Buksevann

Cruikshank The Comic Almanck for 1839 buksevann

Å helle vann ned i buksene på noen som avstraffelse eller erting. Søk i NB gir inntrykk av at denne mobbemetoden har sin utbredelse fra speiderbevegelsen – slik flere av de første treff, som Arne Refs, I speiderleir (1930, s. 41): «Ingen respektstridige bemerkninger, Strek! De straffes som du vet med buksevann». I bibliografien Romsdal svart på kvitt (Gjendem 1979, s. 207) finner man et eldre speiderspor: «Parelius, Nils: Med Ålesunds-speiderne på landsleiren på Åndalsnes i 1928. Halvrå middags-poteter straffet med ‘buksevann’». I Baden-Powells Speiding (oversettelsen fra 1952, s. 280) gjengis iherdig fra hendelser med og skrifter av kaptein John Smith, en tilbakevendene helt: «Hver gang en bannet, ble det notert, og på kvelden fikk han en mugge vann helt ned i ermet på armen som ble holdt i været, for hver gang han hadde bannet. Vi speidere bruker buksevann». 1908-originalen til Baden-Powell (s. 185) inneholder dog ikke dette om buksevarianten. Mobbing og tyning er formodentlig gammelt som mennesket; buksevann neppe eldre enn bukser. Skriftlig er det først nevnt i Herman Bangs Stille eksistenser (1886, s. 313): «Drengene var fem Godsejerlømler, der sad i Realklasser. De kaldte ‘mine fire’ for ‘Tigger-ungerne’ og gav regelmæssigt den niaars Buskevand.»

* Illustrasjon: George Cruikshank, The Comic Almanck for March 1839
Buksevann

Balsam for sjelen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-1832-cuddalore-kosemose

engelsk: balm for the soul, heart-balm; tysk: Balsam für die Seele

Noe følelsesmessig godt. Lindring for sjelen. Jeg vet ikke om det er allment, men jeg forbinder uttrykket med lettelse og ro. Nansen skriver i Fram over Polhavet (1897, s. 78): «Kvelden var vidunderlig. Rødmen efter den svundne dag i nord, månen stor og rund oppe over fjeldene bag os. Foran Alden og Kinn som eventyrlande op af sjøen. Så træt jeg var, kunde jeg ikke gå til køis, måtte suge al denne skjønhed i mig i lange svalende drag. Det lægger sig som balsam på sjelen efter alt strævet og alle rivninger mod fremmede mennesker.» Les videre «Balsam for sjelen»

Balsam for sjelen

En bjørnetjeneste

misc c a 1839 hood

engelsk: disservice; tysk: Bärendienst

En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.

Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. Les videre «En bjørnetjeneste»

En bjørnetjeneste

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig. Les videre «Barmhjertig samaritan»

Barmhjertig samaritan

Rund baut

mennsker i båt holk

 engelsk: all round; tysk: ringsherum

Overalt, alle, over det hele, alt. Baut er et maritimt uttrykk som betyr å vende skipet, fra engelsk, (a)bout ship (Merriam-Webster). Det er vanlig i uttrykket eller gjøre baut (vende skipet mot vinden slik at det får vinden på den andre siden), og som verb, å baute, altså å krysse, det vil si å seile opp mot vinden (veksle mellom bidevind for styrbord halser og bidevind for babord halser). Rund baut skulle i så fall bety helt rundt.

Som bout er det oppført i Dansk-Engelsk Søe-Lexicon (1808, s. 21) av Ludvig Herbert de Saint-Simon: «Bout, board, t[a]ck. / at staae en Bout til Søes, to stand off. / at staae et Bout mod Landet, to stand in» samt «Boute, to beat, to ply to windward by tacking, to turn to windward». Ivar Alnæs registrerte frasen i en artikkel fra 1902, Bidrag til en ordsamling over sjømandssproget, som også er den eldste beskrivelse jeg kan finne med overført betydning: «Her er en del engelske ord, som ikke er nævnt ovenfor; jeg tager dem i alfabetisk orden: baut – omkring; i udtr. rund ’baut – rundt omkring, overalt.»

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er et reisebrev i Nednæs Amtstidende 21.5.1904, Brev fra Syd-Afrika, der det berettes fra en hesteauksjon: «Paa ryggen sad altid en liden kafferboy; naar saa hesten var beskuet rundt bout, gav boyen den et slag med sin pisk og i galop bar det rundt pladsen for at kjøberne skulde se, at den ikke manglede noget paa skankerne». Så en annen reportasje, Gjennem Tyskland, Belgien og England under krigens tegn, skrevet av E. Gabrielsen i arbeiderpartiavisen Social-Demokraten 1.9.1914: «Oppe under buelampen det russiske aristokrati i fornem tilbaketrukkethet – længre nede bolstret endel jøder sig omkring mellem pakkasserne – riktig i sit element – danske og norsk haandverkere med snadden i mundviken, mens den norske sjømand i sin brede tryghet sender sin tobakssause rund baut.» Litt henslengt antisemittisme var tydeligvis rund baut den gang. Jeg avslutter med Tore Skoglund i Tre herrer helt bortreist (1990, s. 64): «Smil og glede rund baut».

Illustrasjon: John Leech, i G. Abbott À Becket, The Comic History of Rome, 1852
Rund baut

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Les videre «Tvi, tvi»

Tvi, tvi

Hardbarket, barket

com an 1830 soap-orifics

engelsk: hardcore; tysk: hardcore

En person som er tøff og barsk tvers igjennom.

Å barke, når det ikke er å ta barken av trær, er å gjøre seg hard, og henger antagelig sammen med at bark brukes til garving av lær og barking av seil. Ordet barke finnes billedlig slik i Laales ordspråk (fra 1300-tallet): «J wngdom scal man segh bedhe oc barckæ» (1506-utgaven), og skal forstås som at man i sin ungdom skal gjøre seg forherdet og hard. Moth nevner det samme i ordsamlingen sin fra ca. 1700, men har også dette tillegget: «lignelse vîß, at venne til at lide ont». Ordspråket har hatt lang levetid, for det er også inkludert i Maus samling fra (1879b, nr. 10,988), der som «I Ungdom skal man sig bede og barke».

Holberg beskrev husittene i sin Almindelig Kirkehistorie (1738, s. 857) slik: «Der siges, at deres Hud af idelige Kriige og Travailler var bleven saa haard og barked, at den kunde tiene til Cuirasser, og at deres Klæder var vilde Dyrs Skind, saa at man uden Skræk ikke kunde ansee dem». Husittene var en førreformasjonsbevegelse i Tsjekkia som ga Luther mye inspirasjon. De kjempet så voldsomt mot den katolske kirken, at selveste Jeanne d’Arc sendte dem et brev der hun truet med å innlede et korstog mot dem i mars 1430 (oversatt av A. Williamson): «… if I wasn’t busy with the English wars I would have come to see you long before now; but if I don’t find out that you have reformed yourselves I might leave the English behind and go against you, so that by the sword – if I can’t do it any other way – I will eliminate your false and vile superstition and relieve you of either your heresy or your life». De kunne nok behøve tykk hud, men heldigvis for husittene ble hun fanget av engelskmennene to måneder senere.

Holberg sammenligner Aleksander den store og Karl den XII i Epistler III nr. 221 (1750): «Begge disse store Regentere vare haardføre, og derfore havde særdeeles sunde og stærke, ja ligesom barkede Legemer», og  morsom blir Holberg om advokter i Epistler IV nr. 301 (1749): «thi en Advocat, som dagligen vænnes til at give og imodtage haarde Ord, kand lignes med en hærdet Soldat, paa hvilken intet Skud bider, og kand siges at have en Hud saa barket, at man deraf kunde giøre Rytter-Køllerter eller Støvler». Her har vi også uttrykket herdet, som brukes ganske likt med  med hardbarket.

Barket samskrevet med hard, finner jeg først, med ironisk kondens, i avisen Den 17de mai 4.8.1900: «Høgrebladi hev nok i mansaldrar skjelt ut vinstre i stortinget for alt det vonde dei kunde hitta paa. Men dei hev ikkje meint noko med det. Det hev voro vomfyll og krydde for hardbarka lesarar.» Så i en strofe av Per Sivle i diktet Olavs-Kvæde (Erik Skjalgson, s. 181) fra 1901:

Der stend ein Flokk
av hard-barka Menn
her ifraa Sole
sin nærmaste Grend

En litt annen nyanse, tilsvarende ihuga, ser vi hos Gunnar Hultgren i Dagbladet 11.5.2013: «Europas mektigste statsleder – konservative Angela Merkel – var i følge nye avsløringer i Tyskland hardbarket kommunist fram til muren falt». Men hvis dette er sant, viser det bare at selv om overflaten er bearbeidet, stikker det ikke nødvendigvis særlig dypt.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1832

 

Hardbarket, barket

Bryte isen

bryte isen

engelsk: break the ice; tysk:  das Eis brechen

Overvinne sjenerthet eller forlegenhet i sosiale sammenhenger. Få praten igang. Man kan spørre om is er den rette metafor på den brennende ukomfortable følelsen av sosial utilstrekkelighet på et stevnemøte eller i selskapeligheter som går forut for at isen eventuelt blir brutt. Det inngår uansett i symboltradisjonen der kulde som bilde representerer utilnærmelighet og avvisning mens varme er åpne og inkluderende trekk.

Opprinnelig betød å bryte isen som bilde det å bane vei for andre, tråkke opp stien eller være først til å gjennomføre noe, greit overført fra å bryte isen på en fjord eller en elv for å la skipsfarten komme gjennom. Betydningsendringen har skjedd på både engelsk, tysk og dansk og norsk (og sikkert andre språk).

På latin som scindere glaciem finnes det i Erasmus’ Collectanea Adagiorum (1528, nr. 374), som igjen viser til den italiensk renessansehumanisten Francesco Filelfo (1398–1481) som kilde: glaciem fregi, «jeg har brutt isen». Ifølge Barker (2001, s. 277) skal dette være en av få fraser i Erasmus’ Adagia som ikke er å finne i klassiske verker.

På engelsk er det dokumentert i et brev skrevet fra fengselet av John Bradford i 1555 (Allen 2008): «Our dear brother Rogers hath broken the ice valiantly […] The next am I». Det er rekkefølgen de skal brennes som kjettere på bålet som er tema, og Rogers var altså først ut, noe som gir bildet med is ekstra kjølende effekt.

Deretter påstås det på phrases.org, og stthomas.edu m.fl. (uten at jeg kan se det er tilfellet) at det finnes i Thomas Norths oversettelse av Plutark, Lives of the Noble Grecians and Romans (1579): «To be the first to break the Ice of the Enterprize», en bok som skal ha vært en viktig inspirasjon og en leverandør av ordspill for Shakespeare. Shakespeare selv anvender uttrykket slik i Taming of the Shrew akt I, scene 2 (1593), som handler om rekkefølgen man gifter bort døtre:

If it be so, sir, that you are the man
Must stead us all, and me amongst the rest;
And if you break the ice, and do this feat,
Achieve the elder, set the younger free
For our access- whose hap shall be to have her
Will not so graceless be to be ingrate.

I England fikk begrepet sin nåværende betydning på slutten av 1600-tallet, i hvert fall finner jeg det slik i Samuel Butlers Hudibras (1678, s.110):

The Oratour we mention’d late,
Less troubled with the pangs of State,
Then with his own impatience,
To give himself first Audience,
After he had a while look’d wife,
At last broke silence, and the Ice.

Holberg bruker det i Dannemarks Riges Historie (f.eks. i bind 3, 1764, s. 251), men da konkret for å bryte opp isen for å hindre en hær å komme over en islagt elv eller fjord, eller motsatt, for å komme gjennom med en flåte. Figurativt ble det altså også her først brukt i betydningen brøyte vei eller å igangsette noe, som hos Tullin (1728–1765, Samlede skrifter 1773, s. 14): «Men at bryde Isen, hvor man seer, at Efterkommerne først i andet og tredie Leed kan høste Frugten». Antageligvis har meningen langsomt endret seg, kanskje påvirket av tilsvarende fra andre språk. Definitivt slik finner jeg det først i en svensk roman av C.J.L. Almqvist, oversatt til dansk i 1848 (s. 318): «… tillod Frøken Juliane Wefverstedt sig at yttre med et aabent og frimodigt Blik paa Kongen, som om hun talte til En af sine Ligemænd. Siden det i Aften skal være saaledes, tænkte hun, og Hans Majestæt vil behandles som Undersaat, maa Een bryde Isen» (Herrerne til Ekolsund, 2, s. 318)..

I dag ser man fortsatt ofte spor av den opprinnelige betydningen, som her i avisen Dagen 13. februar 2014: «Flem­ming Baunø kan hel­ler ikke ute­luk­ke at noen i hans korps vil synes at det er litt rart at han for­kyn­ner i en ka­tolsk me­nig­het. – Men noen må være den førs­te til å bryte isen.»

 

* Illustrasjon av Charles Altamont Doyle (far til Sir Arthur Conan Doyle) ca. 1860
Bryte isen

Bære julen ut

bære julen ut thomas nast

Avslutte julen. Etter tradisjonen bragte det ulykke over huset om besøkende i julen ikke fikk eller tok imot drikke og spise før de gikk; da bar de julen ut. Som beskrevet i Asbjørnsen, Norge fremstillet i Tegninger (1848, s. 91): «I Fjeldbygderne feires den endnu med en Gjæstfrihed, Simpelhed og Tarvelighed, som har været herskende fra Arildstid. I tretten Dage hviler alt Arbeide; Bordet staaer dækket fra Morgen til Aften for enhver af Husets Folk; enhver Fremmed, som træder indenfor Husets Döre, maa ei ‘bære Julen ud’, men smage Juleöllet, og dette er lovlig stærkt; det er Öl paa gammelt Norsk, almindelig Tönde efter Tönde.» Det er kanskje ikke så merkelig at de før i tiden kalte det å drikke jul. Likeså i Sverige, her fra en oversettelse av Björkquist, I den aandelige krise (1920, s. 31): «Det er Skik i store Dele af vort Land i Julen at betragte ethvert Menneske, kendt eller ukendt, der kommer inden for Hjemmets Dør, som Ven og Gæst. ‘Ingen maa bære Julen ud’ — siger man. Hjemmet vokser — alle hører til der.» Forestillingen (og uttrykket) er dokumentert allerede i Moths ordbok (fra ca. 1700): «bære jûl af dør dvs. at at gâe uskenket fra verten» og «du mâe ikke bære min Jûl ud».

I dag brukes det like gjerne om å fjerne julepynt og å ta ut treet, som i Stavanger Aftenblad 5. januar 2015: «Vi har ikke før vaska gulvet og båret veden inn, før det er tid for å bære julen ut. Mandag starter innsamlingen av juletrærne som har gjort jobben sin.» 6. januar er det slutt.

* Tegning av Thomas Nast 1872, utsnitt

Bære julen ut