Ingen skade skjedd

engelsk: No harm done; tysk: nichts passiert

Denne faste uttrykksmåten finner jeg først i Dorothe Engelbretsdatters salme Den Food-tørrende Synderinde i hennes andre samling Taare-Offer fra 1685: «Blevst du skiønt eftertalt af Verdens kælen Unger, / Var ingen Skade skeed, hver Fugl med sit Neb siunger». Om det er sant at det ikke oppstår skade av at hver synger med det nebb man har, er dog tvilsomt. Les videre “Ingen skade skjedd”

Ingen skade skjedd

Mulighets råd

Sjanse, særlig brukt negert, ikke mulighets råd: ikke en sjanse, mulighet. Noe utdatert forsterkning av hva som (ikke) er mulig.

Det er kanskje heller ikke veldig gammelt, men finnes i hvert fall i Agder 21.3.1879 (s. 2): «Men lad os nu antage, der ikke var Muligheds Raad til at udrette Noget».

Uttrykket er nok mindre brukt i nyere tid, men opptrer jo i opptrykk av klassikere, og er ikke forsvunnet fullstendig fra moderne språk. Her er et eksempel fra Gudbrandsdølen Dagningen 17.2.2006 (s. 61): «de hadde med seg to kamerater, så det var ikke mulighets råd å få sørge i fred.»

* Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Folkebladet Kristiania 1900
Mulighets råd

Itte no knussel

Mummers,_by_Robert_Seymour,_1836

engelsk: all in, no skimping; tysk: nicht zu knausern

Ordet knussel betyr gjerrighet, knipen. I Stor norsk Ordbok (Guttu) står det at det er «avledet av knuse i eldre betydning ‘knuge, gni’; ‘klemme på myntene’».

Barbra Rings novelle «Itte no knussel» ble først trykket i Magne’s Julenummer (barnebladet til IOGT) for julen 1908, og utgitt i samlingen Fnugg i 1909. Ring forteller om den rike og barnløse landhandlersken Marte Svennerud, som «holdt bygdens tøiler i sin haand». «Kunde folk betale, inddrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til sidste øre. Kunde de ikke betale, slog hun en strek over hele Regnskabet. ‘Itte no knussel’, sa Marte Svennerud.» Da lærer Hansen dør og etterlater en fattig enke med syv barn, betaler Svennerud begravelsen med disse ordene på en lapp: «Je bitaler itte no knussel» (presten setter et velsignet komma etter bitaler). Og da enken lille julaften sklir i kjellertrappen og omkommer, må de syv barna fordeles på bygda. Mens saken diskuteres samme kveld, sitter ungeflokken på kjøkkenet og spiller kort om hvem av dem som skal vinne å komme til Svennerud. Da Marte hører at hun er førstepremien, ender det som en god julefortelling skal: «Je tar alle sju. Itte no knussel». Ring var en svært produktiv forfatter, men denne frasen er nok langt på vei det som har lengst holdbarhet av produksjonen. Les videre “Itte no knussel”

Itte no knussel

In spe

andreas Bloch lille Tordenskjold ca 1895.PNG

Latin for i håpet, forhåpningsvis. In spe benyttes i dag som blivende, kommende, og har kun denne definisjonen i SNL: «fremtidig, vordende». Fra latin har det integrert seg i andre språk, som i teksten Theodora Dimetri (uten forfatter) i Morgenbladet 18. september 1825: «Forkaster hans Hovmod Pladsen ved min Side, saa lader jeg Professoren in spe angives som Demagog og forvises fra sin Viisdomskilde». Her og senere er det ikke alltid opplagt om det er ment i håpet eller blivende; Norsk Handels Tidende 11. november 1829: «Dog for at vende tilbage til Portugal, saa finde vi fyrst Cantanhede in spe (Barbereren Pirez) den 10 Oct. endnu indespærret». Steen Steensen Blichers fortelling Skibsjournal (1829): «Den arme Fyr! jeg troer bestemt, han vil ægte hende. Men bie kun, min gode Frue Lieutenantinde in spe! jeg skal nok sætte en Strek i Regningen». I dag oppfattes det nok mest som en posisjon man er på vei mot, om enn det ikke nødvendigvis må realiseres. Et nyere eksempel er fra Anders Heger, Mykle – et diktet liv (1999, s. 70): «En fiolinspillende, litteraturbesatt handelsmann in spe», senere i samme bok (s. 97) er Mykle også beskrevet som forfatter in spe, og én av de to ble jo virkelighet.

Illustrasjon: Andreas Bloch, Lille Tordenskjold, ca. 1895

.

.

In spe

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720, s. 161), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850, s. 147): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866 (s. 59), altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14.8.1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

* Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Les videre “Ikke vite sin arme råd”

Ikke vite sin arme råd

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741 (s. 150), der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da betød en generelt dyster tid, er uklart. Dermed i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt det siste, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709, s. ), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, synes betydningen utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen og prestefruen Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löwen til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733, s. 281): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det altså skjedd en betydningsendring mot å innebære i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831, s. 52):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer fra 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som … (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterkt her.

I Molbech Danske odsprog (1850, s. 223) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

.

I grevens tid

I vilden sky

robert seymour London Carol Singers TK Herveys The book of Christamas 1836

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901, s. 65): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine». Les videre “I vilden sky”

I vilden sky