Hard valuta

leech i hood's c a 1842

engelsk: hard currency; tysk: harte Währung

Valuta som er mulig å omsette internasjonalt og helst med relativt stabile vekslingskurser. Oftest brukt om særlig etterspurt og solid valuta. Penger er abstrakt i seg selv og basert på tillit, og hard betyr vel i denne sammenheng bestandig og mindre utsatt for store svingninger i verdien. På norsk kom begrepet i bruk etter Den andre verdenskrig. Østlendingen 23.11.1945: «Det er valuta og først og fremst ‘hard valuta’ vi trenger»; Firda Folkeblad 4.12.1947: «Ved å følge en slik linje ville vi dessuten spare import av de viktigste matvareprodukter. Og det igjen betyr sparing av valuta – også hard valuta.» Etter krigen var det vanlig med fastlåste valutaer, som tilfellet var med den norske kronen, og som dermed ikke kunne utjevne forskjellen mellom tilbud og etterspørsel.

Selv om metaforen angikk penger, ble den raskt gyldig for andre gjenstander. Slik i boken Folke Bernadotte utga i 1948, samme år som han ble myrdet i Israel, Istedenfor våpen: «Bytte- og svartebørshandelen florerte, sigaretter var blitt en slags valuta, en hard valuta, ‘a hard currency’ som en engelskmann uttrykte det. En amerikansk eller engelsk sigarett ble den gang – som inntil det aller siste – notert i omkring seks mark, et faktum som bør sammenstilles med det forhold at en tysk tungarbeider tjener omkring 160 mark i måneden.» Det er ikke opplagt, men heller ikke spesielt utenkelig at vi har både uttrykket og den utvidete billedlige betydningen fra Sovjet, der problemstillingen nok var svært påtagelig lenge før i Vesten. Den eneste forekomsten av hard valuta jeg har funnet fra før krigen, er nemlig i en oversettelse av den russiske humoristen Mikhail Zosjtsjenko trykket i Arbeiderbladets helgebilag Lørdagskvelden 1.6.1935 (s. 13): «Jeg, kamerater, er i det hele tatt mot kapitalismen og pengecirkulasjonen. Jeg er tilhenger av det pengesystemet vi hadde i 1918. / Dengang var det også valuta. Var det en ring eller et cigaretui – hård valuta; var det hatter eller bukser – bløt valuta. / Det var liddeli storartet og greit.» Zosjtsjenko ble som de fleste andre forfattere som syntes ting var liddeli storartet og greit før krigen en paria og sensurert og ekskludert forfatter etter krigen. Jeg antar han fikk gjenoppleve dagene med både bløt og hard valuta i rikt monn da.

Begrepet blir gjerne også benyttet om andre, ikke like opplagt omsettelige egenskaper: «Den idealiserte kvinnen bør gjøre alt. I denne overdådige driftsøkonomien må dårlig samvittighet være en hard valuta» (Finn Skårderud: Sultekunstnere 2000). Et annet eksempel finner man i Anna C. Bornstein Kroppskjenning (2000): «Nytte og nytelse er hard valuta i det menneskelige egoets verden.» Det virker med andre ord som om alt som kan omsettes eller byttes på en eller annen tenkelig måte kan betegnes med denne klisjeen.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood’s The Comic Annual 1842

.

.

 

Hard valuta

Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 og Cheyne and Black 1899.

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Hosianna

Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29. november 1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak).

Tilsvarende i Johannes Ewalds skuespill Pebersvendene (1771): «Han sukkede, tog sin hat og gik ud», og i Holbergs Peder Paars fra 1720: «Jeg er forsickret om I skal mig derfor tacke; / Hand der paa tog sin Hat, man saa ham strax sig pake». Jens Schielderup Sneedorff beklager seg i Den patriotiske Tilskuer (1761–1763) over et dikt han må lese, skrevet av en rik patron, som inneholder rimet «Diana blegnede, hver Stierne tog sin Hat / Og Natten ønskede en god og roelig Nat». Til og med stjernene tar altså sin hatt når de er ferdig for natten. Sneedorff jamrer over at versene er grufulle, men jeg antar han har skrevet dem selv for poengets skyld.

Det første tilfellet hvor frasen ser ut til å være helt som i vår mening, er i Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser på datoen 6. mai 1815: «Han vedblev at paastaa, at naar man hørte saadant fra en Prædikestol, burde man tage sin Hat og gaa ud». Det eneste som kunne gitt en slags logisk forklaring på dette begrepet, var om det stammet fra England (det vil si: om det er av  engelsk opphav er gjerne logikken uansett utenfor rekkevidde). Jeg finner det brukt både av Trollope (The Warden 1855 «to take his hat and go») og Dickens (No Thoroughfare (1867) «take up his hat and retire»), men må slå fast at det virker langt mer utbredt i Norge både med flere og eldre funn (det eldste engelske er Harriet Martineau fra 1838). Også det tyske den Hut nehmen virker mer utbredt og eldre, men innebærer helst bare å slutte i jobben, som også er en av de vanlige betydningene det har på norsk. For eksempel ble Leif A. Lier sitert i Dagbladet 14. august 2012 på at «Stoltenberg bør ta sin hatt og gå. Han har ikke gjort jobben sin» etter 22. juli-kommisjonens rapport.

Siden hatten var det første en dannet mann tok av seg når han ankom, og det siste han iførte seg før han gikk, må det å ta sin hatt ha fått en symbolsk betydning. Ekstra pussig er det nå som de færreste bruker hatt. Klisjeen har festnet seg for en som gir opp, sier opp eller slutter, men også på en som bare går, kanskje indignert eller sur fra noe eller noen. Alt passer i Agnar Mykles brev til Toralv Maurstad, som da var teatersjef ved Oslo Nye Teater. I Et brev om dukketeater fra september 1969, nekter Mykle å fullføre instruksjonen av dukketeaterstykket Ali Baba om de ikke mer enn dobler betalingen: «Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemonda, men mellom kunstneren og systemet. Hvis jeg ikke får disse 16.000 tar jeg min hatt og går.» Forestillingen gikk på Oslo Nye året etter.

Illustrasjon: Robert Cruikshank, fra The Humorist 1837

.

Ta sin hatt og gå

Herostratisk berømmelse

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-the-masquerade

engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch

Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, kjent som ett av verdens syv underverker – kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. For at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt, ble det også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden til straff. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos (som bodde i en annen by) skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. CiceroStrabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).

Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.

Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig, og overraskende moderne, forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder».

I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning».

Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:

— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.

Det er fint. Og litt trist.

Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»

I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?

Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født noen timer før Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The masquerade, fra The English Dance of Death, 1815

 

.

Herostratisk berømmelse

Hummer og kanari

EMBLEMATA NOVA AV ANDREAS FRIEDRICH, 1617

engelsk: a mixed bag; tysk: bunte Mischung

Hummer og kanari pleier å bety en blandig av bra og dårlig, kanskje med vekt på det dårlige.

Ordet hummer kommer ifølge de Caprona (2013) av norrønt humarr, og gjennom vikingene i Normandie er det lånt til fransk som homard. Den kokte variantens farge, som absolutt er ganske rød, er opphav til similen rød som en hummer. Hummerfiske og -eksport fra Norge er beskrevet i Erik Pontoppidans Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1753) som betydelig, og i Norsk Handels Tidende på 1820-tallet er skipsavgangene hyppig beskrevet med last av hummer og tømmer til England, hummer og østers til Holland, hummer og bark, osv.

Kanari i denne sammenheng viser muligvis til gulfargen på kanarifuglen, som sies å passe dårlig med hummerrød, eller til kanarivin/kanari-sekt, en søtvin som antageligvis passer dårlig til skalldyr (jf. de Caprona 2013 side 342 og 385). Vinen har oppføring i Moths ordbok fra ca. 1700. I Jeppe paa Bierget (1722) lar Holberg kammertjeneren servere Jeppe «Canari Sæk» (som formodentlig ikke indikerer musserende vin, jf. tysk sekt, men hetvin, jf. engelsk sack, som ifølge Wikipedia omfatter «white fortified wine imported from mainland Spain or the Canary Islands»). Jeppe utbryter: «Det er en god Viin: Skraaler alle. {Hver gang hand dricker, blæses i Trompetter.} / Hej paß op Karle, nok et Glas Viin af Carnalie Sæk, forstaar I vel?» Jeppe blander Canari med Ca(r)nalie (slubbert, slask). Episoden passer godt med hypotesen om hummer og kanaris opphav:

Vannebo (2011) side 192 skriver at frasen stammer fra jobbetiden på 20-tallet, da nyrike skeiet ut på Grand og Theatercafeen, og viste sine manglende dannelse ved å bestille det dyreste på menyen. Dermed en ukritisk blanding av likt og ulikt. Herman Willis i boken Gro – en karriere? (1998) tidfester uttrykket til rundt første verdenskrig (som også er mer forenlig med uttrykket jobbetid), med samme omstendigheter, åsteder og oppkomlinger som Vannebo.

Klisjeen er likevel litt eldre, Fredriksstads Tilskuer skriver i en notis den 27. juni 1902: «En Hund, saadan en Blanding af Kanari og Hummer, paa Kaffekompaniets Fabrik i Fredriksstad har uden videre paa egen Haand taget sig til at apportere levende Kyllinger.» Vi får håpe det var en varsom kjøter. Det var for så vidt en jobbetid på 1890-tallet også (ordet finner jeg først i Aftenposten i 1901), som resulterte i en økonomisk krise i Norge, særlig i Kristiania, i 1899. Det er mulig uttrykket ble skapt allerede da, og fortsatt med samme basis om nyrike uten dannelse, men det er ingen kilder som egentlig gir noe belegg for dette.

* Illustrasjon: fra Emblemata nova av Andreas Friedrich 1617, via BIBLIODYSSEY

.

Se også oppslagene Jobbetid og dyrtid.

Hummer og kanari

Herdet

the comic offering seymour 1832 sheridan 7

engelsk: hardy; tysk: abgehärtet

En hardfør og tøff person.

Å herde er å gjøre hard, fra norrønt herða, avledet av harðr, som også har gitt norsk hard (de Caprona 2013). Det brukes om prosessen for å øke hardheten i metall. Men bildet med å herde annet enn metall, f.eks. sinnet og hjertet, går tilbake til norrøn tid, eksempelvis i Odd Munks Óláfs saga Tryggvasonar (ca. 1200) kap. 73: «ok herða nú hugi sína». Forherdet brukt billedlig finner jeg eksempel på i sangen Mariæ Besøgelses Dag av Steen Wirtmand (Petter Dass svoger), trykket i Epistler og Evangelier fra 1723, men skrevet før 1700 (jf. D.A. Seip 1960):

Simpel siele giør han viis,
Stolthed straffer med rettens riis
Hver den siæl, som er forhærdet
Skal for sværdet, Slet forfærdet
Sig nedbukke med livs forliis.

Et nyere eksempel på bruk av herde ser vi i diktet Innvielsen av Anders Eidslott (1973): «Det var krig alt i min mors liv / og jeg ble en herdet soldat».

I motsetning til garving og og barking (begge har nær synonym anvendelse som metaforer, jf. respektive oppslag), som dreier seg om å behandling av overflater (hud eller seil), er herding en metode som endrer selve strukturen i metallet ved rask nedkjøling etter oppvarming. Det er også et godt bilde på hvordan å gjøre et hjerte hardt.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering, 1832

 

 

.

Herdet

Hundreogett ute

com an 1830 on the card rack

engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche

Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950), eller i kortversjon på SNL.

Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det nevnte kortspil ser ut til å ha hatt motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.

Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:

Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude

Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.

Fra 1800-tallet kan vi ta med to eksempler. Mere om sprogsagen av Knud Knudsen i Morgenbladet 11. januar 1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»

Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»

[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]

*  Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

 

.

 

Hundreogett ute