Der pepper’n gror

helvete er løs Robert Cruikshank the universal songster 1828

engelsk: go jump in the lake!, tysk: geh hin, wo der Pfeffer wächst!

Dra dit pepper’n gror er en mild profanitet med samme anvendelse som å ønske noen til helvete. Da en fransk forskergruppe brukte Xeroradiografi på hodeskallen til Ramses II i 1977, viste det seg at nesen hans var stappet med pepperkorn (Beckett, Paleoimaging 2010, s. 32). Kanskje balsamererne ville sikre seg hvor faraoen havnet i etterlivet, eller kanskje de bare mente pepper var egnet til å bygge opp nesen med.

Uttrykket ser ut til å komme fra tysk, der det er flere eldre eksempler. I von Grimmelshausens Simplicius Simplicissimus (1667, 3. bok, kap. 20) kan en se at uttrykket er blitt vanlig nok til å bli spilt på: «Bis du mit deinen Beweistümern fertig bist, so bin ich vielleicht wo der Pfeffer wächst». Det eldste jeg har funnet er i fransiskanermunken og satirikeren Thomas Murners Die Narrenbeschwörung (1512, s. 166 (55,21)): «Ach gott wer der im pfefferland, / Der das spil zûm ersten erfand!», Akk Gud var han i Pepperland som spillet først skapte. Omtrent på samme tid hadde Murner tatt en moderat posisjon i kontroversen mellom humanisten Johannes Reuchlin og en kristendøpt jøde, som var blitt rabiat antijudaist og mente at alle hebraiske bøker skulle brennes (E. Voss 1927). Denne striden, som etterhvert engasjerte de fleste humanister og deres motstandere i Europa, avstedkom noen anonyme skrifter til støtte for Reuchlin publisert som Epistolae obscurorum virorum; Mørke menns brev (ca. 1514, s. 66, XXV), hvor en linje lyder: «Utinam omnes poetae essent ibi ubi piber crescit», jeg ønsker alle poeter var der pepperen vokser. Denne utgivelsen besto av flere fiktive brev som latterliggjorde og angrep jødehateren og hans støttespillere, og er opprinnelsen til uttrykket mørkemann. Den nyfrelste mørkemannen selv het, av alle ting, Johannes Pfefferkorn.

Våre myndigheter i København hadde nok sine preferanser i saken, og nevnte humanistiers verker ble ikke utgitt her (det ble derimot Pfefferkorn), og ingen ble ønsket dit pepperen gror på dansk på en god stund.  I Moth (ca. 1700) finnes: «s. ond. gud give! du varst, som peber vokser», men jeg har ikke klart å finne annen anvendelse fra 1700-tallet. Det var nok vanligere å be folk dra til Blokksberg. Eldste funn deretter er i J. Storm Wang Skjebnen og mennesket (1. del, 1860, s. 246): «Jeg var tilfreds, at Donner und Blitz var, hvor Peberet gror, thi da havde jeg været befriet for at ty til dette Rede», og på 1860-tallet ser man flere former i avisene. Helt som vi bruker det i dag, er det i en oversettelse av tyske E. Marlitts (Eugenie John) Gjennem mørke til lys, eller Kjærlighetens seir (1870, s. 98): «Fru von Herbeck […] anbragte sig derpaa uforstyrret ved siden av de andre, uten hensyn til at de fremmede sikkert ønskede hende der hvor pepperen gror.»

Falk og Torp skriver i sin etymologiske ordbok (1906, s. 52) at pepperens land i talemåten viser til Guyana, og cayennepepperet derfra. Jeg ser ikke helt nødvendigheten av å knytte det til noe bestemt sted, men da uttrykket altså var i bruk før utnyttelsen av Sør-Amerika var kommet ordentlig i gang virker påstanden urimelig. Svart pepper (piper nigrum) har opphav i Sør-Asia, antageligvis India, men i dag produseres en tredel av all pepper i Vietnam (worldatlas.com). Pepper gror for øvrig fint på Madagaskar, i Brasil og andre tropiske land, men alltid langt vekk, som vel er poenget med talemåten; altså langtvekkistan. Eller Ytre Enebakk. Det må da gro pepper i Ytre Enebakk?

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, The Universal Songster, 1828

Advertisements
Der pepper’n gror

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine.

I folkeboken Jesu barndomsbog (utgitt av Ghemen, den første boktrykker i Danmark-Norge, 1508) er eksempelet jeg har funnet som eldst: «Jomfrw maria sagde mijn kære søn iegh kan ey wære vthen sorg nar ieg hører tale om thin død oc pine», men det er såpass utbredt i våre første trykte bøker, at det antageligvis er en del eldre. Videre slik f.eks. i Poul Ræffs oversettelse av Pfefferkorn Iudeorum secreta (1516 s. 16): «syn bittheræ død oc pynæ» (Ræff var for øvrig bror til Oslos siste katolske biskop og første lutherske superintendent Hans Rev); Hans Christensen Sthen, Christelige oc vdkaarne Bøner (1577 s. 64): «ved sin bittre Død oc Pine haffuer skaffet oss en euig Forløsning». Eksemplene fra 1500-tallet er altså mangfoldige, som en helt reell og hverken parodisk eller sarkastisk påminnelse om lidelsene påført Jesus (Gud er i treenighetsperspektiv å betrakte som Jesus i denne sammenhengen). Antageligvis har ordparet død og pine etterhvert blitt brukbart for alt forferdelig. Betydningsovergangen har nok skjedd gradvis, selv om det er vanskelig å peke på akkurat når det skjedde. Jeg synes vel Petter Dass’ anvendelse viser tendensen til utvanning i Over Cancellie Raad Albert Angell, 1705 (Samlede verker b1, s. 351): «At hand, som nu qvitteret har / Sit Huus og alle sine, / Og giort sin sidste Regning klar / Ved Jesu Død og Pine, / Nu leve skal een gieldfri Mand / Og aldrig kræves meere».

Som et rent utbrudd, en interjeksjon, måtte jeg lete hos Henrik Wergeland, som i farsen Ah! (1827) lar Depositurus si «Men Død og Pine! hvad gjorde jeg, jeg?». Men kort etter ser det ut til å være helt vanlig slik. Hos Henrik Ibsen først i Kjærlighedens Komedie (1862, III): «Ja Død og pine!», og mange ganger siden. Bjørnstjerne Bjørnson sier om Victor Hugo i et brev 13.3.1880: «Død og pine, han er jo en heros!» (G. og E. Brandes brevveksling, 1939, s. 107). Hans Jæger benytter det for en aha-opplevelse, et eureka! i Fra Kristiania-Bohêmen (1885, s. 63): «Der havde jeg det! Død og pine – jeg tog en stor slurk toddy –: gaa iland og studere, ta filologisk embedsexamen og bli lærer om formiddagene og læse romaner hele eftermiddagen.» Ja, det læreryrket!

Det var neppe en særlig sterk ed på tiden før forrige århundreskifte, men ved det siste virker det mest parodisk. En gjennomgang av anvendelsen i skjønnlitteratur fra året 2000 viser at det nesten kun brukes i oversettelser. Selv om det kan være berettiget i enkelte tilfeller, stiller jeg spørsmål ved hyppigheten så lenge det knapt finnes i dagligspråket annet enn for komisk effekt, jf. kaptein Haddocks omfangsrike banning i Tintin, eller som det står i Adresseavisen 27.10.2011 om Spielbergs Tintin-filmatisering: «For godt voksne er det sikkert sjarmerende, for yngre litt eksotisk, å møte en actionfilm hvor figurene bruker: ‘Død og pine!’, ‘Suppegjøk’ og ‘Spekesild og sardiner!’ som kraftuttrykk.»

Ordet pinadø er nok et derivat fra det samme, (snudde), pine og død, (f.eks. Brorsons salme 9 i Hans Nielsen Hauge (1819, s. 15): «Jesu Pine, Død og Blod» – det er som poenget er å velte seg i gruen). Pine-død er alt i Moths ordbok fra ca. 1700 omtalt som «en bandemâde». Hos Wergeland Stockholmsfareren No. 2 (1837, II,5) samskrives det: «Elises Navn, Pinedød! Nu, har jeg s’gu aldrig hørt Magen». Ordet fortsetter sin omvandring og får sin a i Maurits Hansens «Tone» fra 1842 (Noveller s. 397): «Nej naa gjør Du, bitter Pinadød, Lodserne stor Uret», mister en d i Garborgs «Stordaad» (Forteljingar og sogur, 1884, s. 81): «Nei, dette maa pinedø ha en Ende!», og får sin endeform (sålangt) i Mons Litlerés «Lange-Tønnes» (Smaastubbar 1, 1889, s. 26): «Det er pinadø best eg gifter meg att!».  Eksemplet fra Hansen gir en annen vending, nemlig bitter pine (og død) som var et uttrykk på egne ben i lang tid (og med varianter som bitter-død og lignende tristesse). Det gir unektelig noen assosiasjoner til dagens splitter pine.

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, Guldfuglen fra Asbjørnsen og Moes Eventyrbog for Børn, 1883

Død og pine, pinadø

En hestehandel

john leech rob s Surtees mr. sponge's sporting tour2

engelsk: Horse trade; tysk: Kuhhandel.

Avtaler, kompromisser og harde forhandlinger; oftest politisk kjøpslåing der en gjerne bytter moralske standpunkter for symbol- og hjertesaker. Kanskje påvirket av det tyske Kuhhandel brukes i Danmark studehandel (som gjenfinnes med noen få eksempler i norske aviser, mens hestehandel finnes av og til på dansk). Ammer (2013) oppgir horse trade som uttrykk på engelsk dokumentert fra 1820, men det er uspesifisert om det gjelder allment billedlig eller den politiske betydningen. Det synes ikke utbredt på engelsk før på 1900-tallet.

Handel med hester krevde i sin tid egne evner, da det er vanskelig å vurdere dyrets verdi samt at det var relativt sett store summer som skulle forhandles om. Antageligvis hadde mange i yrkesgruppen en særegen omgangform. Mathias Skeibrok, Sandfærdige Skrøner og sligt noget fra 1891 (s. 46): «Hans Ansigt, der udtrykte Hestehandlerbegavelse og Humor i hver Fold», antyder vel noe slikt. På 1700-tallet måtte man ha et eget pass for å være en omreisende hestehandler, og en artikkel i avisen Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger fra 26.2.1802 gir en detaljert beskrivelse av hvordan tilreisende bønder ble skjenket og rundlurt av profesjonelle hestehandlerbander (se særlig opp for de svenske!) på markedene rundt om i landet. Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1844, s. 18 og 219) forteller også om bedrageri i handelen, og avisene har flerfoldige fortellinger om snyteri og rettssaker i forbindelse med salg av hester.  Analogien i vår tid kommer klart frem hos Oddvar Røst, Torsdag før pinse (1963, s. 46): «Alt det fanteriet som før i tiden var forbundet med hestehandleriet synes å være gått over på bruktbilhandelen». Det var altså neppe en omsetning med godt rennomé som lå til grunn for ideen om at bytte av tjenester og prinsipper i politikken kunne beskrives som hestehandler.

Begrepet ser ut til å ha vokst frem gradvis som et bilde på noe ganske nedrig. Eksempelvis i Den Norske Rigstidende 25.3.1848: «Kirkernes Indtægter ere oprindeligen bestemte til at sikre tilstrækkelig store Kirker, men Kirkeeierne ansaae, om man skal bruge Udtrykket, det Hele næsten som en Hæstehandel». Tilsvarende i Drammens Tidende 1.4.1851: «Man sparer paa Skillingen og lader Daleren gaa, naar man prutter om en Statsraadsgage, som en Hestehandel», og i Ot.prp. nr. 21 (1896) s. 16, om prestenes inntektsgrunnlag: «ved Brudevielse pruttes der som ved en Hestehandel» (Stortingsforhandlinger 1896 Vol. 45 Nr. 3b). Odelstingspresident Adolf Bredo Stabell skrev 1.2.1853 i sin egen avis, Morgenbladet (han var både medeier og medarbeider), om salg av Gamle Aker kirke til Christiania, (Stabell var også Akers ordfører): «Man bebreide mig dette som et Høkeri og meente at jeg vilde drive en Hestehandel og have at Bygden skulde tjene paa Handelen». Det kan jo være det var alle hestene Stabell red på som var problemet. Utgangspunktet er altså pruting og kraftig kjøpslåing innenfor et noe uryddig gebet. Hester behøver ikke være involvert i handelen lenger, og helst ikke penger heller.

Benevnelsen ser ut til å være i bruk fullstendig som i dag i Stavanger Aftenblad 23.7.1898: «Men selv om bladene vilde blæse i krigs-basunen, – særlig da hundedagene stunder til, – saa er det ikke synderlig fare. Det vil alt opløse sig i en hestehandel af den høiere diplomatiske art». Tromsø Amtstidende skriver syrlig 18.12.1899: «Det er muligt at Englands krig med boerne har sin indflydelse paa hestepriserne sydpaa; men hvilke fordele den politiske hestehandel paa Karlsø kan bringe vor landsdel ved sit arbeide for Ruslands frie handel hernord, er mindre begribeligt».

Bevingede ord hevder opphavet er fra Otto von Bismarck. I en tale i Riksdagen 3.12.1850 bruker han riktig nok analogien mellom diplomatiske forhandlinger og å ikke avsløre sine maksimums- og minimumspriser i en handel om hester: «Jeder, der einmal einen Pferdehandel gemacht hat, wird sich während desselben hüten, einem Dritten und vielleicht einem sehr geschwätzigen Dritten, mitzutheilen, welches Maximum des Preises er nicht überschreiten, oder unter welches Minimum er nicht gehen wolle, den sein Minimum des Anderen sein; ich glaube, dieser Vergleich macht die Sache ganz anschaulich», men det ble altså ikke noe stående uttrykk på tysk av den grunn, før de fikk kuhandelen på slutten av århundret (Ladendorf 1905).

Under politiske hestehandler begynner den særegne øvelsen med kamelsluking, som få er så gode til som våre folkevalgte. I en sak i Dagbladet 28.10.2013 om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker abort, illustreres dette når SVs Audun Lysbakken sier: «Jeg reagerer veldig sterkt på at Bent Høie framstiller dette som noe annet enn det han var imot i fjor. Det er mye ærligere å innrømme at han har slukt en kamel. / Lysbakken mener at dette er en prinsippsak. – Den passer derfor dårlig som en del av en hestehandel Høyre har inngått med KrF». Det er nok dessverre akkurat prinsippsakene som ligger på bordet når hesten skal selges og kamelen slaktes.

* Illustrasjon: John Leech, Robert S. Surtees Mr. Sponge’s Sporting Tour (1853)

.

En hestehandel

(Politisk) kannestøper

kannestøper Friedrich Campe (1777-1846)

engelsk: alehouse politician; tysk: (politischer) Kannegießer

En (politisk) dilettant, eller «umoden politikus», som det står i S.J. Tønnessen Norsk og fremmed-ordbok (1926). Uttrykket skriver seg fra Holbergs første oppførte skuespill Den Politiske Kandstøber (1722), der håndverksmesteren Herman von Bremen bedrevitende og brautende løser politiske problemer sammen med likesinnede på vertshuset. En vanlig idrett på de fleste serveringssteder den dag i dag. Noen i byens styre ser seg lei på oppførslen og bestemmer seg derfor for å innbille ham at han er utpekt til borgermester så han kan konfronteres med vervets reelle komplikasjoner og sin egen udugelighet. Dermed får vi den klassiske historien om konge for en dag, som Holberg også benyttet i Jeppe paa Bierget fra samme tid. I møte med advokater og borgere med store forventninger og krav går det fort i ball for Herman, som til slutt nesten henger seg i fortvilelse, men blir stoppet og det blir avslørt at han er holdt for narr.

Stykket ble også en stor suksess i Tyskland, der de tok tilsvarende begrep, Kannegießer, inn i språket med samme betydning. Jeg finner faktisk eksempler på dette allerede før jeg finner det hjemme, G.F. Meiers Anfangsgründe aller schönen Wissenschaften (1749, s. 549): «Wie mancher politischer Kannegiesser denkt unaufhörlich daran, wie die Herzogswahl in Curland ablaufen, und was sie vor Folgen haben werde, und er sieht nicht, dass er in kurzem an den Bettelstab werde gebracht werden», og samme år i Neuer Europäischer Staats-Secretarius (Erster Theil, 1749, s. 501): «Es ist der Mäkler Bogard zu Amsterdam, der dem politischen Kannegießer des Herrn von Holberg den Rang gerne streitig machen möchte». Uttrykket finnes også på svensk, politisk kannstöpare og nederlandsk, politieke tinnegieter. Duden oppgir ordet som «veraltend», og det er nok ikke alle som forstår det på norsk lenger heller, selv om det fortsatt dukker opp her og der, f.eks. i Klassekampen 24.5.2014 s. 37: «Noen mener at Thomas Piketty er en politisk kannestøper, og han er helt klart sosialdemokrat». Politisk dilettant og helt klart sosialdemokrat? For noen er vel sammenhengen opplagt.

Det er ikke opplagt at det var noe med selve kannestøperyrket som skulle latterliggjøres. Finn Hirsals skriver i kommentarene til stykket på Holbergskrifter at «Kandestøberfaget spillede en stor rolle inden for produktion af især husgeråd, men indførelsen først af porcelæn og fajance i 1700-tallet og senere af emaljeret, presset jern udkonkurrerede faget». Urelatert Holberg kan uttrykket dokumenteres i Nordske Intelligenz-Sedler 6.10.1773, Forslag til en nye Lotterie-Plan: «Da saa mangen Politisk Kandestøber ikke alleene har været førend jeg, men mange vil og komme efter mig, er det, som har givet mig Frimodighed til, at offentlig lægge min Plan for Dagen …».

Det er bitende anvendt i Nordlys 13.3.1907: «At lime sammen stykkerne av den sprukne venstrepotte ved hjælp av lim og andre medikamenter lånt fra højre og derved få til et ‘demokratisk arbejderparti’ blir nok et stivt stykke arbejde selv for en så anerkjendt og dygtig kandestøber som hr. Lande». Poetisk hos Ragnvald Skrede i diktet «Menneskeverk» (Mellom romarar 1964, s. 59): «Mennesket einast vil og kan / ta sin lagnad i eiga hand / plent som ein kannestøypar / sett til å styre land». Om annet enn politikk kan vi se det brukt i en bok av Thoralf Gulbrandsen, en predikant i De frie venner, som i en snodig blanding av analytisk ro, syrlig ironi og fresende sinne motbeviser Darwin («Er utviklingslæren bygd på et vitenskaplig grunnlag? Eller er det hele en kjempemessig køpinickiade, – den lærde verden ‘på vei til Løkka’ i keiserens nye klær?») i Jakten på apemennesket  (1956, s. 25–26): «På grunnlag av Dubois’ egen avhandling – en må vel si at det var bukken som hadde innsatt seg selv til vokter av havresekken! – og de litografier som fantes der, drev den høyvitenskaplige verden en ivrig ‘forskning’ og et livlig kannestøperi for å fastslå vesenets [Javamennesket] plass i utviklingsrekken.»  Det er vel unødvendig å påpeke, men inspirert av forfatterens gjennomgående klisjéfylte språk frister det sterkt å nevne at Gulbrandsen faller for eget grep.

* Illustrasjon: Friedrich Campe (1777–1846), Die politischen Kannengießer

 

(Politisk) kannestøper

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892

Toppen av pyramiden

Under pari

på vrangen.jpg

engelsk: below par; tysk: unter pari

Handling, innsats eller leveranse under akseptabelt nivå. Egentlig lav verdi, under pålydende kurs.  Pari er latin (ablativ av par), og betyr lik. Pari kurs stammer fra tiden da valutaen var knyttet til gullstandarden, og dermed eksakt lik, mens under/over pari beskrev valutaens verdi som mer eller mindre enn gullverdien den representerte. Moth (1700) gir denne definisjonen: «Al pari Er valsk. bruges i købmandskab og Vekselhandel. kaldes Lige for lige.» Som økonomisk begrep finnes den først med den italienske artikkelen al, og vi har det antagelig fra det italienske pengevesen. Slik f.eks. et eksempelformular i John Mairs Det methodiske Bogholderie («efter den italienske maade») oversatt i 1775 (s. 316).

Norge opprettet i 1813 en filial av Rigsbanken i København, i 1814 omgjort til en overgangsbank for den nye nasjonen, som utstedte riksbanksedler til innløsning av de sedler som da var i omløp i Norge. Et problem var at under halvparten av verdien av sirkulerende sedler hadde reell fundering i staten (Aall 1845, s. 377). Hans Lejerdahl Nansen skriver i Bemærkninger over [Riksakten 1815] (1815, s. 5): «Det synes som meget vigtigt, her at undersøge, hvori de Lidelser bestaae, som Sedlernes Miscredit foraarsager Staten. […] Det Onde er indenfor landets Grændser. At Omløbsverdien er under Pari er ikke i og for sig selv fordærveligt». Begrepet ble overført til obligasjoner og aksjer, der pari kurs tilsvarer pålydende verdi av aksjen, mens under og over pari betegner aksjekurs lavere eller høyere enn dette (under- og overkurs). Gradvis kunne andre varer enn penger og verdipapirer være under pari, som pelser i Henry W. Elliott, Alaska og Sæløerne (1888, s. 392): «Tranen er deres [inuittenes] store varebeholdning, thi de pælsbærende dyr, som hører hjemme her, staar langt under pari, naar de bringes til kjøbmanden».

Mer billedlig blir det i filmpioneren Peter Lykke-Seests Kristiania-roman Under paddehattene (1898, s. 219): «dyden står ikke i synderlig kurs fortiden, meget langt under pari», og i Otto Sverdrups Nyt land (1902, s. 331): «Humøret, som længe havde staaet under Pari, tog til at gaa opover igjen», og om oppførsel i Kjellaug Steinslett, Ute av sinn (2000, s. 80): «og selv om hans oppførsel lå langt under pari, hadde Bech faktisk tro på Johanna kunne få skikk på studenten». Overført til andre ting er det særlig når man har utført et dårlig arbeid eller gjort noe man burde hold seg for god til at under pari er en treffende beskrivelse. Over pari hører man sjelden noen si som metafor for noe bra.

I idrett er typisk en kamp eller et prestasjon under pari når man leverer dårligere enn hva man er god for, som i Arbeiderbladet 17.4.1965: «Fredrikstad var helt under pari. Spesielt løperrekka som manglet Jan Aas». Slik også i billedteksten i Aftenposten 18.9.2015, en sak der golfspilleren «Suzann Pettersen leverte under pari i Heidelberg». Akkurat golf er en vanskelig sport å benytte frasen på, siden uttrykket under par der betyr en god prestasjon (færre slag enn en god spiller teoretisk skal bruke på å slå ballen i hullet). Golfuttrykket har akkurat det samme opphavet, og er ifølge etymonline vært brukt i engelsk siden 1898.

* Illustrasjon: Ukjent, fra Punch 20.12.1856

.

Under pari

På stell

pelerinage-de-vie-humaine-de-digulleville-1-1401-1410

engelsk: in apple-pie order; tysk: in bester Ordnung

Ha alt på stell; være på stell. Være i orden, kunne det man skal, ha alt klart. Ordet stell her er det samme som i styre og stell, og i verbet stelle. Norsk ordbok gir faktisk (i tillegg) eksempler der det har motsatt betydning: uorden, på styr, på skakke, og sågar er det slik i det eldste funn i NB (være på stell) i Bjørnstjerne Bjørnsons På Guds veje (1889, s. 12): «‘Jeg skal si det, bare du vil tie!’ – ‘Tie? Er du på stell?’ – ‘Jo, du må’ – ‘Hvor kan du falle på slikt vås […]’». Kanskje blir det brukt retorisk, slik man kan utbryte «er du helt riktig?» med samme betydning som «du er ikke helt riktig!», og se Ove Ansteinsson i Broder Nikolai (1911, s. 68): «Du er ikke på stell!».

Jens Tvedt anvender det helt som man bruker det i dag i Tengill Hovda (1891, s. 204): «Det skulde nok verta paa stell, etter kvart han fekk raad.» Hulda Garborg derimot i komedien «Rationelt fjøsstell» (1896, s. 8): «Meiner Tausi er reint på Stell. Svi ho kje Myssmøre for meg!» Etter hvert er det nok overveiende å ha ting i orden som er eneste betydningen av frasen. Ofte knyttet til ønsket om at alt, det hele, skal være på stell, som i Arbeiderbladet 21.3.1928: «Drakter hadde barna skaffet sig, de hadde trykt programblad, sufflør og alt på stell» og novellen «Garverne» (Hjerters uro, 1929, s. 104) av Eysteinn Laastad: «Det var jo dette at det var så nær under jul, at det var så travelt i huset for at få alt på stell til høitiden.»

* Illustrasjon: Fra Pèlerinage de vie humaine av de Digulleville, 1401–1410

Se også innleggene Hel ved, Skvær og En rød tråd.

På stell