Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett. Les videre «Gå til urnene»

Gå til urnene

En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet; bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken (s. 8): «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998, s. 148): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s. 79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg, 1896

En sann fryd, en sann glede

Gordisk knute

com-an-1830-ketching-its-prey

engelsk: Gordian knot; tysk: Gordischer Knoten

Et komplisert, kanskje uløselig problem. Fortellingen om den gordiske knuten er egentlig en eldre variant av anekdoten om Columbus’ egg, selv om det sjelden brukes slik i praksis. Les videre «Gordisk knute»

Gordisk knute

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741 (s. 150), der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da betød en generelt dyster tid, er uklart. Dermed i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt det siste, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709, s. ), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, synes betydningen utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen og prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löwen til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733, s. 281): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det altså skjedd en betydningsendring mot å innebære i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831, s. 52):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer fra 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som … (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterkt her.

I Molbech Danske odsprog (1850, s. 223) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

I grevens tid

Garvet

rowlandson The humorist Harrison 1831 man of business

engelsk: adept; tysk: geschickter

Å være garvet er beslektet med herdet og barket, selv om det brukes mer om noen med lang erfaring enn nødvendigvis en tøff eller hard type, men det kan ligge implisitt. Garving er egentlig å gjøre rå hud til slitesterkt og smidig lær, altså myk, ikke hard. Etymologisk kommer ordet fra lavtysk garwen, gerwen og skal bety gjøre ferdig, berede (de Caprona 2013).

Det har tidligere hatt betydningen å få pryl (Luthardt, Til Forsvar for Christendommens Grundsandhede 1866, s. 124): «Et gammelt græsk Ordsprog siger: hvo der ikke bliver garvet (gjennempryglet), bliver ikke opdraget», noe Luthardt for øvrig er helt enig i. Se også eksempler på ODS. Slik brukes det fortsatt på tysk: das Fell gerben.

Metaforisk og som en spire til dagens billedlige bruk kan man lese i L. Dietrichsons dikt «Hvor er de gamle Sange vandret hen? (Kivle-Slaaten, 1879, s. 32): «I søvne faa vi Ingenting forært, / Og udenfra blir Intet i os garvet», og i Kristofer Randers’ «En stas-visit» (Frie Ord, 1883, s. 35): «Jeg haaber, som ‘Døl’ du har garvet dit skind, / Saa ei du tar anstød af tonen». Helt som nå tror jeg det første gang forekommer i Arne Garborgs Trætte Mænd (1891, s. 199): «Saadan en liden gammel, komisk Kirke, hvor Barnetro og Barbarfantasi og enkle, stærke Følelser strutter ud af hver Form, og hvor Sagn, Spøgelsehistorier, Ligfærds-, Bryllups- og gammel Slægts- og Familijeromantik har Rede under hver Bjelke, det er dog endelig noenting. Selv en gammel, garvet Rationalist som jeg blir ordentlig rørt».

En klisjé på klisjeen er når det brukes om den erfarne journalisten, illustrert av Christian Christensen (kjent som Majoren og C.C., og selv ganske garvet) i boken Politisak (1984, s. 75): «Bare minutter efter jeg hadde kastet jakken i det fasjonable hotell var Harstad Tidende på døren. En garvet journalist, en av de gode i norsk presse, rakte meg uten ord av en NTB-melding om politiets ransakning i Bygdø Allé aftenen før. Min forstand stod stille, som Jens Evensens ofte har gjort. Jeg hadde intet ytret, hvordan kunne telegrambyrået være orientert?». Det er jo morsomt skrevet, hvis du ikke er Jens Evensen.

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra W.H. Harrisons The Humorist, 1831
Garvet

Grå eminense

misc old enough to know better chas h bennett

engelsk: éminence grise, grey eminence; tysk: graue Eminenz

En rådgiver eller aktør som utøver sin innflytelse i bakgrunnen. Det kan også være en respektert autoritet, f.eks. en eldre politiker som fortsatt «virker i kulissene» uten nødvendigvis å ha en offisiell posisjon.

Eminentissimus, deres eminense, var ifølge artikkelen Fakta om kardinaler av Per Einar Odden (2010) en av titlene til den bysantinske keiseren som senere ble overført til den tysk-romerske keiser, og så i tråd med sedvanlig inflasjon i tittelverdighet gikk over på ledere ved keiserens hoff. Under pave Urban VIII, visstnok etter påskyndelse fra kardinal Richelieu, fikk kardinalene tittelen eminense i 1630. Deres røde hatter symboliserer at de må være forberedt på å utgyte sitt blod for troen og for Kirken, og kan ha gitt Richelieu kallenavnet den røde eminense. Selv om noe av poenget med betegnelsen er at det dreier som maktpersoner utenfor offentlig oppmerksomhet, er det noen karakterer i historien som er kjent som grå eminenser par excellence.

Den første kjente grå eminensen var derimot ikke kardinal, men Richelieus rådgiver og høyre hånd  François Leclerc du Tremblay, en kapusinermunk også kjent som père Joseph. Kanskje var det fargen på kapusinerordenens munkekutter (som rett nok er mer brun) som ga ham kallenavnet éminence grise. Aldous Huxley skrev en bok om ham med tittelen Grey eminence i 1941, men på engelsk er det ganske vanlig å bruke det franske uttrykket. Tremblay opptrer også som den skumle karakteren fader Joseph i Dumas’ De tre musketerer fra 1844. Jeg finner ingen helt samtidige skriftlige kilder der Tremblay er omtalt slik, men i hvert fall finnes éminence grise brukt om ham (som P. Joseph) i tidsskriftet Mercure historique et politique, vol 33 fra 1702 (august), og det angis i en epitaf over ham nevnt i Guy Jolys memoarer om tiden 1643 til 1665, men ikke utgitt før i 1718.

Andre kjente grå eminenser inkluderer diplomaten og byråkraten Friedrich von Holstein, som fikk oppnavnet Die Graue Eminenz for sin store innflytelse på tysk utenrikspolitikk fra 1890 og til 1906 (det står endog på gravstenen hans) uten at han noensinne egentlig hadde noen mektig stilling. Han har fått mye av ansvaret, visstnok noe overdrevet ifølge Trueman 2015, for de tyske posisjonene som ledet til oppbygningen av første verdenskrig. I sovjet ble Mikhail Andrejevitsj Suslov ifølge R. Buchar i And Reality Be Damned (2012, s. 215) omtalt som Sovjets røde eminense fordi han var en innbitt antireformist, og Sovjets grå eminense som uofisiell sjefsideolog, først under Stalin, senere som andresekretær i kommunistpartiet og med diverse roller i politbyrået. Han ble også kalt sovjet-kommunismens yppersteprest av CIA (The Foreign Policy Views of Mikhail Suslov 1978). Ian Chadwicks artikkel The Soviet Machiavelli (2014) gir et fascinerende bilde av hvordan en grå eminense på sitt beste manøvrerer og manipulerer, og Suslov virker som å ha hatt en avgjørende rolle i nesten alle store beslutninger (særlig de mer kontroversielle) i kommunist-Europa fra etter krigen til sin død i 1982, selv om knapt noen i Vesten hadde hørt om ham.

Første treff i Nasjonalbiblioteket er fra en føljetong i Aftenposten 27.4.1871, Kardinalens Musketer av Henri Augu, der Den graa Eminence var en kapitteloverskrift. At det ikke er en frase forbeholdt politikk, kan vi lese i etterordet (formodentlig formulert av gjendikteren Torleiv Grue) til diktsamlingen Sand og Kobber av J.H. Prynne (1989, s. 61): «J.H. prynne, født 1936, i Kent, er den grå eminense i moderne engelsk poesi. Han har i en årrekke vært inspirator for den unge engelsk litteraturen.»

I The Merriam-Webster New Book of Word Histories (1991, s. 157) refereres noe de mener er eksempel på ny (og feil) bruk fra N.Y. Times 5. januar 1971: «One of the éminence grise of the French literary world was elected today to the French Academy». Sammenkoblingen til Académie française er interessant. Dette organet som normerer og holder det franske språk i ørene med en makt og innflytelse som antageligvis gir det norske Språkrådet tårer i øynene, består av 40 medlemmer som utpekes på livstid og som har tilnavnet Les immortels, noe som i alle fall sikrer mye gråhet. Det ble etablert i 1634/1635 av nettopp kardinal Richelieu.

* Illustrasjon: Chas. H. Bennett, «Old Enough to Know Better» fra Shadow and Substance, 1860
Grå eminense