Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

the comic offering seymour 1832 sheridan orkester

engelsk: muzak, elevator music, piped music, weather music;
tysk: Muzak, Fahrstuhlmusik, Kaufhausmusik, Musikberieselung

Motstandsløs musikk. Egentlig instrumentell musikk komponert som bakgrunnslyd for å oppnå særlige virkninger, også kalt funksjonell musikk. Brukes nedsettende om enkel og lite utfordrende musikk generelt.

Muzaken var i henhold til artikkelen «Muzak History: The Background Story on Background Music» av Ethan Trex i Mental Floss 19.7.2011 en idé påbegynt på 1920-tallet av en tidligere generalmajor i den amerikanske hæren, George O. Squier, som hadde vært USAs øverstkommanderende signaloffiser under første verdenskrig. Før radiokringkastingen hadde funnet sin form, eksperimenterte han med å sende musikksignaler gjennom elektriske kabler. Markedet ble et annet straks radio fikk gjennomslag, og selskapet la om på planen og utviklet et lydbilde tenkt som bakgrunnsmusikk i forretninger, restauranter og på arbeidsplasser. Selskapet endret offisielt navn til Muzak i 1934, rett før Squier døde. Navnet skal være et ordspill på Kodak, og ble varemerkeregistrert i 1954.

På 40-tallet dreide selskapet satsningen sin mot et mer forskningsbasert, adferdsmanipulerende konsept, en strategi de kalte Stimulus Progression, som skulle øke produktiviteten, stimulere til økt konsum, og f.eks. høyne folks moral med knapt hørbare antinaskingsbudskaper i varehusene.  En kort redegjørelse for prinsippene og videre henvisninger finner man i artikkelen Are you being brainwashed by Muzak? av Debbie Yi 2008: «Muzak’s patented ‘Stimulus Progression’ which consists of quarter-hour groupings of songs is the foundation of its success. Stimulus Progression incorporates the idea that intensity affects productivity. Each song receives a stimulus value between 1 and 6 – 1 is slower and 6 is upbeat and invigorating.» Det har i sin tid vært en del kritikk av Muzaks metodikk, også i Norge som artikkelen Musikk-kultur av Nina Badendyck viser (Sosialistisk årbok 1976, s. 55), men ganske fånyttes da president Dwight D. Eisenhower ifølge Wikipedia innførte Muzak i Det hvite hus, og Lyndon B. Johnsen eide selskapets Austin-franchise.

Oversettelsen av Carlton Browns Hotell Skjærsilden fra 1949 ser ut til å være eldste spor i Norge (s. 70): «Om en tok toget fra Pennsylvania Station, ble en på ti minutter ført fra verden som den er, inn i reklamemannens strømlinjede luktfrie, støvfrie, bakterieløse, fortinnede, neonlysende drøm om framtiden med musikk av Muzak.» Utover 70-tallet er det blitt et offentlig tema, diskutert bl.a. i NOU 1975: 7 Kringkastingslov (s. 58, om hvorvidt abonnementstjenesten til Muzak brøt med kringkastingsmonopolet) og i Forbrukerrapporten nr. 6/1976, der selskapets norske representant Ragnar Heidel er intevjuet: «Når en forretning abonnerer på Muzak, er det fordi man ønsker å skape et vennlig og avslappende miljø. I et supermarked kan det være mange irriterende og ubehagelige støykilder. Ved å kjøre musikk som så vidt ligger over lydnivået, kan ulempene reduseres betraktelig. […] Den musikken vi sender ut, kommer fra Muzaks egne innspillingsstudioer og er programmert og tilpasset arbeidsdagens normale rytme. […] Muzak baserer seg på forskning og arbeidspsykologiske studier for å finne fram til den form og det innhold som bakgrunnsmusikk bør ha. Resultatet blir tre åttetimers bånd pr. døgn som gir variasjon og fornyelse uten å være påtrengende eller gjør krav på aktiv lytting.»

Muzak Holdings ble i 2011 kjøpt opp av Mood Media for 345 millioner dollar, og forsvant dermed som selskap, men Mood viderefører driften selv om de ikke er så eksplisitte på historien på sine hjemmesider. Mood selger for øvrig også duftløsninger basert på noe av den samme forskningen om underbevissthetens mottagelighet, og med påstander av typen: Build value: «subjects willing to pay 10-20% more in scented environments», Increase shopper dwell time: «shoppers underestimated actual shopping time by 26% and visited three times more product categories when exposed to scent marketing. An additional casino study showed a 45% revenue increase for slot machines in scented areas» og Improve employee productivity & satisfaction «A Japanese company found that lavender and jasmine soothed data entry operator stress, while a lemon scent increased productivity by up to 54%» (moodmedia.com, juni 2016). Et tips til arbeidsgivere er dermed opplagt å kombinere sitronduftlys med janitsjarmusikk på lavt volum.

Muzak er blitt en generisk term, men andre varianter finnes: Begrepet heismusikk skyldes  at det i skyskrapernes heiser var vanlig med denne type musikk for å dempe nervøsitet. Ordet er ifølge etymonline.com registrert først i 1964, men det er så vidt jeg kan se omtalt i et tidsskrift kalt Buildings i 1953, som omtaler den uventede følgen av heismusikk: nemlig mindre utmattelse blant heisførere. (Det er grunn til å tro det finnes brukt allerede i The Elevator Constructor, Volum 36 i 1939). Heismusikk er benyttet i Haugesunds Avis i 1974, flyplassmusikk fra Fædrelandsvennen 1979, kjøpesentermusikk i Romerikets Blad 1991. Dette er førstetreffene i Nasjonalbiblioteket.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridan’s The Comic Offering 1832

Redigert: avsnittet om heismusikk er noe utfylt 21. juni 2016.

 

Reklamer
Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

Femtekolonne, femtekolonnist

com an 1839 saw ye johnny commin

engelsk: fifth column, fifth columnists; tysk: Fünfte Kolonne

Gruppering eller personer som undergraver en nasjon eller sak fra innsiden. Kan brukes om overløpere og dobbeltagenter.

Noen måneder etter den spanske borgerkrigens begynnelse, i november 1936, hadde Francos offensiv mot Madrid nådd byens grenser, og under ledelse av general Emilio Mola angrep den med fire troppekolonner. Mola kunngjorde allerede i oktober, ifølge New York Times 17.10.1936, at i byen ville en femte kolonne stå klar til å bryte ut til støtte for nasjonalistene innenifra (kilde er den glimrende bloggen Wordhistories.com med videre henvisninger).

Nordahl Grieg reiste som korrespondent til Spania sommeren 1937, og beskriver uttrykket i en fascinerende radioreportasje for NRK (som man kan streame her), Inntrykk fra Spania 23.10.1937: «ett ord hørte man ofte i Spania: den femte kolonne. I november i fjor, da Franco prøvde å storme Madrid, sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner. Den femte skulle støte til ham inne fra byen. Slik er den femte kolonne blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker.» Om det var Mola, Varela eller Franco som sa det, er én sak. Det var nok ren propaganda, for selv om høyresiden hadde fått flere hundre tusen stemmer i valget, ser det ikke ut til å ha vært snakk om noen rede og organisert gruppering klar til aksjon. Derimot medførte det, som rapportert i New York Times alt den 16. oktober, en rekke husransakelser og at 2000 mistenkte Franco-sympatisører ble arrestert før kampene begynte. Fascistene ble slått tilbake og endte med å beleire byen i tre år. Annerledes gikk det i Santander. I boken Spansk sommer som Grieg skrev og fikk utgitt høsten 1937 (og hvor beskrivelsen fra Madrid er formulert omtrent likt som over), står det i hvert fall på s. 72: «I Santander var kolonnen i virksomhet; den tok makten i den beleirede byen før fascistene var trengt inn, og skjøt ned på dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike.»

Fifth column 1938

I en borgerkrig er det naturlig at fenomenet fienden iblant oss er noe man er svært opptatt av, og det hadde nå også fått et navn: Quinta columna. Så tidlig som 2.71937  hadde Upton Sinclairs bok om kampen om Madrid No Pasaran! (1937) blitt oversatt og trykket som føljetong i Sarpsborg Arbeiderblad med norsk tittel Så begynte livet: «Om Collins var spion, gikk han nå løs på Madrid. Uten tvil hadde han en adresse der han kunde gi rapport, og ‘femte kolonne’s medlemmer, fiendens agenter inne i byen, vilde nok vite å ta vare på ham.» Dette er nok første gang på norsk. Ernest Hemingway, som kom til Spania omtrent samtidig med Grieg, skrev sitt eneste skuespill mens han var der med tittelen The Fifth Column (publisert i 1938). De bodde på samme hotell ifølge Lise Lindbæk (krigskorrespondenten som hadde dekket krigen siden 1936 og skrev en bok om den nordiske Bataljon Thälmann i 1938, s. 178): «Der bodde Ernest Hemingway og Theodore Dreiser, Ilja Ehrenburg og Martin Andersen Nexø, Andre Malraux og Jef Last, Anna Seghers og Ludwig Renn, Nordahl Grieg og om jeg ikke husker feil, også Franz Werfel.»

Frasen hadde opplagte propagandakvaliteter, og den påfølgende verdenskrigen, med mange overløpere, spioner og forrædere, ga uttrykket fast plass i vokabularet. Et tidlig eksempel er Carsten Frogners «Mareritt» i antologien Utenfor norskegrensen skrevet av norske eksilkunstnere i Sverige  (1943, s. 184): «Om vi hadde en femtekolonne her da vi kom, skal vi etterlate en som er ti ganger så stor når vi drar. Vi skal etterlate oss angst, uro, tvil, mistanke, mistenksomhet.»

femtekolonneI Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge av 10.6.1949, som fortsatt er i kraft, står det i punkt 5: «Med femtekolon[n]ister forstås i dette direktiv nordmenn eller utlendinger som innenfor landets grenser arbeider for fremmed makt med ulovlig etterretningsvirksomhet, planlegging og gjennomføring av sabotasje, attentater eller lignende», og i punkt 13 beskrives hvordan de militære sjefer skal håndtere dem.

Fra nyere konflikter har vi et eksempel av Jan-Erik Smilden i Dagbladet 3.4.2003 fra Irak-krigen under overskriften Den femte kolonne: «De arabiske irakerne utgjør om lag 80 prosent av innbyggerne. De fleste av disse ser neppe med blide øyne på kurdernes USA-samarbeid i nord. Slik det er blitt nå, føler irakere flest at de kjemper en frigjøringskrig mot en utenlandsk okkupant, og dermed blir kurderne som tradisjonelle femtekolonnister å regne.»

* Illustrasjoner: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1839; i midten: Omslaget til førsteutgaven av Hemingways skuespill 1938: nederst: Amerikansk plakat fra 1941(?), U.S. NARA (via Wikipedia)

 

Femtekolonne, femtekolonnist

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, s. 212, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II, s. 510) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929, s. 12):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886, s. 132): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985, s. 50) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723, s. 69: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.»

Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke uttale meg noe om. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes kraft.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkefullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket

 

Furet værbitt

Fiske i rørt vann

com an 1839 a whipper in j scott

engelsk: to fish in muddy/troubled waters; tysk: im trüben fischen

Å fiske i rørt vann er å utnytte en kaotisk eller uklar situasjon til egen fordel, som regel på en lite aktverdig måte. Eksemplifisert av Kierkegaard i Forførerens Dagbog 1843 (7. april): «man fisker altid bedst i rørt Vande; naar en ung Pige er i Sindsbevægelse, kan man med Held vove meget, som ellers vil mislykkes». Dette er av de mer kontaminerte frasene på norsk; Hegge har i sin språkspalte i Aftenposten behandlet den i hvert fall tre ganger: «Opprørerne rører i spilt vann» (25.6.2006), «røre borti et vann hvor fordommene oser» (28.6.2007) og «[d]et er mange aktører som rører i det vannet som har blitt skapt» (9.1.2013). I en leder 9.4.2015 i VG sto det: «Dessverre finnes det krefter […] som benytter tidens uro til å fiske i opprørt vann», og i et debattinnlegg i 13.2.2010 i Dagbladet: «Men det har ikke akkurat vært lett å holde en konstruktiv dialog med alle aktørene, hvorav noen har ønsket å røre i opprørt vann». Et eksempel til fra Dagbladet 22.8.2013: «Målet med disse beskyldningene er å undergrave ekspertenes arbeid og røre i skittent vann». Opprørt vann er ikke galt, så lenge man vet at poenget ikke er at noe skaper bølger eller storm, men at når man rører i mudderbunnen blir forholdene uoversiktlige og grumsete. Å røre i opprørt vann er bare rør. Tidligere kunne det lyde fiske i mudret vann, som gir et noe klarere bilde, Nye Tidender om lærde Sager, 1734 (via ODS): «saa fiskede [korsridderne] i muddret Vand, og bortsnappede Pomerelien og Dantzig». Vi finner frasen aller først som ordspråk hos Peder Syv (1682/1688): «I oprørt vand er godt at fiske». Strauss (1998, s. 160) gjengir tilsvarende ordtak på minst ni europeiske språk.

I Holbergs Heltehistorier I (1739, s. 557) er uttrykket som i dag: «Disse Tidender vare ikke ubehagelige for Spanierne, som derved finge Leilighed at fiske udi rørt Vand, og under Prætext at undsætte den eene Broder mod den anden, at bringe dem begge under Aaget.» Ordboksoppføring hos von Aphelen i Dictionnaire Royal 1759/1775 som «Fiske i skiden Vand, pêcher en eau trouble». På fransk er uttrykket med i førsteutgaven av Dictionnaire de L’Académie française fra 1694. I England er det i hvert fall dokumentert fra 1568 i Graftons Chronicle of England, s. 235:  «Therefore settle not your selfe to obey their perswasions whiche alwayes desyre your vnquietnesse, whereby they may the better fishe in the water when it is troubled», og på tysk i hvert fall hos Johann Fischart (i vanskelig fraktur) fra 1588: «Ja, damit sie dest besser im trüben fischen mögen, jnen wol ga?zur auffruhr und aufflehnung wider sich selber vrsach geben». På tysk har talemåten i nyere tid også fått betydningen å bevege seg i ukjent terreng. Gustav II Adolf skal ifølge SAOB ha brukt det i 1620, og det er med i ordspråkssamlingen til Grubbe fra 1665, s. 270: «Gott fiskia i vprört Watn. i.e. Bruka sitt bästa medh annars skahda». Grubbe forsyner oss også med en latinsk oversettelse, piscari in turbido, men det gir ikke treff ved søk i de klassiske latinske tekstene.

Både Duden 7 (2015) og Rogers Dictionary of Cliches (1985) tilbakefører klisjeen til en gammel fiskemetode, Duden spesifiserer ålefiske. Antageligvis har dette sin bakgrunn i uttrykkets faktiske opprinnelse, Ridderne (Hippeis/Ιππής) av Aristofanes fra 424 fvt. (avsn. 865): «Ha! Just like one of those fishermen who catch eels: While the waters are all calm and still they catch nothing, so they stir the waters, make them all dirty and muddy and up come the eels! And that’s how you get to make your catch, as well. You stir the city, make it all dirty and muddy and then you grab the conspirators» (norsk/dansk oversettelse av skuespillet, sist fra 1919, er ikke digitalt tilgjengelig). Her passer det å nevne at det tapte skuespillet Le Maschere av Niccolò Machiavelli fra 1504 skal ha vært basert på Skyene og andre av Aristofanes’ satirer (Hall og Wrigley: Aristophanes in Performance 2007, s. 312).

Aristofanes’ skuespill ble antageligvis ikke oppført etter ca. 300 fvt., og selv om arbeidene ble noe studert av skolerte romere ble de ikke oversatt før gjenoppdagelsen på 1400-tallet. I 1498 ble ni av stykkene utgitt på gresk. Først i 1538 ble Ridderne oversatt av Andreas Divus til latin. Divus’ oversettelser av alle de 11 bevarte komediene ble trykket i mange opplag og spredte seg raskt gjennom Europa, og særlig i England ble de tidlig oppført og omfavnet (Hall og Wrigley s. 9). I vår sammenheng er det nok enda viktigere at Erasmus må ha satt stor pris på Aristofanes. I Adagia (1500, se nr. 2579) skal hundrevis av talemåter stamme fra ham. Et uttrykk her er Anguillas captare, å fange ål, med en beskrivelse av dette tekststedet fra Ridderne og en utdypning av talemåten (se Collected Works of Erasmus 2005 for engelsk oversettelse).


* Illustrasjon av J. Scott, The Comic Annual 1839
Fiske i rørt vann

Falle mellom to stoler

Pieter Bruegel the Elder - The Dutch Proverbs  detalj - Google Art Project.jpg. Licensed under Public Domain via Commons - httpscommons.wikimedia.orgw

engelsk: between two stools one falls to the ground; tysk: zwischen Stuhl und bank fallen

Ikke passe for to (noen ganger flere) alternativer, plassere seg i en uheldig, uavklart eller vanskelig situasjon ved ikke å velge ett av to mulige standpunkter og lignende.

I Danmark hender det ofte at man, noe mer dannet, sætter seg mellom to stoler, uten at resultatet blir noe annet av det, slik også i norske aviser før i tiden, som Den Constitutionelle 4.7.1838 i en sak om de politiske partier i Hannover: «Det ottende Partie opgiver Statsgrundloven, forat gjenvinde ældre Rettigheder; til det hører fornemmeligen Frieserne og Hadlerne; de ville ei tilstaae for sig selv, at det, der eengang er borte, ei kan gives igjen, og at en Retstilstand, overensstemmende med Statsgrundloven, er bedre end een med den nye Forfatnings Præcedentier; dette Partie sætte sig ned mellem to Stole, det snapper efter Skyggen i Vandet.»

Men eldste belegg for ordspråket er fra Peder Laale, som levde på 1300-tallet. Der er det rumpa som faller, her fra en søkbar gjengivelse av Laales ordspråk (Ghemen 1506): «Jnter scamna duo labitur anus humo. Mellom thwo sthoolæ faller artz paa iordhe.» Laales prosjekt var ikke primært å samle uttrykk, men antagelig å lage en lærebok i latin. Dermed har alle ordspråkene oversettelser, uten at man nødvendigvis vet om det latinske er det opprinnelige eller han selv har oversatt det danske til latin.

Dette uttrykket finnes utvilsomt på en lang rekke europeiske språk (se Strauss 2013 s. 167) og er et av de klassiske, inkludert i maleriet Nederlandse Spreekwoorden fra 1559. På fransk blir det tombent entre deux chaises, mens de i Spania hverken har brød eller kake: sin pan y sin torta. Nyerup 1828 gjengir blant andre kilder også en persisk variant som skal innebære det samme: Han forlot en venn og han fikk ingen ny.

I Moths ordbog fra ca. 1700 er det skamler som gjelder (på oppslaget Àrs): «Mellem to skamler falder àrs i aske». Han vil ikke være dårligere enn Laale og slenger på «In cineres anus cadit inter binâ scabella», og E. Mau (Dansk Ordsprogs-Skat 1879b nr. 8088) utdyper for oss om dette at «den som vil holde med begge parter, farer gjærne ilde.» Tyskerne har hverken den ene eller den andre varianten og lar uttrykket falle mellom benk og stol (zwischen Stuhl und bank).

Et eksempel på en kreativ anvendelse av klisjeen finnes i novellen Ved den døde sjø av Paul Heyse (oversatt av Th. Blakstad 1888, s. 78): «Ikke at være til kan ogsaa have sine skyggesider. Men ikke at kunne leve og heller ikke dø, at dingle saadan ynkelig mellem to stoler — nok! Hvad kan vel De for, at det liv, som De har reddet, ikke mere var møien værd?»

Jeg tar også med en variant fra H. Eitrem, Samarbeide mellem landsmaal og riksmaal? (1908, s. 5) som ikke innebærer noe fall, og dermed blir ganske udramatisk: «Forklaringen er den, at Garborg hverken har vundet den ene eller den anden ved sit kompromisforslag: han har naivt placert sig mellem to stoler, og udfaldet er ikke overraskende – uden for ham selv!»

Hvorfor akkurat stoler og benker ol. representerer alternativer man kan havne mellom, er noe uklart. Kanskje er man bare fullstendig satt først idet man faktisk sitter.

* Illustrasjon: utsnitt av Nederlandse Spreekwoorden, av Pieter Brueghel d.e., 1559

Redigert 29.8.2017.

 

 

Falle mellom to stoler

Gå fem på

Gå fem på

engelsk: be taken in; tysk: sich hereinlegen lassen, auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå på limpinnen, gå i baret.

Uttrykket er en del dokumentert fra 1940-årene. I nb.no er eldste treff i Akershus Amtstidende 16.03.1939 s. 7: «Et dårlig baklys og promillekjørerne gikk fem på. Follo politi hadde bilkontroll på Mosseveien igjen igår». I litteraturen finner vi det først i en oversettelse av Wodehouse’ Penger i skjul (1948, s. 77): «Jeg kan fortelle deg at hun har advart verten og sagt at hennes øyne hviler på ham, og at hvis han prøve å stikke til deg så meget som et forkrøblet kyllingbein, vil han gå fem på neste gang skjenkeretten blir behandlet i kommunestyret.» I Gleditsch’ slangordbok Det får’n si fra 1952 (s. 58) er det forklart med å tabbe seg ut. Slik er det også brukt i Arbeiderbladet 17.9.1946 s. 7: «På alle tungemål og dialekter bestilles telegrammer og sannelig må en holde ørene stive hvis en ikke vil gå fem på.» I dag er det nok mer oppfattet som å gå på et pek.  Hvordan man kan gå fem på noe annet enn klokkeslett, er uansett ikke særlig selvfølgelig.

Norsk språkråds Råd om språk (Landfald 1983, s. 71) samt Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 114) og Marms Slang og sjargong (1962 s. 154) knytter talemåten til kortspillet Rødskjegg/Raudskjegg hvor man får fem straffepoeng for hver tabbe man gjør. Spillet skal ifølge Råd om språk også være kjent som Rev. Ingen av dem gir ytterligere opplysninger, men det gjentas i senere oppslagsverker som Bevingede ord (2012).  Som kortspill i Norge er Rødskjegg først nevnt i Ebba Haslunds Tøff kar, Petter (1958, s. 115), men uten å knytte det til frasen gå fem på. Kortspillboken Spillefuglen (1970, s. 123) kategoriserer det under svenske spill (også kalt «Fem opp») og beskriver greit spillets gang. Man begynner med 12 poeng og skal ned til null så fort som mulig. En rekke tabber, unnlatelser og tap underveis i spillet gir fem tilleggspoeng og derav da antagelig uttrykket å gå fem på. Det svenske nettstedet kortspelonline.se (26.5.2014) hevder også en svensk opprinnelse, fra 1920-årene, og foruten å angi reglene skriver de at «[s]peltekniskt är rödskägg en variant av nap (napoleon), som i sin tur är en förenklad form av euchre». Svenska Akademiens ordbok (SAOB) kan i hvert fall tidfeste spillet til en regelsamling fra 1949 (Werner og Sandgren, Kortoxen), men bare ut fra norske funn av uttrykket må det jo være eldre.

Rødskjegg var for øvrig tilnavnet på den tysk-romerske keiseren Fredrik I (1122–1190) Barbarossa, som betyr omtrent det samme på italiensk. Den osmanske beyen Oruç Reis (ca. 1474–1518) ble også hetende Barbarossa. Navnet skal ha oppstått som en misforståelse av tilnavnet Baba Oruç eller Baba Aruj (pappa Oruç) mens han hjalp store mengder jøder med å flykte fra Spania til Nord-Afrika etter Isabella Is Alhambra-edikt. I Europa er Oruç og hans bror Khair ed-Din primært beskrevet som sjørøvere, f.eks. på norsk Wikipedia, men det er en litt snever beskrivelse av mennene som senere ble admiral, Kapudan Pasha, og beylerbey (beyenes bey) og sikret et herredømme over Nord-Afrika for Det osmanske riket som varte nær 400 år. Om noen av disse eller andre rødskjegger har en sammenheng med kortspillet, må man kanskje prøve spillet for å finne ut.

* Illustrasjon av Thomas Hood, The Comic Annual 1831

 

 

Gå fem på