Lykkens pamfilius

THE TRUMPET AND THE BASSOON Rowlandson 1796

engelsk: favourite of fortune, a lucky bird; tysk: Glückskind

En som har hellet med seg, begunstiget av lykken. Pámphilos er et mannsnavn som skal bety den som er elsket av alle, eller kanskje heller alles venn, av gresk pan, alt, alle og philein, venn. Det dukker opp i komedien Andria av Menander (død ca. 290 fvt.), som bare finnes som fragmenter (se T.B.L. Webster An Introduction to Menander s. 116). Vi kjenner bedre Andria av Terents (166 fvt., og oversatt av Mentz Rynning i 1755), en forviklingskomedie der den vakre og elskelige Pamphilus er en av hovedpersonene, som mot farens vilje til slutt får gifte seg med sin Glycerium, og man kan regne med at han følte seg som en heldiggris. Terents sier selv i fortalen at han har basert stykket på Menander (samt på Perinthia, et annet stykke av samme). I tillegg dukker navnet opp i Terents’ Hecyra og i den noe eldre Plautus’ Stichus, der det både er en Pamphilus og en Pamphila.

Pamfilius knyttet til lykkens, finnes i Axel Smiths Trysilds Beskrivelse (3. del i Jacob Rosted (red.), Topographisk Journal for Norge, 23. hefte, 1798, s. 140): «I 10 af disse 20 Aar lade vi nu först vor Bonde blive en Lykkens Pamphilius; thi han gjör i disse Aar den Fremgang med sit Brug og Handtering.» ODS har en henvisning til en enda eldre anvendelse i B.W. Luxdorphs oversettelse av Voltaire, Den ryggesløse eller forlorne Søn fra 1750/1776 (uttrykket står ikke i Voltaires original, L’Enfant prodigue). Mange funn er det dog ikke før rundt midten av 1800-tallet, da typisk som i Rolf Olsens skuespill, Salonen, eller Intrigen i Kræmmerhuset (1848, s. 7): «Villing: O, du Lykkens Pamfilius! / Wassermann: Ung, Smuk og Dannet, min Ven! Men det Sidste er Hovedsagen, thi Ungdom veed du er Tant, og Skjønhed skaffer bare Bryderi». Man kan anta at en dannet trysilbonde må ha hatt alt lagt til rette for et liv i syvende himmel.

Men i Moths ordbok fra ca. 1700 finner man noe helt annet: «Pamfilius eller pampert/en/Er klever knegt i kortspil og iblant alle fire knegte». Kortsammenhengen kan bekreftes på oppslaget Pamphilius i Johann L. Frisch’ Teutsch-Lateinischen Wörterbuch (1741): «in einer Art der Charten-Spiele, der vornehmste Trumph, folium ludi primarium». Også på engelsk knyttes navnet til kortspill. I Shipleys Dictionary of Early English (1955), på oppslaget pam: «French pamphile was the name of the card game, also the knave (Jack) of clubs, the highest card in the game … Thence the abbreviation pamphie, pawnie, pam», og en henvisning til lanterloo, som var det vanlige navnet på dette spillet. OED oppgir «Pam at Lanterloo» som kjent fra 1685. Vi finner spillreferansen videre hos Holberg i Epistler Tomus II, ep. 117 (1748, s. 159): «Pamphilius for Exempel er et Kort af stor Importance udi Lanter». Lanter kunne, som de fleste kortspill, ha pengeinnsats. Det er kanskje ikke så rart om kortet som trumfet alt var elsket av alle, og man følte seg som en lykkens pamfilius hvis man trakk det.

Det er et tredje spor for dette uttrykket, nemlig et latinsk skrift muligvis forfattet i England (eller Frankrike eller Spania, teoriene spriker) på 1100-tallet ved navn Pamphilus de amore, ev. Pamphilus, seu de Amore, en ganske ordinær kjærlighetsfortelling med lykkelig slutt. Den hadde enorm suksess, ble oversatt til de fleste europeiske språk, sågar til gammelnorsk som Pamphilus ok Galathea, antageligvis rundt 1250 i hoffet til Håkon Håkonsson (han som to birkebeinerne skal ha fraktet på ski over fjellet), jf. Ludvig Holm-Olsen 1940, s. 8: «Pamphilus ble i løpet av kort tid et kjent og populært verk. Alt i begynnelsen av 13. hå. var det så berømt at alle som vil gjelde for å være beleste, måtte ha kjennskap til det». Dette lille skriftet om kjærlighetens pamfilius har faktisk gitt opphav til ordet pamflett, først i engelsk fra slutten av 1300-tallet (Etymonline) som navn på alle småskrifter i løse permer, og mer hjemlig, nevnt i 1726 i Nye Tidender om lærde og curieuse Sager (Wielandt (red.), s. 780). Antageligvis var det ikke noe romantisk eller lykkelig innhold, men den ytre likheten, som kort skrift og løsblad, som knytter den politiske, polemiske eller satiriske pamfletten til kjærlighetsfortellingen fra middelalderen. Pamfilius har også gitt navn til en familie spinnveps (pamphiliidae), uten at det er opplagt hva som berettiger en slik lykke hos dem.

Det engelske oversetterforslaget lucky bird er forresten godt innarbeidet i norsk som lykkefugl, eller lukkefugl i Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850), og igjen i Knud Knudsens Unorsk og norsk (1881), der han faktisk syntes vi trengte et avløserord for (Lykkens) Pamfilius. Lykkefugl er å se alt i Knud Leems hovedverk om samene fra 1767 (s. 504). I dag er det vel oftere grisen vi sammenligner den heldige med (heldiggris, griseflaks osv.) – uvisst hvorfor at det å ende som juleribbe skal være noen avløser for kortstokkens vinner, eller den som triumferer i kjærlighet.

lykkens pamfilius Kjempegevinsten fra WD's DD 1934-1999 s. 299.PNG

* Illustrasjoner: Thomas Rowlandson, The Trumpet and the Bassoon, 1796; nederst: uttrykket videreføres til nye brukere i Walt Disney’s Kjempegevinsten, Donald Duck 65 år 1934–1999 s. 299

.

Reklamer
Lykkens pamfilius

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

reading b. Mr. Punch's railway book

engelsk: read between the lines; tysk: zwischen den Zeilen lesen/stehen

Å finne skjult eller underforstått mening som ikke uttrykkelig står i teksten, eller den er uutalt i muntlige tilfeller. At tale skal kunne inneholde noe mellom linjer er i og for seg oppsiktsvekkende. Den stavangerfødte holsteineren Henrich Steffens leste sågar tanker mellom linjene: Hvad jeg oplevede (bind 3, 1841, s. 133): «I det Svar, som jeg erholdt, blev der vel ikke yttret nogen Tvivl om min Beretning, men om mit Skibbrud var Talen dog saa lidt, at jeg med inderlig Ærgrelse læsde deres Tanker mellem Linierne.» Å beherske understatement og antydninger er en nødvendig sosial øvelse, og en dannet person har også en viss forståelse for undertekster og intertekstualitet, og alt dette er en del av hva vi omtaler som mellom linjene. I mange tilfeller er det antonymt til bokstavelig talt.

Det finnes noe bruk av tekst og annet mellom linjene i konkret betydning fra 1700-tallet, hvor det faktisk er skrevet eller plassert noe der, men i den overførte mening finner jeg det skriftelig først i en redaksjonell kommentar i avisen Den Constitutionelle 23. mai 1837: «Lector Motzfeldt har som Redacteur af den Constitutionelle leveret Texten, der er skrevet med tydelige Bogstaver; baade hvad der staaer i og mellem Linierne kan Enhver læse og tyde.»

Phrases.org.uk gir som eldste eksempel på engelsk fra The New York Times august 1862. Både der og hos Ammer (2013) hevdes uttrykket å stamme fra kryptografien, der kodede meldinger lå gjemt i annen hver linje eller «was conveyed by secreting it between lines of text».

Det er noe eldre på tysk, som i Matthias Cramer Dictionnaire Roial, Francois-Allemand fra 1712 på oppslaget Interlineaire: «wo die Dolmetschung / Auslegung eines Textes zwischen den Zeilen steht». Altså at tolkning eller utledning står (skrevet) mellom brødtekstradene i en bok, noe som kunne være tilfellet i latinske håndskrifter. Billedlig oppgis det til å være fra det 19. århundre, lik på norsk. Men i vår betydning er det for tysk en annen forklaring som gjerne blir fremlagt, som på Redensarten-index: «Da ein Brief auch in die falschen Hände geraten kann, werden häufig Andeutungen gemacht, die nicht jeder versteht», med andre ord ut fra et behov for å verne om privatlivet i brevvekslingen med antydninger og interne beskrivelser. Det er jo vagt beslektet med den engelske teorien, bare ikke fullt så spennende som 1800-tallets spioner med koder og skjulte budskaper, og dessverre langt mer sannsynlig etter min mening.

Illustrasjon: Phil May (før 1903), fra Mr. Punch’s Railway Book, u.å. (1910?)

.

 

 

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

Løs kanon

makabert-kanon-ape-c-a-hood-1839

engelsk: loose cannon; tysk: unberechenbares Element

En løs kanon er en uberegnelig person, en som man ikke har styring på hva kommer til å gjøre. Konkret viser det til kanoner ombord på seilskuter som, hvis de slet seg fra sitt feste, kunne gjøre stor skade rullende over dekket.

«En af Batteriets 24 Pundere havde slidt sig løs, hvilket er noget af det farligste, der kan indtræffe paa et Krigsskib i rum Sø; thi en Kanon, som ikke er fatsurret, er ligesom et overmenneskeligt Væsen eller ligesom en Maskine, der forvandler sig til et Uhyre. En saadan Kolos løber paa Hjulene saa ledt som en Billiardkugle; den følger med Skibets Slingringer og Duvninger frem og tilbage; da standser den lidt, men kun [et] Øieblik og begynder strax igjen at løbe. […] thi den støder fra sig, ødelægger Alt, dræber Alle og feier Allting afveien. […] men Intet hjælper mod en løssluppen Kanon. Man kan ikke dræbe den; thi den er død, og dog lever den, ja lever et ildevarslende Liv». Slik lyder Victor Hugos beskrivelse i Aaret 1793 (s. 38–39), utgitt i Bergen samme år som den ble publisert på fransk i 1874 (Quatrevingt-treize): «un canon lâché». Over fire sider beskrives kanonens herjinger på dekk, og det må ha gjort inntrykk, særlig i engelskspråklige land. Allerede året etter omtales det som «Mr. Victor Hugo’s celebrated loose cannon» i Henry Kingsleys roman Number Seventeenog billedlig anvendelse dukker opp i den amerikanske avisen The Galveston Daily News i 1889: «The negro vote in the south is a unit now mainly because it is opposed by the combined white vote. It would in no event become, as Mr. Grady once said, ‘a loose cannon in a storm-tossed ship,’ for the very reason that it has not intelligence enough to voluntarily stand alone as a class and vote as a political unit» (via flere kilder; wordhistories, phrases.org.uk og wordorigins.org mv.). Theodore Roosevelt skal i lignende prosa, men uten rasismen, ha uttalt om seg selv i 1901 at «I don’t want to be the old cannon loose on the deck in the storm», men dette er først sitert i vennen William Whites selvbiografi publisert i 1946. Å dømme etter søk i engelskspråklige bøker, var det først på 30-/40-tallet uttrykket fikk allmenn utbredelse. I Hugos hjemland, Frankrike, er det derimot så vidt jeg kan se ikke noen fast frase.

I Norge kom ikke denne klisjeen i bruk før ganske lenge etterpå. Aksel Sandemose beskriver for så vidt en løs livbåt med lignende virkning i novellen «Storm over Atlanteren» (Sandemose forteller 1937, s. 58), og så: «Victor Hugo skildrer et sted en løpsk kanon på et krigsskib. Han har utvilsomt sett noe sånt. […] Siden har jeg fått en overordentlig respekt for løse kanoner». Først i Bergens Tidende 7.7.1984 (s. 42) finner jeg det brukt billedlig på norsk: «at han nå blir omtalt som en ‘løs kanon på det gode skip’», og så i oversettelsen av Collier Peter, Kennedy-klanen (1985, s. 72): «[Franklin] Roosevelt ble mer og mer klar over at [Joseph] Kennedy ville være en løs kanon på dekket til New Deal».

Et annet tidlig eksempel er der Herman Willis forteller at han traff på politikeren Michael Tetzschner i Kvalmende og hjerterått (1987, s. 184): «Tetzschner ser dyster ut under et par søkende, sympatiske og jeg vet ikke riktig … kanskje det blir ‘såre’ øyne. Det er noe sånn Bambi over ham, samtidig som han snakker rett frem. Jeg er en løs kanon på dekk, en desperat gentlemann hvis motto er ‘Lawyers, guns and money’». Her er det ikke helt opplagt om Willis snakker om seg selv eller Tetzschner i siste del av sitatet. Stilen hans ruller, vingler og krasjer, som en full sjømann på land eller en landkrabbe i sjøgang.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

Løs kanon

Et lønnlig håp

Thoralf Klouman Dybwad den skjønne helene 1925

engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung

Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4.12.1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.»

Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten egentlig hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948, s. 153): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha fått betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998, s. 119) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).

Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890, s. 80): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Eksempelvis brukt uten motivasjon hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988, s. 29): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.

Når ordets mening ikke er kjent eller bevisst for språkanvenderen, men likevel brukes uten innhold, kun som en hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.

* Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925

.

Et lønnlig håp

Legge inn årene

com an 1830 arma virumque canoe

engelsk: cave in, kick the bucket; tysk: klein beigeben, den Löffel abgeben

Å legge inn årene, altså slutte å ro og ta årene inn i båten, er en vanlig eufemisme for å gi opp, avslutte, dø, eller bare å legge seg for natten.

Så vidt jeg kan se, er uttrykket særnorsk, uten lignende billedbruk i dansk eller svensk. Det er opplagt et maritimt uttrykk, men dukker skriftlig først opp i en stortingsdebatt i søk i Nasjonalbiblioteket, Storthingstidende, Forhandlinger for det 21. Storthing, 3.5.1872, om bevilgninger til jernbaneanlegg (Sivert Christensen Strøm): «Det var Talerens Overbevisning, at hvis Fordringerne til Trondhjem endda forøgedes ved et Laan paa den norske Del af Banen, da maatte man lægge Aarerne ind.» Å legge inn årene betyr at man stopper fremdriften, men hvis det er for å sette seil i stedet, er det jo for å få farten opp. Begge kan vi lese hos representant Torkel H. Aschehoug gjengitt i Storthingstidende, Forhandlinger for 29. Storthing, 16.3.1880, i et innlegg mot parlamentarismen: «Den ene Del af vore Modstandere siger: Tag Aarene ind og heis op Seilene, saa gjør man paa alle andre Fartøier, som skal skyde Fart. En anden Fraktion af vore Modstandere siger: Der gaar for høi Sø; Radikalismen gaar for høit, tag ind Aarene; vi faar feile. Og vi svarer: Ja, men skaf os blot Ballast.» Den kreative bruken av metaforer til tross: parlamentarismen ble innført i Norge gradvis fra 1884.

Et par andre gode eksempler: Hans E. Kinck i novellen Miles Gloriosa eller Blodets røst (1903, s. 10): «Dette var hende et tegn paa, at nu hadde han lagt aarerne ind for godt ogsaa i kærligheds-veien, og hun pusted for første gang rolig ud.» I Nordre Bergen Amtstidende kunne man 2.3.1904 lese om gamle Høvig, som fratrådde sin stilling som poståpner i Askvoll etter 42 år: «Naar nu den gamle hædersmand lægger ind aarene og overgir i yngre hænder det sidste af de hverv, som han har ofret sin evne, kraft og kjærlighed».

Som eksempel på opphør, fra Altaposten 13. juni 2013: «Legger inn årene. Privatmegleren i Alta melder oppbud etter syv års drift.» I Halden Arbeiderblad 12. august 2014 dreier det seg om konkurs: «ByggIT må legge inn årene etter 13 år». Variant der det betyr å sove, kan vi se hos Emil Herje, Bygutt og sjøtroll (1956, s. 37): «Eg hadde lagt inn årene og sov. De prøvde å vekke meg, men de fikk ikke liv i meg før langt utpå dagen.» Som eufemisme for død, kan vi lese Louis Masterson (Kjell Hallbing), Møte i Tascosa (1975, s. 97): «Han fikk også vite at Panhandle Nan hadde lagt inn årene i Dodge, hun døde av tæring».

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Legge inn årene

Litt av hvert

jacob cats trou-ringh Adam og Eva 1932 fra 17-hundretallsutg

engelsk: bit of everything, this and that; tysk: ein wenig von jedem, dieses und jenes

Fast ordpar som kan bety litt av alt, noe av hvert slag, eller mer uspesifisert som mye forskjellig, ditt og datt og kreti og pleti, etc. Eldste treff i NB er i betydningen lite av alt i J.N. Wilses Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg (1779, s. 322): «Af alt dette er her lidet af hvert, men af det første næsten intet». Som litt av alt i Jens Krafts beskrivelser av Valdres (1822, s. 205): «Kunstfliden er ubetydelig; de fleste Forstaae lidt af hvert Haandverk, en Følge af Gaardenes adspredte Beliggenheed, og derfor sjelden noget til Fuldkommenhed», så, noe mer ukonkret i Morgenbladet i 14.9.1838: «Den vi kunne være tjent med, maa være en Mand, der kan taale lidt af hvert.» Som uspesifisert mye forskjellig i Sang Nr. 6 av Erik Bøgh (1850):

Lidt af hvert jeg har studeret,
Græsk, Hebraisk og Latin;
Har i Jura prakticeret,
Ligesaa i Medicin.

*  Illustrasjon: Adam og Eva i Paradis, fra en 1700-tallsutgave av J. Cats Throu-Ring, etter originalen fra 1637. Ukjent kunstner
Litt av hvert

Lakmustest / syreprøve

com an 1832 a receipt in full

engelsk: litmus test / acid test; tysk: Lackmustest / Zerreißprobe

Noe som skiller ekte fra uekte, en avgjørende test. Test og prøve går litt om hverandre i disse uttrykkene. Egentlig er syreprøve en kjemisk undersøkelse der man kan skille gull fra uedelt metall. På engelsk er acid test ifølge phrases.org brukt billedlig siden 1845. Det er mye benyttet i forbindelse med en økonomisk måling av en bedrifts likviditet, og slik først på norsk i Odd Johnsens lærebok Bedriftsøkonomi I (1965, s. 150).  Syreprøven fikk en litt annen betydning av Ken Keseys eksperimenter med LSD på 60-tallet, dokumentert av Tom Wolfe i boken The Electric Kool-Aid Acid Test (1968, på norsk i 1995). Det er oppført som figurativt i Cappelens store engelsk-norsk ordbok også fra 1968.

Lakmustesten gir en indikator på ph-verdi og er et fargestoff basert på lav. Figurativt brukt i en oversettelse av L. Bennets Martin Luther King jr. (1968, s. 200): «Etter Kings syn skulle fattigfolkskampanjen tjene som en lakmusprøve for ikke-voldsmetoden.» Metaforisk brukes syreprøve og lakmustes likt og om hverande, men der syreprøven heller mot å være et økonomisk begrep, er nok lakmustesten mer politisk og generelt, om man skal dømme ut fra søketreffene i Nasjonalbiblioteket.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

 

Lakmustest / syreprøve