Engelsk salt

com an 1839 cambridge butter

engelsk: Epsom salt; tysk: Bittersalz

Engelsk salt er et laksativ basert på magnesiumsulfat og enkelte andre salter, med latinsk navn sal anglicanum (SML)Det er nok dermed en billedlig advarsel Frederik Paludan-Müller gir i diktet Dandserinden (1833): «Vogt Jer for Lykken, naar den høiest stiger, / Vogt Jer for Attisk som for Engelsk Salt». Wergeland skrev en farse som het Engelsk salt (tidlig 1841), der det står «Engelsk Salt, Sir Vinaigre. Ingen god Radikal spiser nu mindre end 8 Lod om Dagen. Nogle af de ypperste Kartister behøve 12» (ett lodd var ca. 16 gram). Engelsk salt var tydeligvis ikke forbeholdt radikalere: Året 1841 preges av en illeluktende strøm av debattinnlegg i avisene for og mot stykket, personen Wergeland og om konflikten med Ludvig Kristensen Daa, som nok spiller en uønsket rolle i farsen som den sure Sir Vinaigre.

Her må også medtas Martin Andersen Nexøs beskrivelse i Skygger (1898): «Parodierne virker afførende, de er et Slags engelsk Salt i de lyriske Stemningers Verden.» Viddet han viser her, er et eksempel på Attisk salt (se denne).

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839
Engelsk salt

Ett fett

 

thackerays-marginal-sketches-3

engelsk: I couldn’t care less; tysk: das ist mir Wurst

Altså ikke to eller flere fett? Ett fett betyr det samme (helt likt), likegyldig, uvesentlig. I NB funnet først i Chr. L. Langes Fransk-norsk Ordbog fra 1903 som en av forklaringene på oppslaget égal. Ragnhild Jølsen gjør bruk av frasen i novellen Mørkeræd (1907): «Du er gammal, Tøger, – sa det, – no før eller no seinere, blir ett Fett det, Far.» I Johan Borgens roman Min arm, min tarm (1972) uttrykkes undring over uttrykksmåten: «Helt annerledes her ute, eller hadde han sagt helt forskjellig, men det kan da være ett fett, Frank, hvor skriver forresten et slikt uttrykk seg fra ‘ett fett’? Aldeles meningsløst, måtte bero på en folkelig omskriving av noe helt annet.»

Det er ganske sannsynlig at det er en omskriving av det eldre uttrykket det er lige fedt, som betyr det samme og fortsatt brukes i Danmark. C.V.P. Arlincourt, Revolutionen, eller Rædselsperioden i Frankrig 1418 (1835) er et fint eksempel: «Om man hænger eller drukner en Minister, det er lige fedt, Tusinde andre komme istedet, og der vil aldrig fattes paa det Slags Folk». Lige fedt er oppført alt i Moths ordbok fra ca. 1700 som «det er lige fit». Danske ODS har også oppføringen eet fedt, med informasjonen «næsten vulg.». Eldste eksempel der er fra 1904.

At noe er fett, blir gjerne anvendt som svært positivt i slang og overført betydning, om enn ikke like mye i konkret betydning etter at slanke- og sunnhetshysteriet har bredt om seg. For noen er vel smør på flesk ett fett, mens andre er mer nyanserte. Og siden vi går inn i et valgår: stiller man seg likegyldig til valgflesk, og er det ett fett hvem som vinner?

ILLUSTRASJON: MARGTEGNING I KLADDEBOK AV WILLIAM MAKEPEACE THACKERAY (1811–1863)
Ett fett

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korrespoderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passserer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842

 

.

Det går en engel gjennom rommet

Grå eminense

misc old enough to know better chas h bennett

engelsk: éminence grise, grey eminence; tysk: graue Eminenz

En rådgiver eller aktør som utøver sin innflytelse i bakgrunnen. Det kan også være en respektert autoritet, f.eks. en eldre politiker som fortsatt «virker i kulissene» uten nødvendigvis å ha en offisiell posisjon.

Eminentissimus, deres eminense, var ifølge artikkelen Fakta om kardinaler av Per Einar Odden (2010) en av titlene til den bysantinske keiseren som senere ble overført til den tysk-romerske keiser, og så i tråd med sedvanlig inflasjon i tittelverdighet gikk over på ledere ved keiserens hoff. Under pave Urban VIII, visstnok etter påskyndelse fra kardinal Richelieu, fikk kardinalene tittelen eminense i 1630. Deres røde hatter symboliserer at de må være forberedt på å utgyte sitt blod for troen og for Kirken, og kan ha gitt Richelieu kallenavnet den røde eminense. Selv om noe av poenget med betegnelsen er at det dreier som maktpersoner utenfor offentlig oppmerksomhet, er det noen karakterer i historien som er kjent som grå eminenser par excellence.

Den første kjente grå eminensen var derimot ikke kardinal, men Richelieus rådgiver og høyre hånd  François Leclerc du Tremblay, en kapusinermunk også kjent som père Joseph. Kanskje var det fargen på kapusinerordenens munkekutter (som rett nok er mer brun) som ga ham kallenavnet éminence grise. Aldous Huxley skrev en bok om ham med tittelen Grey eminence i 1941, men på engelsk er det ganske vanlig å bruke det franske uttrykket. Tremblay opptrer også som den skumle karakteren fader Joseph i Dumas’ De tre musketerer fra 1844. Jeg finner ingen helt samtidige skritlige kilder om Tremblay omtalt slik, men i hvert fall finnes éminence grise brukt om ham (som P. Joseph) i tidsskriftet Mercure historique et politique, vol 33 fra 1702 (august), og det angis i en epitaf over ham nevnt i Guy Jolys memoarer om tiden 1643 til 1665, men ikke utgitt før i 1718.

Andre kjente grå eminenser inkluderer diplomaten og byråkraten Friedrich von Holstein, som fikk oppnavnet Die Graue Eminenz for sin store innflytelse på tysk utenrikspolitikk fra 1890 og til 1906 (det står endog på gravstenen hans) uten at han noensinne egentlig hadde noen mektig stilling. Han har fått mye av ansvaret, visstnok noe overdrevet ifølge Trueman 2015, for de tyske posisjonene som ledet til oppbygningen av første verdenskrig. I sovjet ble Mikhail Andrejevitsj Suslov ifølge R. Buchar i And Reality Be Damned (2012) omtalt som Sovjets røde eminense fordi han var en innbitt antireformist, og Sovjets grå eminense som uofisiell sjefsideolog, først under Stalin, senere som andresekretær i kommunistpartiet og med diverse roller i politbyrået. Han ble også kalt sovjet-kommunismens yppersteprest av CIA (The Foreign Policy Views of Mikhail Suslov 1978). Ian Chadwicks artikkel The Soviet Machiavelli (2014) gir et fascinerende bilde av hvordan en grå eminense på sitt beste manøvrerer og manipulerer, og Suslov virker som å ha hatt en avgjørende rolle i nesten alle store beslutninger (særlig de mer kontroversielle) i kommunist-Europa fra etter krigen til sin død i 1982, selv om knapt noen i Vesten hadde hørt om ham.

Første treff i Nasjonalbiblioteket er fra en føljetong i Aftenposten 27. april 1871, Kardinalens Musketer av Henri Augu, der Den graa Eminence var en kapitteloverskrift. At det ikke er en frase forbeholdt politikk, kan vi lese i etterordet (formodentlig formulert av gjendikteren Torleiv Grue) til diktsamlingen Sand og Kobber av J.H. Prynne (1989): «J.H. prynne, født 1936, i Kent, er den grå eminense i moderne engelsk poesi. Han har i en årrekke vært inspirator for den unge engelsk litteraturen.»

I The Merriam-Webster New Book of Word Histories (1991) refereres noe de mener er eksempel på ny (og feil) bruk fra N.Y. Times 5. januar 1971: «One of the éminence grise of the French literary world was elected today to the French Academy». Sammenkoblingen til Académie française er interessant. Dette organet som normerer og holder det franske språk i ørene med en makt og innflytelse som antageligvis gir det norske Språkrådet tårer i øynene, består av 40 medlemmer som utpekes på livstid og som har tilnavnet Les immortels, noe som i alle fall sikrer mye gråhet. Det ble etablert i 1634/1635 av nettopp kardinal Richelieu.

* Illustrasjon: Chas. H. Bennett, «Old Enough to Know Better» fra Shadow and Substance, 1860

 

 

Grå eminense

Elefanten i rommet

elefant røker i uniform

engelsk: the elephant in the room, tysk: am Problem vorbeireden

Elefanten i rommet handler om det alle må se, men ingen vil snakke om, og beskriver godt mange følsomme og skambelagte temaer. Ordlyden virker kjent og opplagt selv om det er nytt i norsk, kanskje fordi vi fra før har hatt en rekke andre elefanter, som de rosa, hvite og de som befinner seg i glassmagasin. Nær 25 000 google-treff viser at det har fått utbredelse på kort tid. Også i norsk skjønnlitteratur begynner uttrykket å forekomme; som eksempel er Elefanten i rommet tittelen på en ungdomsroman fra 2013 av Kari Saanum der det dreier seg om en far som drikker for mye, og frasen ser nettopp ut til å være særlig egnet på rusproblematikk, psykiatri og andre tabubelagte emner. Keiserens nye klær er et eldre og mer innarbeidet begrep som har noe overlapp (men som videre innebærer andre ting).

Det er kommet hit med oversettelser, aller først i boken Mannens overgangsalder av Derek Bowskill 1975, (overs. i 1979): «Det er som elefanten i rommet ingen snakker om». Også de neste (få) funnene i Nasjonalbiblioteket før årtusenskiftet kommer via oversettelse av engelskspråklige bøker. Først etter 2001 ser det ut til å bli helt alminnelig i skriftlig norsk, hvis vi skal dømme etter treff i norske aviser.

På engelsk har elefanten i rommet vært brukt som eksempel innen filosofi og psykolgi, ifølge OED i hvert fall fra 1935 (OED draft additions March 2006, kan leses med fulle referanser på stackexchange.com): «It is going beyond observation to assert there is not an elephant in the room, for I cannot observe what is not», men da definert som «the type of something obvious and incongruous, esp. (…) in discussions of statements which may or may not correspond to observable facts». Med betydningen klisjeen har i dag, tidfester OED den fra 1984, men filologer og språksamlere leser kanskje ikke Bowskill og om mannens overgangsalder (det er jo tross alt en elefant i rommet).

I 1882 publiserte Mark Twain en fortelling kalt The Stolen White Elephant (Norsk oversettelse i 1913). En hvit og kostelig elefant skal sendes som gave fra Siam til dronningen av England, men blir stjålet på veien i New York / Jersey City. Den berømte inspektør Blunt og et stort antall etterforskere involveres i jakten på dyret, som det viser seg at i størstedelen av tiden har ligget død på politistasjonens sovesal. Metaforen passer ikke helt, men blir på Wikipedia trukket frem som uttrykkets forløper.

Opphavsmessig mer interessant er fabelen Den vitebegjærlige fra 1814 av russeren Ivan Andreevič Krylov, der en mann forteller en annen at han har vært på museet – og i detaljer om alt det spennende, særlig de små insekter, han har sett der. Men elefanten som var utstilt har han overhodet ikke lagt merke til. Dostojevskij referer til denne fabelen i De besatte (1872, her oversatt i 1991): «Belinskij er akkurat som Den nysgjerrige i Krylovs fabel, – han la ikke merke til elefanten i museet – hele hans oppmerksomhet var rettet mot de franske sosiale biller, lenger enn til dem kom han aldri.» Noen få av Krylovs fabler, blant annet denne, ble for øvrig oversatt til norsk i 1978. Her gjengis den danske oversettelsen, gjendiktet av Lars P. Poulsen-Hansen og Holger Scheibel (2001):

Den nysgerrige
«Goddag, min kære ven! Hvor kommer du dog fra?»
«Fra Kunstkamret, du véd, som vores store tsar
lod bygge. – Alting så jeg ganske nøje
i timevis med opladt sind og øje,
men evner knap en kommentar.
Det rummer undere og rariteter!
Naturens mange, ødsle indfald kan vi se der!
De fleste dyr og fugle er fantastisk skabt,
små sommerfugle, kakerlakker,
insekters farverige frakker,
én som smaragd, én som koral – jeg var ganske fortabt!
Mariehønen bitte lille
sad sammen med en endnu mindre, lille bille!»
«Men så du elefanten? Så du den min ven?
Et bjerg af ben og skind for dine blikke?»
«Er den der også?» «Ja!» «Jeg må derhen igen
for elefanten så jeg ikke!»
* Illustrasjon: Thomas Hood i Hood’s own; or, Laughter from year to year, 1839

 

.

 

 

Elefanten i rommet

Klar som et egg

klar som et egg

engelsk: keen as mustard; tysk: gestiefelt und gespornt 

Svært rede til å gjøre noe, ivrig etter å komme i gang. Klisjeen er av ukjent opphav, men er neppe veldig gammel. Det eldste treffet er i Morten Jørgensens Sennepslegionen fra 1987: «Animal likte seg ikke noe særlig i innlandet, men for å gå på jakt kunne han ha reist til tjukkeste Finnmarksvidda. Skikkelig hagle hadde han også. En strøken Remington over/under. Animal var klar som et egg.» I Nasjonalbiblioteket finnes en del forekomster av «blank som et egg», gjerne om en manns skalle/isse. Det er vel ikke utenkelig at uttrykket viser til egg som er klare til å klekke, eller at det bare er humoristisk absurd.

Vannebo i Prikken over i-en (2013) skriver at «sannsynligvis var det opphavelig ikke snakk om et egg i dette uttrykket, men om en egg. Det skulle i så fall bety at en var klar som en kniv-, bajonett- eller sverdegg, og den kunne jo være klar til hugg eller stikk!». Også Finn-Erik Vinje hevder dette ganske bestemt i et oppslag i VG 17.08.2015, der det omtales som en språkstrid mellom ham og Sylfest Lomheim. «– Jeg kan umulig tro at Sylfest mener at man skal si ‘et’ egg. I så fall må han trekke til seg følehornene. Jeg mener bestemt at det er ‘hvass/skarp som en (knivs-) egg’», sier Vinje. Uenigheten er smått underholdende, men hvorfor man skulle si klar når man mener skarp/hvass, er ikke helt opplagt. Det finnes knapt treff på klar som en egg i skriftlig norsk foruten ved påstander om at det det egentlig skal være, så jeg tror Vinje og Vannebo tar feil.

Lignende, pussige uttrykk finner vi i klart som blekk og full som et egg, men begge disse har en slags forklaring på sin merkelige ordlyd. Eggehviter brukes ellers til å klare kraft og vin, og i Sør-Tyskland og Østerrike heter for øvrig eggehvite eiklar, uten at det av den grunn finnes et likelydende begrep på tysk.

* Illustrasjon: utsnitt av maleriet Luilekkerland (Slaraffenland) av Pieter Brueghel den eldre, 1567
Klar som et egg