Et lønnlig håp

Thoralf Klouman Dybwad den skjønne helene 1925

engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung

Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4. desember 1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.» Forfatteren har fortjenestefullt variert med synonymer for å unngå samme ord to ganger i setningen.

Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (resten av teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).

Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Brukt fullstendig uten motivasjon  eksempelvis hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.

Når ordets mening ikke er bevisst eller kjent, men likevel brukes uten innhold, kun som hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925

.

Et lønnlig håp

Legge inn årene

com an 1830 arma virumque canoe

engelsk: cave in, kick the bucket; tysk: klein beigeben, den Löffel abgeben

Å legge inn årene, altså slutte å ro og ta årene inn i båten, er en vanlig eufemisme for å gi opp, avslutte, dø, eller bare å legge seg for natten.

Så vidt jeg kan se, er uttrykket særnorsk, uten lignende billedbruk i dansk eller svensk. Det er opplagt et maritimt uttrykk, men dukker skriftlig først opp i en stortingsdebatt i søk i Nasjonalbiblioteket, Storthingstidende, Forhandlinger for det 21. Storthing, 3. mai 1872, om bevilgninger til jernbaneanlegg (Sivert Christensen Strøm): «Det var Talerens Overbevisning, at hvis Fordringerne til Trondhjem endda forøgedes ved et Laan paa den norske Del af Banen, da maatte man lægge Aarerne ind.» Å legge inn årene betyr at man stopper fremdriften, men hvis det er for å sette seil i stedet, er det jo for å få farten opp. Begge kan vi lese hos representant Torkel H. Aschehoug gjengitt i Storthingstidende, Forhandlinger for 29. Storthing, 16.03.1880, i et innlegg mot parlamentarismen: «Den ene Del af vore Modstandere siger: Tag Aarene ind og heis op Seilene, saa gjør man paa alle andre Fartøier, som skal skyde Fart. En anden Fraktion af vore Modstandere siger: Der gaar for høi Sø; Radikalismen gaar for høit, tag ind Aarene; vi faar feile. Og vi svarer: Ja, men skaf os blot Ballast.» Den kreative bruken av metaforer til tross: parlamentarismen ble innført i Norge gradvis fra 1884.

Et par andre gode eksempler: Hans E. Kinck i novellen Miles Gloriosa eller Blodets røst (1903): «Dette var hende et tegn paa, at nu hadde han lagt aarerne ind for godt ogsaa i kærligheds-veien, og hun pusted for første gang rolig ud.» I Nordre Bergen Amtstidende kunne man 2. mars 1904 lese om gamle Høvig, som fratrådde sin stilling som poståpner i Askvoll etter 42 år: «Naar nu den gamle hædersmand lægger ind aarene og overgir i yngre hænder det sidste af de hverv, som han har ofret sin evne, kraft og kjærlighed».

Som eksempel på opphør, fra Altaposten 13. juni 2013: «Legger inn årene. Privatmegleren i Alta melder oppbud etter syv års drift.» I Halden Arbeiderblad 12. august 2014 dreier det seg om konkurs: «ByggIT må legge inn årene etter 13 år». Variant der det betyr å sove, kan vi se hos Emil Herje, Bygutt og sjøtroll (1956): «Eg hadde lagt inn årene og sov. De prøvde å vekke meg, men de fikk ikke liv i meg før langt utpå dagen.» Som eufemisme for død, kan vi lese Louis Masterson (Kjell Hallbing), Møte i Tascosa (1975): «Han fikk også vite at Panhandle Nan hadde lagt inn årene i Dodge, hun døde av tæring».

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Legge inn årene

Litt av hvert

jacob cats trou-ringh Adam og Eva 1932 fra 17-hundretallsutg

engelsk: bit of everything, this and that; tysk: ein wenig von jedem, dieses und jenes

Fast ordpar som kan bety litt av alt, noe av hvert slag, eller mer uspesifisert som mye forskjellig, ditt og datt og kreti og pleti, etc. Eldste treff i NB er i betydningen lite av alt i J.N. Wilses Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg (1779): «Af alt dette er her lidet af hvert, men af det første næsten intet». Som litt av alt i Jens Krafts beskrivelser av Valdres (1822): «Kunstfliden er ubetydelig; de fleste Forstaae lidt af hvert Haandverk, en Følge af Gaardenes adspredte Beliggenheed, og derfor sjelden noget til Fuldkommenhed», så, noe mer ukonkret i Morgenbladet i 14. september 1838: «Den vi kunne være tjent med, maa være en Mand, der kan taale lidt af hvert.» Som uspesifisert mye forskjellig i en sang av Erik Bøgh (1850):

Lidt af hvert jeg har studeret,
Græsk, Hebraisk og Latin;
Har i Jura prakticeret,
Ligesaa i Medicin.

*  Illustrasjon: Adam og Eva i Paradis, fra en 1700-tallsutgave av J. Cats Throu-Ring, etter originalen fra 1637. Ukjent kunstner
Litt av hvert

Lakmustest / syreprøve

com an 1832 a receipt in full

engelsk: litmus test / acid test; tysk: Lackmustest / Zerreißprobe

Noe som skiller ekte fra uekte, en avgjørende test. Test og prøve går litt om hverandre i disse uttrykkene. Egentlig er syreprøve en kjemisk undersøkelse der man kan skille gull fra uedelt metall. På engelsk er acid test ifølge phrases.org brukt billedlig siden 1845. Det er mye benyttet i forbindelse med en økonomisk måling av en bedrifts likviditet, og slik først på norsk i Odd Johnsens lærebok Bedriftsøkonomi I (1965).  Syreprøven fikk en litt annen betydning av Ken Keseys eksperimenter med LSD på 60-tallet, dokumentert av Tom Wolfe i boken The Electric Kool-Aid Acid Test (1968, på norsk i 1995). Det er oppført som figurativt i Cappelens store engelsk-norsk ordbok også fra 1968.

Lakmustesten gir en indikator på ph-verdi og er et fargestoff basert på lav. Figurativt brukt i en oversettelse av L. Bennets Martin Luther King jr. (1968): «Etter Kings syn skulle fattigfolkskampanjen tjene som en lakmusprøve for ikke-voldsmetoden.» Metaforisk brukes syreprøve og lakmustes likt og om hverande, men der syreprøven heller mot å være et økonomisk begrep, er nok lakmustesten mer politisk og generelt, om man skal dømme ut fra søketreffene i Nasjonalbiblioteket.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

 

Lakmustest / syreprøve

Gå for lut og kaldt vann

hood misc c a 1839

engelsk: neglected, left out in the cold; tysk: vernachlässigt werden

Bli utsatt for omsorgssvikt eller følelseskulde; være ignorert; dårlig eller mangelfull behandling.

Moth (ca. 1700) har to eksempler på at uttrykket var innarbeidet på hans tid: «lade ên gâe for lûd og kolt vand» og «jeg skal tôe dig uden lûd og kolt vand». Ut fra det latinske følgesitat (depexum te dabo) skal det siste utvilsomt bety at jeg skal gi deg juling. Men parallelt var bruken altså som den er i dag, se f.eks. oversettelsen av J.F. Regnards Dobleren fra 1725 (Le Joueur 1696, trykket i Skuespil til Brug for den danske Skueplads 1775): «Men Meningen paa det er, at Nerine var her nu nyssens, og hun sagde mig reent ud uden Falbala, at Jomfrue Angelique vil i denne Dag holde Jaord med Deres Farbroder, Msr. Dorantes, og at hun vil lade Dem gaae for Luud og koldt Vand».

Det er et mye brukt uttrykk på 1700-tallet, og jeg tar med et eksempel fra Christiansandske Uge-Blade 31. juli 1783, en ganske morsomt skrevet føljetong uten forfatter, Pulter-Kammeret: «Men Kone! er det fornuftig, at sætte dig her op, lade Døren[e] sstaae paa vid Væg der nede? Nøglene lader du sidde i Sølvskabet. Dine Dragkiste-Skuffer staae alle aabne, og Pigen gaaer og støver og feyer i Sahlen, saa det ryger om Ørene paa en, Kiøkkenet seer ud, saa man maae græde over det, hunden staaer og æder af kiødet, som er lagt i blød, Rulle-Pølsen har han til Livs, og Lammelaaret sidder han og gnaver paa inde i Garderupen paa din henkastede Sukkerdunskiole. Børnene gaaer for Lud og koldt Vand, og seer ud, som Rakker-Unger! Er det en Levemaade?» Dette var for øvrig Kristiansands første avis, utgitt av Andreas Swane, som også hadde byens første trykkeri fra 1780.

Johan Falkberget gir frasen sosialt stigma i romanen Fimbulvinter (1911): «Margrete gik i byen for lut og kaldt vand som en skam for familien. Og Randi skrantet og var klein dagstøtt.» Noe mindre alvorlig er det i Cora Sandels novelle Et døgn (1932): «– Nei herregud – jeg merket jo det sto til liv. Barna har gått for lut og kaldt vann i hele dag. De har tatt seg mat selv i spiskammeret stakkar –––».

Lut er et uvitenskapelig navn på flere alkaliske (basiske) stoffer, som natriumhydroksid (kaustisk soda) og kaliumhydroksid (alkaliske batterier). Ordet lut skal ha samme latinske rot, lavare, som det norrøne laugr, vask, og som gjenfinnes i lørdag (løverdagen, vaskedagen). Antageligvis henviser navnet til lutens vanlige anvendelsesområde, nemlig vask og rens, og det gjøres vel bedre med såpe og varmtvann, samt at lut jo er et konserveringsmiddel som uten fisken utgjør et sørgelig måltid. I mangel av bedre holdepunkter gir vel dette en slags teori om uttrykkets opprinnelse.

* Illustrasjon: Spirit and Water fra Thomas Hood’s Comic Annual 1839

Gå for lut og kaldt vann

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet.

Hvad er da sket? Hvad er vel hændt ombord?
Hvad er den gådefulde grund til trykket,
som lamslog sind og vilje, arm og ord?
Er nød påfærde, – nogen forulykket?
Nej, ingenlunde. Alting går sin gang, –
men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,
et rygte sniger sig foruden hvil
fra forlugaren og til agtermasten:
De tror de sejler med et lig i lasten.
Den sømands-overtro er vel bekendt;

Klisjeens utbredelse stammer sannsynligvis fra diktet Et Rimbrev av Henrik Ibsen fra 1875. (Dette er det samme dikt der man finner strofene «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare».) Det ble sendt til Georg Brandes 14. juli 1875: «Herved sender jeg Dem et rimbrev, men, som De af indledningen vil se, ikke rettet til Dem», og ble trykket i Aftenposten 11. august samme år. Kommentarene på ibsen.uio.no sier at det er uklart om det egentlig var skrevet til noen virkelig person. Diktet fikk året etter et «svar» i samme verseform fra M.J. Monrad (Nissen 1876), og som igjen utløste et tilsvarende utformet rimbrev fra Andreas Munch: Til Professor M.J. Monrad (antageligvis samme år). Munch sier her at liket i lasten er «Hedenskabets Vægt, / som stedse drage maa i Dybet ned». Munchs tolkning er vel omtrent like bra som hans rim. Ibsens dikt gjorde uansett utvilsomt inntrykk, og fikk også omtale i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 23. august 1875, der dette uttrykket trekkes frem. Se også  diktet En aaben hilsen til Holger Drachmann av H.V. Kaalund (1878), som tematisk, i verseform og konsept (rimbrev) er mer enn vagt inspirert av Ibsen:

Der var noget, som hæmmede Skibets Gang
mens Uvejrsfuglene skrege om Masten.
Var det Sneglene, som under Kjølen hang?
Sad vi fast i en Grød af Sargassotang?
Eller “sejled vi med et Lig i Lasten”?

I annoteringen til linje 75 i Ibsens rimbrev på ibsen.uio.no kan man lese at «[f]orestillingen om det uhellbringende i å seile med et lik i lasten har det ikke vært mulig å dokumentere som et generelt motiv i folklore knyttet til skipsfart. Ibsen kan ha konstruert uttrykket med referanse til ryktespredningen i tilknytning til et bestemt skip som var berømt i hans samtid, […]». Jeg vet ikke hva kommentatoren her legger i et generelt motiv i folklore, men det er ikke vanskelig å finne tekster som spiller på dette i litteraturen: F.eks.: Marryats Peter Simple (1834): «There is something very unpleasant, particularly to sailors, in having a corpse on board» (dette er for øvrig oversatt med lig i lasten i 1899-utgaven, 1865-oversettelsens bind II er dessverre ikke registrert i norske biblioteker). Videre Bernards Travels through North America (1828): «We met a steam-boat, having a corpse on board, and her flag at half-mast; this was a bad omen!», og se Jeans’ Seafaring Lore and Legend 2004 s. 317: «Carrying a corpse onboard ship was considered extremly unlucky».

Uttrykket eksisterte muligvis før Ibsen; det er blant annet oppført i Feilbergs Ordbog over jyske almuesmål III (uttgitt i 1886, etter Ibsens dikt, men med andre henvisninger): «lig i last på skib bringer ulykke (vist. alm.)» Feilberg viser også til Shakespeares Perikles (1608 III,1), og der kan vi lese:  «Sir, your queen must overboard: the sea works high, the wind is loud, and will not lie till the ship be cleared of the dead.» Shakespeare gir, om ikke opphav til noe uttrykk, i hvert fall belegg for forestillingen.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Lik i lasten

Løvebakken

løvebakken

engelsk: the parliament (Lions Hill); tysk: das Parlament (der Löwenhügel)

Stortinget. Egentlig er det veien som ligger som en bakke på Stortingets forside. Denne balustradekledte veirampen opp fra Eidsvolls plass mot hhv. Karl Johans gate og Stortingsgaten er utsmykket med to løveskulpturer i nordmarkitt tegnet av Christopher Borch. Selve stortingsbygningen er tegnet av Emil Victor Langlet og innviet 5. mars 1866.

Hedemarken Amtstidende beskriver ruten for 17. mai-toget i 1886: «… ved Storthinget bøiede Toget af og gik over Løvebakken, ad Storthingsgaden og Drammensveien ind i Slotsparken …», men navnet er aldri blitt offisielt satt på denne veien. Som metafor på Stortinget kan man se spor av det hos Elise Aubert i Fra Hovedstaden i Syttiaarene (1892): «Tror De, jeg lader mig spytte i Øinene af Dem, fordi om De har en Far, som sidder paa Anstalten i Løvebakken?», men det ser ikke ut til å bli brukt tilsvarende i aviser eller bøker fremover før lenge etterpå. Yngvar Hauges Kongen av Norge fra 1960 er neste jeg finner der løvebakken er navn på det norske parlamentet: «Molde var ingen by å reise til midt på vinteren, men Hans Majestets nærvær var nødvendig, og i Løvebakken gikk utviklingen ganske raskt mens han var borte».

Henry Imsland utga i 1963 boken «Slaget på Løvebakken», med politiske karikaturtegninger fra tumultene etter Kings Bay-ulykken, og herfra er det oftest Stortinget, og ikke veien, det vises til når uttrykket brukes. I dag er det så synonymt at man knapt tenker over det. Som Anniken Huitfeldt uttrykte da hun ble statsråd «Jeg har hatt noen fantastisk spennende år i Stortinget, og jeg er glad for den erfaringen jeg tar med meg fra Løvebakken og inn i min nye jobb i regjeringen» (innlegg i Eidsvoll/Ullensaker blad lørdag 8. mars 2008, hentet fra regjeringen.no). Dessverre er selve Løvebakken som vei stort sett stengt for allmenn ferdsel etter 22. juli-terroren, og akkurat det bærer i seg en del åpenbar symbolikk.

Løvene ble bevilget av Stortinget mot Søren Jaabæk, kjent som Søren Nei-bæk, og 20 andre stemmer i 1863 (denne sindige mandalitten stemte nemlig nei til de fleste utgiftsøkninger på statsbudsjettet). Arbeidet ble utført av to straffanger på Akershus festning, beskrevet av Yngvar Ustvedt i Slavene på Akershus (1999). Den ene vet vi kun at het Sivert, den andre var falskmyntneren og drapsmannen Gulbrand Eriksen Mørstad. Opprinnelig var han dømt til døden, men straffen ble omgjort til «slaveri», og i 1873 ble Mørstad benådet. Videreutdannelsen som treskjærer og gravør under oppsyn av Borch er blant argumentene i benådningssøknaden (NRK, Østlandssendingen 2013). Ifølge en artikkel i Dagbladet 2. juni 2006 var falskmyntneriet til Mørstad svært slett utført, så det er hyggelig å vite at han var bedre kvalifisert da han slapp ut. 

Løvene blir noen steder (bl.a. i Østlandssendingen nevnt over) omtalt som landets første offentlige skulpturer, ennskjønt det ligger en løve i bunnen av Krogh-støtten, minnesmonument fra 1833 over juristen og stortingspresidenten Christian Krohg som tok sitt eget liv i 1828.

Det finnes for øvrig en løvebakke i Sverige også, Lejonbacken foran Stockholms slott.

Stortingsbygningen hadde 150-årsjubileum tre dager før denne publisering. Les mer om bygningens historie på stortinget.no.

* Illustrasjon: Borchs arbeidstegning av løvene
Løvebakken