Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men Moth har registrert det omkring 1700: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den lærde leser kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903): «Tirsdagen kaldtes ‘Fed Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Ett fett

 

thackerays-marginal-sketches-3

engelsk: I couldn’t care less; tysk: das ist mir Wurst

Altså ikke to eller flere fett? Ett fett betyr det samme (helt likt), likegyldig, uvesentlig. I NB funnet først i Chr. L. Langes Fransk-norsk Ordbog fra 1903 som en av forklaringene på oppslaget égal. Ragnhild Jølsen gjør bruk av frasen i novellen Mørkeræd (1907): «Du er gammal, Tøger, – sa det, – no før eller no seinere, blir ett Fett det, Far.» I Johan Borgens roman Min arm, min tarm (1972) uttrykkes undring over uttrykksmåten: «Helt annerledes her ute, eller hadde han sagt helt forskjellig, men det kan da være ett fett, Frank, hvor skriver forresten et slikt uttrykk seg fra ‘ett fett’? Aldeles meningsløst, måtte bero på en folkelig omskriving av noe helt annet.»

Det er ganske sannsynlig at det er en omskriving av det eldre uttrykket det er lige fedt, som betyr det samme og fortsatt brukes i Danmark. C.V.P. Arlincourt, Revolutionen, eller Rædselsperioden i Frankrig 1418 (1835) er et fint eksempel: «Om man hænger eller drukner en Minister, det er lige fedt, Tusinde andre komme istedet, og der vil aldrig fattes paa det Slags Folk». Lige fedt er oppført alt i Moths ordbok fra ca. 1700 som «det er lige fit». Danske ODS har også oppføringen eet fedt, med informasjonen «næsten vulg.». Eldste eksempel der er fra 1904.

At noe er fett, blir gjerne anvendt som svært positivt i slang og overført betydning, om enn ikke like mye i konkret betydning etter at slanke- og sunnhetshysteriet har bredt om seg. For noen er vel smør på flesk ett fett, mens andre er mer nyanserte. Og siden vi går inn i et valgår: stiller man seg likegyldig til valgflesk, og er det ett fett hvem som vinner?

ILLUSTRASJON: MARGTEGNING I KLADDEBOK AV WILLIAM MAKEPEACE THACKERAY (1811–1863)
Ett fett

Fru Blom

thoralf-klouman-1925

Uttrykket «fru Blom» gir en modifisering av noe som er sagt: Ung og ung, fru Blom. Snill og snill, fru Blom, osv. Som om man trekker på påstanden for en slags vurdering. Frasen var opprinnelig «piller og piller, fru Blom», og stammer fra Alex Brinchmanns lystspill Karusellen (1940). Aase Bye spilte fru Blom, Per Aabel doktor Holm. Uttrykket ble tilføyd av Per Aabel selv ifølge hans selvbiografi Den stundesløse (1980): «Det ble en meget stor suksess og for meg personlig noe nytt. I stillhet hadde jeg en levende modell, det var vår kjære Jibborn Bull, teatrets fornemme sekretær, jeg kunne nesten si grå eminense. Hans tale var alltid langsom og besindig, en liten skarring, pussige pauser, jo, der hadde vi doktor Holm, han som sier: ‘Piller og piller, fru Blom’. En replikk som forresten var min egen oppfinnelse på en av prøvene.» I manuset fra 1940 står ikke replikken, mens i en versjon fra 1950 (nå under navnet Karusell) er det skrevet inn. Lill Herlofson Bauer er den første jeg kan se at tar det skriftlig i bruk i Gratulerer med stor gutt (1947): «Moro og moro, fru Blom».

Dette idiomet har ingen egentlig logisk forklaring, ikke engang i Aabels opprinnelige anvendelse. Når replikken hans leses nå, gir det ingen mening, og man må antageligvis ha sett det på teateret for å oppfatte det som morsomt. Likevel er det en ganske integrert språklig vending de fleste forstår hva innebærer. Det vil si: Forstår og forstår, fru Blom, det er vel mer en intuitiv oppfatning.

Utsagnet er opplagt uoversettelig, men man ser en lignende modifisering i engelsk av og til ved et slags tullerim, som i James Ellroys American Tabloid (1995): «‘I got tired of FBI-sanctioned car theft.’ / Schiffrin mimicked the wink ‘Tired, schmired. How bad could it be […]’». I den norske oversettelsen En amerikansk myte (1997) er dette «Trøtt og trøtt, fru Blom». På tysk kan man noe lignende modifisere ved å legge til et «spørs hvordan man ser det»: wie man es nimmt.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Erna Schøyen, 1925
Fru Blom

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

the comic offering seymour 1832 sheridan orkester

engelsk: muzak, elevator music, piped music, weather music;
tysk: Muzak, Fahrstuhlmusik, Kaufhausmusik, Musikberieselung

Motstandsløs musikk. Egentlig instrumentell musikk komponert som bakgrunnslyd for å oppnå særlige virkninger, også kalt funksjonell musikk. Brukes nedsettende om enkel og lite utfordrende musikk generelt.

Muzaken var i henhold til artikkelen «Muzak History: The Background Story on Background Music» av Ethan Trex i Mental Floss 19. juli 2011 en idé påbegynt på 1920-tallet av en tidligere generalmajor i den amerikanske hæren, George O. Squier, som hadde vært USAs øverstkommanderende signaloffiser under første verdenskrig. Før radiokringkastingen hadde funnet sin form, eksperimenterte han med å sende musikksignaler gjennom elektriske kabler. Markedet ble et annet straks radio fikk gjennomslag, og selskapet la om på planen og utviklet et lydbilde tenkt som bakgrunnsmusikk i forretninger, restauranter og på arbeidsplasser. Selskapet endret offisielt navn til Muzak i 1934, rett før Squier døde. Navnet skal være et ordspill på Kodak, og ble varemerkeregistrert i 1954.

På 40-tallet dreide selskapet satsningen sin mot et mer forskningsbasert, adferdsmanipulerende konsept, en strategi de kalte Stimulus Progression, som skulle øke produktiviteten, stimulere til økt konsum, og f.eks. høyne folks moral med knapt hørbare antinaskingsbudskaper i varehusene.  En kort redegjørelse for prinsippene og videre henvisninger finner man i artikkelen Are you being brainwashed by Muzak? av Debbie Yi 2008: «Muzak’s patented ‘Stimulus Progression’ which consists of quarter-hour groupings of songs is the foundation of its success. Stimulus Progression incorporates the idea that intensity affects productivity. Each song receives a stimulus value between 1 and 6 – 1 is slower and 6 is upbeat and invigorating.» Det har i sin tid vært en del kritikk av Muzaks metodikk, også i Norge som artikkelen Musikk-kultur av Nina Badendyck viser (1976), men ganske fånyttes da president Dwight D. Eisenhower ifølge wikipedia innførte Muzak i Det hvite hus, og Lyndon B. Johnsen eide selskapets Austin-franchise.

Oversettelsen av Carlton Browns Hotell Skjærsilden fra 1949 ser ut til å være eldste spor i Norge: «Om en tok toget fra Pennsylvania Station, ble en på ti minutter ført fra verden som den er, inn i reklamemannens strømlinjede luktfrie, støvfrie, bakterieløse, fortinnede, neonlysende drøm om framtiden med musikk av Muzak.» Utover 70-tallet er det blitt et offentlig tema, diskutert bl.a. i NOU 1975: 7 Kringkastingslov (om hvorvidt abonnementstjenesten til Muzak brøt med kringkastingsmonopolet) og i Forbrukerrapporten nr. 6/1976, der selskapets norske representant Ragnar Heidel er intevjuet: «Når en forretning abonnerer på Muzak, er det fordi man ønsker å skape et vennlig og avslappende miljø. I et supermarked kan det være mange irriterende og ubehagelige støykilder. Ved å kjøre musikk som så vidt ligger over lydnivået, kan ulempene reduseres betraktelig. […] Den musikken vi sender ut, kommer fra Muzaks egne innspillingsstudioer og er programmert og tilpasset arbeidsdagens normale rytme. […] Muzak baserer seg på forskning og arbeidspsykologiske studier for å finne fram til den form og det innhold som bakgrunnsmusikk bør ha. Resultatet blir tre åttetimers bånd pr. døgn som gir variasjon og fornyelse uten å være påtrengende eller gjør krav på aktiv lytting.»

Muzak Holdings ble i 2011 kjøpt opp av Mood Media for 345 millioner dollar, og forsvant dermed som selskap, men Mood viderefører driften selv om de ikke er så eksplisitte på historien på sine hjemmesider. Mood selger for øvrig også duftløsninger basert på noe av den samme forskningen om underbevissthetens mottagelighet, og med påstander av typen: Build value: «subjects willing to pay 10-20% more in scented environments», Increase shopper dwell time: «shoppers underestimated actual shopping time by 26% and visited three times more product categories when exposed to scent marketing. An additional casino study showed a 45% revenue increase for slot machines in scented areas» og Improve employee productivity & satisfaction «A Japanese company found that lavender and jasmine soothed data entry operator stress, while a lemon scent increased productivity by up to 54%» (moodmedia.com, juni 2016). Et tips til arbeidsgivere er dermed opplagt å kombinere sitronduftlys med janitsjarmusikk på lavt volum.

Muzak er blitt en generisk term, men andre varianter finnes: Begrepet heismusikk skyldes  at det i skyskrapernes heiser var vanlig med denne type musikk for å dempe nervøsitet. Ordet er ifølge etymonline.com registrert først i 1964, men det er så vidt jeg kan se omtalt i et tidsskrift kalt Buildings i 1953, som omtaler den uventede følgen av heismusikk: nemlig mindre utmattelse blant heisførere. (Det er grunn til å tro det finnes brukt allerede i The Elevator Constructor, Volum 36 i 1939). Heismusikk er benyttet i Haugesunds Avis i 1974flyplassmusikk fra Fædrelandsvennen 1979, kjøpesentermusikk i Romerikets Blad 1991. Dette er førstetreffene i Nasjonalbiblioteket.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridan’s The Comic Offering 1832

Redigert: avsnittet om heismusikk er noe utfylt 21. juni 2016  etter første publisering.

 

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

Femtekolonne, femtekolonnist

com an 1839 saw ye johnny commin

engelsk: fifth column, fifth columnists; tysk: Fünfte Kolonne

Gruppering eller personer som undergraver en nasjon eller sak fra innsiden. Kan brukes om overløpere og dobbeltagenter.

Noen måneder etter den spanske borgerkrigens begynnelse, i november 1936, hadde Francos offensiv mot Madrid nådd byens grenser, og under ledelse av general Emilio Mola angrep den med fire troppekolonner. Mola kunngjorde allerede i oktober, ifølge New York Times 17. oktober 1936, at i byen ville en femte kolonne stå klar til å bryte ut til støtte for nasjonalistene innenifra (kilde er den glimrende bloggen Wordhistories.com med videre henvisninger). Pravda-korrespondenten Mikhail Koltsov rapporterte ifølge Wikipedia at det var general Varela som kom med uttalelsen.

Nordahl Grieg reiste som korrespondent til Spania sommeren 1937, og beskriver uttrykket i en fascinerende radioreportasje for NRK (som man kan streame her), Inntrykk fra Spania 23. oktober 1937: «ett ord hørte man ofte i Spania: den femte kolonne. I november i fjor, da Franco prøvde å storme Madrid, sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner. Den femte skulle støte til ham inne fra byen. Slik er den femte kolonne blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker.» Om det var Mola, Varela eller Franco som sa det, er én sak. Det var nok ren propaganda, for selv om høyresiden hadde fått flere hundre tusen stemmer i valget, ser det ikke ut til å ha vært snakk om noen rede og organisert gruppering klar til aksjon. Derimot medførte det, som rapportert i New York Times alt den 16. oktober, en rekke husransakelser og at 2000 mistenkte Franco-sympatisører ble arrestert før kampene begynte. Facsistene ble slått tilbake og endte med å beleire byen i tre år. Annerledes gikk det i Santander. I boken Spansk sommer som Grieg skrev og fikk utgitt høsten 1937 (og hvor beskrivelsen fra Madrid er formulert omtrent likt som over), står det i hvert fall: «I Santander var kolonnen i virksomhet; den tok makten i den beleirede byen før facsistene var trengt inn, og skjøt ned på dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike.»

Fifth column 1938

I en borgerkrig er det naturlig at fenomenet fienden iblant oss er noe man er svært opptatt av, og det hadde nå også fått et navn: Quinta columna. Så tidlig som 2. juli 1937  hadde Upton Sinclairs bok om kampen om Madrid No Pasaran! (1937) blitt oversatt og trykket som føljetong i Sarpsborg arbeiderblad med norsk tittel Så begynte livet: «Om Collins var spion, gikk han nå løs på Madrid. Uten tvil hadde han en adresse der han kunde gi rapport, og ‘femte kolonne’s medlemmer, fiendens agenter inne i byen, vilde nok vite å ta vare på ham.» Dette er nok første gang på norsk. Ernest Hemingway, som kom til Spania omtrent samtidig med Grieg, skrev sitt eneste skuespill mens han var der med tittelen The Fifth Column (publisert i 1938). De bodde på samme hotell ifølge Lise Lindbæk (krigskorrespondenten som hadde dekket krigen siden 1936 og skrev en bok om den nordiske Bataljon Thälmann i 1938): «Der bodde Ernest Hemingway og Theodore Dreiser, Ilja Ehrenburg og Martin Andersen Nexø, Andre Malraux og Jef Last, Anna Seghers og Ludwig Renn, Nordahl Grieg og om jeg ikke husker feil, også Franz Werfel.»

Frasen hadde opplagte propagandakvaliteter, og den påfølgende verdenskrigen, med mange overløpere, spioner og forrædere, ga uttrykket fast plass i vokubularet. Et tidlig eksempel er Carsten Frogners «Mareritt» i antologien Utenfor norskegrensen skrevet av norske eksilkunstnere i Sverige  (1943): «Om vi hadde en femtekolonne her da vi kom, skal vi etterlate en som er ti ganger så stor når vi drar. Vi skal etterlate oss angst, uro, tvil, mistanke, mistenksomhet.»

femtekolonneI Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge av 10. juni 1949, som fortsatt er i kraft, står det i punkt 5: «Med femtekolon[n]ister forstås i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater eller lignende», og i punkt 13 beskrives hvordan de militære sjefer skal håndtere dem.

Fra nyere konflikter har vi et eksempel av Jan-Erik Smilden i Dagbladet 3. april 2003 fra Irak-krigen under overskriften Den femte kolonne: «De arabiske irakerne utgjør om lag 80 prosent av innbyggerne. De fleste av disse ser neppe med blide øyne på kurdernes USA-samarbeid i nord. Slik det er blitt nå, føler irakere flest at de kjemper en frigjøringskrig mot en utenlandsk okkupant, og dermed blir kurderne som tradisjonelle femtekolonnister å regne.»

* Illustrasjoner: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1839; i midten: Omslaget til førsteutgaven av Hemingways skuespill 1938: nederst: Amerikansk plakat fra 1941(?), U.S. NARA (via Wikipedia)

 

Femtekolonne, femtekolonnist

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), og ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.» Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke slå fast. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes makt.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkfullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en Norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket

 

Furet værbitt