En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet: bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken: «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s.79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Grav deg ned i tide

com-an-1832-figuring-in-the-album-of-mont-blanc

Kan anvendes ironisk om gå i dekning eller å begrense skader, særlig etter muntlige tabber og i politikken. Det er også brukt av stiftelsen SKUP på t-skjorter i forbindelse med skup-prisen som tildeles gravejournalistikk. Det spiller på metaforen om å grave som å fordype seg i noe, tilsvarende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens råd til studentene ved UiS til semesteråpningen 2014: «Grav deg ned i tide. Det er gøy med semesterstart og Fadderuka, men plutselig er eksamen her.» Ellers kan det betgne å avsondre seg litt fra viderverdigheter, som Sissel Hoffengh i Dagsavisen 11. januar 2014: «Som de fleste har fått med seg er det snart OL i Sotsji. […] Det er da alle vi som ikke er født med ski på beina dør litt innvendig. Og anbefaler TV-overføringer ned noko attåt. Grav deg ned i tide. Og parker dressen utafor.»

Allerede i 1941 ble ideen om å grave seg ned i snøen for å vente ut et uvær formulert akkurat slik i boken Friluftsliv, friluftsmannens A.B.C av Arne Damm (1941): «Grav deg ned i tide. Har du gått deg vill, eller tar stormen overhånd, så bestem deg i tide for å grave deg ned. … Kan du ikke nå ned i skogen, så husk ordtaket//Det er hus i hver skavl.» Det var i de kjekke gamle dager. De fleste treffene på uttrykket, angir det som en fjellvettregel (se om disse på oppslaget Det er ingen skam å snu).

Jeg tror likevel uttrykket grav deg ned i tide har fått sin utbredelse som en sammenblanding av to fjellvettregler: Vend i tide, det er ingen skam å snu, og Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig. Det er likevel så utbredt å si og skrive grav deg ned i tide, at det nesten må kunne regnes som offisielt. Da hjelper det ikke at rådene ble revidert i 2016, og å grave seg inn i snøen er ikke lenger anbefalt; antageligvis er det ikke så mange som tiltros evnen å lage en skikkelig snøhule i våre dager.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Se også om fjellvettreglene i innleggene Det er ingen skam å snu og Severin Suveren, eller les påskerelaterte Hosianna og Verden står ikke til påske.

 

 

 

 

Grav deg ned i tide

Glasstaket

com-an-1830-fancy-portrait-madame-h-kopi

engelsk: glass ceiling; tysk: gläserne Decke

En usynlig barriere som forhindrer avansement i organisasjoner, næringsliv eller samfunet; oftest, men ikke alltid,  anvendt om kvinner eller minoriteter.

I Norge dukker det opp i 1990 i en oversettelse av John Naisbitts Trender mot år 2000, under overskriften «Kvinnenes tiår i næringslivet»: «Kvinnene er eldre, klokere, mer tallrike og godt reprensentert i avgjørende bransjer som data, finans og reklame, og nå står de klare til å bryte gjennom ‘glasstaket’ – den usynlige barrieren som har holdt dem borte fra toppen». Boken kom ut samme år i USA, der uttrykket ihvertfall kan dokumenteres til 1984 i boken The Working Woman Report av Gay Bryant. Men ifølge en artikkel i Wall Street Journal (3. april 2015) skal det ha oppstått i en diskusjon mellom Hewlett-Packard-lederne Katherine Lawrence og Maryanne Schreiber i 1979, og samme år brukt i et innlegg Lawrence holdt på en konferanse for The Women’s Institute for the Freedom of the Press:  «‘I presented the concept of how in corporate America, the official policy is one way—the sky’s the limit—but in actuality, the sky had a glass ceiling for women,’ she said». Statistisk kan fenomenet eksemplifiseres som i Fædrelandsvennen 30. november 2016: «Fortsatt tett glasstak. Kvinnelige ledere tjener tre fjerdedeler av de mannlige ledernes gjennomsnittslønn, og forskjellene øker.»

Fra i utgangspunktet å omhandle kvinner har metaforen etter hvert blitt tilpasset mindre grupper. Monica Dalen skriver i Utenlandsadopterte barn i Norge (1992): «Eller var de redde for at de ville støte mot det som svarte amerikanere kaller ‘glasstaket’; den usynlige, men faktiske barrière som hindrer dem i nå overordnede stillinger». Dalen er antagelig først til å benytte problemstillingen om minoritetsgrupper i Norge, og viser samtidig at det alt blir brukt slik i USA.

Eksempel på at det også kan handle om menn, kan vi se i Pernille Dysthes artikkel «Mannfolk versus mangfold» i Magma nr. 7/2010 der hun gjengir fra Anne Grethe Solberg: «Ser vi på kjønnsrolleidentiteten til menn som bryter gjennom glasstaket, vil de ofte bli trygge på å spille ut mer feminitet, mens kvinner som går gjennom taket blir mer maskuline. På den måten nærmer de seg hverandre.»

Selv om klisjeen ikke er helt ny, ser den ut til å ha fått et oppsving i senere tid. Kanskje er det flere som stanger hodet i dette taket nå, eller sagt med en annen klisjé: det er den siste skansen, presidentembetet i USA som et øyeblikk så ut til å ryke i november 2016 som ga formuleringen aktualitet. Dagsavisen 8. mars 2016: «Hillary Rodham Clinton har kjempet hardt for å nå toppen. I år kan hun knuse USAs aller tjukkeste glasstak». Slik gikk det altså ikke; da valgnatten senket seg måtte stjernene fortsatt skues gjennom inntakt glass.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

 

.

Glasstaket

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk tanto monta (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av Tanto monta cortar como desatar (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (2000): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Gamle bardun

 

com-an-1830-a-greenwich-pensioner-cruikshank

engelsk: old bean, old sausage; tysk: alter Knabe

«Smell i gang en video da, gamle bardun», sier figuren Reidar i Postens sommerkassett 1988 (Reidarkassetten) med Øivind Blunck. Det hele var en reklame for Postsparebanken, og handler mye om den røde postsparebankboken (som mange, denne skribenten inkludert, fikk i dåpsgave med et lite, første innskudd) der alle kontobevegelser og saldo ble skrevet inn. Ifølge Reidarwiki (jepp!), med Sparebankbladet nr. 11/2009 som kilde, «ble det solgt 137 000 kassetter, med et overskudd på ca. kroner 500.000,- ‘som ingen visste hvordan skulle bokføres. Hvem hadde hørt om inntekter på et reklamebudsjett?’» Både sparebankboken og banken og vel kassetter er i dag forhistorisk. Hele innspillingen finnes på youtube og på den nevnte Reidarwiki. Gamle bardun blir sagt ca. 30 sekunder inn i første innslag. Alf Tande-Petersen skrev vel en del av Reidar-materialet (SNL), men det er ikke spesifisert hvem som har skrevet tekstene på reklamekassetten, og det er vel både reklamebyråer (Creative Service AS), Blunck selv og andre som har vært involvert.

Det er få skriftlige spor etter dette uttrykket, som er en slags måte å si gamle venn på. Jeg mistenker det for å ha opprinnelse i tegneserier, men muligvis var det denne Reidar-karakteren, som først dukket opp som innslag i ungdomsprogrammet Blikkbåx på NRK, som er opphavet. Det er i hvert fall eldste spor jeg har klart å finne.

Barduner er tau eller vaiere som brukes til å stive opp master på seilfartøyer, noe som så vidt holder til å gjøre frasen til et maritimt uttrykk, særlig fordi det jo lyder som en karikatur på noe en sjøulk skal si. Barduner benyttes for øvrig også på telt og på master ol. på land. «Hallois, gamle bardun, ligg du her og røyter», lyder en replikk i Torvald Sunds roman Seglet og dansen fra 1999, og det er også noen treff i aviser fra midten av 90-tallet og fremover i Nasjonalbiblioteket. Det er likevel mest i bruk på diskusjonsfora og annen uhøytidlig skrift på internett med nærhet til det muntlige. Bruken virker ganske lik som med gamle ørn (se denne), men altså nyere og snålere.

Illustrasjon: George Cruikshank, fra Hood’s The Comic Annual, 1830

 

.

 

Gamle bardun

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i denne og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3. november 1879, som siterer fra Fedraheimen: «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk» I skjønnlitteraturen hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil): «Dom har bejynt herute lite Gran» er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, og for så vidt ofte også skrevet slik (med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741, der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da generelt betød en dyster tid, er uklart. Litt uklart også i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt slik, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, og betydningen her kan synes noe utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen prestefru Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löven til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det skjedd en betydningsendring mot å bety i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som .. (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterk her.

I Molbech (1850) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

.

I grevens tid