Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i denne og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3. november 1879, som siterer fra Fedraheimen: «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk» I skjønnlitteraturen hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil): «Dom har bejynt herute lite Gran» er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, og for så vidt ofte også skrevet slik (med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

Ikke en døyt

john-leech-hoods-com-an-1842

engelsk: not a tittle; tysk: keinen Deut

Ingenting, tilsvarende uttrykkene ikke det spor, ikke det grann, ikke det minste m.fl. En døyt, duit, var en nederlandsk småmynt, og beskrives slik på SNL: «eldre nederlandsk kobbermynt = 2 pfenning = 1/8 styver = 1/100 gulden». Styveren her skulle man jo ønske seg var den vi finner i ordet nesestyver, men det er det antageligvis ikke (Falk og Torp 1903–1906). Nederlandsk Wikipedia skriver at det gikk 160 duiter på en gulden, og at den var i bruk fra 1600-tallet til 1816. Ifølge Moths ordbok fra ca. 1700 gikk det fire døyt på en dansk skilling, og samme sted kan vi lese uttrykket: «Hand er ikke mand for en døit». Ikke noe verdt, altså.

Holberg bruker det i Peder Paars (1720), men det handler konkret om penger: «Da vil jeg ey en Døjt begiære for Umage», jeg tror likevel det utenlandske myntvalget tyder på at det alt er en fast frase. Helt uavhengig av pengeverdi er Søren Kierkegaard tilsynelatende først i Indøvelse i Christendom (1850): «de have ikke bidraget en Døit til at bevise Christendommens Sandhed». «Ikke en Døit» er tatt inn i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget fra 1866, altså ikke regnet som helt dannet tale ennå. Døyt vil muntlig i dag i de fleste tilfeller kunne byttes ut med ordet dritt, for å sette «gatespråket» i 1866 i perspektiv. Noe senere gis et eksempel i et innlegg om det fånyttes ved å stille for høye krav til lærerene i Aftenposten 14. august 1868: «Han kjender til Hinduernes og Kinesernes Historie; men det er tvivlsomt, at han kan en Døjt af Sanskrit, Nyhinduisk og Kinesisk». 

Frasen er den samme på tysk, og sikkert hentet til dansk/norsk derfra. Også i Tyskland har den glidd over fra å beskrive en liten eller ingen verdi til generelt betegne en hvilket som helst ingenting (Grimm 1971).

Illustrasjon: John Leech, i Hood: The Comic Annual 1842

Ikke en døyt

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17. januar 1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6. november 1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

I grevens tid

cruikshank-frightening-society-1842

engelsk: in the nick of time; tysk: gerade rechtzeitig kommen

I rett tid, komme i siste liten.

I Hornslet kirke litt nord for Aarhus ligger en gravstein med epitafen «Her ligger Erlig og Velbr. Qvinde Frue Anna Holgers, Hr. Hendrich Majenstorphs Datter, som var Lands-Dommer i Siælland, som de forredsele (hodie forræderlig) ihielslog i Grevens Tid 1535. Hvis Siæl Gud glæde». Teksten er sitert etter Erik Pontoppidans bok Marmora fra 1741, der han har nedskrevet en rekke inskripsjoner i kirken. På kirkens hjemmesider avbildes en del minneplater og epitafer, men ikke denne, det står dog at mange av dem er nedslitt.

Anna Holgers, også kjent som Anne Meinstrup, var hoffmesterinne hos dronning Christine, mor til kong Christian II. Da Christian i 1515 giftet seg med Elisabeth av Habsburg, søster til den kommende keiser Karl V, ble hun kalt tilbake til slottet for å ta opp igjen sin hoffgjerning. Men Anne falt fort i unåde da hun uttrykte misbilligelse over at kongen opprettholdt sitt forhold til elskerinnen, Dyveke, som han hadde tatt med fra Norge etter sin tid som stattholder her. Da den danske adelen gjennomførte et kupp mot Christian i 1523 og innsatte onkelen, hertug Fredrik, som ny konge, vendte hun nok en gang tilbake og ble hoffmesterinne for den nye dronnigen, Sophie.

Fredrik døde etter ti strabasiøse år i 1533, og det oppsto en sterk uenighet om hvem som skulle etterfølge ham, blant annet fordi Fredriks sønn, Christian III, var opplagt protestant. Mange blant borgerne i København og Malmö, store deler av bondestanden, og med støtte fra hansabyen Lübeck forsøkte da å gjeninnsette Christian II (som rett nok hadde flørtet med reformkatolisisme og Luther en tid, men så hadde vendt tilbake til katolisismen i et mislykket forsøk på å få Norge til å gi ryggdekning til å ta tronen tilbake i 1531). Forbundet ble ledet av Christians tremening, grev Christoffer av Oldenburg, og etter ham har den påfølgende borgerkrigen fått navnet grevens feide. Det var en tid med bondehærer, leiesoldater, pøbel og anarki i Danmark. Da greven stevnet adel, borgere og bønder til landsting på Ringsted i 1535, innfant Meinstrup seg. Her skal hun i uforsiktige ord ha utfordret Christian IIs tilhengere, og blitt hugget ned av en mobb med københavnske borgere, som så grovt mishandlet og ranet liket. Hun ble først gravlagt i Ringsted, men senere bragt til Hornslet kirke, og epitafet som antagelig stammer fra denne tid omkring 1550  er første kjente bruk av i grevens tid (Dansk Biografisk Leksikon). Alt i ordspråksamlingen Rostgaard fra ca. 1600 er «Hand kom i Greffuens Tid» oppført (nr. 823).

Om uttrykket på Meinstrups gravstein helt enkelt angir perioden da grevens feide pågikk, eller om det alt fra da generelt betød en dyster tid, er uklart. Litt uklart også i forordet til Peder Syvs Almindelige Danske Ordsproge (1682, s. XXIII): «Hand kom i Grevens Tiid. (hvormed hensees til Gr. Christofers, saavel som de andre 2 Grevers, som blev slagne i Fyen, deres ulykkelige ankomst hid til disse lande)». Senere er det utvilsomt slik, som hos Moth (ca. 1700): «Hand kom i grevens tîd. dvs. kom i en ond tîd. Infausto omine advenit», latinen her betyr at det kom uflaks.

I den lille, rare utgivelsen Lyk-Ønskninger til den stormægtigste Monarch (1709), et dikt til kong Fredrik den fjerde skrevet av Daniel Ramus, der strofene er utstyrt med fotnoter og masse kurisver, og betydningen her kan synes noe utvidet:

Det Romersk Monarchie hand hiorde Ende paa,
Som nu mod denne Magt ey lenger kunne staa.
Hand kom i Grevens Tid(b) med Gotherne at stride,
Sterk Didrich ud af Bern har lært ham det at vide,

(b) betyder at komme i rette Tid til sin Skade

Daniel Ramus var for øvrig sønn av heltinnen prestefru Anna Colbjørnsdatter, som under den store nordiske krig i 1716 fikk oberst Axel Löwens hæravdeling på uønsket besøk på Norderhov. Etter legenden skal hun ha sjenket svenskene fulle og fått varslet det norsk/danske militæret, som med underlegen styrke slo svenskene og tok Löven til fange (Per Holck i Ringerike 2003 s. 48 flg.).

Holberg forklarer begrepet slik i Dannemarks Riges Historie (Tomus II, 1733): «Denne Krig, som gemeenligen kaldes Grevens Krig efter Grev Christopher af Oldenborg, foraarsagede saadan Uheld i Riget, at det siden er bleven et Ordsprog: Du kommer i Grevens Tid, naar man spaaer een noget Ont.»

Etter hvert har det skjedd en betydningsendring mot å bety i rett tid. Slik er det brukt i Buskerud-dikteren Hans Allums Provindsiaden (1831):

Jeg kom til Hervig just i Grevens Tid
Og Jarlen traf i bedste Lune hjemme.
Mig Frøknen sidde bad saa hjertensblid,
At reeent jeg maatte Smedenpigen glemme.

Allum er ellers mest kjent for å ha utgitt en fornøylig kokebok på rim (Den Norske Huusmoder i sit Kjøkken og Spisekammer 1833).

Frasen i slik positiv betydningen ble tatt i bruk i Sverige i hvert fall fra 1700-tallet, og forvirrende nok har uttrykket der sin egen finsk-svenske historie: Grev Per Brahe d.y. var guvernør i Finland fra 1637, og dette skal ha vært en god tid som skapte uttrykket kreivin aikaan i Finland, i grevens tid i Sverige. I E. Tunelds Inledning til geographien öfver Sverige fra 1746 står det (via SAOB): «Gref Pehr Brahe har haft Kuopio och Idensalmi Soknar, såsom Friherrskap, hvaraf the för then lindriga Skatten, som the ta utgiorde, kalla then tiden Grefvens tid.» Men også den ulykkelige grevefeiden har hatt anvendelse i svensk, eksempelvis Dalin (1761, fortsatt via SAOB): «Som .. (grevefejden) förorsakade mycket ondt; så är deraf det talesättet, at komma i Grefvens tid: d. ä. at komma i olyckeliga omständigheter.»  Svenska Akademins Ordbok skriver videre at «I d[ansk] syftar uttr. på grevefejden […]; huruvida detta urspr., varit fallet, är dock osäkert. Uttr. är i sv. möjl. lånat från danskan med ändring av bet. (i Sv. var den olyckliga grevefejden mindre känd, Per Brahes lyckliga generalguvernörstid i Finl. däremot välbekant)». Jeg vet ikke helt om historisk kjennskap til utgangspunktet er nødvendig for at en frase skal feste seg, og hva angår grevefeidens betydning i Sverige, synes SAOB å ha glemt at Sverige var en svært aktiv part i krigen, at størstedelen av Skånelandene ble en slagmark og at Malmö var beleiret i flere måneder. Selv om landsdelen ble svensk først 120 år senere, kan jo minnet om grevefeiden ha vært sterk her.

I Molbech (1850) oppgis et ordspråk som på et vis knytter det sammen: «Den kom tidsnok, som kom i Grevens Feide». Wikipedia introduserer en tredje teori, nemlig at hovne adelsfolk hadde for vane å komme sent, og jo høyere status desto senere; at grevens tid var å komme helt i siste liten. Det er slik det oftest brukes i dag (også i Danmark), men selv om teorien er asossiativt logisk, virker det spekulativt, og helt uten kildebelegg. Det er utrolig merkelig at et såpass spesielt idiom har en uavhengig dansk og en finlandsvensk etymologi, og at det har blitt rørt sammen og funnet en slags tredje betydning er sånn sett ikke det rareste.

Illustrasjon: George Cruikshank, Frightening Society 1842

Redigert 31.10.2016: Rostgaards eksempel fra 1600 lagt til.

.

I grevens tid

I vilden sky

robert seymour London Carol Singers TK Herveys The book of Christamas 1836

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine».

Denne vilden er en akkusativbøyning som sitter som rest i enkelte adjektiver «i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang», ifølge Riksmålsforbundets gramatikk 2014 pkt 4.3, og nevnt i Bokmålsordboken og tilsvarende forklart for dansk i SDL.

Ikke om skyene, men om bakken i en kontrakt mellom «Waranger Finner oc Normændene» fra 1591: «Dis heller maa forbemelte Finner lade deris Reener haffve underholdning paa vilden Marck …» Ikke om skyene, men om havet, dukker det opp i et bryllupsvers signert Peder Andersøn Kieb (1693): «Naar hand paa vilden Søe sig hafver gifvet ud, / Da slaar hand sin Tilliid paa dend trofaste Gud», og samme år i Jens Pedersen Munchs Mange Guds Børns i alle Stænder bedrøfvelige og dog salige Død i Hafs-Nød «Igjennem vilden Strand og dend blaa-grønne Bølge».

Frederik Høegh-Guldberg er den første jeg kan se knytte det til skyene i Et Ord til sin Tid (1813): «Men, og alle Tænder klappre, nu øines, nu høres han; nu skingrer Trompetens Seiersmarsch i vilden Sky». Videre et eksempel fra Det Norske Nationalblad 28. januar 1819: «Man kan ikke altid forklare sig, hvad der binder Mund og Tunge paa den, der tier, dertil kan være idetmindste ligesaa ædle Bevæggrunde som for den, der med Skoledrengens Kaadhed skriger i vilden Sky».

Jeg synes det er litt underlig at man ikke finner eldre og mange flere eksempler hvis det er et stivnet uttrykk; kasusbøyningene var stort sett borte rundt 1500 (se f.eks. Åse Wetås 2008). Frasen kan ikke dokumenteres før tidlig på 1800-tallet. Hvor har den vært i disse 300 årene? Mer trolig er det vel at andre villstyringer (i vilden sjø, i vilden mark osv.) som poetiske bilder har smittet over på skyene, og at uttrykket har kommet til som nygammelt senere.

Illustrasjon: Robert Seymour: London Carol Singers, fra T.K. Herveys The book of Christmas 1836

 

.

I vilden sky

Ikke født i går

com an 1838 hood a leading article

engelsk: not born yesterday; tysk: nicht von gestern sein

Å ikke la seg lure, være smartere enn noen har gitt uttrykk for.

Først finner jeg det i J.L. Heibergs skuespill Kong Salomon og Jørgen Hattemager fra 1825, med replikken: «Om Forladelse, De er nok født igaar, Herre! De læser vel ikke engang de tydske Aviser», som jo er et ganske strengt krav for å kunne regne seg som et voksent individ. I Maus Dansk Ordsprogs-Skat (1879 II) kan man lese «[h]an er saa uskyldig deri, som det Barn, der blev født i gaar». Hvor lenge man kan være født i går, er også noe relativt, som tyveåringen i Haldis Moren Vesaas’ dikt Fødd i går fra debutsamlingen hennes Harpe og dolk (1929):

I kveld er eg makelaust, grenselaust glad!
Til far min, ærverdig og grå,
som var eg hans likemann gjekk eg istad
og gav han eit velmeint råd:
Det skulle du gjera, så vidt eg forstår!
Han rette på ryggen far:
Kva skjønar vel du, var det kalde svar,
du som vart fødd i går!

Etterhvert ble det altså snudd til en nektelse, om noe man ikke er. Slik i Christian Krohgs Albertine (1886): «‘Aa – ja – jeg har nok vært med lidt – jeg er ikke født igaar heller – naturligvis – Kanskje jeg havde tat det paa en anden Maade ossaa, hvis jeg ikke hadde likt Dem saa svært godt; …’»

Ivar Tryti skriver i Språkets ville vekster (1985) at det kommer fra Jobs bok 8,9 i GT, som i dag lyder: «For vi er fra i går, vi vet ingen ting.¹ / Som en skygge er våre dager på jorden», men det er ikke snakk om noen fødsel her. Den tyske varianten, nicht von gestern sein / ikke være fra i går, stammer derimot utvilsomt (og ifølge Duden 11 (2015)) fra Jobs bok. Det virker rimelig at også det norske og det engelske uttrykket har samme opphav når det er såpass nært, men fødsel nevnes ikke i noen av Bibelselskapets tidligere oversettelser, i Christian IIIs 1550-oversettelse, «Thi vi ere her fra i gaar oc vide inted», eller i Christian IVs fra 1633, «Thi vi blefne i Gaar oc vide intet». Videre ikke hos Luther (1545): «Denn wir sind von gestern her vnd wissen nichts» eller King James (1611): «For we are but of yesterday, and know nothing». Søk gjennom samtlige engelske bibeloversettelser inkludert i basen til studylight.org gir treff på born yesterday i noen nye lettlest-varianter samt den mye brukte New King James Version fra 1982. Det er det ikke grunnlag for etter Hieronymus (fra 504), der det heter «hesterni quippe sumus, et ignoramus» (for vi er fra i går, og vet ingenting). Min klassiske hebraisk er litt rusten, men om noen virkelig vil ad fontes og undersøke ordlyden, er det כִּֽי־תְמֹ֣ול אֲ֭נַחְנוּ וְלֹ֣א נֵדָ֑ע כִּ֤י צֵ֖ל יָמֵ֣ינוּ עֲלֵי־אָֽרֶץ som er kilden (Biblia Hebraica Stuttgartensia), samt at man bør se hen til eventuelle avvik i Dødehavsrullene.

De engelske klisjéordbøkene til Rogers (1985), Allen (2008) og Ammer (2013) nevner ikke Bibelen (men gir heller ingen annen oppklaring), og ei heller Vannebos Prikken over i-en (2011), mens Evensberget/Gundersen i Bevingede ord (2011) gir en vag viderehenvisning til Ikke av i går, og unnlater å ta stilling til det.

Not born yesterday blir i nevnte engelske oppslagsverker plassert til 1700- eller 1800-tallet. Det det eldste jeg finner, er i Eliza Haywoods skuespill A Wife to be Lett, oppført i 1723: «A Footman! a Footman! but I’ll have him hang’d, he’s a Cheat, he has marry’d me in a false Name; but you shan’t think to carry it fo–I was not born Yesterday: I’ll go to a Lawyer immediately.» Det er vel sannsynlig at vi har fått det fra engelsk, men hvorfor de har puttet inn fødselen, og om det egentlig er det samme uttrykket som i Jobs bok, tør jeg ikke slå fast. Hvis uttrykket har bibelen som utgangspunkt, synes jeg det er finurlig at ordlyden har blitt forandret, for deretter at denne endringen i frasen tas inn i reviderte oversettelser av bibelen som New King James Version. Det viser klisjeenes makt.


Note
¹ Her har oversetterne i 2011 gitt Den hellige tekst en særskrivningsfeil, det skal være vi vet ingenting. Hva skal vi forvente av barna våre når selv Den hellige ånd sliter med dette?

* Illustrasjon Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Ikke født i går

Intet nytt fra vestfronten

intet nytt fra vestfronten Birger Imislund

engelsk: All Quiet on the Western Front; tysk: Im Westen nichts Neues

Dette er tittel på antikrigsromanen av Erich Maria Remarque fra 1929, som ble filmatisert året etter. Boken ble først oversatt til norsk i 1955, men en hurtig, dansk oversettelse fra 1929 må ha hatt stor utbredelse, for den er adskillig omtalt i norske aviser på våren 1929, og hvem som er forfatter rakk sågar å bli en av oppgavene i spørreboken til Kolbjørn Fjeld: Hvem vet det? 1250 spørsmål samme år.

Uttrykket ble først brukt uten å dreie seg om romanen i avisen Smaalenenes Social-Demokrat allerede 3. juni 1929: «Intet nytt fra vestfronten? Jo, i Canada har lægevidenskapen feiret en ny triumf, meddeler danske ‘Ekstrabladet’ hvis upaalidelighed er hevet over enhver tvil.» (Det var snakk om et elektrisk gummihjerte som i flere timer holdt liv i en katt.)

Siden brukes det vekselvis om at det ikke er hørt noe nytt overhodet fra noen man vel venter på, og noen ganger om taushet fra andre vestfronter eller i det minste en vestlig retning (typisk Amerika), som VG 6. mai 2008: «I Norge er det intet nytt fra vestfronten, i dette tilfelle Apples hovedkvarter i California, om en mulig lanseringsdato». Eller også tar det opp i seg dette sammen med at det som har skjedd, har skjedd før, som 28. januar 2005 i Dagbladets omtale av California-rapperen The Game under overskriften «Intet nytt fra vestfronten. Enda en doplanger full av kulehull.»

* Illustrasjon: Omslag fra den norske utgaven i 1955: Birger Imislund
Intet nytt fra vestfronten