En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet.

Handel med hester krevde i sin tid egne evner, da det er vanskelig å vurdere dyrets verdi samt at det var relativt sett store summer som skulle forhandles om. Antageligvis hadde mange i yrkesgruppen en særegen omgangform. Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891: «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold», antyder vel noe slikt. På 1700-tallet måtte man ha et eget pass for å være en omreisende hestehandler, og en artikkel i avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger fra 26.2.1802 gir en detaljert beskrivelse av hvordan tilreisende bønder ble skjenket og rundlurt av profesjonelle hestehandlerbander (se særlig opp for de svenske!) på markedene rundt om i landet. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1844, s. 18 og 219) forteller også om bedrageri i handelen, og avisene har flerfoldige fortellinger om snyteri og rettssaker i forbindelse med salg av hester.  Analogien i vår tid kommer klart frem hos Oddvar Røst, Torsdag før pinse (1963, s. 46): «Alt det fanteriet som før i tiden var forbundet med hestehandleriet synes å være gått over på bruktbilhandelen». Det var altså neppe en omsetning med godt rennomé som lå til grunn for ideen om at bytte av tjenester og prinsipper i politikken kunne beskrives som hestehandler.

Begrepet ser ut til å ha vokst frem gradvis som et bilde på noe ganske nedrig. Eksempelvis i Den Norske Rigstidende 25.3.1848: «Kirkernes Indtægter ere oprindeligen bestemte til at sikre tilstrækkelig store Kirker, men Kirkeeierne ansaae, om man skal bruge Udtrykket, det Hele næsten som en Hæstehandel». Tilsvarende i Drammens Tidende 1.4.1851: «Man sparer paa Skillingen og lader Daleren gaa, naar man prutter om en Statsraadsgage, som en Hestehandel», og i Ot.prp. nr. 21 (1896) s. 16, om prestenes inntektsgrunnlag: «ved Brudevielse pruttes der som ved en Hestehandel» (Stortingsforhandlinger 1896 Vol. 45 Nr. 3b). Odelstingspresident Adolf Bredo Stabell skrev 1.2.1853 i sin egen avis, Morgenbladet (han var både medeier og medarbeider), om salg av Gamle Aker kirke til Christiania, (Stabell var også Akers ordfører): «Man bebreide mig dette som et Høkeri og meente at jeg vilde drive en Hestehandel og have at Bygden skulde tjene paa Handelen». Det kan jo være det var alle hestene Stabell red på som var problemet. Utgangspunktet er altså pruting og kraftig kjøpslåing innenfor et noe uryddig gebet. Hester behøver ikke være involvert i handelen lenger, og helst ikke penger heller.

Benevnelsen ser ut til å være i bruk fullstendig som i dag i Stavanger Aftenblad 23.7.1898: «Men selv om bladene vilde blæse i krigs-basunen, – særlig da hundedagene stunder til, – saa er det ikke synderlig fare. Det vil alt opløse sig i en hestehandel af den høiere diplomatiske art». Tromsø Amtstidende skriver syrlig 18.12.1899: «Det er muligt at Englands krig med boerne har sin indflydelse paa hestepriserne sydpaa; men hvilke fordele den politiske hestehandel paa Karlsø kan bringe vor landsdel ved sit arbeide for Ruslands frie handel hernord, er mindre begribeligt».

Bevingede ord hevder opphavet er fra Otto von Bismarck. I en tale i Riksdagen 3.12.1850 bruker han riktig nok analogien mellom diplomatiske forhandlinger og å ikke avsløre sine maksimums- og minimumspriser i en handel om hester: «Jeder, der einmal einen Pferdehandel gemacht hat, wird sich während desselben hüten, einem Dritten und vielleicht einem sehr geschwätzigen Dritten, mitzutheilen, welches Maximum des Preises er nicht überschreiten, oder unter welches Minimum er nicht gehen wolle, den sein Minimum des Anderen sein; ich glaube, dieser Vergleich macht die Sache ganz anschaulich», men det ble altså ikke noe stående uttrykk på tysk av den grunn, før de fikk kuhandelen på slutten av århundret (Ladendorf 1905).

Under politiske hestehandler begynner den særegne øvelsen med kamelsluking, som få er så gode til som våre folkevalgte. I en sak i Dagbladet 28.10.2013 om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker abort, illustreres dette når SVs Audun Lysbakken sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på at Bent Høie framstiller dette som noe annet enn det han var imot i fjor. Det er mye ærligere å innrømme at han har slukt en kamel. / Lysbakken mener at dette er en prinsippsak. – Den passer derfor dårlig som en del av en hestehandel Høyre har inngått med KrF». Det er nok dessverre akkurat prinsippsakene som ligger på bordet når hesten skal selges og kamelen slaktes.

* Illustrasjon: John Leech, Robert S. Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour (1853)
Advertisements
En hestehandel

(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr.

Stykket ble også en stor suksess i Tyskland, der de tok tilsvarende begrep, Kannegießer, inn i språket med samme betydning. Jeg finner faktisk eksempler på dette allerede før jeg finner det hjemme, G.F. Meiers Anfangsgründe aller schönen Wissenschaften (1749, s. 549): «Wie mancher politischer Kannegiesser denkt unaufhörlich daran, wie die Herzogswahl in Curland ablaufen, und was sie vor Folgen haben werde, und er sieht nicht, dass er in kurzem an den Bettelstab werde gebracht werden», og samme år i Neuer Europäischer Staats-Secretarius (1749, s. 501): «Es ist der Mäkler Bogard zu Amsterdam, der dem politischen Kannegießer des Herrn von Holberg den Rang gerne streitig machen möchte». Uttrykket finnes også på svensk, politisk kannstöpare og nederlandsk, politieke tinnegieter. Duden oppgir ordet som «veraltend», og det er nok ikke alle som forstår det på norsk lenger heller, selv om det fortsatt dukker opp her og der, f.eks. i Klassekampen 24.5.2014 s. 37: «Noen mener at Thomas Piketty er en politisk kannestøper, og han er helt klart sosialdemokrat». Politisk dilettant og helt klart sosialdemokrat? For noen er vel sammenhengen opplagt.

Det er ikke opplagt at det var noe med selve kannestøperyrket som skulle latterliggjøres. Finn Hirsals skriver i kommentarene til stykket på Holbergskrifter at «Kandestøberfaget spillede en stor rolle inden for produktion af især husgeråd, men indførelsen først af porcelæn og fajance i 1700-tallet og senere af emaljeret, presset jern udkonkurrerede faget». Urelatert Holberg kan uttrykket dokumenteres i Nordske Intelligenz-Sedler 6.10.1773, Forslag til en nye Lotterie-Plan: «Da saa mangen Politisk Kandestøber ikke alleene har været førend jeg, men mange vil og komme efter mig, er det, som har givet mig Frimodighed til, at offentlig lægge min Plan for Dagen …».

Det er bitende anvendt i Nordlys 13.3.1907: «At lime sammen stykkerne av den sprukne venstrepotte ved hjælp av lim og andre medikamenter lånt fra højre og derved få til et ‘demokratisk arbejderparti’ blir nok et stivt stykke arbejde selv for en så anerkjendt og dygtig kandestøber som hr. Lande». Poetisk hos Ragnvald Skrede i diktet «Menneskeverk» (Den gleda du skal leva på 1964, s. 87): «Mennesket einast vil og kan / ta sin lagnad i eiga hand / plent som ein kannestøypar / sett til å styre land». Om annet enn politikk kan vi se det brukt i en bok av Thoralf Gulbrandsen, en predikant i De frie venner, som i en snodig blanding av analytisk ro, syrlig ironi og fresende sinne motbeviser Darwin («Er utviklingslæren bygd på et vitenskaplig grunnlag? Eller er det hele en kjempemessig køpinickiade, – den lærde verden ‘på vei til Løkka’ i keiserens nye klær?») i Jakten på apemennesket  (1956, s. 25–26): «På grunnlag av Dubois’ egen avhandling – en må vel si at det var bukken som hadde innsatt seg selv til vokter av havresekken! – og de litografier som fantes der, drev den høyvitenskaplige verden en ivrig ‘forskning’ og et livlig kannestøperi for å fastslå vesenets [Javamennesket] plass i utviklingsrekken.»  Det er vel unødvendig å påpeke, men inspirert av forfatterens gjennomgående klisjéfylte språk frister det sterkt å nevne at Gulbrandsen faller for eget grep.

Illustrasjon: Friedrich Campe (1777–1846), Die politischen Kannengießer

 

(Politisk) kannestøper

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892

Toppen av pyramiden

Under pari

på vrangen.jpg

engelsk: below par; tysk: unter pari

Handling, innsats eller leveranse under akseptabelt nivå. Egentlig lav verdi, under pålydende kurs.  Pari er latin (ablativ av par), og betyr lik. Pari kurs stammer fra tiden da valutaen var knyttet til gullstandarden, og dermed eksakt lik, mens under/over pari beskrev valutaens verdi som mer eller mindre enn gullverdien den representerte. Moth (1700) gir denne definisjonen: «Al pari Er valsk. bruges i købmandskab og Vekselhandel. kaldes Lige for lige.» Som økonomisk begrep finnes den først med den italienske artikkelen al, og vi har det antagelig fra det italienske pengevesen. Slik f.eks. et eksempelformular i John Mairs Det methodiske Bogholderie («efter den italienske maade») oversatt i 1775 (s. 316).

Norge opprettet i 1813 en filial av Rigsbanken i København, i 1814 omgjort til en overgangsbank for den nye nasjonen, som utstedte riksbanksedler til innløsning av de sedler som da var i omløp i Norge. Et problem var at under halvparten av verdien av sirkulerende sedler hadde reell fundering i staten (Aall 1845, s. 377). Hans Lejerdahl Nansen skriver i Bemærkninger over [Riksakten 1815] (1815, s. 5): «Det synes som meget vigtigt, her at undersøge, hvori de Lidelser bestaae, som Sedlernes Miscredit foraarsager Staten. […] Det Onde er indenfor landets Grændser. At Omløbsverdien er under Pari er ikke i og for sig selv fordærveligt». Begrepet ble overført til obligasjoner og aksjer, der pari kurs tilsvarer pålydende verdi av aksjen, mens under og over pari betegner aksjekurs lavere eller høyere enn dette (under- og overkurs). Gradvis kunne andre varer enn penger og verdipapirer være under pari, som pelser i Henry W. Elliott, Alaska og Sæløerne (1888, s. 392): «Tranen er deres [inuittenes] store varebeholdning, thi de pælsbærende dyr, som hører hjemme her, staar langt under pari, naar de bringes til kjøbmanden».

Mer billedlig blir det i filmpioneren Peter Lykke-Seests Kristiania-roman Under paddehattene (1898, s. 219): «dyden står ikke i synderlig kurs fortiden, meget langt under pari», og i Otto Sverdrups Nyt land (1902, s. 331): «Humøret, som længe havde staaet under Pari, tog til at gaa opover igjen», og om oppførsel i Kjellaug Steinslett, Ute av sinn (2000, s. 80): «og selv om hans oppførsel lå langt under pari, hadde Bech faktisk tro på Johanna kunne få skikk på studenten». Overført til andre ting er det særlig når man har utført et dårlig arbeid eller gjort noe man burde hold seg for god til at under pari er en treffende beskrivelse. Over pari hører man sjelden noen si som metafor for noe bra.

I idrett er typisk en kamp eller et prestasjon under pari når man leverer dårligere enn hva man er god for, som i Arbeiderbladet 17.4.1965: «Fredrikstad var helt under pari. Spesielt løperrekka som manglet Jan Aas». Slik også i billedteksten i Aftenposten 18.9.2015, en sak der golfspilleren «Suzann Pettersen leverte under pari i Heidelberg». Akkurat golf er en vanskelig sport å benytte frasen på, siden uttrykket under par der betyr en god prestasjon (færre slag enn en god spiller teoretisk skal bruke på å slå ballen i hullet). Golfuttrykket har akkurat det samme opphavet, og er ifølge etymonline vært brukt i engelsk siden 1898.

* Illustrasjon: Ukjent, fra Punch 20.12.1856

.

Under pari

På stell

pelerinage-de-vie-humaine-de-digulleville-1-1401-1410

engelsk: in apple-pie order; tysk: in bester Ordnung

Ha alt på stell; være på stell. Være i orden, kunne det man skal, ha alt klart. Ordet stell her er det samme som i styre og stell, og i verbet stelle. Norsk ordbok gir faktisk (i tillegg) eksempler der det har motsatt betydning: uorden, på styr, på skakke, og sågar er det slik i det eldste funn i NB (være på stell) i Bjørnstjerne Bjørnsons På Guds veje (1889, s. 12): «‘Jeg skal si det, bare du vil tie!’ – ‘Tie? Er du på stell?’ – ‘Jo, du må’ – ‘Hvor kan du falle på slikt vås […]’». Kanskje blir det brukt retorisk, slik man kan utbryte «er du helt riktig?» med samme betydning som «du er ikke helt riktig!», og se Ove Ansteinsson i Broder Nikolai (1911, s. 68): «Du er ikke på stell!».

Jens Tvedt anvender det helt som man bruker det i dag i Tengill Hovda (1891, s. 204): «Det skulde nok verta paa stell, etter kvart han fekk raad.» Hulda Garborg derimot i komedien «Rationelt fjøsstell» (1896, s. 8): «Meiner Tausi er reint på Stell. Svi ho kje Myssmøre for meg!» Etter hvert er det nok overveiende å ha ting i orden som er eneste betydningen av frasen. Ofte knyttet til ønsket om at alt, det hele, skal være på stell, som i Arbeiderbladet 21. mars 1928: «Drakter hadde barna skaffet sig, de hadde trykt programblad, sufflør og alt på stell» og novellen «Garverne» (Hjerters uro, 1929, s. 104) av Eysteinn Laastad: «Det var jo dette at det var så nær under jul, at det var så travelt i huset for at få alt på stell til høitiden.»

* Illustrasjon: Fra Pèlerinage de vie humaine av de Digulleville, 1401–1410

Se også innleggene Hel ved, Skvær og En rød tråd.

På stell

Det springende punkt

com an 1838 hood lord how you made me jump

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen Wiliam Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er formodentlig Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Det springende punkt

Pipen skal få en annen lyd

com lat gr tiled in 1890 John Leech

engelsk: to change one’s tune; tysk: ein anderes Lied singen

Ombestemmelse, si noe annet enn før, skifte anskuelse. Blir gjerne sagt når noen omsider kan endre på saker og ting. Piper, som fløyter og orgelpiper, har jo en lyd, og for at den skal bli en annen må det endringer til. Lignende klisjeer er nå skal det bli andre boller og nå skal det bli en annen dans.

Frasen har ordbokoppføring alt hos Moth fra ca. 1700: «Piben har fâedt et andet lŷd. dvs. tingen har faedt forandring.» Det eldste eksempel jeg har klart å finne, er i trønderen Johan Brunsmands Francisci Spirae Fortuifflelsis Historie (1673, s. 2): «Men det bliffver ikke saa altid, Piben faar omsider en anden Lyd». Teksten er rimelig snurrig, fortvilelseshistorien fortsetter slik: «Samvittigheden kommer omsider til sine sandse igien, vaagner op i en kaald drøm og som en meget bisk og arrig Hund der en tid lang har slummet forskrekkelig paa dem stormer, og med saadan ofverfald Synderen trenger og engster, at hand ikke kand nyde nogen roe oc fred mere derfore.» Brunsmand var en ivrig religiøs polemiker, men hadde et sørgelig liv som nok fylte ham med mye bitterhet. Hans mest utbredte verk, Et Forfærdeligt Huus-Kaars (1674) om omfattende djevelbesettelse i byen Køge ved århundrets begynnelse, var skrevet for å fremme dyd og en puritansk protestantisme, men ble ifølge Dansk Biografisk Leksikon overveiende lest for sin gru og spenning. Dansk Wikipedia skriver i en overraskende verdiladet karakteristikk at «han havde i rigeligt mål sin tids ufordragelighed og overtro», og om hans salmer kan man lese i DBL at de «vel ikke røber stort poetisk talent».

Ammer (2013) trekker en linje for den engelske frasen to change one’s tune fra John Gowers Confessio Amantis (1394, bok 2 strofe 3012): «Now, schalt thou singe an other song» til den nåværende ordlyd funnet i en ballade om Robin Hood fra 1600. Enda tidligere finner jeg det på fransk med samme betydning i Guillaume de Deguilevilles Le Pèlerinage de Vie Humaine fra ca. 1332, strofe 5396: «Ains li chanta d’autre chancon», og det fører en jo straks til Lydgates engelske oversettelse fra 1426, men dessverre fånyttes (selv om det ikke utelukker at frasen er der; Lydgate benyttet Deguilevilles reviderte versjon fra 1355 som jeg ikke finner transkribert, og oversettelsen hans vokste med nær 8000 linjer og er vanskelig å sammenholde).

Sammenkoblingen mellom å synge en annen sang o.l. og at pipen får en annen lyd, ser vi på norsk gjennom Daniel Dykes The Mystery of Selfe-Deceiving (1616, s. 102): «And therefore […] when he is off the wracke, he begins to sing another note», som i den norske oversettelse Hiertets Self-bedragelse eller Self-bedragelses Hemmelighed fra 1737 lyder: «Saa snart hand derfore er qvit fra Smerten, da faar Piben en anden Lyd» (s. 220). Ludvig Holberg brukte begge varianter, først i Anhang til hans Historiske Introduction (1713, s. 108): «Men, da den berømmelige Dronning Elisabeth kom at sidde paa Thronen, fik Piben en anden Lyd, og bekom Papisteried sin Afskeed udi Engeland», og så med både tone og sang i komedien Uden Hoved og Hale (1725, I,5): «Jeg har kiendt mange Mennisker, der ligeledes har foragtet saadant, men nu synger de en anden Tone. Der kunde ingen være værre end gammel Gunnild tilforn, hun troede hvercken Nøck, Varulv, Nissen, Marre, Underjorske, Hælhest, &c. Hun loe af alle Historier om Geister og Spøgelser, men spørg hende nu; Siden den Tid hun blev indtagen i en Høy, synger hun en anden Sang».

I Arbeider-Foreningernes Blad 16.6.1849, antageligvis skrevet av Marcus Thrane som på den tid var redaktør, står en kritikk av tollavgiftene, særlig på importerte matvarer, som ble opplevd som en urettferdig og hard skatt for fattige med store familier: «Men saaledes gaar det til i denne Verden, naar visse Klasser af Folket skal have Alt at sige, og de øvrige Intet. Men engang, og maaske snart, vil den Tid komme, da ogsaa Smaafolk faar en Stemme med i Laget; da vil Piben faa en anden Lyd.» Allmenn stemmerett for menn fikk vi nær femti år senere i 1898, for kvinner først i 1913. Man kan undres om Marcus Thrane ville likt å danse etter lyden av dagens demokratiske pipe: Det er fortsatt toll og særavgifter på mange matvarer samt at merverdiavgiften på 15 % utgjør ca. 20 mrd. kroner til staten (beregnet ut fra Regjeringens pressemelding 6.10.2011). I 1860 utgjorde statens samlede tollinntekter 2 610 000 speciedaler (mat og alt annet), tilsvarende ca. 782 538 000 i dagens kroneverdi (1860 er det nærmeste jeg kommer; omregning fra specidaler med Norges Banks priskalkulator).

Joseph Goebbels oversatte dagbokinnføring for 21.4.1943 gir et godt bilde på dagens anvendelse, og er fraseologisk faktisk et ganske elegant eksempel i all sin forrykthet: «Vi har fått ubehageligheter fordi et tysk handelsskip har skutt på en svensk båt. Svenskene slår en helvetes alarm. Den aksefiendtlige pressen i Sverige taler i en toneart som den bare kan tillate seg fordi vi for øyeblikket ikke står oss så godt militært. Men bladet vil jo snart vende seg igjen, og da skal pipen få en annen lyd når vi snakker med svenskene.»

*  Illustrasjon: John Leech, P. Leighs The Commic Latin Grammar, 1840

.

 

Pipen skal få en annen lyd