Misforstå meg rett

fin på håret

engelsk: don’t get me wrong [misunderstand me right];
tysk: versteh mich nicht falsch [missversteh mich nicht falsch]

Talemåten er et forsøk på å si ikke misforstå meg på en humoristisk måte, en vri på forstå meg rett. Egentlig er det nonsens. Ofte etterfølges det av noe ugreit, og det er et forsøk på å avvæpne hva som kommer. En petit i avisen Valdres 14. juli 1906 fremstår som et sitat fra noe Jacob Worm-Müller har skrevet: «Misforstaa mig ret. Jeg er ingen kvindehader; jeg elsker det hulde kjøn. Det er storartet til sit brug. Derfor behøver man imidlertid ikke at give kvinderne stemmeret —- Kvinderne maa holdes itømme. Det er til hendes egen Lykke.» Javisst, storartet til sitt bruk. Worm-Müller ble kjent som aktiv venstremann, et parti som arbeidet for kvinners stemmerett, så det kan være tatt ut av sin sammenheng, eller det kan tyde på at han som 21-åring ennå ikke faktisk hadde hatt så mye bruk for kvinner. Kanskje jeg rett og slett misforstår det feil.

Trondhjems Adresseavis spiser frokost med «skuepilleren, operasangeren, operetteelskeren, bilisten» Erling Drangsholt på Britannia 27. juni 1916 «[…] det var Thrane Nielsen i Kristiania som fortalte mig at aktierne mine stiger. – Jobber de? – Nei, selvfølgelig nei, men ved siden av ‘dramaet’ interesserer aktier p. t. mig mest. Ja, næst efter Lille bil da. Ja, misforstaa mig ret. Lille bil II, min Lillebil, mener jeg.» Spørsmålet om han jobber, viser interessant nok at å jobbe ble brukt om å handle med aksjer fortsatt i 1916, se jobbetid. Lillebil viser seg å være navnet på Drangsholts bil, som han var svært opptatt av. Avisen Nord-Trøndelag 5. juni 1920 gir et eksempel egnet som stereotypi for landsdelen: «Bl. a. har vi gaatt igang med heimebrenning igjen! – Ja misforstaa mig rett, vi hadde en halv hektoliter kul igjen fra ivinter, og den har vi brent op».

I den nyttige boken Naturlig ansiktsløftning ved hjelp av akupressur (1991) advarer Lindsay Wagner mot parfymerte såper og kremer: «Misforstå meg rett. Jeg lider ikke av noen dødelig angst for allergiske reaksjoner eller kjemiske forgiftninger. Det er såpass enkelt at jeg ikke ønsker å bli utsatt for slike påkjenninger i det hele tatt.» Akupressur kan beskrives som en form for akupunktur uten nåler (nifab.no), og vi får misforstå Wagner så rett vi klarer. På engelsk lød det her «don’t get me wrong».

Det er flere eksempler på at det engelske don’t get me wrong blir oversatt med misforstå meg rett, f.eks. tittelen på en av Peter Cheyneys kriminalromaner om Lemmy Caution fra 1939 (oversatt 1958). Flere av Caution-romanene ble filmatisert i Frankrike, men den mest kjente, Alphaville, regissert av Jean-Luc Godard i 1965, er ikke direkte basert på noen av Cheyneys bøker. Til gjengjeld hentet det tyske popbandet, kjent for landeplagene Forever Young og Big in Japan, navnet sitt fra denne filmen (Wikipedia). Misforstå meg rett, med landeplage mener jeg også en evergreen: Forever Young er opplagt lyden av 80-tallets ungdomsskolefest, og det er merkelig hvordan sangen blir noen anelser mindre irriterende desto eldre man blir.

Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Becket, The Comic History of Rome, 1852

Misforstå meg rett

Trekke i trådene

marionette-john-tenniel-1884

engelsk: pull the strings; tysk: die Fäden ziehen

Ha kontroll over hendelsene; om den som egentlig har makten, gjerne i det skjulte. Trekke i trådene henspiller på marionettedukker som har bevegelige ledd styrt av tråder ovenfra. Den som trekker i trådene, styrer dukken, og klisjeen beskriver hvem som styrer handlingen og hvem som blir styrt, i stort og smått. Marionette er en dobbel diminutiv, lille Marion, som igjen er en diminutiv av Maria. Det kommer fra dukketeatre om den unge jomfru Maria. Vibeke Helgesen i Den magiske hånd (2000) skriver at: «[o]rdet marionette kan skrive seg fra denne perioden [slutten av 900-tallet], enten direkte fra kirkespillene, i betydningen ‘små Maria’er’, eller fra Adam de la Halles ‘Robin et Marion’ som ble oppført i Napoli i 1268».

Jeg er ikke fullstendig sikker, men tror det er denne klisjeen Magnus Jacob Crusenstolpe tar i bruk i et brev fra Waxholmen, der han satt fengslet for majestetsfornermelser mot Karl Johan, gjengitt i avisen Den Constitutionelle 6. oktober 1838: «Deres Mangel paa Indsigter og Grundsætninger i Statsanliggender gjorde Dem nødvendigvis til et Verktøi i deres Hænder, som greb fat i Traadene. Blev dette ikke mig, saa blev det en Anden». SAOB kan for øvrig gjengi eksempel på svensk fra 1814. Ellers finner vi i Karl Friedrich Becker’s Verdenshistorie (ved Woltmann og Wenzel 1844): «Da disse imidlertid, i det mindste med Hensyn til viktige Sager, ikke gave deres Gesandter nogen uindskrænket Fuldmagt, men pleide at lade Alt skee ved Budskaber og Beretninger, saa blev Rigsdagen til en Dukkekomedie, i hvilken Figurene stode ubevægelige, naar Dirigenterne bag ved Scenen ikke talede eller trak i Traadene.» Otto Sinding benytter det ganske usubtilt i sitt skuespill Bedstemor Jahr og hendes Sønner (1898): «jeg har begge næverne fulde af traade, og jeg behøver bare at trække i traadene, saa maa alle dukkerne danse … danse, som Joel Jahr vil».

I engelske oppslagsverker som etymonline.com, og tilsvarende Ammer (2013) og Rogers (1985) har det vært i bruk fra 1860, men det er eldre, og i hvert fall anvendt i Reflections on the state of the late Spanish Americas fra 1823, og samme år av pseudonymet Oliver Oldschool i The Port Folio: «while the reins of power are held by those who pull the strings which put the puppet in motion». Også i Tyskland ser die Fäden ziehen ut til å ha oppstått metaforisk på begynnelsen av 1800-tallet (basert google books-søk), og det tilsvarende franske uttrykket, Tirer les ficelles, hevdes på Expressions françaises å være fra da. Det virker spesielt at frasen skal spontanoppstå i så mange språk omtrent samtidig uten at det er et innflytelsesrikt opphav. Det har jeg ikke klart å oppdrive.

En modifisering av frasen er å trekke i noen tråder og lignende, som er mer å utøve sin innflytelse for å oppnå noe konkret, men som ikke nødvendigvis innebærer at man er en grå eminense som manipulerer alle fra skyggene (the puppet master, der Drahtzieher). Christianna Brand, Døden på høye hæler (1949): «Jeg fikk tak i mor og fikk henne til å trekke i noen tråder til. Hun ringte til venninnen sin, Lady Ditt eller Datt». Videre kan man si om den som oppnår makt, at vedkommende samler alle trådene i sin hånd (og dermed kan trekke i trådene). Slik hos Fredrik Nielsen Den kristne kirkes historie (1891): «Jon Wesley selv holdt alle trådene i sin hånd. Til ham måtte klasseledere og præster gøre indberetning om alt menighederne vedkommende, og ideligt var han på rejser, prædikede og havde overtilsyn.»

Å være en marionette, altså styrt av andre, er i seg selv en klisjé. Holberg bruker det i Epistler III (1750): «thi ingen er mindre competent Dommere end Personer, som føre Pølse-Snak udi ziirlig Stiil, som tale uden at tænke, og hvilke man kand ansee som et slags Machiner og Marionetter». Vi merker oss også pølsesnakk. En metaforisk slektning er en nikkedukke, selv om denne dukken ikke har tråder, er det også en viljeløs tjener.

Illustrasjon: John Tenniel, Punch 1884

Trekke i trådene

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

the comic offering seymour 1832 sheridan orkester

engelsk: muzak, elevator music, piped music, weather music;
tysk: Muzak, Fahrstuhlmusik, Kaufhausmusik, Musikberieselung

Motstandsløs musikk. Egentlig instrumentell musikk komponert som bakgrunnslyd for å oppnå særlige virkninger, også kalt funksjonell musikk. Brukes nedsettende om enkel og lite utfordrende musikk generelt.

Muzaken var i henhold til artikkelen «Muzak History: The Background Story on Background Music» av Ethan Trex i Mental Floss 19. juli 2011 en idé påbegynt på 1920-tallet av en tidligere generalmajor i den amerikanske hæren, George O. Squier, som hadde vært USAs øverstkommanderende signaloffiser under første verdenskrig. Før radiokringkastingen hadde funnet sin form, eksperimenterte han med å sende musikksignaler gjennom elektriske kabler. Markedet ble et annet straks radio fikk gjennomslag, og selskapet la om på planen og utviklet et lydbilde tenkt som bakgrunnsmusikk i forretninger, restauranter og på arbeidsplasser. Selskapet endret offisielt navn til Muzak i 1934, rett før Squier døde. Navnet skal være et ordspill på Kodak, og ble varemerkeregistrert i 1954.

På 40-tallet dreide selskapet satsningen sin mot et mer forskningsbasert, adferdsmanipulerende konsept, en strategi de kalte Stimulus Progression, som skulle øke produktiviteten, stimulere til økt konsum, og f.eks. høyne folks moral med knapt hørbare antinaskingsbudskaper i varehusene.  En kort redegjørelse for prinsippene og videre henvisninger finner man i artikkelen Are you being brainwashed by Muzak? av Debbie Yi 2008: «Muzak’s patented ‘Stimulus Progression’ which consists of quarter-hour groupings of songs is the foundation of its success. Stimulus Progression incorporates the idea that intensity affects productivity. Each song receives a stimulus value between 1 and 6 – 1 is slower and 6 is upbeat and invigorating.» Det har i sin tid vært en del kritikk av Muzaks metodikk, også i Norge som artikkelen Musikk-kultur av Nina Badendyck viser (1976), men ganske fånyttes da president Dwight D. Eisenhower ifølge wikipedia innførte Muzak i Det hvite hus, og Lyndon B. Johnsen eide selskapets Austin-franchise.

Oversettelsen av Carlton Browns Hotell Skjærsilden fra 1949 ser ut til å være eldste spor i Norge: «Om en tok toget fra Pennsylvania Station, ble en på ti minutter ført fra verden som den er, inn i reklamemannens strømlinjede luktfrie, støvfrie, bakterieløse, fortinnede, neonlysende drøm om framtiden med musikk av Muzak.» Utover 70-tallet er det blitt et offentlig tema, diskutert bl.a. i NOU 1975: 7 Kringkastingslov (om hvorvidt abonnementstjenesten til Muzak brøt med kringkastingsmonopolet) og i Forbrukerrapporten nr. 6/1976, der selskapets norske representant Ragnar Heidel er intevjuet: «Når en forretning abonnerer på Muzak, er det fordi man ønsker å skape et vennlig og avslappende miljø. I et supermarked kan det være mange irriterende og ubehagelige støykilder. Ved å kjøre musikk som så vidt ligger over lydnivået, kan ulempene reduseres betraktelig. […] Den musikken vi sender ut, kommer fra Muzaks egne innspillingsstudioer og er programmert og tilpasset arbeidsdagens normale rytme. […] Muzak baserer seg på forskning og arbeidspsykologiske studier for å finne fram til den form og det innhold som bakgrunnsmusikk bør ha. Resultatet blir tre åttetimers bånd pr. døgn som gir variasjon og fornyelse uten å være påtrengende eller gjør krav på aktiv lytting.»

Muzak Holdings ble i 2011 kjøpt opp av Mood Media for 345 millioner dollar, og forsvant dermed som selskap, men Mood viderefører driften selv om de ikke er så eksplisitte på historien på sine hjemmesider. Mood selger for øvrig også duftløsninger basert på noe av den samme forskningen om underbevissthetens mottagelighet, og med påstander av typen: Build value: «subjects willing to pay 10-20% more in scented environments», Increase shopper dwell time: «shoppers underestimated actual shopping time by 26% and visited three times more product categories when exposed to scent marketing. An additional casino study showed a 45% revenue increase for slot machines in scented areas» og Improve employee productivity & satisfaction «A Japanese company found that lavender and jasmine soothed data entry operator stress, while a lemon scent increased productivity by up to 54%» (moodmedia.com, juni 2016). Et tips til arbeidsgivere er dermed opplagt å kombinere sitronduftlys med janitsjarmusikk på lavt volum.

Muzak er blitt en generisk term, men andre varianter finnes: Begrepet heismusikk skyldes  at det i skyskrapernes heiser var vanlig med denne type musikk for å dempe nervøsitet. Ordet er ifølge etymonline.com registrert først i 1964, men det er så vidt jeg kan se omtalt i et tidsskrift kalt Buildings i 1953, som omtaler den uventede følgen av heismusikk: nemlig mindre utmattelse blant heisførere. (Det er grunn til å tro det finnes brukt allerede i The Elevator Constructor, Volum 36 i 1939). Heismusikk er benyttet i Haugesunds Avis i 1974flyplassmusikk fra Fædrelandsvennen 1979, kjøpesentermusikk i Romerikets Blad 1991. Dette er førstetreffene i Nasjonalbiblioteket.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridan’s The Comic Offering 1832

Redigert: avsnittet om heismusikk er noe utfylt 21. juni 2016  etter første publisering.

 

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons

If it fits, I sits
If it’s feeds, we eats. (Wilhelm Busch)

Mat for mons

engelsk: good fodder; tysk: gefundenes fressen

Mons

engelsk: Tom(cat); tysk: Kater

Mat for mons er noe man setter stor pris på, gjerne mat, gjerne noe man blir glad for å få del eller tak i. Moth har i sin ordbok (1689–1719) oppslaget «Mogens eller Mòns / Et mande nafn. Magnus. / Et katte nàun». Mons som mannsnavn er ifølge alle kilder (f.eks. Vågslid) avledet av Magnus (latin for stor); på dansk ofte skrevet Mogens og på svensk Måns. Navnebøker oppgir Magnus den gode (d. 1047) som den første med dette navn i Norge. Ifølge Snorre skal ingen våget å vekke faren, Olav Haraldsson, natten Magnus ble født, og det ble skalden Sigvats lodd å gi ham navn. Olav syntes det var et elendig valg, men fikk forklart at gutten var oppkalt etter Karlamagnus [Karl den store] noe som gjorde kongen blid igjen.

I noen grad i Sverige, særlig i Danmark (ODS) er det et vanlig kattenavn, mens det i Norge, spesielt nord i landet, kan være fullstendig synonymt med hannkatt. Det skulle gjøre mat for mons til kattemat, om opphavet til uttrykket er tilsvarende, noe Riksmålsordboken kan se ut til å mene: «(stående vending til ell. om en person) det er mat for mons (mons, mogens egtl. navn på katten)». ODS angir at denne betydning er «sammenfaldet med andre ord, jf. Arkiv.​XLVII.18 [Arkiv för nordisk filologi].» Det kan vel være tradisjonen med å knytte vanlige, korte navn som suffiks til visse egenskaper, som lathans, fillefrans og svarteper, det siktes til, og det er vel tenkelig at dette er blandet sammen med det lydmalende kattemons.

Et eksempel på at hankatten het Mons generelt, finner vi hos Ambrosius Stub (1705–1758, publisert posthumt) i det smått overraskende diktet En giftefærdig Piges Klage over sin Moders Urimelighed i at nægte hende et anstændigt Ægteskab:

Hvi har min Moder giftet sig?
Dog vil det nu forbyde mig;
Det vilde jeg nok vide;
Hun har jo Mand i Seng hver Nat,
Men jeg kun Moens vor gamle Kat,
Som ingen Muus kan bide.
Hvorfor skal jeg mandvoxen døe?
Saa uforsøgt som nysfød Møe,
Der aldrig smagte Patten;
Nei før skal gamle Moens herud,
Min Liv-Kat hede som vor Knud,
Og Musen bide Katten.

Jeg har ikke sett mus brukt om kvinners kjønnsorgan før innsamlingen av de norske folkeeventyrene vel 100 år senere, men jeg har heller ikke dykket grundig ned i materien så jeg skal ikke gjøre annet enn å sette et lite utropstegn ved dette(!).

I Holbergs Peder Paars (1720) dukker en katt ved navn Mons opp ved flere tilfeller og uttrykket mat for mons, urelatert nevnte katt, i en replikk på side 124. Studenter spiste  tydeligvis kattemat også den gang. Her ser vi for øvrig også spor etter uttrykket å være en hund etter noe:

Peer blef da hæftig glad, og strøg sig om sin Mund,
Thi hand paa Sukker og Rosiner var en Hund.
Hand sagde: Det er Mad for Mons, for en Studenter,
Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Enda tidligere forekommer det i Sverige i Johan Runius’ Blomster-Dröm (skrevet 1705):

Åter kom hon som i jåns,
Fort sad’ hon, skal du få Nectar,
Jag sa: det war mat åt Måns,
Men mig halfklädd jag ursächtar,

Som eksempel på bruk helt urelatert til mat kan Tarjei Vesaas fortelle om en bytur etter at debuten hans hadde fått sine første anmeldelser (1964): «Inn til Kristiania måtte eg òg, for å helse på den trygge og hyggelege Olaf Norli. Han tok straks grønnskollingen ned på Grand, til pils og fine smørbrød. På heimvegen var eg innom Kristoffer Uppdal, som då budde i eit gildt hus i Holmenbukta i Asker. Han sette seg til å fortelja om kollegaene våre i inn- og utland. Det var mat for mons.» Det er slik en forlegger skal være!

En matmons er en som er svært glad i mat, kanskje avledet av katte-monsens apetitt. Først funnet i NB i 1895 i Eivind Astrups Dyreliv nær Nordpolen: «Fisk er her ogsaa; en mængde laksørret findes i de større indsjøer i det nordlige Grønland og Grinnell-land, hvor vandet ikke bundfryser om vinteren, og de er føde og velsmagende nok for den mest kræsne madmons.» Laksørret, du! En eldre kilde er i en brevsamling fra 1871 (Koffardikaptein Jan B. Hornemans brev til Petra Neeraas, trykket i 1951): «… for naar Familien er borte vanker det alltid saa megen god Mad paa Voldsminde, og jeg er jo en Madmons som du vel har merket dig.» Som en pussighet finner vi det «danske» ordet gourmand oversatt med matmons (og godmat-sleik) i en Dansk-norsk ordbok utgitt på Samlaget i 1926 (av Steinar Schjøtt) mens det i Norsk ordbok (2000) på samme forlag ennå ikke har sitt eget oppslag, men nå er forklaring på ordet gryteulv. Fra gourmand til gryteulv. Man kan lure på hva som skjedde de 74 årene i mellom.

Kakemons er tilsvarende noen som er svært glad i kaker. Eldste treff i NB finner vi i Julli Wiborg Forlovet (1915): «Jeg skal ikke plage dig – endda du er en græsselig kagemons – med at regne op alle de lækre saker.»

Det er for øvrig 383 menn som har Mons som første fornavn, 208 som eneste navn i Norge (SSB). Og langt flere katter.

* Tegning av Wilhelm Busch fra Die fromme Helene, 1872

Mons: Mat for mons, matmons, kakemons og katten Mons