Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I en føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29. november 1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak).

Tilsvarende i Johannes Ewalds skuespill Pebersvendene (1771): «Han sukkede, tog sin hat og gik ud», og i Holbergs Peder Paars fra 1720: «Jeg er forsickret om I skal mig derfor tacke; / Hand der paa tog sin Hat, man saa ham strax sig pake». Jens Schielderup Sneedorff beklager seg i Den patriotiske Tilskuer (1761–1763) over et dikt han må lese, skrevet av en rik patron, som inneholder rimet «Diana blegnede, hver Stierne tog sin Hat / Og Natten ønskede en god og roelig Nat». Til og med stjernene tar altså sin hatt når de er ferdig for natten. Rett nok jamrer Sneedorff at versene er grufulle (jeg antar han selv har skrevet dem for poengets skyld).

Det første tilfellet hvor frasen ser ut til å være helt som i vår mening, er i Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser på datoen 6. mai 1815: «Han vedblev at paastaa, at naar man hørte saadant fra en Prædikestol, burde man tage sin Hat og gaa ud». Den eneste som gir en viss logisk forklaring på dette begrepet, er at det stammer fra England (det vil si: om det er av  engelsk opphav er gjerne logikken uansett utenfor rekkevidde). Jeg finner det brukt både av Trollope (The Warden 1855 «to take his hat and go») og Dickens (No Thoroughfare (1867) «take up his hat and retire»), men må slå fast at det virker langt mer utbredt i Norge både med flere og eldre funn (det eldste engelske er Harriet Martineau fra 1838). Også det tyske den Hut nehmen virker mer utbredt og eldre, men innebærer helst bare å slutte i jobben, som også er en av de vanlige betydningene det har på norsk. For eksempel ble Leif A. Lier sitert i Dagbladet 14. august 2012 på at «Stoltenberg bør ta sin hatt og gå. Han har ikke gjort jobben sin» etter 22. juli-kommisjonens rapport.

Siden hatten var det første en dannet mann tok av seg når han ankom, og det siste man iførte seg før man gikk, må det å ta sin hatt ha fått en symbolsk betydning. Ekstra pussig er det nå som de færreste bruker hatt. Klisjeen har festnet seg for en som gir opp, sier opp eller slutter, men også på en som bare går, kanskje indignert eller sur fra noe eller noen. Alt passer i Agnar Mykles brev til Toralv Maurstad, som da var teatersjef. I Et brev om dukketeater fra september 1969, nekter Mykle å fullføre instruksjonen av dukketeaterstykket Ali Baba om de ikke mer enn dobler betalingen: «Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemonda, men mellom kunstneren og systemet. Hvis jeg ikke får disse 16.000 tar jeg min hatt og går.» Forestillingen gikk på Oslo Nye Teater året etter.

Illustrasjon: Robert Cruikshank, fra The Humorist 1837

.

Ta sin hatt og gå

Herostratisk berømmelse

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-the-masquerade

engelsk: herostratic fame; tysk: herostratisch

Herostratos satte 21. juli 356 fvt. fyr på Artemis-tempelet i Efesos, ofte nevnt som ett av verdens syv underverker, kun for å bli berømt og få udødeliggjort sitt navn. For dette ble han henrettet. Det ble også utstedt et forbud mot å nevne hans navn, med døden som straff, for at ingen skulle la seg inspirere og å hindre Herostratos i å oppnå sin hensikt. Men dette feilet, naturligvis, og den samtidige historikeren Theopompos skrev om det i Hellenerne, og siden er fortellingen jevnlig blitt gjenfortalt. CiceroStrabo, Valerius Maximus, Chaucer, Cervantes, Melville, Pessoa og Sartre har blant mange andre grunnet over og gjenfortalt handlingen, og slik bidratt til Herostratos’ berømmelse (selv om mange av dem faktisk ikke nevner navnet, bare dåden, motivet og, for Maximus’ del, at det var Theopompos som var årsaken til at navnet ble spredt).

Å være herostratisk berømt var lenge, og er i en viss grad fortsatt, det samme som å være kjent for en forferdelig handling, eller berømmelse for enhver pris, altså ikke i noen positiv forstand, men inntrykket man får ved litt søkevirksomhet er at det i dag oftest bare betyr svært kjent uten spesielle konnotasjoner, særlig på norsk og delvis engelsk (men ikke på tysk). Kanskje det er slik på grunn av det atmosfæreklingende navnet eller assosiasjonen med heroer, heltene. Herostratisk er også et glitrende eksempel på et eponym, et egennavn som har blitt en allmenn benevnelse på noe, som keiser etter Cæsar eller en quisling etter vår hjemlige Vidkun.

Det Bergenske Magazin i 1772 gir den første nevnelsen jeg finner i Nasjonalbiblioteket under vignetten Merkværdige Tildragelser og den snodige overskriften Den nu regierende tydske Keysers Menneske-Kierlighed: «Bekiendte blive de nok, end og for Eftertiden; men bekiendte, som Soldaten Herostrat, af det Onde, de have giort Verden.» I en oversettelse av Abbed Millots Verdens-historie fra 1782 kan vi lese at «Herostratus havde afbrændt Templet i Ephesus, for at giøre sit Navn udødeligt; er ikke en ødelæggende Erobrer en anden Herostratus?». Jens Baggesen uttrykker i sitt hovedverk Labyrinthen (1793) en tydelig og overraskende moderne forakt for rasisme, og mener at den som bruker nasjonsbetegnelsene spansk, hollandsk, tysk, fransk eller dansk som skjellsord «de fortiente at brændemerkes med herostratisk Navnkundighed, og udpibes saa høit, at deres Skiændsels Ekko skulde lyde giennem fierne Aarhundreder». I et selsomt innlegg i Det Norske Nationalblad 26. april 1821 siteres det fra Jacob Nicolaj Wilses Indbydelse til Publikum i Universitets-Sagen (om dannelsen av et universitet i Norge) fra 1797: «Ikke Egennytte, da det allerede Passerede har kostet mig mere i eget Vel end Nogen skulde troe; ikke Højeres Indflydelse, den har snarere været tvertimod; ikke forfængelig Ære og herostratisk Rygtbarhed har været Drivefjær i en, med min Roelighed saa stridig og for min Stilling saa vanskelig Sag». Her ser man alt utvanningen av det negative. Hele avisinnlegget handler om at staten må tilkjenne Wilses sønn, Peter, en pengebevilgning på grunn av farens utrettelig innsats for norsk akademia og Peters liv i «trængende forfatning». Så har vi i 1829 Wergelands dikt Til en Gran:

— Min Gran! Du ødsler hen som Dem
din Høihed i dit skjulte Hjem
i usel Veddekamp
med lave Kirkespiir i Dal.
— Det Himlens Skuur! Du heller skal
forgaae, Naturens Kathedral,
i herostratisk Damp.

Det er fint. Og litt trist.

Jo Nesbø ser ut til å like uttrykket. Fra Snømannen (2007): «Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet»; i Panserhjerte (2009): «Men da vi snakket med lensmannen i Ytre Enebakk, fortalte han meg at den herostratisk berømte Harry Hole var en av de tre som gjennomførte undersøkelsene.» Det er mulig det smitter, for Pål Gerhard Olsen skriver i Aftenposten 19. januar 2011 om årets kommende krimutgivelser at: «Jo Nesbøs herostratisk berømte Harry Hole skal være i anmarsj, men det er å håpe at han ikke gir støtet til flere forslitte seriemorderkonsepter, men i stedet inspirerer kollegene til en nytenkning som hadde vært kjekk å ha, som det heter.» Det har selvfølgelig ikke unngått å irritere Per Egil Hegge at frasen benyttes i slik positiv mening. 3. februar 2005 kan man lese i hans språkspalte i Aftenposten: «‘Forfatteren Dan Brown er herostratisk berømt for Da Vinci-koden’, sto det i Aftenposten en januardag, og her er det fare for at skribenten ikke vet hva som ligger i ordet. […] Hitler og Stalin er blant historiens herostratiske berømtheter. Og Dan Brown? Enkelte rettroende kristne vil kanskje hevde at det er herostratisk å bli så rik på vranglære, men helt i klasse med de forannevnte er han neppe.»

I en tid der kjendisstatus for mange synes å være livets eneste formål, er historien til Herostratos forstemmende. Hvem vil vel ikke like å være et begrep på enorm berømmelse, selve begrepet når den ufine bibetydning slipes av, nær 2400 år etter at man selv vandret på jorden i angst for sin egen forgjengelighet?

Artemis-tempelet ble bygget opp igjen av Aleksander den store, som pussig nok ble født dagen før natten Herostratos satte fyr på det. Også Aleksander oppnådde en viss varig berømmelse, men det ved den gode, gamle «brette opp ermene og erobre hele verden»-metoden.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The masquerade, fra The English Dance of Death, 1815

 

.

Herostratisk berømmelse

Hummer og kanari

EMBLEMATA NOVA AV ANDREAS FRIEDRICH, 1617

engelsk: a mixed bag; tysk: bunte Mischung

Hummer og kanari pleier å bety en blandig av bra og dårlig, kanskje med vekt på det dårlige.

Ordet hummer kommer ifølge de Caprona (2013) av norrønt humarr, og gjennom vikingene i Normandie er det lånt til fransk som homard. Den kokte variantens farge, som absolutt er ganske rød, er opphav til similen rød som en hummer. Hummerfiske og -eksport fra Norge er beskrevet i Erik Pontoppidans Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie (1753) som betydelig, og i Norsk Handels Tidende på 1820-tallet er skipsavgangene hyppig beskrevet med last av hummer og tømmer til England, hummer og østers til Holland, hummer og bark, osv.

Kanari i denne sammenheng viser muligvis til gulfargen på kanarifuglen, som sies å passe dårlig med hummerrød, eller til kanarivin/kanari-sekt, en søtvin som antageligvis passer dårlig til skalldyr (jf. de Caprona 2013 side 342 og 385). Vinen har oppføring i Moths ordbok fra ca. 1700. I Jeppe paa Bierget (1722) lar Holberg kammertjeneren servere Jeppe «Canari Sæk» (som formodentlig ikke indikerer musserende vin, jf. tysk sekt, men hetvin, jf. engelsk sack, som ifølge Wikipedia omfatter «white fortified wine imported from mainland Spain or the Canary Islands»). Jeppe utbryter: «Det er en god Viin: Skraaler alle. {Hver gang hand dricker, blæses i Trompetter.} / Hej paß op Karle, nok et Glas Viin af Carnalie Sæk, forstaar I vel?» Jeppe blander Canari med Ca(r)nalie (slubbert, slask). Episoden passer godt med hypotesen om hummer og kanaris opphav:

Vannebo (2011) side 192 skriver at frasen stammer fra jobbetiden på 20-tallet, da nyrike skeiet ut på Grand og Theatercafeen, og viste sine manglende dannelse ved å bestille det dyreste på menyen. Dermed en ukritisk blanding av likt og ulikt. Herman Willis i boken Gro – en karriere? (1998) tidfester uttrykket til rundt første verdenskrig (som også er mer forenlig med uttrykket jobbetid), med samme omstendigheter, åsteder og oppkomlinger som Vannebo.

Klisjeen er likevel litt eldre, Fredriksstad Tilskuer skriver i en notis den 27. juni 1902: «En Hund, saadan en Blanding af Kanari og Hummer, paa Kaffekompaniets Fabrik i Fredriksstad har uden videre paa egen Haand taget sig til at apportere levende Kyllinger.» Vi får håpe det var en varsom kjøter. Det var for så vidt en jobbetid på 1890-tallet også (ordet finner jeg først i Aftenposten i 1901), som resulterte i en økonomisk krise i Norge, særlig i Kristiania, i 1899. Det er mulig uttrykket ble skapt allerede da og fortsatt med samme basis om nyrike uten dannelse, men det er ingen kilder som egentlig gir noe belegg for dette.

* Illustrasjon: fra Emblemata nova av Andreas Friedrich 1617, via BIBLIODYSSEY

.

Hummer og kanari

Herdet

the comic offering seymour 1832 sheridan 7

engelsk: hardy; tysk: abgehärtet

En hardfør og tøff person.

Å herde er å gjøre hard, fra norrønt herða, avledet av harðr, som også har gitt norsk hard (de Caprona 2013). Det brukes om prosessen for å øke hardheten i metall. Men bildet med å herde annet enn metall, f.eks. sinnet og hjertet, går tilbake til norrøn tid, eksempelvis i Odd Munks Óláfs saga Tryggvasonar (ca. 1200) kap. 73: «ok herða nú hugi sína». Forherdet brukt billedlig finner jeg eksempel på i sangen Mariæ Besøgelses Dag av Steen Wirtmand (Petter Dass svoger), trykket i Epistler og Evangelier fra 1723, men skrevet før 1700 (jf. D.A. Seip 1960):

Simpel siele giør han viis,
Stolthed straffer med rettens riis
Hver den siæl, som er forhærdet
Skal for sværdet, Slet forfærdet
Sig nedbukke med livs forliis.

Et nyere eksempel på bruk av herde ser vi i diktet Innvielsen av Anders Eidslott (1973): «Det var krig alt i min mors liv / og jeg ble en herdet soldat».

I motsetning til garving og og barking (begge har nær synonym anvendelse som metaforer, jf. respektive oppslag), som dreier seg om å behandling av overflater (hud eller seil), er herding en metode som endrer selve strukturen i metallet ved rask nedkjøling etter oppvarming. Det er også et godt bilde på hvordan å gjøre et hjerte hardt.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering, 1832

 

 

.

Herdet

Hundreogett ute

com an 1830 on the card rack

engelsk: The fat is in the fire; tysk: in Teufels Küche

Nå er hundreogett ute betyr at nå er ting ille, spillet er tapt. Hundreogén eller hundre og ett/én er et kortspill som går ut på å oppnå en poengsum på 101. Reglene kan leses i boken Bli vis (1950), eller i kortversjon på SNL.

Evensberget og Gudersen skriver i Bevingede ord (2012) at det er en «talemåte som har sitt opphav i at man fra gammel tid har pleid å gi et visst overskudd ved beregning av runde tall. Et eks. på dette er tittelen på den orientalske eventyrsamlingen 1001 natt. Jf. også angivelse av tidsfristen År og dag […] Vår betydning av uttrykket skriver seg fra et kortspill som var særlig vanlig på 1600- og 1700-tallet og der det gjaldt å unngå å få 101 poeng.» Dessverre oppgis ingen referanser, så det er vanskelig å se nærmere på det, men det er interessant at det nevnte kortspil ser ut til å ha hatt motsatt suksesskriterium av reglene oppgitt i den norske spillitteraturen om Hundreogén ellers. Det er en del historiske regler i den store kortspillbasen pagat.com hvor vinneren skal oppnå 101 (og et par hvor man skal unngå det) og som har andre likheter, men ingen som ikke også avviker mye fra den norske varianten.

Bevingede ords tidsangivelse kan i hvert fall se ut til å stemme. Et håndskrift i den Thottske Samling fra ca. 1700, sitert i ODS uten forfatterangivelse, er det eldste jeg har funnet. Jomfruens dyd lignes med det skjøre glass, og spillet er altså tapt om det får det minste støt:

Det skiere Jomfru Skiød
Den glaße skøre Rude
Faar den det mindste Stød
Da Hundred et er ude

Det er vel et pussig emne å benytte en lignelse fra hasardverdenen på. Charlotta Dorothea Biehl, som aldri giftet seg, men ikke synes meg særlig skjør av den grunn, tar frasen i bruk i sin oversettelse av Don Quixote (1776): «[…] lad os nu kun skynde os herfra, og see til at faae et Herberge i Nat, Gud lade os kun komme til et hvor der hverken er Himmelsprættere, Spøgelser eller forhexede Mohrer; thi faaer de Klöer paa os igien, saa er hundrede og et ude». Denne første danske oversettelsen av Cervantes store roman, er sprudlende og intelligent, om kanskje i overkant fri og full av holbergske idiomer, men akkurat dette uttrykket har jeg ikke klart å søke opp hos ham.

Fra 1800-tallet kan vi ta med to eksempler. Mere om sprogsagen av Knud Knudsen i Morgenbladet 11. januar 1853: «Men – saasnart man vil tage ham paa Ordet og lade den gjennemtrænge Teatret, saa er 101 ude». Camilla Collett i et essay om boken Lodsen og hans Hustru av Jonas Lie i Fra de Stummes Lejr (1877): «Der havde staaet meget Ry af dette Skib, Elisabeth havde altid sværmet for at faa det at se engang. Hun udbrød nu, ikke anende at Løjtnant Bech er ombord, i naiv Beundring over det. Strax er Hundrede og Et ude.»

Klisjeen er uforandret i bruk i dag, som i Unni Lindells Rødhette (2004): «Fikk hun derimot mistanke om at hun ble forfordelt, var hundre og ett ute. Da skrek hun så tårene rant og feide papirklipp og dukker og binderser og sakser ned på gulvet og trampet rasende på dem.»

[Dette blogginnlegget er nr. 101 på klisjeer.no, sånn passe passende, altså.]

*  Illustrasjon:Thomas Hood, The Comic Annual, 1830

 

.

 

Hundreogett ute

Helt i hundre

grimaldi cruikshank

engelsk: bounce off the walls; tysk: aufgedreht sein

Svært ivrig eller oppskjørtet, noen med stort tempo og høy intensitet. Å være i hundre, eller helt i hundre er et sånt uttrykk man har en magefølelse på at er ganske nytt og at det kommer av fart, altså kilometer i timen, som relativt sett er ganske hurtig (særlig før 2000, da 90 km/t var det høyest tillatte på norske veier). Uttrykket gir for øvrig ingen treff på dansk, og noen, men ganske få på svensk ved frasesøk på google.

At det ikke er særlig gammelt, stemmer med tekstsøk i Nasjonalbiblioteket o.a.s., men opphavet fra kilometer i timen lar seg ikke bekrefte. Det kan forsåvidt også være 100 % man er i, og sikkert andre fenomener som kokepunkt osv., men det det er  spekulasjoner. Antageligvis har det vært i bruk en god stund muntlig før det dukker opp på trykk, først i Dagbladet 25. november 1978. I litteraturen er det så vidt jeg kan finne først med i en oversettelse av Carter Browns Forsidepikene (1980): «Vil du jeg skal gi Terry noen tips om hvordan han med sikkerhet skal få deg helt i hundre?», og så i Jón Sveinbjørn Jónssons bokversjon av Tramteaterets Serum Serum (Pelle Parafins Bøljeband 1981): «Leon Latex var i hundre. Han hoppet opp og ned og brølte til de andre».

Helt i hundre er på grunn av sin ordlyd også blitt en annen klisjé, nemlig som ordspill på alt som feires rundt noe med 100. Som Aftenposten 8. oktober 2012: «Vi er helt i HUNDRE! Aftenposten har rundet 100 000 likes og feirer dere ved å åpne vårt digitale arkiv gratis i 48 timer» (men altså ingen kake?), eller Askøyværingen 16. november 2015: «Helselaget helt i hundre. Bordene var fulle da Askøy Helselag feiret sitt 100-årsjubileum». Dessverre brukes det også så fantasiløst at det blir respektløst om mennesker som fyller 100 år (og neppe har så mye fart lenger). Under den blide overskriften «Helt i hundre» kan man lese i Bergensavisen 2. juni 2013: «Å bli 100 år er jævlig, skal jeg si deg. Når du har vært så aktiv som meg, men ikke kan se, lese, strikke eller lage mat mer, da er det dét, konstaterer Birgit Lovise Greve, som nettopp har fylt år.»

I denne ånd er dette naturligvis blogginnlegg nr. 100 på klisjeer.no. Klisjeer helt i hundre, altså. Akk, ja.

*  Illustrasjon: George Cruikshank, fra The Memoirs of Joseph Grimaldi (redigert og omarbeidet av en ung Charles Dickens), 1838

Helt i hundre

Hardbarket, barket

com an 1830 soap-orifics

engelsk: hardcore; tysk: hardcore

En person som er tøff og barsk tvers igjennom.

Å barke, når det ikke er å ta barken av trær, er å gjøre seg hard, og henger antagelig sammen med at bark brukes til garving av lær og barking av seil. Ordet barke finnes billedlig slik i Laales ordspråk (fra 1300-tallet): «J wngdom scal man segh bedhe oc barckæ» (1506-utgaven), og skal forstås som at man i sin ungdom skal gjøre seg forherdet og hard. Moth nevner det samme i ordsamlingen sin fra ca. 1700, men har også dette tillegget: «lignelse vîß, at venne til at lide ont». Ordspråket har hatt lang levetid, for det er også inkludert i Maus samling fra (1879), der som «I Ungdom skal man sig bede og barke».

Holberg beskrev husittene i sin Almindelig Kirkehistorie (1738) slik: «Der siges, at deres Hud af idelige Kriige og Travailler var bleven saa haard og barked, at den kunde tiene til Cuirasser, og at deres Klæder var vilde Dyrs Skind, saa at man uden Skræk ikke kunde ansee dem». Husittene var en førreformasjonsbevegelse i Tsjekkia som ga Luther mye inspirasjon. De kjempet så voldsomt mot den katolske kirken, at selveste Jeanne d’Arc sendte dem brev der hun truet med å innlede et korstog mot dem i mars 1430 (oversatt av A. Williamson): «… if I wasn’t busy with the English wars I would have come to see you long before now; but if I don’t find out that you have reformed yourselves I might leave the English behind and go against you, so that by the sword – if I can’t do it any other way – I will eliminate your false and vile superstition and relieve you of either your heresy or your life». De kunne nok behøve tykk hud, men heldigvis for husittene ble hun fanget av engelskmennene to måneder senere.

Holberg sammenligner Aleksander den store og Karl den XII i Epistler III nr. 221 (1750): «Begge disse store Regentere vare haardføre, og derfore havde særdeeles sunde og stærke, ja ligesom barkede Legemer», og  morsom blir Holberg om advokter i Epistler IV nr. 301 (1749): «thi en Advocat, som dagligen vænnes til at give og imodtage haarde Ord, kand lignes med en hærdet Soldat, paa hvilken intet Skud bider, og kand siges at have en Hud saa barket, at man deraf kunde giøre Rytter-Køllerter eller Støvler». Her har vi også uttrykket herdet, som brukes ganske likt med  med hardbarket.

Barket samskrevet med hard, finner jeg først, med ironisk kondens, i avisen Den 17de mai 4. august 1900: «Høgrebladi hev nok i mansaldrar skjelt ut vinstre i stortinget for alt det vonde dei kunde hitta paa. Men dei hev ikkje meint noko med det. Det hev voro vomfyll og krydde for hardbarka lesarar.» Så i en strofe av Per Sivle i diktet Olavs-Kvæde (Erik Skjalgson) fra 1901:

Der stend ein Flokk
av hard-barka Menn
her ifraa Sole
sin nærmaste Grend

En litt annen nyanse, tilsvarende ihuga, ser vi hos Gunnar Hultgren i Dagbladet 11. mai 2013: «Europas mektigste statsleder – konservative Angela Merkel – var i følge nye avsløringer i Tyskland hardbarket kommunist fram til muren falt». Men hvis dette er sant, viser det bare at selv om overflaten er bearbeidet, stikker det ikke nødvendigvis særlig dypt.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1832

 

Hardbarket, barket