Alt går i grisen

svin i buskas sovende c a 1844 leech

Dette må være et særnorsk uttrykk, og er en riktig trivelig og uhøytidelig kommentar om å ikke være kresen eller om å spise ekle ting – så lenge den uttales om seg selv og evt. egen kokkekunst. Det er ikke fullt så sjarmerende sagt som gjest i middagsselskap eller om ens fetladne ektemanns tredje tur til koldtbordet på danskebåten. Det kan også brukes om annet enn mat, men har selvfølgelig bakgrunn i grisens egenskap som alteter.

Alv G. Schjelderup, Natten kaster garn 1931 s. 35: «hver skarve gratisjobb, mener hun jeg er god nok til … hørte du hun sa: ‘mye går i grisen’. Det var mig, det. skjønner du vel». Det er ikke veldig mye brukt litterært eller i aviser, og oftest da som en fornærmelse. Ola Bauer i skuespillet Sabeltigerens sønn (1989): «Jean: No way, Man Ray … Det smaker Pyton. (Man Ray tar tallerknen hans og heller alt over på sin egen) Moren: Alt går i grisen».

Gå i grisen har også hatt betydningen gå til spille. Siden lite fikk gå helt til spille før, ble nok matrester gitt til dyrene om de var for hånden.  «– Alt går i grisen, tenkte ho, og slo sul og potetskrell og anna matavfall nedi til dei så skvalpen stod» (Tormod Skagestad: På Rogne, 1983, s. 94). Det kan vel tenkes at noen så har begynt å omtale restespisere på samme vis.

I 2012 utga Petter Schjerven boken Alt går i grisen – stygge fotos av mat, en bok med grufulle matbilder fra oppskrifter og brosjyrer tilbake i tid, eller som omtalen sier: «et knippe fascinerende og til tider redselsfulle retter i tilfeldig utvalg». Det blir først ordentlig ubehagelig om man kobler uttrykket med et annet: du er hva du spiser.

* Illustrasjon: John Leech, Hoods Comic Annual 1844

Advertisements
Alt går i grisen

Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett.

Valgurnen er egnet for å kunne levere en stemme uten at andre vet hva du stemte, og sånn viktig for å ha mulighet til å si sin mening om en sak uavhengig av press. Men det har selvfølgelig aldri vært idiotsikkert eller ufeilbarlig. Ikke er det en selvfølge heller. Hos Gina Krog, Stemmeret for kvinder – foredrag i Norsk kvindesags-forening 27.11.1885 er det i og for seg ikke billedlig: «Og om nu en og anden kvinde vilde forsøge experimentet – hvad jeg nu har hørt ymt om de vil – og sans phrase gaa op til urnen med sin stemmeseddel, saa tror jeg ikke, at synderligt var vundet ved det.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.1.1880 omtaler et attentatforsøk på kongen og dronningen av Spania, den generelt kaotiske politiske situasjonene i landet og om sannsynligheten for at det ville bli utskrevet nyvalg med påfølgende boikott av opposisjonen: «Vælgerne vilde efter Sædvane gaa til Urnerne, bevæbnede med Revolvere, og Resultatet heraf er let at forudse». I Arbeiderbladet 22.6.1926 er en rapport fra folkeavstemningen om fyrsteekspropriasjonen (uten kompensasjon) i Weimar-republikkens Tyskland (Fürstenenteignung) 20. juni 1926, som ikke fikk stort nok flertall (ifølge artikkelforfatteren fordi mange ble skremt fra å stemme): «De visste jo, disse monarkistiske terrorister, at om de lot sine velgere gå til urnene, vilde de stemme ja».

Man behøver selvfølgelig ikke til urnene for å stemme. I det eldste jeg har påtruffet, styrter man hen, Morgenbladet 7.5.1845 (fra Frankrike): «Alle styre hen til Urnerne og en vigtig Lov bliver antaget eller forkasted, efter Tilfældets Luner». Vanlig er også bildet å strømme, som vel forutsetter et godt oppmøte. Eva Ramm, Kvinnekall og mannefall (1965, s. 32): «Arbeiderpartiets kvinnelige velgere hadde da også strømmet til urnene den gangen han [Jens Storhaug] figurerte i valgbrosjyrene». For demokratiet er det vel ikke så viktig hvordan man ankommer, bare man er faktisk møter opp ved urnene, helst hver gang frem til man selv skal havne i en.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Sheridan: The Comic Offering 1832

.

Gå til urnene

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Grav deg ned i tide

com-an-1832-figuring-in-the-album-of-mont-blanc

Kan anvendes ironisk om gå i dekning eller å begrense skader, særlig etter muntlige tabber og i politikken. Det er også brukt av stiftelsen SKUP på t-skjorter i forbindelse med skup-prisen som tildeles gravejournalistikk. Det spiller på metaforen om å grave som å fordype seg i noe, tilsvarende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens råd til studentene ved UiS til semesteråpningen 2014: «Grav deg ned i tide. Det er gøy med semesterstart og Fadderuka, men plutselig er eksamen her.» Ellers kan det betgne å avsondre seg litt fra viderverdigheter, som Sissel Hoffengh i Dagsavisen 11.1.2014: «Som de fleste har fått med seg er det snart OL i Sotsji. […] Det er da alle vi som ikke er født med ski på beina dør litt innvendig. Og anbefaler TV-overføringer ned noko attåt. Grav deg ned i tide. Og parker dressen utafor.»

Allerede i 1941 ble ideen om å grave seg ned i snøen for å vente ut et uvær formulert akkurat slik i boken Friluftsliv, friluftsmannens A.B.C av Arne Damm (1941, s. 150): «Grav deg ned i tide. Har du gått deg vill, eller tar stormen overhånd, så bestem deg i tide for å grave deg ned. … Kan du ikke nå ned i skogen, så husk ordtaket//Det er hus i hver skavl.» Det var i de kjekke gamle dager. De fleste treffene på uttrykket, angir det som en fjellvettregel (se om disse på oppslaget Det er ingen skam å snu).

Jeg tror likevel uttrykket grav deg ned i tide har fått sin utbredelse som en sammenblanding av to fjellvettregler: Vend i tide, det er ingen skam å snu, og Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig. Det er likevel så utbredt å si og skrive grav deg ned i tide, at det nesten må kunne regnes som offisielt. Da hjelper det ikke at rådene ble revidert i 2016, og å grave seg inn i snøen er ikke lenger anbefalt; antageligvis er det ikke så mange som tiltros evnen å lage en skikkelig snøhule i våre dager.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Se også om fjellvettreglene i innleggene Det er ingen skam å snu og Severin Suveren, eller les påskerelaterte Hosianna og Verden står ikke til påske.

 

 

 

 

Grav deg ned i tide

Glasstaket

com-an-1830-fancy-portrait-madame-h-kopi

engelsk: glass ceiling; tysk: gläserne Decke

En usynlig barriere som forhindrer avansement i organisasjoner, næringsliv eller samfunet; oftest, men ikke alltid,  anvendt om kvinner eller minoriteter.

I Norge dukker det opp i 1990 i en oversettelse av John Naisbitts Trender mot år 2000, under overskriften «Kvinnenes tiår i næringslivet» (s. 196): «Kvinnene er eldre, klokere, mer tallrike og godt reprensentert i avgjørende bransjer som data, finans og reklame, og nå står de klare til å bryte gjennom ‘glasstaket’ – den usynlige barrieren som har holdt dem borte fra toppen». Boken kom ut samme år i USA, der uttrykket ihvertfall kan dokumenteres til 1984 i boken The Working Woman Report av Gay Bryant (s. 19 og 284). Men ifølge en artikkel i Wall Street Journal (3.4.2015) skal det ha oppstått i en diskusjon mellom Hewlett-Packard-lederne Katherine Lawrence og Maryanne Schreiber i 1979, og samme år brukt i et innlegg Lawrence holdt på en konferanse for The Women’s Institute for the Freedom of the Press:  «‘I presented the concept of how in corporate America, the official policy is one way—the sky’s the limit—but in actuality, the sky had a glass ceiling for women,’ she said». Statistisk kan fenomenet eksemplifiseres som i Fædrelandsvennen 30.11.2016: «Fortsatt tett glasstak. Kvinnelige ledere tjener tre fjerdedeler av de mannlige ledernes gjennomsnittslønn, og forskjellene øker.»

Fra i utgangspunktet å omhandle kvinner har metaforen etter hvert blitt tilpasset mindre grupper. Monica Dalen skriver i Utenlandsadopterte barn i Norge (1992, s. 181): «Eller var de redde for at de ville støte mot det som svarte amerikanere kaller ‘glasstaket’; den usynlige, men faktiske barrière som hindrer dem i nå overordnede stillinger». Dalen er antagelig først til å benytte problemstillingen om minoritetsgrupper i Norge, og viser samtidig at det alt blir brukt slik i USA.

Eksempel på at det også kan handle om menn, kan vi se i Pernille Dysthes artikkel «Mannfolk versus mangfold» i Magma nr. 7/2010 der hun gjengir Anne Grethe Solberg: «Ser vi på kjønnsrolleidentiteten til menn som bryter gjennom glasstaket, vil de ofte bli trygge på å spille ut mer feminitet, mens kvinner som går gjennom taket blir mer maskuline. På den måten nærmer de seg hverandre.»

Selv om klisjeen ikke er helt ny, ser den ut til å ha fått et oppsving i senere tid. Kanskje er det flere som stanger hodet i dette taket nå, eller sagt med en annen klisjé: det er den siste skansen, presidentembetet i USA som et øyeblikk så ut til å ryke i november 2016 som ga formuleringen aktualitet. Dagsavisen 8.3.2016: «Hillary Rodham Clinton har kjempet hardt for å nå toppen. I år kan hun knuse USAs aller tjukkeste glasstak». Slik gikk det altså ikke; da valgnatten senket seg måtte stjernene fortsatt skues gjennom inntakt glass.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

 

.

Glasstaket

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Av de fem primære biografiene over Alexander den store, er den gordiske knuten nevnt av fire: Arrianos (86 til 160), Curtius (1. årh), Plutark (45 til 120) og Justinus (3. årh), (Diodorus er den femte), men selvfølgelig i vidt forskjellige versjoner. Vi kan gjengi historien slik: En ørn satte seg en morgen på åket på oksespannet til bonden Gordius og ble sittende der en hel dag. Av dette ble det spådd at han en dag skulle bli konge. Underveis fikk han seg en kone, og en sønn: den senere kong Midas. I Frygia hadde urolige tider berøvet landet for dets konge, og et orakel spådde at en vogn kom til å bringe dem en ny, som skulle gjenopprette stabilitet og orden. Mens folket i hovedstaden fortsatt undret over dette, kom familien Gordius kjørende inn i byen i sin vogn, og ting gikk som de måtte gå. Forfatterne er litt uenige om det var Gordius som ble konge først eller om tittelen gikk rett til Midas, men navnet på byen var eller ble Gordium, som kanskje indikerer en kobling til senior. Åket ørnen hadde sittet på og vognen ble sjenket Zeus Basileus i Gordiums akropolis og der bundet med en knute, om hvilken oraklet spådde (muligvis bare folkloren) at den som kunne løse den opp, skulle herske over hele Asia. Århundrer forløp, og så kom Aleksander, prøvde seg på knuten en god stund før han irritert tok sverdet sitt og kappet den over. Det er uvørent og morsomt, og man kan lure på hvem som fant opp en slik anekdote. Ingen av nevnte forfattere var samtidige med Aleksander; den eldste kilden er kanskje Justinius, som selv om han er yngst av dem, oppgir at han gjengir Pompeius Trogus’ ellers tapte beretning fra Augustus’ tid, men som fortsatt er skrevet 300 år etter hendelsene. På den annen side har også flere av de andre forfatterne, særlig Curtius, hatt tilgang til mye troverdig kildemateriale.

Selv om uttrykket burde benyttes om en overraskende og original løsning på noe veldig vrient, tilsvarende columbi egg, blir det mest brukt om en vanskelighet eller et tilnærmet uløselig problem. Slik definert i von Aphelens Dictionnaire Royal fra 1759: «Gordiansk Knude, s. c. (bruges som et Ordsprog om en meget vanskelig og forvirret Sag)». Originalt og tankevekkende anvendt i Dorothea Biehls oversettelse av Don Quixote (tredje del, 1777, s. 169): «En Kone er ikke af de Slags Vahre, som, naar man engang har kiöbt dem, man siden kan skille sig ved igien eller bytte bort, men det er et Kiöb, som sluttes for Livstiid. Det er et Baand, de, naar man först har det om Halsen, bliver til en gordiansk Knude». I tilfellet hjelper et aleksandersverd heller dårlig. Oversettelsen er fullt i overensstemmelse med Cervantes’ originaltekst fra 1615: nudo gordiano. Når vi så har forflyttet oss til Den iberiske halvøy, kan man lese i The Spanish Empire: A Historical Encyclopedia på s. 159 at Ferdinand II av Aragón (som sammen med Isabella finansierte Columbus’ ekspedisjon over Atlanterhavet) hadde som valgspråk «tanto monta» (det går ut på ett), visstnok en forkortelse av «Tanto monta cortar como desatar» (det går ut på ett om du knyter opp eller kutter), noe som stemmer bra med at et åk med en løsnet knute preget våpenskjoldet han hadde felles med sin kone (som sammen med pilene også ble brukt som emblem av de spanske falangister og videreført som symbol av Franco, se Rodgers: Encyclopedia of Contemporary Spanish Culture 1999, s. 173). Også Shakespeare viser til knuten, i Henry V fra 1598:

List his discourse of war, and you shall hear
A fearful battle render’d you in music:
Turn him to any cause of policy,
The Gordian knot of it he will unloose,

I dag brukes frasen mest om et uløslig problem, noe uhyre komplisert. Pål Gerhard Olsen, Fredstid (2000, s. 183): «Han kan ikke si noe med rene ord. Han er omskrivinger, han er en gåte, en gordisk knute.» Litt som man også benytter en hodepine metaforisk, eksempelvis  Gjermund Wollan i Kulturarvturisme, geografi og etikk (i Menneskers rom, 2000, s. 120): «Forholdet mellom opplevelse og læring og det å forbruke natur og kultur synes å være en gordisk knute innenfor kulturarvturismen.»

I en del tilfeller finner man også varianter av å kappe den gordiske knuten, Martin Nag, Omkring samfunnsrefseren Alexander L. Kielland (1999, s. 124): «Da løser magistrat Kielland problemet – ved resolutt å kutte over den gordiske knute». Det er så å si en klisjé på egne ben, som jeg først finner hos Wessel i diktet Stella (1785):

Naar i dit Skuespil ei Knuden løses kan,
gielder det at vise dig som Mand,
Da hæv dig over feige Mængde,
Og naar dit Stykke har behørig Længde,
Hug over Hæk den gordianske Knude,
At Stykket i betids kan være ude,
viis, at du og vove tør,
Hvad Alexander voved’ før!

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830
Gordisk knute

Gamle bardun

 

com-an-1830-a-greenwich-pensioner-cruikshank

engelsk: old bean, old sausage; tysk: alter Knabe

«Smell i gang en video da, gamle bardun», sier figuren Reidar i Postens sommerkassett 1988 (Reidarkassetten) med Øivind Blunck. Det hele var en reklame for Postsparebanken, og handler mye om den røde postsparebankboken (som mange, denne skribenten inkludert, fikk i dåpsgave med et lite, første innskudd) der alle kontobevegelser og saldo ble skrevet inn. Ifølge Reidarwiki (jepp!), med Sparebankbladet nr. 11/2009 som kilde, «ble det solgt 137 000 kassetter, med et overskudd på ca. kroner 500.000,- ‘som ingen visste hvordan skulle bokføres. Hvem hadde hørt om inntekter på et reklamebudsjett?’» Både sparebankboken og banken og vel kassetter er i dag forhistorisk. Hele innspillingen finnes på youtube og på den nevnte Reidarwiki. Gamle bardun blir sagt ca. 30 sekunder inn i første innslag. Alf Tande-Petersen skrev vel en del av Reidar-materialet (SNL), men det er ikke spesifisert hvem som har skrevet tekstene på reklamekassetten, og det er vel både reklamebyråer (Creative Service AS), Blunck selv og andre som har vært involvert.

Det er få skriftlige spor etter dette uttrykket, som er en slags måte å si gamle venn på. Jeg mistenker det for å ha opprinnelse i tegneserier, men muligvis var det denne Reidar-karakteren, som først dukket opp som innslag i ungdomsprogrammet Blikkbåx på NRK, som er opphavet. Det er i hvert fall eldste spor jeg har klart å finne.

Barduner er tau eller vaiere som brukes til å stive opp master på seilfartøyer, noe som så vidt holder til å gjøre frasen til et maritimt uttrykk, særlig fordi det jo lyder som en karikatur på noe en sjøulk skal si. Barduner benyttes for øvrig også på telt og på master ol. på land. «Hallois, gamle bardun, ligg du her og røyter», lyder en replikk i Torvald Sunds roman Seglet og dansen fra 1999, og det er også noen treff i aviser fra midten av 90-tallet og fremover i Nasjonalbiblioteket. Det er likevel mest i bruk på diskusjonsfora og annen uhøytidlig skrift på internett med nærhet til det muntlige. Bruken virker ganske lik som med gamle ørn (se denne), men altså nyere og snålere.

Illustrasjon: George Cruikshank, fra Hood’s The Comic Annual, 1830

 

.

 

Gamle bardun