Gå for lut og kaldt vann

hood misc c a 1839

engelsk: neglected, left out in the cold; tysk: vernachlässigt werden

Bli utsatt for omsorgssvikt eller følelseskulde; være ignorert; dårlig eller mangelfull behandling.

Moth (ca. 1700) har to eksempler på at uttrykket var innarbeidet på hans tid: «lade ên gâe for lûd og kolt vand» og «jeg skal tôe dig uden lûd og kolt vand». Ut fra det latinske følgesitat (depexum te dabo) skal det siste utvilsomt bety at jeg skal gi deg juling. Men parallelt var bruken altså som den er i dag, se f.eks. oversettelsen av J.F. Regnards Le Joueur (Dobleren fra 1725, trykket i Skuespil til Brug for den danske Skueplads 1775): «Men Meningen paa det er, at Nerine var her nu nyssens, og hun sagde mig reent ud uden Falbala, at Jomfrue Angelique vil i denne Dag holde Jaord med Deres Farbroder, Msr. Dorantes, og at hun vil lade Dem gaae for Luud og koldt Vand».

Det er et mye brukt uttrykk på 1700-tallet, og jeg tar med et eksempel fra Christiansandske Uge-Blade 31.7.1783, en ganske morsomt skrevet føljetong uten forfatter, Pulter-Kammeret: «Men Kone! er det fornuftig, at sætte dig her op, lade Døren[e] staae paa vid Væg der nede? Nøglene lader du sidde i Sølvskabet. Dine Dragkiste-Skuffer staae alle aabne, og Pigen gaaer og støver og feyer i Sahlen, saa det ryger om Ørene paa en, Kiøkkenet seer ud, saa man maae græde over det, hunden staaer og æder af kiødet, som er lagt i blød, Rulle-Pølsen har han til Livs, og Lammelaaret sidder han og gnaver paa inde i Garderupen paa din henkastede Sukkerdunskiole. Børnene gaaer for Lud og koldt Vand, og seer ud, som Rakker-Unger! Er det en Levemaade?» Dette var for øvrig Kristiansands første avis, utgitt av Andreas Swane, som også hadde byens første trykkeri fra 1780.

Johan Falkberget gir frasen sosialt stigma i romanen Fimbulvinter (1911, s. 71): «Margrete gik i byen for lut og kaldt vand som en skam for familien. Og Randi skrantet og var klein dagstøtt.» Noe mindre alvorlig er det i Cora Sandels novelle «Et døgn» (1932, Carmen og Maja, s. 130): «– Nei herregud – jeg merket jo det sto til liv. Barna har gått for lut og kaldt vann i hele dag. De har tatt seg mat selv i spiskammeret stakkar –––».

Lut er et uvitenskapelig navn på flere alkaliske (basiske) stoffer, som natriumhydroksid (kaustisk soda) og kaliumhydroksid (alkaliske batterier). Ordet lut skal ha samme latinske rot, lavare, som det norrøne laugr, vask, og som gjenfinnes i lørdag (løverdagen, vaskedagen). Antageligvis henviser navnet til lutens vanlige anvendelsesområde, nemlig vask og rens, og det gjøres vel bedre med såpe og varmtvann, samt at lut jo er et konserveringsmiddel som uten fisken utgjør et sørgelig måltid. I mangel av bedre holdepunkter gir vel dette en slags teori om uttrykkets opprinnelse.

* Illustrasjon: Spirit and Water fra Thomas Hood’s Comic Annual 1839
Gå for lut og kaldt vann

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet. Les videre “Lik i lasten”

Lik i lasten

Løvebakken

løvebakken

engelsk: the parliament (Lions Hill); tysk: das Parlament (der Löwenhügel)

Stortinget. Egentlig er det veien som ligger som en bakke på Stortingets forside. Denne balustradekledte veirampen opp fra Eidsvolls plass mot hhv. Karl Johans gate og Stortingsgaten er utsmykket med to løveskulpturer i nordmarkitt tegnet av Christopher Borch. Selve stortingsbygningen er tegnet av Emil Victor Langlet og innviet 5. mars 1866.

Hedemarken Amtstidende beskriver ruten for 17. mai-toget i 1886: «… ved Storthinget bøiede Toget af og gik over Løvebakken, ad Storthingsgaden og Drammensveien ind i Slotsparken …», men navnet er aldri blitt offisielt satt på denne veien. Som metafor på Stortinget kan man se spor av det hos Elise Aubert i Fra Hovedstaden i Syttiaarene (1892, s. 64): «Tror De, jeg lader mig spytte i Øinene af Dem, fordi om De har en Far, som sidder paa Anstalten i Løvebakken?», men det ser ikke ut til å bli brukt tilsvarende i aviser eller bøker fremover før lenge etterpå. Yngvar Hauges Kongen av Norge fra 1960 (s. 77) er neste jeg finner der løvebakken er navn på det norske parlamentet: «Molde var ingen by å reise til midt på vinteren, men Hans Majestets nærvær var nødvendig, og i Løvebakken gikk utviklingen ganske raskt mens han var borte».

Henry Imsland utga i 1963 boken «Slaget på Løvebakken», med politiske karikaturtegninger fra tumultene etter Kings Bay-ulykken, og herfra er det oftest Stortinget, og ikke veien, det vises til når uttrykket brukes. I dag er det så synonymt at man knapt tenker over det. Som Anniken Huitfeldt uttrykte da hun ble statsråd «Jeg har hatt noen fantastisk spennende år i Stortinget, og jeg er glad for den erfaringen jeg tar med meg fra Løvebakken og inn i min nye jobb i regjeringen» (innlegg i Eidsvoll/Ullensaker blad lørdag 8.3.2008, hentet fra regjeringen.no). Dessverre er selve Løvebakken som vei stort sett stengt for allmenn ferdsel etter 22. juli-terroren, og akkurat det bærer i seg en del åpenbar symbolikk.

Løvene ble bevilget av Stortinget mot Søren Jaabæk, kjent som Søren Nei-bæk, og 20 andre stemmer i 1863 (denne sindige mandalitten stemte nemlig nei til de fleste utgiftsøkninger på statsbudsjettet). Arbeidet ble utført av to straffanger på Akershus festning, beskrevet av Yngvar Ustvedt i Slavene på Akershus (1999, s. 153). Den ene vet vi kun at het Sivert, den andre var falskmyntneren og drapsmannen Gulbrand Eriksen Mørstad. Opprinnelig var han dømt til døden, men straffen ble omgjort til «slaveri», og i 1873 ble Mørstad benådet. Videreutdannelsen som treskjærer og gravør under oppsyn av Borch er blant argumentene i benådningssøknaden (NRK, Østlandssendingen 2013). Ifølge en artikkel av Beate Muri i Dagsavisen 30.5.2016 var falskmyntneriet til Mørstad svært slett utført, så det er hyggelig å vite at han var bedre kvalifisert da han slapp ut. 

Løvene blir noen steder (bl.a. i Østlandssendingen nevnt over) omtalt som landets første offentlige skulpturer, ennskjønt det ligger en løve i bunnen av Krogh-støtten, minnesmonument fra 1833 over juristen og stortingspresidenten Christian Krohg som tok sitt eget liv i 1828.

Det finnes for øvrig en løvebakke i Sverige også, Lejonbacken foran Stockholms slott.

Stortingsbygningen hadde 150-årsjubileum tre dager før denne publisering. Les mer om bygningens historie på stortinget.no.

* Illustrasjon: Borchs arbeidstegning av løvene
Løvebakken

Gå på limpinnen

limpinne

engelsk: to be duped; tysk: auf den Leim gehen

La seg lure; tilsvarende å bli tatt ved nesen, gå fem på.

Moth har oppført i ordboken sin (ca. 1700): «Lîm-pinde/de/kaldes pinde, som er besmûrt med fûglelîm, at fange fûgl med». Han har også Lîm-stang: «kaldes en hoi stang, besmûrt med fûgle lîm, hvormed fugl fanges.». Det kommer altså fra en jaktmetode på småfugl. I Hammers Norsk Huusholdnings-Kalender fra 1772 (s. 86) har et oppslag under Aprilis: «Nu og i Maji kan man tiilig om Morgenen og Aftenen ved Lokkefugle og Liimstang bestrøget med Fugleliim udi Marken fange sig adskillige Slags Sang-Fugle, som ere fornøjelige baade Sommer og Vinter.»

På tysk finnes en snodig bok uten forfatter fra 1594 med tittelen Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen (Harenes løpebane med limstang) der flere av illustrasjonene viser et antennelignende fuglefangerutstyr: en høy stang med pinner stikkende ut. I Grimmelhausens Der Abentheuerliche Simplicissimus (1668, kap. 18) er mit der Leimstang laufen brukt overført for å jakte etter piker som en fuglefanger etter fugler; oppføre seg som en forelsket narr. I dag går man på limet i samme betydning som på norsk: auf den Leim gehen.

I svensk er limstång dokumentert i SAOB på 1500-tallet, og i overført betydning skrev Axel Oxenstierna 1635: «Jagh bekenner gerna, att nhär de gråhårige löpa medh limstången, ähr inthe på de unga att förundra». Også her er det tale om å oppføre seg som et fjols og fly etter jentene.

Holberg bruker løpe/gå med limstang i en rekke skrifter med dagens betydning, som i Huus-Spøgelse (1753, akt 2, scene 4): «Ha ha ha! nu fik jeg ham at løbe med Limstangen; thi Manden er alt Fanden i Vold hen i Jylland», eller som i Critiqve over Peder Paars i 4re Skiemte-Digte (1722):

Siig andre, som i Paars Chronologien leeder,
Siig kun paa mine Ord, at det ey andet heeder,
End med en Liimstang gaae, og giøre sig til nar;
Giv ickun kortelig hver Censor saadan Svar.

Det er ellers typisk Holberg å skrive et satirisk dikt som latterliggjør hans eget verk Peder Paars, utgitt et par år tidligere. Begge deler under pseudonymet Hans Michelsen. Det begynner med: «Holdt op Hans Michelsen at skrive saadant meere!»

Historisk har det vært flere billedlige betydninger dannet av å løpe, gå og hoppe med limstang og -pinne i norsk og dansk (se ODS for eksempler). Eldst i nb.no finner jeg limstang brukt i en oversettelse av P. Kegel fra 1661, (Tolff Aandelige Betænckninger, s. 191): «Hand legger icke allene sine Stricker oc Garn for mig, men hand havfer sin limstang, nemlig Lyst til stort Gods, Kierlighed til stort Venskab, Længsel effter stor Ære, oc i Begierlighed til kiødlig Vellyst.» Jeg er ikke helt sikker på hva som menes. Avisen Den Constitutionelle håner 8.9.1836 en utredning om hvorvidt kongen skal benevnes Carl III Johan i Norge eller Carl XIV Johan (som han var i Sverige, og som Den Constitutionelle var tilhenger av): «Det er et ret snurrigt Syn at see Actor og Statsborgeren [en annen avis] løbe i Kap med denne Liimstang, og, dersom Paastanden ikke var altfor ‘fortvivlet’, skulde man fristes til at troe, at Statsborgeren i dette Tilfælde selv havde ‘kjøbt Katten i Sækken’, og ikke gjennemseet Bogen, førend den stødte i Basunen.» Her er det gjøre seg til narr som er budskapet. I Danmark heter det nå oftest å hoppe på limpinden, og selv håper jeg sangfuglene nå får være i fred på marken uten å bli utsatt for stygge pek med lim.

* Illustrasjon fra Rennplatz der Haasen mit der Leimstangen 1594, Bayerische Staatsbibliothek
Gå på limpinnen

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag