Magen blir mett før øynene

 

j-h-wessels-vc3a6rke-flinch-1850.png

engelsk: The eyes are bigger than the belly; tysk: die Augen sind größer als der Magen

Uttrykk for at noe ser så godt ut at man vil spise mer enn man orker. Brukes gjerne når en forsyner seg for mye av maten. (Pussig nok er det knapt mulig å finne eksempler på det motsatte, at øynene blir mette før magen, som jo fort kan skje på en veikro i sommerferien.) Det brukes typisk i nettavisenes slanketips, eller som hos Ola Svinndal, Paa vidotta (1923, s. 10): «saa skulde kjerringa koke ein god gamaldags rjomgraut, lova ho. Ein graut som smøret taut utor, ja saa feit at magan vert mett føre auga, som ho mor sa». Videre Constance Wiel Schram, Truls og Inger og dyra deres (1940, s. 74): «Men det gikk som så ofte før at magen ble mett før øynene. Det siste lefsestykket gjemte Truls i venstre hånden, da han takket for maten.» Det er flere varianter av talemåten (øynene er større/videre enn magen), og den eksisterer på de fleste europeiske språk.

Allerede i Laale på 1300-tallet (en ordspråksamling laget som latinøvelser) finner vi det som: «Talmo quam stomacho satiari wlt prius ambro / Man scal fyllæ paa een skalk førre øwedh æn mawen» (Ghemen 1506, PL A nr. 1099). Pedersen kommenterer i sin utgave fra 1515 (PL B nr. 1097) at det i Laales tekst står at en «forslugen mand, som lever af røveri» vil mettes i øyet før magen fordi han ber om å få satt flere ting fremfor seg enn han kan fortære. Ambro betyr vel strengt tatt bare en fråtser, men som en av dødssyndene kan vel Pedersen (og Laale) ha lagt litt mer i det. Det gamle ordet skalk har hatt mange betydninger, men blir ofte forstått som skurk, slubbert, og defineres som niding, afskum av Kalkar. Hos Peder Syv (1682, l. 2692) er det formulert som «Øjet er videre end bugen. Mand kand før mætte bugen end øjnene», og på linjen før: «Øjet vilde vel, men bugen taal det ikke».

På 1500-tallet dukker lignende opp i tyske ordspråksamlinger, som Agricolas Drey hundert Gemeyner Sprichworter (1529, nr. 133): «Die augen sind weytter denn der bausch» og Andreas Gartners Proverbialia dicteria (1570, bl. 17): «Wann mann nur die Augen füllen kan, / So wirdt dem Bauch bald rath gethan». Jeg finner det ikke i Erasmus enorme Adagia, noe som er litt påfallende, men etter hvert er det påviselig i bruk også på nederlandsk, engelsk og fransk. På fransk heter det avoir les yeux plus gros que le ventre (og lignende), og det finnes i Michel de Montaignes essay Des Cannibales (1578–80, Livre I, chapitre 31†): «J’ay peur que nous ayons les yeux plus grands que le ventre, et plus de curiosité, que nous n’avons de capacité: Nous embrassons tout, mais nous n’estreignons que du vent», som blir omtrent (min oversettelse): Jeg er redd våre øyne er større enn våre mager, og vår nysgjerrighet større enn vi har evner. Vi omfavner alt, men griper kun vinden. Det er nydelig formulert. Og det handler selvfølgelig ikke om mat. Montaigne forteller om en husgjest som hadde tilbragt 10–12 år i Brasil (eller fransk Antarktis, som han kaller det), og essayet stiller europeerne subtilt opp mot de primitive menneskene i den nye verden (kannibalene), en sammenligning Europa ikke kommer så heldig ut av (og viser en pussig kulturrelativisme henimot kannibaler).

På engelsk er ordtaket The eye is bigger than the belly å finne i Ovtlandish Proverbs selected by Mr G.H. (1640, nr. 1011, s. 365, senere kjent som Jacula Prudentum og tilskrevet George Herbert, se Wright 1935), som altså i tittelen indikerer eldre og utenlandsk opprinnelse. Og visst er det å finne i John Florios oversettelse av Montaigne fra 1603 som «I feare me our eies be greater than our bellies». Men så vidt jeg kan se, er det først brukt i John Lylys Euphues and his England fra 1580: «But thou art like the Epicure, whose bellye is sooner filled then his eye: For he coveteth to have twentie dishes at his table, when hee can-not disgest one in his stomacke, and thou desirest manye reasons to bee brought, when one might serve thy turne».

Den europeiske frase- og ordspråkslitteraturen ser ut til å stoppe opp på 1600- og 1500-tallet mens det altså er en dansk forekomst som kan føres til 1300-tallet i Laales samling. Før det er det ganske tomt. Jeg har ikke funnet det i klassiske kilder (det hadde passet fint på romerske forhold). Men utenfor Europa, og i alle fall den tidligste forekomsten jeg har klart å oppdrive, er det brukt av den syriskkristne biskopen Filoxenos av Mabbug (Manbij) omkring år 490. I kapittelet «A Stomach Never Too Large» fra The Discourses of Philoxenos of Mabbug (oversatt av Kitchen 2013, s. 281) behandles grådighet og fråtseri: «However, [the glutton] was desiring that his stomach might become as large as his lust, and his stomach might become [as big] as his eye, so that he might be able to gather into his broken-down pantry everything he desires.» Budges oversettelse fra 1894 (s. 344) formulerer dette mindre likt dagens uttrykk, men likt nok til at meningen kan formodes å være i den gammelsyriske originalteksten: «but he wisheth that his belly were as capacious as his lust, and that his stomach were even as his eye». Kitchen forteller i innledningen til oversettelsen at Filoxenos var født i Tahel i det persiske riket, og vokste opp i yttergrensen av kristendommen. Han er noe kjent for sin oversettelse av Bibelen til gammelsyrisk, sin kompromissløse askese, og tilhørte en miafysittisk retning (vedrørende den ugjennomtrengelige konflikten om Kristus’ natur, som splittet kirken i en orientalsk ortodoks gren – koptiske, etiopiske, armenske og syriske kristne m.fl. – etter konsilet i Khalkedon i 451), og ble etter skiftende forhold derfor fradømt sitt embete og sendt i eksil i dagens Nord-Tyrkia. Han ble oversatt til etiopisk og arabisk, men man kan lure på hvor kjent hans skrifter kan ha vært i Europa. Kanskje det er eller var et persisk/annet orientalsk uttrykk som har funnet veien vestover på annet vis. Det finnes også en del brev fra Filoxenos, i det siste klager han over dårlig helse (han var over 80) og elendige boforhold med et rom beliggende over et kjøkken som plaget ham med røykos (og formodentlig matlukt). Kanskje han også tenkte på at magen blir mett før nesen da han sulten forlot verden i desember 523.

† Noen kilder – blant annet Florio nevnt nedenfor – nummererer denne som kap. 30.

* Illustrasjon: Andreas Flinch, J.H. Wessels Værke 1850

.

Reklamer
Magen blir mett før øynene

Sine meningers mot

Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876 the dog

engelsk: courage of one’s convictions; tysk: Zivilcourage

Den som har sine meningers mot, gir uttrykk for sine synspunkter selv om de er upopulære eller settes under press. På et vis virker formuleringen unorsk, som en litt direkte oversettelse. Er det meningene som har motet? Får man mot ut av meningene sine som en slags smitte fordi de er så vågale? Det er kanskje slett ikke noe dårlig begrep. Tilsynelatende er opphavet å finne i formuleringen «la République honorait tous les courages sans en excepter le courage de son opinion», skrevet av den franske journalisten og politikeren Émile de Girardin i teksten Anarchie! fra 1848 (Questions de mon temps, 1858, s. 378). Senere er dette omformulert i samlingen Pensées et maximes (1867, s. 159) som «N’avoir pas le courage de son opinion, c’est n’avoir pas d’opinion»; å ikke ha sine meningers mot, er å ikke ha noen mening. Jeg tror det er den slags bastante påstander som gjør at man litt oftere ønsker å møte den åpne varianten av mennesker som av og til evner å si kanskje og jeg vet ikke helt.

I Norge finner jeg det først i Fredriksstads Tilskuer 20.7.1895 (gjengitt fra en annen, usporbar kilde), satt i anførsel: «Og saa ogsaa til at ‘have sine Meningers Mod’; Mod til at gaa sine egne Veie». Disse veiene man skal gå, kan visst lede deg inn i regnskapsbransjen: I en stillingsannonse på Finn (kode: 106341706) der bemmaningsbyrået Manpower søker en regnskapsmedarbeider, etterlyser de blant annet kvalifikasjonene «flink i Excel / fordel om du behersker Uni Micro og Huldt & Lillevik» og ønskede egenskaper «Handlingsorientert og har meningers mot». KK skriver 8.3.2015 om en mammablogger: «Marte har meningers mot. […] Et eksempel på et innlegg som skapte stor debatt var hennes synspunkter om foreldre som konkurrerer om å hente tidligst mulig i barnehagen. Hun har også tatt til orde for at man kan gi brukte gaver til barn og at barn ikke bør skjermes fra å se andre familier reise på dyre ferier.» Meningers mot er dermed bare å ha anledning til å si hva man mener om ting.

Meningers mot er altså blitt et adelsmerke på de ytringsglade – kuriøst nok ofte preget på kunstnere av deres biografer: Blakstad/Munthe-Kaas, Arkitekt Ove Bang (1943, s. 14): «Han hadde sine meningers mot og gikk alltid inn for sine idealer fullt og helt.» Leif Østby, Erik Werenskiold (1966, s. 35): «han beundret all sin dag folk som innrettet livet etter sitt eget hode, som hadde mot til å være seg selv, liksom han selv i høy grad hadde sine meningers mot». Anne Wichstrøm, Kvinners bilder (1982, s. 9): «Det finnes unntak blant dem, Asta Hansteen, Kitty Kielland og Oda Krohg, sterke og ukonvensjonelle med sine meningers mot.» Galleri Steens katalog Torstein Torsteinson (1997, s. 6): «Han var en kunstner med meningers mot og gikk ikke av veien for å hevde disse.» Paul Grøtvedt, Karl Erik Harr (2000, s. 102): «Karl Erik Harr er heller ikke i bet for meninger, og han har meningers mot.» Det er sikkert fint alt sammen, så lenge det ikke bare handler om stivsinnet skråsikkerhet.

Jan Thowsen skriver i Galleri og manesje (1988, s. 73) noe som oppsummerer det fint: «Sine meningers mot får man av meninger, gjerne andres. Slik inntar nye berserker fluesopp og blir modige».

* Illustrasjon: Alfred Crowquill, The Pictorial Grammar 1876

Sine meningers mot

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

reading b. Mr. Punch's railway book

engelsk: read between the lines; tysk: zwischen den Zeilen lesen/stehen

Å finne skjult eller underforstått mening som ikke uttrykkelig står i teksten, eller den er uutalt i muntlige tilfeller. At tale skal kunne inneholde noe mellom linjer er i og for seg oppsiktsvekkende. Den stavangerfødte holsteineren Henrich Steffens leste sågar tanker mellom linjene: Hvad jeg oplevede (bind 3, 1841, s. 133): «I det Svar, som jeg erholdt, blev der vel ikke yttret nogen Tvivl om min Beretning, men om mit Skibbrud var Talen dog saa lidt, at jeg med inderlig Ærgrelse læsde deres Tanker mellem Linierne.» Å beherske understatement og antydninger er en nødvendig sosial øvelse, og en dannet person har også en viss forståelse for undertekster og intertekstualitet, og alt dette er en del av hva vi omtaler som mellom linjene. I mange tilfeller er det antonymt til bokstavelig talt.

Det finnes noe bruk av tekst og annet mellom linjene i konkret betydning fra 1700-tallet, hvor det faktisk er skrevet eller plassert noe der, men i den overførte mening finner jeg det skriftelig først i en redaksjonell kommentar i avisen Den Constitutionelle 23. mai 1837: «Lector Motzfeldt har som Redacteur af den Constitutionelle leveret Texten, der er skrevet med tydelige Bogstaver; baade hvad der staaer i og mellem Linierne kan Enhver læse og tyde.»

Phrases.org.uk gir som eldste eksempel på engelsk fra The New York Times august 1862. Både der og hos Ammer (2013) hevdes uttrykket å stamme fra kryptografien, der kodede meldinger lå gjemt i annen hver linje eller «was conveyed by secreting it between lines of text».

Det er noe eldre på tysk, som i Matthias Cramer Dictionnaire Roial, Francois-Allemand fra 1712 på oppslaget Interlineaire: «wo die Dolmetschung / Auslegung eines Textes zwischen den Zeilen steht». Altså at tolkning eller utledning står (skrevet) mellom brødtekstradene i en bok, noe som kunne være tilfellet i latinske håndskrifter. Billedlig oppgis det til å være fra det 19. århundre, lik på norsk. Men i vår betydning er det for tysk en annen forklaring som gjerne blir fremlagt, som på Redensarten-index: «Da ein Brief auch in die falschen Hände geraten kann, werden häufig Andeutungen gemacht, die nicht jeder versteht», med andre ord ut fra et behov for å verne om privatlivet i brevvekslingen med antydninger og interne beskrivelser. Det er jo vagt beslektet med den engelske teorien, bare ikke fullt så spennende som 1800-tallets spioner med koder og skjulte budskaper, og dessverre langt mer sannsynlig etter min mening.

Illustrasjon: Phil May (før 1903), fra Mr. Punch’s Railway Book, u.å. (1910?)

.

 

 

Lese mellom linjene, stå mellom linjene

Full mundur

com an 1830 guy of warwick G. Cruikshank

engelsk:  in full rig, in full regalia, attire; tysk: voller Montur

Full mundur brukes spøkefullt om bekledning, uniform, utstyr noen opptrer med. Fullt utstyrt. Mundering og avledningen mundur betyr utruste, utrustning og kommer ifølge Falk og Torp (1903, bind 1, s. 529) via tysk fra fransk. Det er fra samme opphav som vi i dag har i ordene montere, og engelsk mount, og med utgangspunkt i latin, mons: fjell.

I B.N. Landsbergs rapport om hendelsene ved Fredriksten fra 17. desember 1718, seks dager etter at den svenske kongen ble skutt, gir en øyevitneskildring om hva som skjedde med liket: «Kongens Legeme blev afklæd, og igien iført rene Klæder, lagt udi en Furre-Kiste med blaat Klæde overtrokken med sin fulde Mundering, som hand sædvanlig gik udi, med Støvler, Sporer, Kaarde, Geheng, Hat og Haandsker, og saaledes af Guarden bortbaaren, hvilket skeede den 16 December». Hele rapporten er leseverdig om man er interessert i historien om dagene før og etter Karl XIIs død fra norsk side, og altså et lite innblikk i munderingen kongen sedvanlig gikk i (genheng er opphenget til kården). Dette markerte begynnelsen på slutten av Den store nordiske krig, og ikke minst på Sverige som stormakt.

Det var ikke så lenge siden vi hadde hatt den forrige konflikten med svenskene. I skriftet Norske Leyer ved Gertrum-Minke (aff dato den 12. Julii 1676, s. 4), en meddelelse til kongen om hendelser i Den skånske krig, finnes utsagnet: «Mand skal icke lætteligen see skiønnere mundering aff Heste, Sadeler, Gevær eller Klæder, end Fienden hafver.» Fra J. Gulowsens bok om den samme krigen, Gyldenløvefeiden 1657–1679 (1906, s. 139): «Sept. meldtes der igjen at være fundet over 100 Døde i Elven, ‘som i fuld Mundur vare drevne mod en Sag’». Sitatet skal være fra Indkomne Sager til Krigskollegiet 1677. Et ytterligere eksempel fra samme tid i Frederik Bollings Oost-Indiske Reise-bog (1678, s. 9): «En hver bekom sin fulde Mundering med Rifle, Bulsach, at ligge paa, tillige med en Haug-matte».

Som man ser av et par av de eldste eksemplene, var munderingen full fra første stund: fullt utrustet, altså angående både bekledning og nødvendig utstyr, og i hovedsak i militær sammenheng. Mundering gjaldt også for skip, som beskrevet i Christian Vs Norske Lov (1687) 4-6-2 (Om Asseurance): «Og skal i de aabne Pladtzer derudi af Mekleren […] rigtig indføris Skibet, Skibets Mundering og Skipperens Navn». Fjasingen med uttrykket kommer (ikke overraskende) med Ludvig Holberg, i Peder Paars (1720) 2,3-423: «Hand u-bevæbnet var, hans Stok var reent i stykker, / Hun stod i fuld Mondur, med begge sine Krykker, / Hand ikkun eene var paa fremmet Sted forladt, / Hun som i eget Huus var hiulpet af sin Kat.» I oversettelsen av Niels Klim, som Holberg skrev på latin, fra 1745, finnes bak i boken en pussig note om potuanerne, deriblant: «En Soldat kiendes fra en Borger paa sin Mondur, sin Feld-Kiol, sin Køllert og sine blanke Vaaben». I von Aphelens Dictionnaire Royal 1775 er det opprinnelig franske ordet oversatt tilbake som uniforme.

I Viggo Fausbølls Vægter-Versene i deres ældre og yngre Skikkelse (1862, s. 26) gjengis fra «Instructionen for Nattevægterne» i København 1784: «Ingen af dennem maae forsamle sig ved Enden af Gaderne for at holde Snak og Samtale med hinanden …. og ikke findes paa Posten uden i fuld Mundur med Gevær og den anordnede Haandlygte». Her nevnes ikke vekternes fryktede morgenstjerne, men den var i hvert fall i bruk av standen i Bergen frem til 1837, da en engelsk lord (eller Marqvis) «paa det græsseligste [ble] massacreret af en Vægter, som uden Naade og Barmgjertighed slog til med sin Morgenstjerne» (J. Martens i Bergens Tidende 16.6.1951, via UiB). Vi skal kanskje være glad for at dagens fulle mundering av vekterne sjelden utgjør annet enn en tung lommelykt.

* Illustrasjon: George Cruikshank, i Hood’s Comic Annual 1830

.

 

Full mundur

Misforstå meg rett

fin på håret

engelsk: don’t get me wrong [misunderstand me right];
tysk: versteh mich nicht falsch [missversteh mich nicht falsch]

Talemåten er et forsøk på å si ikke misforstå meg på en humoristisk måte, en vri på forstå meg rett. Egentlig er det nonsens. Ofte etterfølges det av noe ugreit, og det er et forsøk på å avvæpne hva som kommer. En petit i avisen Valdres 14.7.1906 fremstår som et sitat fra noe Jacob Worm-Müller har skrevet: «Misforstaa mig ret. Jeg er ingen kvindehader; jeg elsker det hulde kjøn. Det er storartet til sit brug. Derfor behøver man imidlertid ikke at give kvinderne stemmeret —- Kvinderne maa holdes itømme. Det er til hendes egen Lykke.» Javisst, storartet til sitt bruk. Worm-Müller ble kjent som aktiv venstremann, et parti som arbeidet for kvinners stemmerett, så det kan være tatt ut av sin sammenheng, eller det kan tyde på at han som 21-åring ennå ikke faktisk hadde hatt så mye bruk for kvinner. Kanskje jeg rett og slett misforstår det feil.

Trondhjems Adresseavis spiser frokost med «skuepilleren, operasangeren, operetteelskeren, bilisten» Erling Drangsholt på Britannia 27.6.1916 «[…] det var Thrane Nielsen i Kristiania som fortalte mig at aktierne mine stiger. – Jobber de? – Nei, selvfølgelig nei, men ved siden av ‘dramaet’ interesserer aktier p. t. mig mest. Ja, næst efter Lille bil da. Ja, misforstaa mig ret. Lille bil II, min Lillebil, mener jeg.» Spørsmålet om han jobber, viser interessant nok at å jobbe ble brukt om å handle med aksjer fortsatt i 1916, se jobbetid. Lillebil viser seg å være navnet på Drangsholts bil, som han var svært opptatt av. Avisen Nord-Trøndelag 5.6.1920 gir et eksempel egnet som stereotypi for landsdelen: «Bl. a. har vi gaatt igang med heimebrenning igjen! – Ja misforstaa mig rett, vi hadde en halv hektoliter kul igjen fra ivinter, og den har vi brent op».

I den nyttige boken Naturlig ansiktsløftning ved hjelp av akupressur (1991, s. 122) advarer Lindsay Wagner mot parfymerte såper og kremer: «Misforstå meg rett. Jeg lider ikke av noen dødelig angst for allergiske reaksjoner eller kjemiske forgiftninger. Det er såpass enkelt at jeg ikke ønsker å bli utsatt for slike påkjenninger i det hele tatt.» Akupressur kan beskrives som en form for akupunktur uten nåler (nifab.no), og vi får misforstå Wagner så rett vi klarer. På engelsk lød det her «don’t get me wrong».

Det er flere eksempler på at det engelske don’t get me wrong blir oversatt med misforstå meg rett, f.eks. tittelen på en av Peter Cheyneys kriminalromaner om Lemmy Caution fra 1939 (oversatt 1958). Flere av Caution-romanene ble filmatisert i Frankrike, men den mest kjente, Alphaville, regissert av Jean-Luc Godard i 1965, er ikke direkte basert på noen av Cheyneys bøker. Til gjengjeld hentet det tyske popbandet, kjent for landeplagene Forever Young og Big in Japan, navnet sitt fra denne filmen (Wikipedia). Misforstå meg rett, med landeplage mener jeg også en evergreen: Forever Young er opplagt lyden av 80-tallets ungdomsskolefest, og det er merkelig hvordan sangen blir noen anelser mindre irriterende desto eldre man blir.

* Illustrasjon: John Leech, fra G.A.A. Becket, The Comic History of Rome, 1852

.

Misforstå meg rett

Trekke i trådene

marionette-john-tenniel-1884

engelsk: pull the strings; tysk: die Fäden ziehen

Ha kontroll over hendelsene; om den som egentlig har makten, gjerne i det skjulte. Trekke i trådene henspiller på marionettedukker som har bevegelige ledd styrt av tråder ovenfra. Den som trekker i trådene, styrer dukken, og klisjeen beskriver hvem som styrer handlingen og hvem som blir styrt, i stort og smått. Marionette er en dobbel diminutiv, lille Marion, som igjen er en diminutiv av Maria. Det kommer fra dukketeatre om den unge jomfru Maria. Vibeke Helgesen i Den magiske hånd (2000, s. 56) skriver at: «[o]rdet marionette kan skrive seg fra denne perioden [slutten av 900-tallet], enten direkte fra kirkespillene, i betydningen ‘små Maria’er’, eller fra Adam de la Halles ‘Robin et Marion’ som ble oppført i Napoli i 1268».

Jeg er ikke fullstendig sikker, men tror det er denne klisjeen Magnus Jacob Crusenstolpe tar i bruk i et brev fra Waxholmen, der han satt fengslet for majestetsfornermelser mot Karl Johan, gjengitt i avisen Den Constitutionelle 6.10.1838: «Deres Mangel paa Indsigter og Grundsætninger i Statsanliggender gjorde Dem nødvendigvis til et Verktøi i deres Hænder, som greb fat i Traadene. Blev dette ikke mig, saa blev det en Anden». SAOB kan for øvrig gjengi eksempel på svensk fra 1814. Ellers finner vi i Karl Friedrich Becker’s Verdenshistorie (ved Woltmann og Wenzel 1844, s. 84): «Da disse imidlertid, i det mindste med Hensyn til viktige Sager, ikke gave deres Gesandter nogen uindskrænket Fuldmagt, men pleide at lade Alt skee ved Budskaber og Beretninger, saa blev Rigsdagen til en Dukkekomedie, i hvilken Figurene stode ubevægelige, naar Dirigenterne bag ved Scenen ikke talede eller trak i Traadene.» Otto Sinding benytter det ganske usubtilt i sitt skuespill Bedstemor Jahr og hendes Sønner (1898, s. 20): «jeg har begge næverne fulde af traade, og jeg behøver bare at trække i traadene, saa maa alle dukkerne danse … danse, som Joel Jahr vil».

I engelske oppslagsverker som etymonline.com, og tilsvarende Ammer (2013) og Rogers (1985) har det vært i bruk fra 1860, men det er eldre, og i hvert fall anvendt i Reflections on the state of the late Spanish Americas fra 1823 (s. 23), og samme år av pseudonymet Oliver Oldschool i The Port Folio (s. 143): «while the reins of power are held by those who pull the strings which put the puppet in motion». Også i Tyskland ser die Fäden ziehen ut til å ha oppstått metaforisk på begynnelsen av 1800-tallet (basert google books-søk), og det tilsvarende franske uttrykket, Tirer les ficelles, hevdes på Expressions françaises å være fra da. Det virker spesielt at frasen skal spontanoppstå i så mange språk omtrent samtidig uten at det er et innflytelsesrikt opphav. Det har jeg ikke klart å oppdrive.

En modifisering av frasen er å trekke i noen tråder og lignende, som er mer å utøve sin innflytelse for å oppnå noe konkret, men som ikke nødvendigvis innebærer at man er en grå eminense som manipulerer alle fra skyggene (the puppet master, der Drahtzieher). Christianna Brand, Døden på høye hæler (1949, s. 183): «Jeg fikk tak i mor og fikk henne til å trekke i noen tråder til. Hun ringte til venninnen sin, Lady Ditt eller Datt». Videre kan man si om den som oppnår makt, at vedkommende samler alle trådene i sin hånd (og dermed kan trekke i trådene). Slik hos Fredrik Nielsen Den kristne kirkes historie (1891, s. 506): «Jon Wesley selv holdt alle trådene i sin hånd. Til ham måtte klasseledere og præster gøre indberetning om alt menighederne vedkommende, og ideligt var han på rejser, prædikede og havde overtilsyn.»

Å være en marionette, altså styrt av andre, er i seg selv en klisjé. Holberg bruker det i Epistler III (1750, s. 471): «thi ingen er mindre competent Dommere end Personer, som føre Pølse-Snak udi ziirlig Stiil, som tale uden at tænke, og hvilke man kand ansee som et slags Machiner og Marionetter». Vi merker oss også pølsesnakk. En metaforisk slektning er en nikkedukke, selv om denne dukken ikke har tråder, er det også en viljeløs tjener.

* Illustrasjon: John Tenniel, Punch 1884

Trekke i trådene

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk

the comic offering seymour 1832 sheridan orkester

engelsk: muzak, elevator music, piped music, weather music;
tysk: Muzak, Fahrstuhlmusik, Kaufhausmusik, Musikberieselung

Motstandsløs musikk. Egentlig instrumentell musikk komponert som bakgrunnslyd for å oppnå særlige virkninger, også kalt funksjonell musikk. Brukes nedsettende om enkel og lite utfordrende musikk generelt.

Muzaken var i henhold til artikkelen «Muzak History: The Background Story on Background Music» av Ethan Trex i Mental Floss 19.7.2011 en idé påbegynt på 1920-tallet av en tidligere generalmajor i den amerikanske hæren, George O. Squier, som hadde vært USAs øverstkommanderende signaloffiser under første verdenskrig. Før radiokringkastingen hadde funnet sin form, eksperimenterte han med å sende musikksignaler gjennom elektriske kabler. Markedet ble et annet straks radio fikk gjennomslag, og selskapet la om på planen og utviklet et lydbilde tenkt som bakgrunnsmusikk i forretninger, restauranter og på arbeidsplasser. Selskapet endret offisielt navn til Muzak i 1934, rett før Squier døde. Navnet skal være et ordspill på Kodak, og ble varemerkeregistrert i 1954.

På 40-tallet dreide selskapet satsningen sin mot et mer forskningsbasert, adferdsmanipulerende konsept, en strategi de kalte Stimulus Progression, som skulle øke produktiviteten, stimulere til økt konsum, og f.eks. høyne folks moral med knapt hørbare antinaskingsbudskaper i varehusene.  En kort redegjørelse for prinsippene og videre henvisninger finner man i artikkelen Are you being brainwashed by Muzak? av Debbie Yi 2008: «Muzak’s patented ‘Stimulus Progression’ which consists of quarter-hour groupings of songs is the foundation of its success. Stimulus Progression incorporates the idea that intensity affects productivity. Each song receives a stimulus value between 1 and 6 – 1 is slower and 6 is upbeat and invigorating.» Det har i sin tid vært en del kritikk av Muzaks metodikk, også i Norge som artikkelen Musikk-kultur av Nina Badendyck viser (Sosialistisk årbok 1976, s. 55), men ganske fånyttes da president Dwight D. Eisenhower ifølge Wikipedia innførte Muzak i Det hvite hus, og Lyndon B. Johnsen eide selskapets Austin-franchise.

Oversettelsen av Carlton Browns Hotell Skjærsilden fra 1949 ser ut til å være eldste spor i Norge (s. 70): «Om en tok toget fra Pennsylvania Station, ble en på ti minutter ført fra verden som den er, inn i reklamemannens strømlinjede luktfrie, støvfrie, bakterieløse, fortinnede, neonlysende drøm om framtiden med musikk av Muzak.» Utover 70-tallet er det blitt et offentlig tema, diskutert bl.a. i NOU 1975: 7 Kringkastingslov (s. 58, om hvorvidt abonnementstjenesten til Muzak brøt med kringkastingsmonopolet) og i Forbrukerrapporten nr. 6/1976, der selskapets norske representant Ragnar Heidel er intevjuet: «Når en forretning abonnerer på Muzak, er det fordi man ønsker å skape et vennlig og avslappende miljø. I et supermarked kan det være mange irriterende og ubehagelige støykilder. Ved å kjøre musikk som så vidt ligger over lydnivået, kan ulempene reduseres betraktelig. […] Den musikken vi sender ut, kommer fra Muzaks egne innspillingsstudioer og er programmert og tilpasset arbeidsdagens normale rytme. […] Muzak baserer seg på forskning og arbeidspsykologiske studier for å finne fram til den form og det innhold som bakgrunnsmusikk bør ha. Resultatet blir tre åttetimers bånd pr. døgn som gir variasjon og fornyelse uten å være påtrengende eller gjør krav på aktiv lytting.»

Muzak Holdings ble i 2011 kjøpt opp av Mood Media for 345 millioner dollar, og forsvant dermed som selskap, men Mood viderefører driften selv om de ikke er så eksplisitte på historien på sine hjemmesider. Mood selger for øvrig også duftløsninger basert på noe av den samme forskningen om underbevissthetens mottagelighet, og med påstander av typen: Build value: «subjects willing to pay 10-20% more in scented environments», Increase shopper dwell time: «shoppers underestimated actual shopping time by 26% and visited three times more product categories when exposed to scent marketing. An additional casino study showed a 45% revenue increase for slot machines in scented areas» og Improve employee productivity & satisfaction «A Japanese company found that lavender and jasmine soothed data entry operator stress, while a lemon scent increased productivity by up to 54%» (moodmedia.com, juni 2016). Et tips til arbeidsgivere er dermed opplagt å kombinere sitronduftlys med janitsjarmusikk på lavt volum.

Muzak er blitt en generisk term, men andre varianter finnes: Begrepet heismusikk skyldes  at det i skyskrapernes heiser var vanlig med denne type musikk for å dempe nervøsitet. Ordet er ifølge etymonline.com registrert først i 1964, men det er så vidt jeg kan se omtalt i et tidsskrift kalt Buildings i 1953, som omtaler den uventede følgen av heismusikk: nemlig mindre utmattelse blant heisførere. (Det er grunn til å tro det finnes brukt allerede i The Elevator Constructor, Volum 36 i 1939). Heismusikk er benyttet i Haugesunds Avis i 1974, flyplassmusikk fra Fædrelandsvennen 1979, kjøpesentermusikk i Romerikets Blad 1991. Dette er førstetreffene i Nasjonalbiblioteket.

*  Illustrasjon: Robert Seymour, fra Louisa Henrietta Sheridan’s The Comic Offering 1832

Redigert: avsnittet om heismusikk er noe utfylt 21. juni 2016.

 

Muzak, heismusikk, kjøpesentermusikk, flyplassmusikk