Jobbetid

glade dager

engelsk: boom period; tysk: Konjunkturperiode

Jobbetiden beskriver en periode med høykonjunktur og økonomisk boble. Det ble først brukt om 1890-tallets byggeboom og vill eiendomspekulasjon i Kristiania (særlig tiden fra 1896 til krakket i 1899), med tilhørende aksjebobler, svindel og massekonkurser. Hvordan Kristiania forandret seg, er morsomt gjengitt av Christian Krohg i kapitlet «Jobbetid» i erindingsverket Kampen for tilværelsen (1921). Her forteller han om hjemkomsten etter et år i Paris i 1898: «Jeg trodde dog at jeg bare hadde vært borte i ett år, men jeg var til mote som den bergtatte i eventyret, da han kommer ut igjen og oppdager at de fem minutter han har vært borte, representerer en hel menneskealder.» Krohg treffer maleren Hans Heyerdahl på Grand, som bobler over av progermanistiske, tilnærmet nazistiske, forklaringer på utviklingen, og opplyser Krohg om at han i den senere tid har vært sterkt opptatt av eiendomsmarkedet: «Du må kaste deg inn i spekulasjonen. Jeg har tjent masse penger på det.»

I Nedenæs Amtstidende 1. august 1900 er første gang jeg ser det på trykk: «Regjeringen tog ikke i Betænkning at følge den af Direktør Rasmussen givne Anvisning midt i den værste Jobbetid at gaa hen endog uden at spørge Storthinget og kjøbe en flot Kristiania-Gaard til den høie Pris af 415,000 Kroner.» Aftenposten 22. april 1901: «Fra Jobbetiden. O. C. Strøm & Ko.s Konkursbo. Den retslige Efterforskningen mod O. C. Strøm, Medindehaver af Firmaet O. C. Strøm & Ko., paabegyndtes i Formiddag af Assesor Ebbel.» Indtrøndelagen har en beskrivende notis 18. juli 1903, som vel er hentet fra Morgenposten: «Jobbere til Sydafrika. Til Sydafrika er der i første halvdel af indeværende aar utvandret 140 mennesker fra Kristiania, fortæller ‘Morgenp.’ En overveiende del af disse er ingeniører, byg- eller murmestere og andre bygningshaandværkere, hvoraf mange har tat en meget aktiv del i byggesvindelen under jobbetiden i Kristiania.»

Den neste perioden med jobbetid, var utover første verdenskrig, da nøytrale Norge opplevde sterkt økende priser på skipstransport. Industrien (særlig bergverksindustrien) gikk bra og skipsaksjeselskaper ble et ettertraktet spekulasjonsobjekt for tusenvis av hobbyspekulanter. Kort fortalt i Sverre Knutsens Rapport nr. 13 i Det nye pengesamfunnet, Noen merknader til relasjonene stat-bank-bedrift under jobbetiden 1914–20 (1990): «Fra 1910 gikk den økonomiske utviklingen inn i en høykonjunktur, som etterhvert ble stadig kraftigere. Etter kortvarig turbulens rundt krigsutbruddet, ble næringslivet virvlet inn i en stadig mer omfattende spekulasjons- og jobbetidsbølge. Ved krigsslutt i november 1918, inntrådte det en kortvarig avmatning. Men snart startet den kraftige etterkrigs-boomen, som endte i et prissammenbrudd, høsten 1920.» Samtidig medførte varemangel og høy inflasjon såkalt dyrtid (se denne).

Avisen 1ste Mai gjør et ordspill på uttrykket 10. januar 1916 ved overskriften Naar Jobs klagesang lyder paanyt: «Kristiania idag. Under tittel Jobbere og tullinger skriver ‘Intelligensen’ idag: De eneste som nu aapenbart ikke forstaar sig paa skibsrederi er de gamle skibsredere! De sælger med millioners fortjeneste og der er tusinde hænder ledig til at overta skibene. Den første aktiejobbing er vi færdig med efter regjeringens resolution, og naar sammenbruddet engang kommer vil de nye spekulationsrederier ikke svare sig, og da melder nok de erfarne redere sig kjøber sine egne skibe tilbake. Enkelte av jobbemillionærene vil vel klare sig over krisen, men mange kommer at maatte sætte sig i asken og med Job utbryte: Nøken kom jeg fra moders liv, nøken vender jeg tilbake!»

Årsaken til at det ble hetende jobbetid, skyldes at a job på engelsk siden 1600-tallet betød et avgrenset stykke arbeid (i motsetning til et varig), og alt i 1660 er det registrert brukt om å handle som megler. Fra 1721 har det betydd «deal in public stocks on one’s own account» (etymonline.com). Ord som Aktiejobberi er å se i Morgenbladet 13. juli 1854; Orla Lehmanns Efterladte Skrifter (utgitt 1873) bruker ordet Aktiejobbere, og i Den Norske Rigstidende 18. april 1857 er det bekymring for de gode statsfinansene siden «[d]et afføder vilde Udgiftsprojecter og en hel Slægt av Spekulanter og Jobbere, der opbyder al deres Skarpsindighed for at faa fat paa Statens Penge».

Selv om det så smått hadde begynt å få anvendelse som det har i dag (se f.eks. G.Th. Mejdell, Politik 1903), er ikke ordet jobb et oppslag i Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903, men jobbere har plass som «i nyere tid optaget fra eng. jobber ‘daglønner, aktiehandler’, af job ‘lidet stykke arbeide’, tidligere gob, af ofr. gob ‘mundfuld’». Altså: fra munnfull til hovedbeskjeftigelse via børsen.

Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Beckett, The Comic History of Rome
Jobbetid

Om ikke alle julemerker slår feil

lisbeth-bergh-fra-vesle-embjorg-og-dyrene-3-1916

engelsk: unless all signs mislead; tysk: forslag mottas!

Bakgrunnen for disse julemerkene kan man lese om i boken Dagligt Liv i Norden i det 16de Aarhundrede, 7. Bog: Aarlige fester av Troels Troels-Lund (1903): «Det var Spørgsmaalet om Vejret det kommende aar. Til Bestemmelse heraf slog man Juleaften paa Loftsbjelken med kridt tolv Kre[t]se, en for hver af Aarets Maaneder, og i hver av de følgende tolv Juledage afmærkede man saa i en af disse – i reglen ved at lade tom Plads betyde godt, overkridtet daarligt – hvorledes Vejret paa denne Dag havde været: klart, skyfuldt, Regn eller Sne, varmt, koldt osv. Hermed var Svaret givet, Aarets Vejrkort tegnet, thi som Vejret havde været paa hver av disse Aarets første Dage, vilde det blive i hele den tilsvarende Maaned.» Tilsvarende forklart hos Moth (ca. 1700): «Jule-merke/et/kaldes et tegn, som bønder giver agt pâ, i de tolf første dage effter jûl, hvorefter de sluter, at mânederne i det ny âr, skal blive i tilstand med veirlighed, ligesom de tolf dage har væredt.» I tillegg gir Moth to eksempelfraser: «Nu glipper alle julemerker» og «Uden alle jule merker slâer mig feil.» I Kalkar på oppslaget Juleminde siteres fra et dikt av Bording (1619–1677) med rimet: «en snidig qvinde. der haver lært at være viis og har sin jule-minde» som Kalkar mener betyr det samme, i tillegg gis en beskrivelse fra Bondepractica som nevner og beskriver julemerkene (Kalkar oppgir en utgave fra 1706, det finnes flere ved dette navn både eldre og nyere, uten at jeg finner denne utgaven). Samme folketro (men ikke ordet julemerke) er beskrevet på svensk i Olof Bromans Glysisvallur fra 1730 (via SAOB på oppslaget Jul-dag): «om väderleken ställer sig på the första 12 Juledagar; Så mena än nu månge, at the 12 månader i året skola rätta sig». De eldste nedskrevne julemerkene finnes i et håndskrift (NKS 66, 8vo) fra siste halvdel av 1300-tallet. Utfyllende om julemerkene og henvisninger til andre kilder finnes på oppslaget i Feilbergs Bidrag til en ordbog over det jyske almuesmål (1894–1904).

Om ikke alle julemerker slår feil, bør da innebære at ingen av de tolv månedenes spådommer skal gå i oppfyllelse, noe som må ha skjedd ganske ofte (hvilke måneder har bare én værtype?), men det er vel brukt som en slags hyperbol. Den danske intrigemakeren og opplysningsmannen Niels Ditlev Riegels ga i 1790 anonymt ut et skrift kalt Julemærker fra Landet og Byen, bestående av en slags politiske værmerker for konstiusjonelle endringer i Danmark-Norge i kjølvannet av revolusjonen som året før var skjedd i Frankrike. Den avsatte statsmannen Ove Høegh-Guldberg, hvis fall Riegels hadde vært en av initiativtakerne til, mente at forfatteren hadde kalt sitt skrift «‘Julemærker,’ for at det skulle læses af ‘Pøbelen.’» (Horstbøll 2004). Skriftet ble offer for sensuren og utgiveren ilagt en bot på 200 riksdaler. Camilla Collett (fra da hun het Wergeland) bruker det uten større baktanker før julen 1833 i et brev til sin bror, Oscar: «Marie [Herre] har jeg tænkt ikke at bede herop, da her bliver, hvis ikke alle Julemærker slaaer Feil, den kjedeligste Juul af sand Eidsvolsk Natur, at jeg ikke vil narre nogen herop.» Begrepet er visstnok blandet sammen med solemerker (Tryti 1985), som egentlig beskriver noe annet, men som klisjé benyttes likt, f.eks. i uttrykket etter alle solemerker (å dømme), som i Reinskous Norsk-tysk ordbok (1933) er oppført som «efter alle julemerker å dømme». Det er nok nær enerådende å snakke om solemerker i dag: sist julemerker ble brukt uten å være ledsaget av en forklaring i bøker søkbare i Nasjonalbiblioteket,  var i en oversettelse av P.G. Wodehouses Den tjenende ånd (1952): «Jeg vet ikke om det er verdt jeg drikker mer. Hvis ikke alle julemerker slålr feil, kommer jeg til å få et nytt anfall av den forbannede dyspepsien snart.»

En annen type julemerker, er de vi setter på julekortene, på engelsk: christmas seal; tysk: (Weihnachts-) Spendenmarken. Dette er et brevmerke (ofte kalt cinderellamerke), utgitt til inntekt for en veldedig sak i julen. Tradisjonen med julemerker oppsto i Danmark i 1904, spredte seg og ble vanlig i alle de nordiske landene (i Norge fra 1906 ved Norske Kvinners Sanitetsforening til inntekt for tuberkolosetruede familier), og til mange land ellers i verden (Wikipedia). Disse julemerkene slår meget feil om de ikke ledsages av et vanlig frimerke, da de ikke er gyldig som porto, (de tyske Weihnachtsmarken var dog en periode frankering med et påslag).

Illustrasjon: Lisbeth Bergh, fra Vesle Embjørg og dyrene, 1916
Om ikke alle julemerker slår feil

Drikke jul

robert-seymour-bringin-christmas-home-tk-herveys-the-book-of-christamas-1836

Drikke jul vil i gamle dager si å feire, holde, og viser vel hvor viktig drikken var ved eldre tiders større begivenheter. Ord som gravøl og barsel (barnsøl) og uttrykket å drikke bryllup forteller noe om hvordan en feiring skulle være.

Å drikke jul er selvfølgelig et uttrykk fra norrøn tid, og kan dokumenteres blant de eldste skriftlige kilder vi har fra Norge, som i Torbjørn Hornkløves Haraldskvæði. Strofe 6 i Hrafnsmál her, et hyldningsdikt til Harald Hårfagre tidfestet til slutten av 800-tallet, forteller at vår store samlingskonge foretrakk å feire (drikke) julen utendørs i kamp, og alt som ung gikk han lei av innesitting, peiskos og stuegrising med dunbløte votter (puter under armene?):

Úti vill jól drekka,
ef skal einn ráða,
fylkir hinn framlyndi,
ok Freys leik heyja.
Ungr leiddisk eldvelli
ok inni at sitja,
varma dyngju
eða vöttu dúns fulla.

Jul drikker han ute
om han ene får rå,
den framlynte fyrste
og leiker Frøys leik;
ild ble han ung lei av,
inneliv og gryter,
varm kvinnestue,
eller dunbløte votter.

I både danske og norske oversettelser står det gjerne fotnoter om at Frøys lek = strid, kamp, men siden Frøy var en fruktbarhetsgud, er det også foreslått at det kan ha dreid seg om andre aktiviteter. Strofen er antagelig den første skriftlige dokumentasjonen på ordet jul i norsk, og primstavmerket for jul er naturligvis et drikkehorn.

Begrepet hadde ordboksoppføring i Moth (ca. 1700): «drikke jûl med en», med den latinske oversettelsen «pergræcari», leve som grekerne; i Erasmus’ Adagia beskrevet som å leve et behagelig liv. I Anders Sørensen Vedels samling av middelalderballader, Hundrevisebog fra 1591 finner vi i Kong Byrge i Suerige lader tuende sine Brødre suelte ihiel vdi Fengsel «I være vel komen i Brødre baade, / i dricke JUUl met min Herris Naade.» Tittelen på visen indikerer vel at det ble med drikken før de skal sulte ihjel.

Frasen dukker opp i enkelte nyere skrifter, som kan indikere at det lenge har vært brukt i dagligtale noen steder, her Johannes Ristesund i Mine forfedre (1943): «Selskapligheten i heimen innskrenket seg til å drikke jul hos naboer.» Men i moderne tid støter vi typisk mest på det i historiske romaner, som i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter – Husfrue (1921): «Kongen agtet at drikke jul på Baagahus det aar.»

Frasen å drikke bryllup kan man finne norrøne eksempel på i Hrólfs saga Gautrekssonar (fra 1200-tallet): «því at hann vildi heima í Gautlandi drekka brúðlaup sitt». Et annet eksempel er i Hervarar saga ok Heiðreks (hvor det opptrer to dverger ved navn Durin og Dvalin, og en skog som heter Myrkviðr, alt velkjent fra Tolkien) fra sent 1200-tall: «Ok nú vill Angantýr fá dóttur jarls, er Sváfa hét, ok var nú drukkit brúðlaup þeira». Det nevnes i Jacob Rosteds Topographisk Journal for Norge (vol 10, nr 2 og 3) som en skikk, og et problem, i 1808. Senere virker det som bruken beskriver eldre tradisjon, det er i hvert fall ikke lenger er generelt begrep for feiringen selv om det neppe betød at bryllup var alkoholfrie utover 1800-tallet.

Illustrasjon: Robert Seymour, Bringing Christmas Home. Fra T.K. Herveys The Book of Christmas, 1836

Drikke jul

Hvert jubelår (jubileum, jubel og jubelidiot)

blåse i horn

engelsk: once in a blue moon; tysk: alle Jubeljahre

Noe som forekommer hvert jubelår, skjer svært sjelden, nesten aldri. Egentlig hvert femtiende år.

Akkurat ordet jubileum kommer via tysk, jubileum, via latin, jubilæus, som igjen er fra gresk, iṓbēlos, som er fra hebraisk, jobel: hvilket kan bety basun, eller egentlig værhorn, som skal ha vært trompeten brukt til å blåse igang jubelfesten. Bibelreferansen er 3. mosebok 25,8 flg.: «Så skal du telle sju sabbatsår fram, sju ganger sju år, så tiden for de sju sabbatsårene blir førtini år. (9) På den tiende dagen i den sjuende måneden skal du blåse høyt i horn; på soningsdagen skal dere la hornet lyde i hele landet. (10) Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt. (11) Det femtiende året skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere ikke så, ikke høste det som har vokst av seg selv, og ikke plukke druene av ustelte vinstokker. (12) For det er et frigivelsesår; det skal være hellig for dere. Dere kan spise det som marken selv bærer fram.»

Jeg blir ikke helt klok på om det er den tiende i den syvende måneden i det førtiniende året eller samme dato rett før 50-årsdagen det vises til. Første del av skriftstedet indikerer at et jubileum begynner etter 49 år, det femtiende året, og at selve 50-årsdagen markerer slutten på det hele. Til støtte for det kan vi lese i Jan Amos Comenius,  oversatt av Simon Mikkelsen Ydsted, som i den glimrende titulerte bok Bedrøffuelse Offuer Bedrøffuelse Oc Trøst Offuer Trøst (1629) skriver: «Nu indeholder it Jubel aar 49 complete».

Det er mye annet man kunne påpekt ved dette bibelsitatet, men jeg vil fremheve snodigheten ved først å forby å høste det som har vokst av seg selv (11) og så tillate å spise det som marken selv bærer frem (12). Budskapet er uansett at et jubileum eller jubelår er en tid for feiring og muligens hvile. Og så skal det jubles, naturligvis, gjerne høyt i sky. Jubelår brukes nå ofte om et år det er verd å juble for, som i Dagsavisen 25. januar 2016: «Jubelår for Oslo-teatrene. Pila for besøkstall ved de største teatrene i Oslo peker markant oppover. 2015 har vært et uvanlig godt teaterår, viser ferske besøkstall».

Den katolske kirke ved pave Bonifatius VIII innførte i 1300 at et hellig jubelår skulle forekomme hvert 100 år, da all synd ble tilgitt for pilegrimer som besøkte Peterskirken eller Pauluskirken i Roma (senere utvidet til de syv valfartskirkene). Egentlig var det et rykte i 1299 om at full avlat skulle innvilges alle nyttårsdagen som sendte en folkevandring av pilegrimer til Peterskirken. Paven var en god opportunist og utropte kirkehistoriens første Hellige År, et jubileumsår for Herrens fødsel, i dokumentet Antiquorum habet fidem relatio 22. februar. I 1350 tok utålmodigheten overhånd, og hvert femtiende år ble innstiftet som hellig jubelår. Deretter reviderte paven tidsspennet ned til 33 år, som svarte til Jesus’ levetid, og så endelig i 1470 til 25 års mellomrom. (Les mer om de forskjellige jubelårene på katolsk.no.) Denne relativiteten til jubelårets lengde stemmer fint med at frasen «hvert jubelår» ikke er noen konkret tidsangivelse, bare noe som rett nok forekommer, men sjelden. Barbara Ring i To aar efter (1908): «Anne-Karine saa meget mistroisk paa onkel Mandt. Der pleiet ikke at komme pakker til ham oftere end hvert jubelaar.»

Jubelidiot er et godt fellesskandinavisk skjellsord. Det dukker opp i ordbøkene fra 1884, passende nok i Anton Larsens Svensk-dansk-norsk Haand-Ordbog. Første skjønnlitterære treff i nb.no er i samme panskandinaviske ånd fra slesvig-danske Carl Muusmanns Bondekunstneren (1894), i en replikk lagt i munnen på en «svensker»: «Når man har bott i Paris i ett år, så skulle man vara riktig jubelidiot, om man vore tilsammans med en liten söt unge utan att göra henna till sin maitresse.»

[Ikke helt tilfeldig er dette blogginnlegg nummer 50 på klisjeer.no]

* Illustrasjon fra Emblemata Nova av Andreas Friedrich, 1617, via bibliOdyssey

Hvert jubelår (jubileum, jubel og jubelidiot)

Bære julen ut

bære julen ut thomas nast

Avslutte julen. Etter tradisjonen bragte det ulykke over huset om besøkende i julen ikke fikk eller tok imot drikke og spise før de gikk; da bar de julen ut. Som beskrevet i Asbjørnsen, Norge fremstillet i Tegninger (1848): «I Fjeldbygderne feires den endnu med en Gjæstfrihed, Simpelhed og Tarvelighed, som har været herskende fra Arildstid. I tretten Dage hviler alt Arbeide; Bordet staaer dækket fra Morgen til Aften for enhver af Husets Folk; enhver Fremmed, som træder indenfor Husets Döre, maa ei ‘bære Julen ud’, men smage Juleöllet, og dette er lovlig stærkt; det er Öl paa gammelt Norsk, almindelig Tönde efter Tönde.» Det er kanskje ikke så merkelig at de før i tiden kalte det å drikke jul. Likeså i Sverige, her fra en oversettelse av Björkquist, I den aandelige krise (1920): «Det er Skik i store Dele af vort Land i Julen at betragte ethvert Menneske, kendt eller ukendt, der kommer inden for Hjemmets Dør, som Ven og Gæst. ‘Ingen maa bære Julen ud’ — siger man. Hjemmet vokser — alle hører til der.» Forestillingen (og uttrykket) er dokumentert allerede i Moths ordbok (fra ca. 1700): «bære jûl af dør dvs. at at gâe uskenket fra verten» og «du mâe ikke bære min Jûl ud».

I dag brukes det like gjerne om å fjerne julepynt og å ta ut treet, som i Stavanger Aftenblad 5. januar 2015: «Vi har ikke før vaska gulvet og båret veden inn, før det er tid for å bære julen ut. Mandag starter innsamlingen av juletrærne som har gjort jobben sin.» 6. januar er det slutt.

* Tegning av Thomas Nast 1872, utsnitt
Bære julen ut

Ringe julen inn

juleskikk

Julen begynner når den ringer inn. På Kreativt Forum fra 2011 kan man lese at «Det føles bra å ringe julen inn på TV med egne norskproduserte filmer!»

Den 24. desember klokken 17 starter kirkens julefest med høytidsringing med kirkeklokkene før selve helligdagene begynner første juledag. Ifølge NRK lytter ca. en halv million nordmenn på lyden av kirkeklokker på radio hver jul (P1 sender et timeslangt program).

Julefeiringen begynner, lik kirkens liturgiske døgn, ved solnedgang, en arv fra jødedommen og basert på skapelsesberetningen i første mosebok kapittel 1: (Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag, osv.). Lukas (2,8) indikerer at Jesus’ fødsel skjedde om natten: «Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin», som nok er årsaken til tradisjonen med midnattsmesse på julaften. At de ortodokse kristne feirer jul først 7. januar, skyldes kun at kirken deres følger den julianske kalender som har hatt et ulikt antall skuddår enn den gregorianske. Bibelen gir ingen egentlige indikasjoner på selve datoen, men av antageligvis praktiske grunner er siden midten av 300-tallet natt til 25. desember blitt tradisjonen.

I mange land er julaften dagen det pyntes til jul, slik var det visstnok også her før, men nå har det lenge vært tradisjon å pynte på lille julaften i Norge. Det regnes for korrekt å slutte å ønske hverandre god jul og gå over til gledelig jul idet julen begynner, men det er uklart om det har noen egentlig betydningsforskjell og om dette skal være fra julen ringes inn klokken 17 eller fra første juledag. Et par dager inn i julen er fortsatt god jul en brukbar frase.

En fortelling uten oppgitt forfatter i Andreas Munch (red.) For Hjemmet (1863) er første treff hos Nasjonalbiblioteket (nb.no): «Imidlertid begyndte Kirkeklokkerne at ringe julen ind. Der blev en lydløs Stilhed i Værelset. Ingen mærkede, at Susanne gik ud.»

I Storbritannia ringer de julen inn ved midnatt.

* Tegning av Adolph Tidemand til «For Hjemmet» (1863)

 

Ringe julen inn

Julen varer helt til påske

jul til påske

Uttrykket julen varer helt til påske blir ifølge Språkrådet brukt om et fjernt tidspunkt eller et langt tidsspenn. Ihvertfall er det noe man sier iblant.

I Moths ordbok fra ca. 1700 kan vi lese at «Jûl til pâske. Er en Julehelsen, som // som, i juletider, en hver skal sige nâr hand kommer i andens hûß, eller fâe balderofne.» Selv om det ikke forklarer noe om hvorfor, er det altså en lykkeønskning fra før i tiden som har blitt hengende som en frase til vår tid. Det lever i dag i en fellesskandinavisk sang (Nå er det jul igjen) av ukjent opphav. Den danske forfatteren Mads Hansen (1834 til 1880) skrev en lengre tekst modellert over samme tema, men i sin enkelthet er den eldre. Melodien skal være kjent fra 1700-tallet som en sanglek.

Balderofne, som nevnes hos Moth, er også en lek. Av det litt merkelige slaget. Moth beskriver det på eget oppslag slik: «Balder-oune/en/Er en jule lêg, som har sit nafn af en kempe af det nafn. I legen skal den, som er Balderofne, legge sit hoved i en andens skød, og de andre legere slâer ham smâe slag med den flade hând i ryggen: og, imens de slâer, synger de alle disse ôrd: Balderoune og hans vîß, de yppede en grote kîf, grote kif pâ Tune sâ slâer vi Balderoune, ni slag skal vi slâe og dermed skal vi hiemgae. derpâ telles slaggene fra et til ni; Hvem der slâer flere end ni slag, eller stâer ved Balderounes rumpe, mens der slâes, eller hvem som siger det sîdste af effterfølgende ôrd (som dem foresiges af dem i hviß skǿd Balderoune ligger, og de alle skal efftersige) nemlig : Himmerske, Hammerke, Huten, duten, knur, Hand bliver Balderoune igen. Ludus Saturnalitius.»

Heldigvis varer ikke julen til påske, i sangen fordi fasten avbryter (46 dager før første påskedag). Den vanlige lengden på julefeiringen er ellers til 13. dag jul (6. januar  og hellig trekongersdag), alternativt 20. dag (13. januar), som for øvrig var datoen for den førkristne feiringen av midtvintersblot. Da jeg var barn, trodde jeg det var faster som kom mellom jul og påske i sangen (vi drev opplagt ikke mye med fasting): sånn helt generelt kom på besøk og ødla alt. En fæl tante og en rar sang.

Nå er det jul igjen,
Og nå er det jul igjen,
Og julen varer helt til påske.
Nei det er ikke sant,
Nei det er ikke sant,
For der imellom kommer faste.

* Tegning fra Thomas Kibble Herveys Book of Christmas, 1837

 

Julen varer helt til påske