Drikke som en svamp

com an 1830 a bottle jack

engelsk: drink like a fish, tysk: saufen wie ein Loch

Svamper er primitive, flercellede organismer som i havet slett ikke drikker, men lever av å filtrere vannet gjennom porer og kanaler. I luft tørker de fullstendig, men har egenskapen å trekke opp i seg og holde på store mengder væske, og egner seg derfor som rengjøringsmateriale og som simile for noen som kan drikke store mengder alkohol.

Uttrykket finnes på en lang rekke språk, som spansk: beber como una esponja; portugisisk: beber como uma esponja; italiensk: beve come una spugna; fransk: boire comme une éponge (men nå oftere som på tysk, «drikke som et hull»: boire comme un trou, eller en tempelridder: boire comme un templier);  Det eksisterer på engelsk også, drink like a sponge (se f.eks. Isaac Asimov’s Science Fiction Magazine, vol. 10, nr. 7–9 1986: «Argyros drank. Like a sponge», og eksempler i Bryan/Mieder 2005, s. 718), men det er langt fra så vanlig som å drikke som en fisk.

I Det Norske Nationalblad 10.3.1818 s. 156 finnes en anonym vise kalt Evans lovsang: «Før Hercules voved’ sin Kamp / – o Gud! med de yndige femti, / Madera han drak som en svamp, / Og – Striden blev Ingenting glemt i!» Claus Pavels skrev en (senere tilføyd) fotnote til sin dagboksoppføring 1. april 1818: «Denne Drikkevise (Nationalbl. X. No. 37), der i sin Tid var meget yndet og optryktes i Visebøger, tillagdes, saavidt jeg veed, med Bestemthed C. N. Schwach. Skjønt denne ikke har optaget den i sine ‘Samlede Digte’, ja endog i disse (I. S. 89) paa en Maade polemiserer mod Drikkeviser, har hin Drikkevise dog saa slaaende Lighed med Schwachs sædvanlige Tone, at Udg. med temmelig Sikkerhed antager ham for dens Forfatter.» Schwachs eller ei, dette er eldste bruk jeg kan påvise på norsk.

Jeg er usikker på om opphavet er fra Erasmus (som jeg har sett hevdet), men jeg finner hos ham et spor når han skriver om fjollete fyrster og konger (Adagia 201, l. 83, 1535): «Inuictus est bibendo (nam hac quoque laude veteres delectati sunt principes): apte, si spongiam mihi laudas». Det blir omtrent: Ingen kunne overgå ham i drikk (den slags ble verdsatt av fyrstene i tidligere tider): en heder mer passende for en svamp. På fransk kan man se uttrykket ferdig utviklet i 1651, i lignende omstendigheter som hos Erasmus, av Paul Scarron i Le Roman comique: «Ragotin fit tout à fait bien les honneurs de sa maison, et but comme une éponge» (Ragotin gjorde stor ære på sitt hus, og drakk som en svamp).

Hos Holberg drikker f.eks. Jeppe som en Skielm (en slyngel), men forfatteren benytter også svampen (på latin) i Første Levnedsbrev (1728 s. 7): «qvi spongiâ qvavis siccior, bibendiqve mirus artifex in evacuandis poculis paucos pares» (overs. A. Kragelund: «Han drak som en svamp og var velbevandret i den kunst at tømme bægre»). Holberg sier også noe interessant i Epistler IV 431«thi man finder overalt udi gamle Historier talet om Parasitis eller Snylte-Giæste, som Comœdie-Skrivere ligne ved Svampe, efterdi intet kunde forslaae til dem». Og her mener Holberg ganske sikkert bl.a. Plautus’ skuespill Menaechmi (ca. 200 fvt.), der hovedpersonen, en profesjonell snylter, kalles Peniculus, som betyr pensel eller svamp (samt diminutiv av penis). Han presenterer seg selv i første linje med å si (min overs.): «De unge kaller meg Peniculus, av den grunn at når jeg spiser, gjør jeg rent bord». I boken Funny Words in Plautine Comedy (2010, s. 102 flg.) har Michael Fontaine et helt kapittel om navnet Peniculus og betydningene som svamp, snylter (og liten penis), og det er opplagt lag og tolkningsrom, men svampen som trekker til seg er ganske sikkert bevisst. Denne standardkarakteren i klassisk komedie finner man blant Holbergs egne gjennomgangspersoner som Jesper Oldfux. I Jacob von Tyboe (1725, 1,1) sier Oldfux om seg selv, etter Plautus’ mønster: «Jeg heeder Svamp og svarer til mit Navn; thi ligesom en Svamp træcker all Vedske i sig, saa giør og jeg; thi jeg gaaer uroest aldrig til Sengs uden med en halv Snees Bouteillers Baglast.»

Ved dette ser vi at sentimentet, om ikke frasen, kan føres langt tilbake, selv om man kan hevde at det handlet om mer enn alkohol og drikk. Det kan det også gjøre på norsk. Man sier f.eks. om enkelte barn at de suger til seg som en svamp, og mener med det lærdom og tantes uheldige hang til banneord.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

.

Drikke som en svamp

Dødt løp

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour6.PNG

engelsk: dead heat, dead race; tysk: totes Rennen

Uavgjort i konkurranser, særlig i renn og løp. Uttrykket kan også brukes om like resultater i andre sammenhenger, som ved politiske valg mv.

Første dokumenterte bruk på norsk  er i en beskrivelse av kapproing i Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (1890): «I et dødt Løb, hvor Baadene altsaa komme samtidig til Maalet, kan en Omroning finde sted med samme Mandskaber». Aftenposten rapporterer 1. september 1912 om 100-meteren fra «Kristiania Idrætsforenings 10de internationale stevne […] I første heat var Bie og svensken Inge Lindholm favoriter. Bie blev først i starten og de første 40 à 50 meter, da svensken gik op og kom ind i dødt løb med Bie. Tiden var 11.8 sec.» Verdensrekorden i 1912 var for øvrig 10.6, Bolts nåværende 9.58.

Akkurat når frasen ble anvendelig også i politikken, er ikke helt sikkert, men i hvert fall slik i Arbeiderbladet 1. april 1950: «Under kongekrisen har kong Leopold hatt sin beste støtte i de flamske distriktene og møtt den kraftigste motstanden i de vallonske. I Brusselområdet blev avstemningen dødt løp.»

Det er nok et lån fra engelsk, der dead heat først dreide seg om hesteløp, men nå er anvendelig for de fleste idretter. Det har ifølge Ammer (2013) vært i bruk siden sent 1700-tall. Det kan i hvert fall leses i The Sporting Magazine september 1795. I Max Jähns Ross und Reiter in Leben und Sprache 1872 beskrives det tyske totes Rennen (i hesteløp) som en overføring av det engelsk dead heat. Det tilsvarende dead race er nyere; Emerson Bennett The Border Rover (1867): «The distance between us, to the best of my judgement, could not be less than four or five miles–a start that would save us in a dead race provided our horse could hold out and we meet with no accident.» 

Heat her er i betydningen gruppe, avdeling, men hvorfor man har begynt å omtale et resultat der det er umulig å avgjøre hvem som har vunnet som dødt, er heller merkelig. I andre sammenhenger, f.eks. hopp- og kasteidretter, betyr dødt at forsøket er ugyldig, som når en lengdehopper tråkker over satslinjen (planken, overtramp) eller andre feil er begått. Løvland og Schiøtz, Idrettsbok for norske gutter (1925) sier om kulestøt: «I tilfelle av oversteg, eller om kastet av annen grunn av dommeren dømmes som dødt kast, skal dette meddeles dommerne på feltet av den dommer, som er plasert ved kastegrensen.»

Illustrasjon: John Leech, fra Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour, 1853
Dødt løp

Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytifest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832

 

Dyrtid

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være.

Å drikke jul er selvfølgelig et uttrykk fra norrøn tid, og kan dokumenteres blant de eldste skriftlige kilder vi har fra Norge, som i Torbjørn Hornkløves Haraldskvæði. Strofe 6 i Hrafnsmál her, et hyldningsdikt til Harald Hårfagre tidfestet til slutten av 800-tallet, forteller at vår store samlingskonge foretrakk å feire (drikke) julen utendørs i kamp, og alt som ung gikk han lei av innesitting, peiskos og stuegrising med dunbløte votter (puter under armene?):

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir hinn framlyndi,
ok Freys leik heyja.
Ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Jul drikker han ute
om han ene får rå,
den framlynte fyrste
og leiker Frøys leik;
ild ble han ung lei av,
inneliv og gryter,
varm kvinnestue,
eller dunbløte votter.

I både danske og norske oversettelser står det gjerne fotnoter om at Frøys lek = strid, kamp, men siden Frøy var en fruktbarhetsgud, er det også foreslått at det kan ha dreid seg om andre aktiviteter. Strofen er antagelig den første skriftlige dokumentasjonen på ordet jul i norsk, og primstavmerket for jul er naturligvis et drikkehorn.

Begrepet hadde ordboksoppføring i Moth (ca. 1700): «drikke jûl med en», med den latinske oversettelsen «pergræcari», leve som grekerne; i Erasmus’ Adagia beskrevet som å leve et behagelig liv. I Anders Sørensen Vedels samling av middelalderballader, Hundrevisebog fra 1591 finner vi i Kong Byrge i Suerige lader tuende sine Brødre suelte ihiel vdi Fengsel «I være vel komen i Brødre baade, / i dricke JUUl met min Herris Naade.» Tittelen på visen indikerer vel at det ble med drikken før de skal sulte ihjel.

Frasen dukker opp i enkelte nyere skrifter, som kan indikere at det lenge har vært brukt i dagligtale noen steder, her Johannes Ristesund i Mine forfedre (1943): «Selskapligheten i heimen innskrenket seg til å drikke jul hos naboer.» Men i moderne tid støter vi typisk mest på det i historiske romaner, som i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter – Husfrue (1921): «Kongen agtet at drikke jul på Baagahus det aar.»

Frasen å drikke bryllup kan man finne norrøne eksempel på i Hrólfs saga Gautrekssonar (fra 1200-tallet): «því at hann vildi heima í Gautlandi drekka brúðlaup sitt». Et annet eksempel er i Hervarar saga ok Heiðreks (hvor det opptrer to dverger ved navn Durin og Dvalin, og en skog som heter Myrkviðr, alt velkjent fra Tolkien) fra sent 1200-tall: «Ok nú vill Angantýr fá dóttur jarls, er Sváfa hét, ok var nú drukkit brúðlaup þeira». Det nevnes i Jacob Rosteds Topographisk Journal for Norge (vol 10, nr 2 og 3) som en skikk, og et problem, i 1808. Senere virker det som bruken beskriver eldre tradisjon, det er i hvert fall ikke lenger er generelt begrep for feiringen selv om det neppe betød at bryllup var alkoholfrie utover 1800-tallet.

Illustrasjon: Robert Seymour, Bringing Christmas Home. Fra T.K. Herveys The Book of Christmas, 1836

Drikke jul

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen.

Selv om vi antageligvis har tatt opp under halvparten av oljereservene (og langt mindre av gassforekomstene), er det en begynnende desperasjon rundt lav oljepris, miljøperspektiver og vissheten om at alt som går opp kommer ned. Det har aktualisert spørsmålet om hva som skal være Norges viktigste næring i fremtiden. Det mest opplagte svaret er ganske ofte det som var landets viktigste eksportvare før oljen, nemlig fisk, og nå særlig laks i oppdrett som i dag utgjør over halvparten av eksportverdien som ser ut til å havne på mer en 90 mrd. kroner i 2016 (seafood.no). Spesifikt om oppdrett i Adresseavisa 25. april 2016: «Laks er den nye oljen. Lave oljepriser og stigende laksepriser gjør laksenæringen stadig viktigere». Foreningen Norsk olje og gass er såpass engstelige for å falle av lasset at de har laget en kampanje de kaller Den nye oljen der fem studenter skal «stille de store spørsmålene rundt energi, velferd, klima og teknologi. Hva skal vi gjøre for å sikre den energien verden trenger og opprettholde den velferden vi har?» Det er ikke helt lett å se hva oljenæringen skal få ut av dette, annet enn litt sårt tiltrengt omdømmebygging, om noen gidder å lese det, da.

I engelsk er det overveiende data som fremstilles som den nye oljen. Ved frasesøk på «the new oil» er det i hvert fall 90 % data på de første 100 treffene, med enkelte puns om at big data er den nye big oil. Nå har kanskje Google egeninteresse i at det blir slik, men det virker ikke så veldig urimelig heller. Interessant nok er den første jeg kan se bruke denne frasen på norsk helt enig, i Truls Fallets oversettelse av svenske B.G. Wennerstens Den stillferdige revolusjonen – microprosessorer fra 1981: «Og om silicium er den nye oljen kunne vi sammenligne San Franscisco Bay Area med Den Persiske Gulf.»

Toppåret for norsk olje- og gasseksport var i 2008, da verdien passerte 684 mrd. kroner mens den var falt til 450 mrd. i 2015 (norskpetroleum.no). Det er likevel et stykke frem for sjømatnæringen, og på statsministerens halvårlige pressekonferanse 14. desember 2016 (via aftenposten.no) kan vi lese: «Jeg vil gjerne avlyse jakten på den nye oljen, sa Solberg under sin oppsummerende pressekonferanse onsdag. Bare ulovlig virksomhet er i nærheten av å være like innbringende som olje og gass, framholdt hun. – Men regjeringen har ingen planer om å begynne narkohandel, forsikret hun.» På spørsmål fra VG 3. oktober 2016 om fisk er den nye oljen, svarte derimot fiskeriminister Per Sandberg: «Ja, på lang sikt bør vi ha ambisjoner om det.» Statsministeren bør vel nok en gang ta en prat med sine statsråder for å bli enige om regjeringens ståsted.

Uansett er det opplagt en stund til den nye oljen kan gi den gamle oljen den siste olje.

Illustrasjon: W.H. Brooke, The Humorist 1832
Den nye oljen

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866, altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14. august 1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korrespoderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passserer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842

 

.

Det går en engel gjennom rommet