En besnærende tanke

kittelsen 1896 lensmanden 2.PNG

engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke

Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.

Kierkegaard er nær på uttrykkets innhold i Enten – Eller (1843, s. 220): «Lader os styrke vor Tanke, væbne den mod Ørets Besnærelse.» Mye er jo besnærende, som det som ble lansert som folkeforsikringen, her i avisen Kysten 5.8.1903: «Det er en besnærende Tanke dette at gjøre et Forsøg paa at skaffe alle dem, hvis Erhvervsevne svigter, en Pension, stor nok til nødtørftigt Underhold.» Det er lett å glemme at vi ikke alltid har hatt et sosialt nett i landet. Heldigvis ble det ikke med tanken.

Tanken på et konvensjonelt arbeidsliv er derimot ikke nødvendigvis besnærende, som for Peter Wessel Zapffe i Jørgen Haaves biografi Naken under kosmos (1999, s. 90): «Tenk om han kunne leve av den typen arbeid som han hadde nedlagt i forbindelse med hundreårsminnet for Henrik Ibsen … Det var en besnærende tanke.» Zapffe hadde fem år tidligere avlagt sin juridiske embedseksamen, men med tanke på at han hadde skrevet den på rim, var det ikke helt unaturlig at han så for seg et noe annerledes liv.

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Lensmanden 1896

.

Reklamer
En besnærende tanke

Følge slavisk

arent van bolten

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde.

I mange eldre tekster brukes uttrykk om slavens frykt eller annet sørgelig forbundet med slaver; Jens Schielderup Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer (1763, nr. 209): «Jeg vil ikke tale meget om Læremaaden og den slaviske Frygt, hvori den studerende Ungdom opdrages»; Glidende til viljeløst og smiskete i Christian Bastholm, Den geistlige Talekonst, (1775, s. 357): «Tilkommer det en slavisk Siel, der haver Roes og Lovtaler til fals, som den sælger til Meestbydende». Progressivt om kvinnenes undertrykkelse gjennom oppdragelsen i Bendix Prahl, Nemesis (1813, s. 125): «Qvindekjønnet (gemeenligen) opdrages paa en lav, indskrænket og slavisk Maneer; fra Ungdommen lærer man dem, og indprenter i deres Sind, at deres fornemste Maal er at stadse sig og at gifte sig med Mænd, som formaae at bringe dem iveiret, føde dem, gjøre dem til rige Koner.» Det var i 1813.

Helt som i dagens betydning ser vi det først i Abbed Millots Verdens-historie (b7, 1794 s. 94): «Han tiente under Ojeda, een af de […] som Columbus’s Exempel havde opmuntret til Efterlignelse, men som kun slavisk fulgte hans Spor.» På engelsk er eldste tilsvarende dokumenterbare bruk å finne i Caleb D’anvers (Nicholas Amhurst) The Craftsman 30.5.1730 (nr. 204, s. 183): «This is, indeed, the strongest Mark of a free Parliament; and we may certainly conclude it to be the Cafe, when the Members, who are in Office, do not constantly run in Herds, and slavishly follow a Minister in all his Proposals». Noe stortingspolitikerne burde bite seg merke i. På tysk kan det leses i H.A.O. Reichards kvartalsskrift Olla Potrida [i.e. råtten gryte] (1782, s. 79): «Werdet ihr euch nie schämen, sklavisch den Fußstapfen jener treulosen Führer zu folgen.» Ja, skam dere.

Ordet slave er i seg selv finurlig. Her i Norden var ordet for ufrie mennesker trell, (norr. þræll, engelsk thrall, jf. Falk og Torp 1906). På latin, slik de snakket i Romerriket, var ordet for dette servus, fra hvilken vi har fått servant, servere og service (et tankekors for folk i serviceyrker). Videre har det samme utgangspunkt som tysk schwer, og ordet svær, som på dansk fortsatt betyr vanskelig, og i noen sammenhenger også på norsk: besvær, det var da svært osv. Først langt ut i middelalderen fikk latin ordet sclavus fra de germanske erobrerne. Se Klein 1971, som særlig angir den første tysk-romerske keiser Otto Is kriger mot slaverne på 900-tallet som opphav til både uttrykket og årsaken til at folkeslaget på denne tid neppe hadde så gode vilkår.

Anders Arrebo bruker ordet som verb for arbeidet til dyrene i Paradis i Hexaemeron (skrevet 1631–1637, trykket i 1661, s. 238): «De skreckeligste Diur Liif-lystige sig gafve, / Hen under Adams Aag friivilligen at sclave». Slavedrivere har vel alltid hevdet at slavene lystig ga seg hen, bedre kunne de ikke ha det. Christen Ostersen Weile skriver om bøndenes variable ufrihet i sen- og høymiddelalderen utfra begrepet vornede (værende), og benytter både gammelt og nytt begrep i Glossarium juridicum danicum-norvegicum (1652, s. 848): «Hvor imod med Vornede i Sieland, Laaland, Falster oc Møen, er langt anderledes beskaffet, thi de ere gandske ufrj, oc som Trælle oc Slave at regne, de kand oc tvingis, imod deris villie, at bygge oc besidde, hvilcken øde sted oc pladß som Hosbonden dennem forelegger».

På slaviske språk betyr slav brukt som navn på folk muligvis (de som har) språk, altså et forståelig sådan (i motsetning til alle andre som bare sludrer babelsk tungemål), eller også kan det komme av betydningen opphøyd, berømmelse som jo er storveis når det opptrer i navn som Miroslav og lignende (Etymonline). Andre kilder mener et stedsnavn er ordets mulige utgangspunkt, men alt dette er usikkert.

Slaverne selv hadde også ufrie, som de naturlig nok ikke kalte slaver, men derimot rab, rob, o.l. På tsjekkisk er ordet for tvangsarbeid robota, slavearbeid (Klein 1971), som Karel Čapek i 1920 brukte i tittelen på skuespillet R.U.R.: Rossum’s Universal Robots/Rossumovi Univerzální Roboti, og derfra kommer opprinnelsen til ordet robot for våre mekaniske fremtidsslaver. Robotnik betyr i dag for øvrig rett og slett arbeider. Sammenhengen er så klar at noen språk ikke engang gidder å late som.

* Illustrasjon: Arent Van Bolten, før 1633.

.

Følge slavisk

Full mundur

com an 1830 guy of warwick G. Cruikshank

engelsk:  in full rig, in full regalia, attire; tysk: voller Montur

Full mundur brukes spøkefullt om bekledning, uniform, utstyr noen opptrer med. Fullt utstyrt. Mundering og avledningen mundur betyr utruste, utrustning og kommer ifølge Falk og Torp (1903, bind 1, s. 529) via tysk fra fransk. Det er fra samme opphav som vi i dag har i ordene montere, og engelsk mount, og med utgangspunkt i latin, mons: fjell.

I B.N. Landsbergs rapport om hendelsene ved Fredriksten fra 17. desember 1718, seks dager etter at den svenske kongen ble skutt, gir en øyevitneskildring om hva som skjedde med liket: «Kongens Legeme blev afklæd, og igien iført rene Klæder, lagt udi en Furre-Kiste med blaat Klæde overtrokken med sin fulde Mundering, som hand sædvanlig gik udi, med Støvler, Sporer, Kaarde, Geheng, Hat og Haandsker, og saaledes af Guarden bortbaaren, hvilket skeede den 16 December». Hele rapporten er leseverdig om man er interessert i historien om dagene før og etter Karl XIIs død fra norsk side, og altså et lite innblikk i munderingen kongen sedvanlig gikk i (genheng er opphenget til kården). Dette markerte begynnelsen på slutten av Den store nordiske krig, og ikke minst på Sverige som stormakt.

Det var ikke så lenge siden vi hadde hatt den forrige konflikten med svenskene. I skriftet Norske Leyer ved Gertrum-Minke (aff dato den 12. Julii 1676, s. 4), en meddelelse til kongen om hendelser i Den skånske krig, finnes utsagnet: «Mand skal icke lætteligen see skiønnere mundering aff Heste, Sadeler, Gevær eller Klæder, end Fienden hafver.» Fra J. Gulowsens bok om den samme krigen, Gyldenløvefeiden 1657–1679 (1906, s. 139): «Sept. meldtes der igjen at være fundet over 100 Døde i Elven, ‘som i fuld Mundur vare drevne mod en Sag’». Sitatet skal være fra Indkomne Sager til Krigskollegiet 1677. Et ytterligere eksempel fra samme tid i Frederik Bollings Oost-Indiske Reise-bog (1678, s. 9): «En hver bekom sin fulde Mundering med Rifle, Bulsach, at ligge paa, tillige med en Haug-matte».

Som man ser av et par av de eldste eksemplene, var munderingen full fra første stund: fullt utrustet, altså angående både bekledning og nødvendig utstyr, og i hovedsak i militær sammenheng. Mundering gjaldt også for skip, som beskrevet i Christian Vs Norske Lov (1687) 4-6-2 (Om Asseurance): «Og skal i de aabne Pladtzer derudi af Mekleren […] rigtig indføris Skibet, Skibets Mundering og Skipperens Navn». Fjasingen med uttrykket kommer (ikke overraskende) med Ludvig Holberg, i Peder Paars (1720) 2,3-423: «Hand u-bevæbnet var, hans Stok var reent i stykker, / Hun stod i fuld Mondur, med begge sine Krykker, / Hand ikkun eene var paa fremmet Sted forladt, / Hun som i eget Huus var hiulpet af sin Kat.» I oversettelsen av Niels Klim, som Holberg skrev på latin, fra 1745, finnes bak i boken en pussig note om potuanerne, deriblant: «En Soldat kiendes fra en Borger paa sin Mondur, sin Feld-Kiol, sin Køllert og sine blanke Vaaben». I von Aphelens Dictionnaire Royal 1775 er det opprinnelig franske ordet oversatt tilbake som uniforme.

I Viggo Fausbølls Vægter-Versene i deres ældre og yngre Skikkelse (1862, s. 26) gjengis fra «Instructionen for Nattevægterne» i København 1784: «Ingen af dennem maae forsamle sig ved Enden af Gaderne for at holde Snak og Samtale med hinanden …. og ikke findes paa Posten uden i fuld Mundur med Gevær og den anordnede Haandlygte». Her nevnes ikke vekternes fryktede morgenstjerne, men den var i hvert fall i bruk av standen i Bergen frem til 1837, da en engelsk lord (eller Marqvis) «paa det græsseligste [ble] massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne» (J. Martens i Bergens Tidende 16.6.1951, via UiB). Vi skal kanskje være glad for at dagens fulle mundering av vekterne sjelden utgjør annet enn en tung lommelykt.

* Illustrasjon: George Cruikshank, i Hood’s Comic Annual 1830

.

 

Full mundur

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Fetetirsdag

john-ashton-1886-ansell-charles-williams1798

engelsk: shrove tuesday; tysk: Fastnachtsdienstag

Fetetirsdag er siste dag før fasten, tirsdag etter fastelavn, som kommer syv uker før 1. påskedag. Ordet er en oversettelse fra fransk, mardi gras, i mange land den store karnevalsdagen. Dagen har hatt flere navn. I Diplomatarium Norvegicum bind 1 kan man lese en erklæring bekreftet av to lagrettemenn 14. februar 1458 «q. gudz och konnwkt gørandæ at wy worom a Loghræ a smørtisdagen anno dominj mcdlviij». Denne smørtirsdagen er antatt i en note å være et annet navn for fetetirsdag. I Moths ordbok fra ca 1700 står det: «Hvîd-tiesdag/en/kaldes tießdagen i fastelàuns uge», og tilsvarende i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender fra 1772 på 15. februar «Tirsdag efter Fastelavns Søndag kaldes Hvide-Tirsdag, og Aske-Onsdag derefter». Hvidetirsdag er også forklaringen Ivar Aasen gir på oppslaget feite-tysdag i Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 92). Før Aasen er ordet fettisdag og lignende kun å finne i trykt form i nasjonalbiblioteket som omtaler svenske forhold, men danske Moth har registrert også det: «Fêd tîsdag/en/er tîßdagen i fastelàuns uge. Gall. Mardy gras.»

Navnene på dagen har nok lenge eksistert parallelt, og kanskje med lokale forskjeller. Den eldste trykte referansen på fransk jeg har oppdrevet, er i Guillaume Budés Forensium Verborum et loquendi generum (utgitt posthumt i 1545, Budé døde i 1540, s. 58): «Dies hilarium, Le iour de quaresme prenant, Le mardi gras.» Det betyr noe i nærheten av Gledens dager, Karnevalet, Fetetirsdagen. Den beleste kjenner kanskje igjen Quaresmeprenant, navnet på monsteret i Rabelais’ Fjerde bok (1552) som gråter tre deler av dagen, går aldri i bryllupsfest, pryler barna og fører krig mot pølsene. Mardi gras, som også er personifisert i boken til Rabelais, bør nok ikke tolkes så bokstavelig som å dreie seg bare om fett, men om kjøttmat og melkeprodukter (og egg) generelt. Kanskje skal ordet karneval tilsvarende komme av carne vale, latin: carnem levare, hhv. farvel til og bortløfting av kjøttet (Wunderlin, Fasnacht, Fasnet, Carnaval im Dreiland, 2005, s. 37).

Troels Troels-Lund omtaler dagen slik i Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede bind VII (1903, s. 79): «Tirsdagen kaldtes ‘Hvide Tirsdag’, hvormed sigtedes til, at man paa denne Dag plejde at spise varm Mælk og Hvedebrød. Benævnelsen ‘Fed Tirsdag’ var ikke, som paastaaet, kun en fordrejet Udtale af Hvid Tirsdag, men en Hentydning til den Skik: paa denne Dag at anbringe en Klump Smør inden i Hvedebrødet. Paa Fransk kaldtes den ogsaa ‘mardi gras’, den fede Tirsdag. I Sverige gik denne Benævnelse, ‘Fettisdag’, over til at blive den almindelige. Da senere Lovbestemmelser indskrænkede Fastelavn til Mandagen, henlagdes ogsaa Nydelsen af Mælk og Boller til denne Dag.» I England kaldtes Tirsdagen og kaldes undertiden endnu, for ‘Pandkage-Tirsdag’ (Pancake tuesday).» En siste frokost med egg, smør og melk før faste. Pancake day o.l. er fortsatt i bruk på engelsk (se f.eks. Wikipedia), men den vanlige benevnelsen er shrove tuesday, som kommer fra ordet shrive, skrifte. «Shrove Tuesday (c. 1500) is from practice of celebration and merrymaking before going to confession at the beginning of Lent» (Etymonline). På svensk finnes fet tijdsdag tilbake til 1594 i SAOB. Også i Tyskland het dagen Fetter Dienstag før i tiden, se f.eks. oppslaget ciera di carneuale i ordboken Dittionario Di Tre Lingue fra 1674.

Illustrasjon: James Gillray, John Bull Taking a Luncheon 1798
Fetetirsdag

Ett fett

 

thackerays-marginal-sketches-3

engelsk: I couldn’t care less; tysk: das ist mir Wurst

Altså ikke to eller flere fett? Ett fett betyr det samme (helt likt), likegyldig, uvesentlig. I NB funnet først i Chr. L. Langes Fransk-norsk Ordbog fra 1903 som en av forklaringene på oppslaget égal. Ragnhild Jølsen gjør bruk av frasen i novellen Mørkeræd (Brukshistorier 1907, s. 94): «Du er gammal, Tøger, – sa det, – no før eller no seinere, blir ett Fett det, Far.» I Johan Borgens roman Min arm, min tarm (1972, s. 35) uttrykkes undring over formuleringen: «Helt annerledes her ute, eller hadde han sagt helt forskjellig, men det kan da være ett fett, Frank, hvor skriver forresten et slikt uttrykk seg fra ‘ett fett’? Aldeles meningsløst, måtte bero på en folkelig omskriving av noe helt annet.»

Det er ganske sannsynlig at det er en omskriving av det eldre uttrykket det er lige fedt, som betyr det samme og fortsatt brukes i Danmark. C.V.P. Arlincourt, Revolutionen, eller Rædselsperioden i Frankrig 1418 (anden del, 1835, s. 91) er et fint eksempel: «Om man hænger eller drukner en Minister, det er lige fedt, Tusinde andre komme istedet, og der vil aldrig fattes paa det Slags Folk». Lige fedt er oppført alt i Moths ordbok fra ca. 1700 som «det er lige fit». Danske ODS har også oppføringen eet fedt, med informasjonen «næsten vulg.». Eldste eksempel der er fra 1904.

At noe er fett, blir gjerne anvendt som svært positivt i slang og overført betydning, om enn ikke like mye i konkret betydning etter at slanke- og sunnhetshysteriet har bredt om seg. For noen er vel smør på flesk ett fett, mens andre er mer nyanserte. Og siden vi går inn i et valgår: stiller man seg likegyldig til valgflesk, og er det ett fett hvem som vinner?

ILLUSTRASJON: MARGTEGNING I KLADDEBOK AV WILLIAM MAKEPEACE THACKERAY (1811–1863)
Ett fett

Fru Blom

thoralf-klouman-1925

Uttrykket «fru Blom» gir en modifisering av noe som er sagt: Ung og ung, fru Blom. Snill og snill, fru Blom, osv. Som om man trekker på påstanden for en slags vurdering. Frasen var opprinnelig «piller og piller, fru Blom», og stammer fra Alex Brinchmanns lystspill Karusellen (1940). Aase Bye spilte fru Blom, Per Aabel doktor Holm. Uttrykket ble tilføyd av Per Aabel selv ifølge hans selvbiografi Den stundesløse (1980, s. 67): «Det ble en meget stor suksess og for meg personlig noe nytt. I stillhet hadde jeg en levende modell, det var vår kjære Jibborn Bull, teatrets fornemme sekretær, jeg kunne nesten si grå eminense. Hans tale var alltid langsom og besindig, en liten skarring, pussige pauser, jo, der hadde vi doktor Holm, han som sier: ‘Piller og piller, fru Blom’. En replikk som forresten var min egen oppfinnelse på en av prøvene.» I manuset fra 1940 står ikke replikken, mens i en versjon fra 1950 (nå under navnet Karusell, s. 28) er det skrevet inn. Lill Herlofson Bauer er den første jeg kan se at tar det skriftlig i bruk i Gratulerer med stor gutt (1947, s. 37): «Moro og moro, fru Blom».

Dette idiomet har ingen egentlig logisk forklaring, ikke engang i Aabels opprinnelige anvendelse. Når replikken hans leses nå, gir det ingen mening, og man må antageligvis ha sett det på teateret for å oppfatte det som morsomt. Likevel er det en ganske integrert språklig vending de fleste forstår hva innebærer. Det vil si: Forstår og forstår, fru Blom, det er vel mer en intuitiv oppfatning.

Utsagnet er opplagt uoversettelig, men man ser en lignende modifisering i engelsk av og til ved et slags tullerim, som i James Ellroys American Tabloid (1995, s. 114): «‘I got tired of FBI-sanctioned car theft.’ / Schiffrin mimicked the wink ‘Tired, schmired. How bad could it be […]’». I den norske oversettelsen En amerikansk myte (1997, s. 133) er dette «Trøtt og trøtt, fru Blom». På tysk kan man noe lignende modifisere ved å legge til et «spørs hvordan man ser det»: wie man es nimmt.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Erna Schøyen, 1925
Fru Blom