Et lønnlig håp

Thoralf Klouman Dybwad den skjønne helene 1925

engelsk: a secret hope; tysk: eine geheime Hoffnung

Ordet lønnlig, altså hemmelig, skjult, er lite brukt i dag annet enn i dette uttrykket – og i sangen Glade jul med strofen «lønnlig iblant oss de går». Det er samme ord som vi ser mer anvendt på nynorsk: løynd. Jeg finner uttrykket først i en forfatterløs føljetong i Morgenbladet 4. desember 1864: «Skjønt han ikke egentlig havde været forelsket i Henriette, havde han dog fundet hende særdeles tiltrækkende, og det var ikke uden et hemmelig Suk, og Opgivelsen af et lønligt Haab at han tænkte sig hende bundet til en anden.» Forfatteren har fortjenestefullt variert med synonymer for å unngå samme ord to ganger i setningen.

Det kan være mange årsaker til at man holder sine håp skjult, men formuleringen brukes nok ofte uten hensikt. Thor Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen (1948): «Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent.» Hvorfor hemmeligholde håpet om at venn i mannskapet skal redde livet? Det er som om lønnlig skal ha betydningen berettiget eller begrunnet, kanskje, noe udefinerbart. En replikk i Oslo-piken av Pål Gerhard Olsen (1998) lyder: «Jeg har et lønnlig håp om at vi kan gjøre det i lag». Når det sies høyt, er det neppe hemmelig (resten av teksten gir ingen indikasjoner på at det egentlig er noe som helst som er intensjonen med ordet).

Et hyppig vedheng er også at man nærer dette lønnlige håpet. Nære, altså gi næring til, mate, gir da bildet at man dyrker et skjult håp. Først funnet i Otto Valseth, Hotel Haukenæs (1890): «Doktoren hadde nemlig – trods alt – hele tiden næret et lønligt haab om, at den skjæbne, som førte ægtefællerne saa uforberedt sammen efter den lange adskillelse, ogsaa vilde besørge en forsoning tilvejebragt mellem dem». Brukt fullstendig uten motivasjon  eksempelvis hos Dan Lindholm i Vårherre og Sankt Peter på vandring (1988): «Sankt Peter næret et lønnlig håp om å kunne hilse på fiskerne i et vær ute ved kysten. Ikke så rart, Peter hadde jo selv vært fisker.» Det virker som ordfyll for å gi preg av en høylitterær tone, og er en språkslange man slett ikke bør nære.

Når ordets mening ikke er bevisst eller kjent, men likevel brukes uten innhold, kun som hensiktsløs form, tror jeg vi har nådd klisjeenes ytterende. Jeg har et utilslørt håp om at noen tipper uttrykksmåten over kanten til frasenes skraphaug.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, Johanne Dybwad som fru Alving, 1925

.

Et lønnlig håp

Nesestyver

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Antageligvis er det en litt klønete gjengivelse av oppføringen i Ivar Trytis Språkets ville vekster (1985), der det hevdes at det «er dannet av verbet stieben = å fare, fyke, gyve. En nesestyver er egentlig noe som farer inn på nesen». På svensk finnes ifølge SAOB en forekomst fra 1642 (näsestyvert). SAOB nevner at det er av omstridt opphav, men sier ikke hva striden består i.

Tyske oppslagsverker, der vi kan lese at Nasenstüber typisk dreier seg om et knips på nesen, skriver at Nasenstieben er en noe eldre variant (DWDS, Grimm). Stieben kan bety fyke, som hos Schmitthenner (1837): auffahren, darwider fahren og i DWDS (1974): umherwirbeln. I sistnvnte spekuleres det på om meningen er spre, sprute (sprühen, som stieben også kan bety), altså om resultatet (snørr og neseblod) mer enn slaget. Grimms Deutsches Wörterbuch (1971) tidfester det til 1600-tallet. En stüber er en historisk småmynt fra Flandern, Nederland (stuiven) og Nordvest-Tyskland, men om det kan stamme fra dette er ikke klart. Man kan jo spekulere i at et lite klaps er en småpenge mens et kraftslag da må ha vært en hel gulden. Det hadde passet særs bra for betydningen lærepenge. Falk og Torp (1906) nevner mynten, men er avvisende: «imidlertid opfattes ordet nu som en spøgende anvendelse deraf».

Holberg bruker det i Melampe (1725): «Det var hans egen skyld, at hand gav sig ud for en Philosophus, hvilcket slags Folck har ingen visse Indkomster, men lever af extra, som er Ørfigen og Næsestiver.» Jeg synes det er interessant at den eldste forekomsten jeg finner, allerede er i overført betydning, og sannelig blir det ekstra morsomt hvis det spilles på pengekonotasjonen også. Kalkar siterer en eldre forekomst i sin ordbok, (Jørgen Sorterup fra 1714): «nu faar hans lige mand at ham en næsenstyfvers gave», men jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Holberg bruker det også konkret i Det Lykkelige Skibbrudd (1735), hvor en sørgmodig Henrich utbryter «Forrige Maaned var ogsaa en frugtbar Maaned for mig, men paa Ørefigen, Næsestyver, Natpotter over Hoved; for min Herre paa Had, Avind og Suurseende, hvorpaa jeg ogsaa har en Liste, at man deraf kand see vore aarlige Indkomster.» I Moths ordbok fra ca. 1700 står det ikke oppført, men der finnes «Næse-stŷrt/en/Er mange slag i ansigtet med en knyttedt næve».

I Tore Hamsuns bok Knut Hamsun – min far (1952) fortelles det om en ung Hamsun som  nylig hadde fått noen dikt og fortellingen Frida refusert av Hegel på Gyldendal uten en kommentar. I København hadde han også presset seg på en vennlig, men uimponert Andreas Munch. Tilbake i Norge i desember 1879 bestemmer han seg for å oppsøke sitt forbilde Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Til Gausdal har han gått nesten hele veien fra Kristiania, blakk som han er, og da han sliten kommer frem, sklir han på en issvull og detter foran piken på tunet som oppfatter ham som full. Bjørnson får han ikke snakke med, han er meget opptatt, og Hamsun får beskjed om å komme tilbake dagen etter. Derpå følger det ydmykende møtet neste morgen, hvor dikterhøvdingen nevner at han ikke setter pris på fyll, blafrer gjennom manuskriptsidene og sier at det ikke er noe. «Nei, gi Dem ikke av med å skrive bøker!». Derimot anbefaler Bjørnson ham å bli skuespiller, han er jo så stor og vakker. Slukøret drar Hamsun tilbake til Kristiania, hvor han snart får seg leilighet og nytt pågangsmot: «Knut hadde fått tid til å summe seg efter Bjørnsons voldsomme nesestyver, nu tenkte han ikke et øyeblikk å gi opp.» Frida endte dog i vedovnen.

Fra nyere litteratur kan vi ta et eksempel der det har betydningen lærepenge, i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996): «He-he-he-he, der fikk han seg en nesestyver, luringen borte på Kroken, som ikke hadde noen skam i livet, men sto i med det ene kvinnfolket etter det andre!»

Nesestyver er vel ikke allemannseie som ord lenger, men det klinger morsomt, og derfor forvinner det kanskje ikke helt ut av bruk med det første heller.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Beadle and Barrow Women, 1819

.

 

Nesestyver

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

engelsk: the naked/plain truth, the unvarnished truth: tysk: die nackte Wahrheit, die ungeschminkte Wahrheit

Klimt_-_Nuda_Veritas_-_1899
Gutav Klimt 1899

Sannheten uten overdrivelse eller tilsløring. Antageligvis fra latin, nudaque veritas i Horats’ carmina (ode) 1,24 (publisert mellom år 30 og 23 fvt.):

Ergo Quintilium perpetuus sopor
urget? Cui Pudor et Iustitiae soror,
incorrupta Fides, nudaque Veritas
quando ullum inveniet parem?

Utallige frase- og ordbøker gjengir varianter av en fabel om Sannheten og Løgnen som tok et bad sammen. Løgnen sto først opp av vannet og tok på seg Sannhetens klær og forsvant. Sannheten valgte da heller å gå naken enn å ta på seg Løgnens klær. Hendrickson i Encyclopedia of Word and Phrase Origins (2008) hevder fortellingen kan spores helt tilbake til Homer.

Ofte personifiseres sannheten som en naken kvinne, som i Gustav Klimts maleri Nuda Veritas, og i andre fabler (se f.eks. i den anonymt utgitte tyske samlingen Neue Fabeln fra 1759), men det kan hende det er mest fordi det er en anledning.

I varianten den bare sannhet, som jo betyr det samme, finner vi det i et skrift fra Riksrådet i Danmark til Keiser Maximillian I (Danmarckis Raad supplicerit oc screffuet til Rommiske Keyser, Maximilianum) år 1505 gjengitt (formodentlig oversatt) i Arild Huitfeldts Kong Hansis Krønicke trykket 1599: «Oc giøre Eders keyserlige Maiet: Kierligheder, Naader, oc alle andre, vitterligt, effter som huer Mands kundt er, oc er den bare Sandhed, at i Mands Minde, oc fast altid, da haffuer Suerigis Rigis Raad, oc dis Indbyggere, imod deris Herrer oc Konger deris Eed oc Plict veret forglemmende.» Dette var ett av flere forsøk på å involvere Det tysk-romerske riket på Kong Hans’ side i de mange konfliktene med «Steen Sture oc [etterfølgeren] Herr Suante, sampt deris Anhengere» i Sverige.

I samme miljø, i en annen konflikt, finner vi frasen brukt i brevveksling 21. mars 1814 fra Kong Frederik VI i København til fetteren prins Christian Frederik (senere Christian VIII) i Christiania (her gjengitt fra Sørensen, Kampen om Norge 1871): «Bedste Kousin! Øieblikkets Vigtighed, Din og Fædrelandets Stilling kræver, at jeg taler til Dig og forelægger Dig den nøgne Sandhed, og mit inderlige Venskab for Dig gjør mig det til en kjær Pligt.» Den kjære plikten var å fortelle at Norge er tapt og må avstås, noe Christian Frederik som kjent ikke uten videre godtok før han hadde fått noen sommermåneder som norsk konge.

Et par år senere kunne man lese i Det Norske Nationalblad af blandet Indhold (15. februar 1817) et angrep på Nicolai Wergelands bok Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge signert Nullius addictus: «Bogens hele Tone er bitter; den maatte opvække manges Vrede, og jeg veed ikke, hvem slig en Tone skulde kunne behage. Dersom den nøgne Sandhed ofte føder Had, hvad maa den da ikke, naar den kommer i fiendtlig Rustning med bistert Aasyn? naar den tager skrækkelige Formodninger (vare de end altfor grundede) i sit Selskap?»

Oxford Dictionary of Word Origins (Cresswell 2010) hevder uttrykket på engelsk går tilbake til 1300-tallet, men oppgir ingen referanser. Etymonline kildebelegger det til Alexander Montgomerie, The Cherry and the Slae (1585): «But truely told the naked trueth», men det står også i Lylys Euphues fra 1578: «If these things be true which expirience trieth – that a naked tale doth most truly set fort the naked truth, …». Shakespeare brukte det flere ganger, bl.a. i Henry VI, Part I (II,4 1591): «The truth appears so naked on my side», og i Love’s Labour’s Lost (V,2 1594): «The naked truth of it is, I have no shirt; I go woolward for penance.»

Den usminkede sannhet er en variant som også har vært i bruk en stund, først på norsk (i nb.no) i Frederik Christian Holberg Arentz’ Et Lyksaligt Folk (1760): «Jeg tænker, naar man kun forestiller sig tydelig, hvad Laster er, da skal den usminkede Sandhed i sit fulde Lys strax skinne os i Øyene.» For øvrig ble Horats’ nevnte ode oversatt med den usminkede sandhed i en utgivelse fra 1792 av M. Jacob Baden («Professor i Veltalenheden ved Kiøbenhavns Universitet»).

Avisen Statsborgeren 18. mai 1837: «De kongelige Gaver blive saaledes ofte omtalte i deslige Blade paa en Maade, der mere synes at tilsigte Majestætens Berømmelse end Fremstillingen af den rene usminkede Sandhed, – og de pøbelagtige Oppositionsblade have stundom været uartige nok til at gribe dem i saadanne smaa Kunstgreb og blotte dem for Publikum.»

Martin Andersen Nexø brukte like godt de begge i Et lille Kræ (1932): «Men saa vil jeg ogsaa for en Gangs Skyld tage mig Lov til at sige den nøgne, usminkede Sandhed!» Da legger han i hvert fall ingenting i mellom.

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet