallet og fremover i Nasjonalbiblioteket. Det er likevel mest i bruk på diskusjonsfora og annen uhøytidlig skrift på internett med nærhet til det muntlige. Bruken virker ganske lik som med gamle ørn (se denne), men altså nyere og snålere.
Illustrasjon: George Cruikshank, fra Hood’s The Comic Annual, 1830
.
Balsam for sjelen
engelsk: balm for the soul, heart-balm; tysk: Balsam für die Seele
Noe følelsesmessig godt. Lindring for sjelen. Jeg vet ikke om det er allment, men jeg forbinder uttrykket med lettelse og ro. Nansen skriver i Fram over Polhavet (1897, s. 78): «Kvelden var vidunderlig. Rødmen efter den svundne dag i nord, månen stor og rund oppe over fjeldene bag os. Foran Alden og Kinn som eventyrlande op af sjøen. Så træt jeg var, kunde jeg ikke gå til køis, måtte suge al denne skjønhed i mig i lange svalende drag. Det lægger sig som balsam på sjelen efter alt strævet og alle rivninger mod fremmede mennesker.» Goebbels dagboknotat fra 15.02.1933 (utgitt på norsk i 1944, på s. 250) viser at også nazister kan sette pris på balsam: «No har vi også et nytt våpen mot pressen, og no fyrer vi løs med forbud så det er en fryd. ‘Vorwärts’ og ‘8 Uhr-Abendblatt’, alle de jødiske avisene som har gjort oss så meget vondt og plaget oss slik, de forsvinner med ett slag fra gatebildet i Berlin. Det beroliger og virker som balsam for sjelen.» Naturopplevelser eller å knuse jødene og pressefriheten kan altså, etter din legning, gi sjelefred.
Ordet balsam er fra gresk bálsamon, og selv om det i dag forbindes med noe man tar i håret for glans, mykhet og muligvis revitalisering, var det egentlig saft av harpiks og eterisk olje fra primært commiphora gileadensis. Balsam opptrer i flere antikke kilder, som Det gamle testamente, der det synes mest å være en medisinsk plante og en handelsvare fra området rundt Gilead-fjellene. Billedlig brukt (tror jeg) er det særlig et par ganger i Jeremia (her fra 8,22): «Finnes det ikke balsam i Gilead? / Er det ingen lege der? / Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?». Det er opplagt også velduftende, slik ser vi det i oversettelsen av H. Müllers Aandeligt Tack-Altare publisert i 1683 (s. 585), der også nesen skal få sitt: «Der skal GUd være alting i alle, det deyligste Billede for Øyene, den lifligste Music for [Ørene] den sødeste Hunning for Tungen, den kraftigste Balsam for Næsen, den kostligste Skat for Hænderne, den allersaligste Fornøyelse for Hiertet.» For akkurat sjelen er det i det eldste jeg kan dokumentere fra Norge snakk om bønn, i K.O. Knutzens Læsebog for Almueskolernes mellemste Klasse (1839, s. 74): «Ligesaa er Bønnen ikke Blot det af Gud forordnede Middel til at erholde de aandelige Goder, men den er ogsaa en Balsam for vor Sjel».
Balsam ligger til grunn for ordet balsamering, selv om det bare var én av mange ingredienser for eksempel egypterne benyttet for å bevare kroppene til sine døde, og det er påvist flere sorter oljer og harpikser kalt balsam til denne anvendelse (Pettigrew, A History of Egyptian Mummies 1834 s. 80). Også balsamicoeddik har lånt navn fra balsamen, men i italiensk ment som generisk betegnelse for noe helende, om enn eddik for sjelen kanskje ikke lyder like lindrende.
For Nansen og nordmenn flest er det helst naturopplevelser i snøøde som gir det beste utgangspunktet, så dermed er det naturlig å lese i Erling Kagges Alene til Sydpolen (1993, s. 58): «Sitter og koser meg med kakao og en ekstra sjokoladepose. Den er som balsam for sjelen.»
Illustrasjon: W.H. Brooke, fra Harrisons The Humorist, 1832
En bjørnetjeneste
engelsk: disservice; tysk: Bärendienst
En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.
Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. I Ovids Metamorfoser 9,98 (år 8) finner man f.eks. fortellingen om da Herakles skjøt og dødelig såret kentauren Nessos med en giftig pil. Nessos hadde forsøkt å bortføre Herakles’ kone Deianeira, og rakk før han døde å gi henne en kjortel innsmurt med sitt forgiftede blod og sa at det var et middel mot svinnende kjærlighet. Etter noen år, da Herakles ble betatt av prinsessen Iole, fant Deianeira frem kjortelen med Nessosblodet, og ba tjeneren Likas bringe det til sin herre. Giften i blodet var fortsatt virksom, og Herakles rev desperat av seg plagget, men huden fulgte med, og smertene var så uutholdelige at han raserte alt rundt seg, slengte rasende en tryglende Likas ut i havet og seg selv inn i et bål og døde. På tysk har en slik tjeneste derfor også blitt kalt en Lichasdienst.
En fortelling av mer hjemlig opphav kan leses i Soga om Ljosvetningane (1260, s. 72): «Det er fortalt om brørne, då dei var unge, at Gudmund hadde ein fosterfar som var fleinskalla. Honnom var han svært glad i. Ein dag då fosterfaren sov ute i solskinnet, sette det seg fullt av my på fleinskallen hans. Men Gudmund strauk dei bort med handa, med di han meinte dei gjorde fosterfaren vondt. Då sa Einar: ‘Hogg til med øksa di i skallen på karen, gut!’ Han så gjorde, tok øksa og grov borti skallen slik at det tok til å bløda. Men myet flaug bort. Då vakna karen og sa: ‘Det var då fælt korleis du går laus på meg, Gudmund!’ Han svara: ‘Dette er fyrste gongen eg merkar at rådende til Einar ikkje er ærlege mot meg.’»
Episoden har mye til felles med den der bjørnen i uttrykket bjørnetjeneste kommer fra: en av La Fontaines fabler, Bjørnen og gartneren – L’Ours et l’Amateur des jardins, fra 1678. Her knuser en tambjørn hodet til den sovende herren sin med en brostein i et forsøk på å fjerne fluene som plager ham. På fransk sier man dermed for det samme le pavé de l’ours: bjørnens brostein. Fortellingen (med og uten bjørn) finnes på en rekke språk og strekker seg tilbake til før La Fontaines fabel, som islendingsagaen over viser, men bamsen i historien kom nok til Norge gjennom ham.
La Fontaine bygget historien sin på den utbredte fabeltradisjonen basert på Ibn al-Muqaffas Kalilah wa-Dimnah (ca. 760), som var en oversettelse av Borzuys persiske Karirak ud Damanak, som igjen var en gjendiktning av det indiske Panchatantra. Denne fabelsamlingen skal ha blitt samlet på 200-tallet eller kanskje tidligere. En tysk utgave av Kalilah wa-Dimnah, Das Buch der Beispiele ble trykket allerede i 1483, og er dermed blant verdens første trykte bøker. La Fontaine skrev ærlig om opphavet i forordet til sin andre fabelsamling i 1678: «Je dirai par reconnaissance que j’en dois la plus grande partie à Pilpay sage indien». Denne Pilpay, eller Bidpai, blir ofte oppgitt som opphavsmann for mange av fablene i Europa, uten at jeg kan se at det har vært noen virkelig person. For øvrig skrev også den persiske poeten Rumi en nær versjon av fortellingen (med en bjørn) i sitt store verk Masnavi fra 1260-årene.
Hos Moth (ca. 1700) kan man lese at «ilde stedt tieniste er verre end mißgerning», men noen bjørn er ennå ikke kjent. Det er likevel påfallende hvordan en dikter på Island har flettet en såpass lik anekdote inn i Soga om Ljosvetningane lenge før vi ellers har skriftlige spor etter den i Europa. J.L. Heiberg gjendiktet fabelen til La Fontaine i Tjenstagtighed (ca. 1832, s. 245), så vidt jeg kan se for første gang på dansk; det slutter slik:
Den gode Mening, adskilt fra Forstand,
Vist aldrig kommer i sit rette Hjørne.
Moral: Saafremt du det undvære kan,
Tag aldrig imod Tjenester – af Bjørne!
I etterdønningene av den andre slesvigske krig, der Danmark mistet store landområder til Preussen, var det tale om forskjellige løsninger for de helt nordlige delene. Morgenbladet gjengir 19.9.1866 fra en lederartikkel i engelske Times, som mener Nord-Slesvig (med blant annet Flensburg og Als) bare bør tildeles Danmark uten noen folkeavstemning fordi innbyggerne kan komme til å krympe seg ved i det hele å tenke på Slesvigs deling og bli satt under tungt, prøyssisk press osv. og dermed etter engelskmennenes mening stemme feil. Her er står det eldste tilfellet av bjørnetjeneste jeg kan dokumentere: «Det danske Dagblad finder derfor, at Times i sin Velvillie kun har vist Danmark en Bjørnetjeneste». Det fremgår vel at det alt er godt innarbeidet som klisjé ved denne bruken. Danmark har forresten i sin tid også hatt en avis som het Vort Land, som 29. august 1905 (via ODS) skrev fornøyelig at «[vi] skøtter allermindst om Hr. Bjørnstjerne Bjørnsons Bjørnetjenester.» Sikkert urelatert til dette oppslaget hadde Bjørnson vært en ivrig pådriver for felles sak med Danmark i krigen mot Preussen, se f.eks. diktet Da Norge ikke vilde hjælpe.
I dag er det visstnok blitt utbredt å benytte bjørnetjeneste som en stor hjelp, uten noen bivirkninger (se f.eks. i Aftenposten 16.10.2011). I Danmark er denne nye betydningen inntatt i DDO (men med tilleggsopplysningen: «kendt fra 1988 | denne brug regnes af mange for ukorrekt»). Internettsøk gir noen eksempler, men ikke så fryktelig mange at det kan sies definitivt å være tilfellet i norsk. Derimot finnes det svært mange treff som hevder slik anvendelse og påpeker hvor feil det er. Kanskje det fortsatt primært er en muntlig nybruk, som ennå blir påpekt av flertallet som galt.
* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1839
–
Barmhjertig samaritan
engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter
En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.
Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.
Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.
Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016, s. 19) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).
Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».
Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882, s. 306): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937, s. 208): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997, s. 130) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»
Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.
Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.
Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.
Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.
Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857
.
Rund baut
engelsk: all round; tysk: ringsherum
Overalt, alle, over det hele, alt. Baut er et maritimt uttrykk som betyr å vende skipet, fra engelsk, (a)bout ship (Merriam-Webster). Det er vanlig i uttrykket gå eller gjøre baut (vende skipet mot vinden slik at det får vinden på den andre siden), og som verb, å baute, altså å krysse, det vil si å seile opp mot vinden (veksle mellom bidevind for styrbord halser og bidevind for babord halser). Rund baut skulle i så fall bety helt rundt.
Som bout er det oppført i Dansk-Engelsk Søe-Lexicon (1808, s. 21) av Ludvig Herbert de Saint-Simon: «Bout, board, t[a]ck. / at staae en Bout til Søes, to stand off. / at staae et Bout mod Landet, to stand in» samt «Boute, to beat, to ply to windward by tacking, to turn to windward». Ivar Alnæs registrerte frasen i en artikkel fra 1902, Bidrag til en ordsamling over sjømandssproget, som også er den eldste beskrivelse jeg kan finne med overført betydning: «Her er en del engelske ord, som ikke er nævnt ovenfor; jeg tager dem i alfabetisk orden: baut – omkring; i udtr. rund ’baut – rundt omkring, overalt.»
Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er et reisebrev i Nednæs Amtstidende 21.5.1904, Brev fra Syd-Afrika, der det berettes fra en hesteauksjon: «Paa ryggen sad altid en liden kafferboy; naar saa hesten var beskuet rundt bout, gav boyen den et slag med sin pisk og i galop bar det rundt pladsen for at kjøberne skulde se, at den ikke manglede noget paa skankerne». Så en annen reportasje, Gjennem Tyskland, Belgien og England under krigens tegn, skrevet av E. Gabrielsen i arbeiderpartiavisen Social-Demokraten 1.9.1914: «Oppe under buelampen det russiske aristokrati i fornem tilbaketrukkethet – længre nede bolstret endel jøder sig omkring mellem pakkasserne – riktig i sit element – danske og norsk haandverkere med snadden i mundviken, mens den norske sjømand i sin brede tryghet sender sin tobakssause rund baut.» Litt henslengt antisemittisme var tydeligvis rund baut den gang. Jeg avslutter med Tore Skoglund i Tre herrer helt bortreist (1990, s. 64): «Smil og glede rund baut».
Illustrasjon: John Leech, i G. Abbott À Becket, The Comic History of Rome, 1852
–