Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytidige fest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573, s. 430): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783, s. 150): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832
Dyrtid

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være. Les videre «Drikke jul»

Drikke jul

Den nye oljen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-fishing-1832

engelsk: The new oil; tysk: das neue Öl

Den nye oljen er et begrep for hva som skal gi Norge inntekter, arbeidsplasser og innovasjon og velstand til erstatning for … den gamle oljen, altså den enorme industrien som dannet seg rundt funnene av olje- og gassforekomstene i Nordsjøen og Norskehavet fra 1969. Den nye oljen er for økonomien noe nær hva den nye vinen er for Theatercaféen. Les videre «Den nye oljen»

Den nye oljen

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720, s. 161), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850, s. 147): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866 (s. 59), altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14.8.1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

* Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842
Ikke en døyt

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korresponderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passerer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842
Det går en engel gjennom rommet

Duvende bryster, vuggende hofter

the-umbrella-cruikshank-1820

engelsk: heaving breasts, swaying hips; tysk: schwankend Brüste, wiegenden Hüften

Så vidt jeg kan se, begynner klisjeen med duvende bryster hos Nils Kjær, Siste epistler (1924, s. 83), i beskrivelsen av matronen donna Valerias kløft og bryster ved hjelp av et kostbart gullsmykke: «Denne kjæde av tykke guldringer laa paa en utstillingsmontre av en duvende barm, og dens mangfoldige lænker møttes midt i barmens begynnende schisma i et beskedent men tydelig guldhorn – en amulet til værn mot onde øine.» Det var tydeligvis ikke et vern mot forfatterens blikk. Les videre «Duvende bryster, vuggende hofter»

Duvende bryster, vuggende hofter

Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise

com lat gr dekket bord 1890 John Leech

engelsk: He who does not work, neither shall he eat;
tysk: wer nicht arbeitet, soll auch nicht essen

Dette prinsipp sto nedfelt i den sovjetiske grunnloven fra både 1918 (artikkel 2, kapittel 5 punkt 18), og den fra 1936 (som Stalin fikk knesatt og som gjaldt til 1977), kapittel 1, artikkel 12: «In the U.S.S.R. work is a duty and a matter of honor for every able-bodied citizen, in accordance with the principle: ‘He who does not work, neither shall he eat.’»  (oversettelse til engelsk fra hhv. marxist.org og Bucknell University ved Robert Beard 1996). Lenin hadde da allerede i 1917 formulert parolen i sin bok Staten og revolusjonen: «Det sosialistiske prinsippet ‘den som ikke arbeider, skal heller ikke ete’, er allerede virkeliggjort, det andre sosialistiske prinsippet ‘en lik mengde produkter for en lik mengde arbeid’, er også allerede virkeliggjort. Men dette er ennå ikke kommunisme, og det avskaffer ennå ikke den ‘borgerlige rett’, som for ulike (virkelig ulike) mengder arbeid gir ulike individer samme mengde produkter» (sitert fra marxist.org).

Det var en gjennomtenkt omformulering av Marx’ prinsipp om at sosialismen i sin høyeste form var et samfunn der ingen skulle tvinges til å arbeide; det ville alle gjøre frivillig og med glede, etter evne og interesse. Men frem til man kom til dette stadiet, måtte samfunnet som en overgang fra det kapitalistiske system gjennom en mellomfase der man belønnet arbeid etter innsats, men hvor produksjonsmidlene tilhørte arbeideren slik at ingen andre kunne nyte innsatsløst av andres arbeid. Marx formulerte dette i et brev kalt Kritik des Gothaer Programms til Det tyske kommunistiske parti i 1875, der han kritiserte partiets program og utdypet sin kommunistiske filosofi. Her finnes også uttrykket yt etter evne, få etter behov.

Lenge før dette hadde John Smith, lederen for en engelsk setlerekspedisjon til Virginia i 1607, laget en slik lov i byen de grunnla, Jamestown, i 1609. Smith er vel i dag mest kjent fra Disney-filmen Pocahontas, hvor han har fått rollen som den engelske smukkasen (i virkeligheten giftet indianerprinsessen seg med en annen engelskmann som het John Rolfe), her sitert etter Dennis Montgomery i artikkelen Captain John Smith (1994): «you must obey this now for a Law, that he that will not work shall not eat (except by sickness he be disabled) for the labors of thirty or forty honest and industrious men shall not be consumed to maintain an hundred and fifty idle loiterers.»

Ideen kommer hverken fra Smith, Marx eller Lenin, men derimot fra Paulus andre brev til tessalonikerne kap. 3: «Vi arbeidet natt og dag, vi strevde og slet for ikke å bli til byrde for noen av dere. Vi har nok full rett til livsopphold, men vi ville gi dere et forbilde så dere kunne følge vårt eksempel. For da vi var hos dere, ga vi dere dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver.»

Det er godt å se at også gudløse kommunister kan forene seg med Den hellige ånd!

* Illustrasjon: John Leech,  fra The Comic Latin Grammer, 1890
Den som ikke arbeider, skal heller ikke spise

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig
Det politiske landskapet

Det er ingen skam å snu

ingen skam å snu Andreas Bloch 1889

engelsk: There is no shame in turning back; tysk: ?

Noen ganger er det lurt å innse at det man har ment eller trodd, er feil. Man skal ikke være så sta at man ikke gjør om på en dårlig beslutning av stolthet eller skamfølelse.

I Firda folkeblad 23. november 1970 dukker det første gang opp i søk på nb.no som noe annet enn om skiløping, og er dermed etablert som en klisjé: I åpent brev til Bremanger kommunestyre oppfordres det: «Sandeprosjektet  – det er ingen skam å snu». Håkon Lie skriver i bind 2 av sine memoarer Slik jeg ser det (1983): «Reiulf Steen hadde fått grei beskjed om at tiden var inne til et skifte av formann i partiet. Det er på denne bakgrunnen en må se det utspillet som kom den 18. november 1980, da han på LO-skolen på Sørmarka plutselig lanserte tanken om en atomfri sone i Norden. Han hadde både i presse og kringkasting gitt beskjed om hva han mente om Jens Evensens tale; den var ikke mye å takke for. Men det er som kjent ingen skam å snu.»

Uttrykket kommer fra fjellvettreglene, se nåværende fjellvettregel nr. 8, som lyder: «Vend i tide, det er ingen skam å snu». Ifølge fjellvett.com, de «offisielle» sidene for dette, har vi hatt fjellvettreglene i Norge «siden 1967. Påsken det året omkom 18 mennesker i fjellet, og Røde Kors og Den Norske Turistforening startet sitt forebyggende arbeid med aksjonen ‘Fjellvett’». Her er nok kunnskapen litt mangelfull, for alt til påsken 1951 lanserte Fjellsikringsnemnda 10 regler for skiløping i fjellet, som i hovedsak er de samme som dagens (med regel nr. 9: Det er ingen skam å snu), se artikkel av Claus Hellberg i Halden Arbeiderblad 13. mars 1951: «Om ikke lenge bringer fullastede tog, busser og biler tusenvis av påskeskiløpere til fjells. Det er sikkert ikke en eneste av disse skiløpere som har glemt de mange ulykker sist påske – ulykker som for de fleste tilfeller kunne vært unngått hvis de forulykkede hadde fulgt de alminneligste regler for skiløping i fjellet. I år må alle som skal til fjells gå inn for å hindre slike tragedier.» Røde Kors og DNT laget så i 1952 brosjyrene «Respekt for fjellet» og «De ni fjellreglene». Mars og april årene deretter gjentar avisene denne oppfordringen, like sikkert som påske. Fra 2016 er de revidert, man trenger kanskje annet vett i fjellet i dag, men det er fortsatt ingen skam å snu.

I 1980 utga for øvrig Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Ole Paus en LP med sketsjer og musikk som het Det er ingen skam å snu – en sports- og friluftsplate av Geilokammeratene på Paus’ eget plateselskap Zarepta. Navnet er kanskje en forsiktig oppfordring om å snu den og høre begge sider, som man jo må med vinylplater. Se for øvrig også oppslaget Severin Suveren.

Forslag til tysk oversettelse, særlig hvis det er en tilsvarende frase, mottas gjerne: hans@klisjeer.no

* Illustrasjon: Braastans for stup av Andreas Bloch 1889. Fra fr. Nansens Paa ski over Grønland 1890

Les også de fjellvettrelaterte innleggene Grav deg ned i tide og Severin Suveren.

.

Det er ingen skam å snu

Drite på draget

misc leech c a 1846

engelsk: screw the pooch; tysk: vermasseln

Dumme seg ut. Gjøre en tabbe. Bevingede ord (2012) skriver at det stammer fra  landbruket, der skåka er det ene av to drag (skjæker) som hesten står mellom når den trekker. Hvis hesten skiter skjevt, havner det på draget. Videre hevdes det her at  uttrykket ble vanlig fra 70-tallet. Frasen er med i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 og må altså ha hatt utbredelse forut for det.

Også Sylfest Lomheim hevder denne opprinnelsen i et nettmøte i Dagbladet 15. februar 2004: «[D]raget er frå den tida (eg enno hugsar) då me køyrde med slede eller kjerre. [H]esten kunne då stundom treffa feil og drita på draget, i staden for at skiten fall ned der han skulle – på bakken. [U]trykket er svært treffande, det betyr at nokon ikkje treffer!»

En annen forklaring ble trukket frem i fjernsynsprogrammet Typisk norsk med Petter Schjerven (NRK 2005) i en episode som omhandlet ord og uttrykk fra seilskutetiden. Her ble det påstått at å drite på draget kom av at sjøfolk slapp seg ut i forkant av båten for å kunne skite på tauet de trakk seg tilbake med. Kjell Ivar Vannebo i Prikken over i-en (2011) og Per Egil Hegge i Perler for Svin (2015), som begge også nevner hest og slede som mulig forklaring, skriver at draget er tauet under bommen, som kunne treffes hvis sjømannen gjorde fra seg derfra.

Ingen av teoriene underbygges med noen form for kilder, og det er få treff i litteraturen, så man får selv velge hva man synes passer.

* Illustrasjon: J. Leech fra Thomas Hood’s Comic Annual, 1846
Drite på draget