Under pari

på vrangen.jpg

engelsk: below par; tysk: unter pari

Handling, innsats eller leveranse under akseptabelt nivå. Egentlig lav verdi, under pålydende kurs.  Pari er latin (ablativ av par), og betyr lik. Pari kurs stammer fra tiden da valutaen var knyttet til gullstandarden, og dermed eksakt lik, mens under/over pari beskrev valutaens verdi som mer eller mindre enn gullverdien den representerte. Moth (1700) gir denne definisjonen: «Al pari Er valsk. bruges i købmandskab og Vekselhandel. kaldes Lige for lige.» Som økonomisk begrep finnes den først med den italienske artikkelen al, og vi har det antagelig fra det italienske pengevesen. Slik f.eks. et eksempelformular i John Mairs Det methodiske Bogholderie («efter den italienske maade») oversatt i 1775.

Norge opprettet i 1813 en filial av Rigsbanken i København, i 1814 omgjort til en overgangsbank for den nye nasjonen, som utstedte riksbanksedler til innløsning av de sedler som da var i omløp i Norge. Et problem var at under halvparten av verdien av sirkulerende sedler hadde reell fundering i staten (Aall 1845). Hans Lejerdahl Nansen skriver i Bemærkninger over [Riksakten 1815] (1815): «Det synes som meget vigtigt, her at undersøge, hvori de Lidelser bestaae, som Sedlernes Miscredit foraarsager Staten. […] Det Onde er indenfor landets Grændser. At Omløbsverdien er under Pari er ikke i og for sig selv fordærveligt». Begrepet ble overført til obligasjoner og aksjer, der pari kurs tilsvarer pålydende verdi av aksjen, mens under og over pari betegner aksjekurs lavere eller høyere enn dette (under- og overkurs). Gradvis kunne andre varer enn penger og verdipapirer være under pari, som pelser i Henry W. Elliott, Alaska og Sæløerne (1888, s. 392): «Tranen er deres [inuittenes] store varebeholdning, thi de pælsbærende dyr, som hører hjemme her, staar langt under pari, naar de bringes til kjøbmanden».

Mer billedlig blir det i filmpioneren Peter Lykke-Seests Kristiania-roman Under paddehattene (1898, s. 219): «dyden står ikke i synderlig kurs fortiden, meget langt under pari», og i Otto Sverdrups Nyt land (1902, s. 331): «Humøret, som længe havde staaet under Pari, tog til at gaa opover igjen», og om oppførsel i Kjellaug Steinslett, Ute av sinn (2000, s. 80): «og selv om hans oppførsel lå langt under pari, hadde Bech faktisk tro på Johanna kunne få skikk på studenten». Overført til andre ting er det særlig når man har utført et dårlig arbeid eller gjort noe man burde hold seg for god til at under pari er en treffende beskrivelse. Over pari hører man sjelden noen si som metafor for noe bra.

I idrett er typisk en kamp eller et prestasjon under pari når man leverer dårligere enn hva man er god for, som i Arbeiderbladet 17. april 1965: «Fredrikstad var helt under pari. Spesielt løperrekka som manglet Jan Aas». Slik også i billedteksten i Aftenposten 18. september 2015, en sak der golfspilleren «Suzann Pettersen leverte under pari i Heidelberg». Akkurat golf er en vanskelig sport å benytte frasen på, siden uttrykket under par der betyr en god prestasjon (færre slag enn en god spiller teoretisk skal bruke på å slå ballen i hullet). Golfuttrykket har akkurat det samme opphavet, og er ifølge etymonline vært brukt i engelsk siden 1898.

Illustrasjon: Ukjent, fra Punch 20.12.1856

.

Under pari

På stell

pelerinage-de-vie-humaine-de-digulleville-1-1401-1410

engelsk: in apple-pie order; tysk: in bester Ordnung

Ha alt på stell; være på stell. Være i orden, kunne det man skal, ha alt klart. Ordet stell her er det samme som i styre og stell, og i verbet stelle. Norsk ordbok gir faktisk (i tillegg) eksempler der det har motsatt betydning: uorden, på styr, på skakke, og sågar er det slik i det eldste funn i NB (være på stell) i Bjørnstjerne Bjørnsons På Guds veje (1889): «‘Jeg skal si det, bare du vil tie!’ – ‘Tie? Er du på stell?’ – ‘Jo, du må’ – ‘Hvor kan du falle på slikt vås […]’». Kanskje blir det brukt retorisk, slik man kan utbryte «er du helt riktig?» med samme betydning som «du er ikke helt riktig!», og se Ove Ansteinsson i Broder Nikolai (1911): «Du er ikke på stell!».

Jens Tvedt anvender det helt som man bruker det i dag i Tengill Hovda (1891): «Det skulde nok verta paa stell, etter kvart han fekk raad.» Hulda Garborg derimot i komedien «Rationelt fjøsstell» (1896): «Meiner Tausi er reint på Stell. Svi ho kje Myssmøre for meg!» Etter hvert er det nok overveiende å ha ting i orden som er eneste betydningen av frasen. Ofte knyttet til ønsket om at alt, det hele, skal være på stell, som i Arbeiderbladet 21. mars 1928: «Drakter hadde barna skaffet sig, de hadde trykt programblad, sufflør og alt på stell» og novellen Garverne (Hjerters uro 1929) av Eysteinn Laastad: «Det var jo dette at det var så nær under jul, at det var så travelt i huset for at få alt på stell til høitiden.»

Illustrasjon: Fra Pèlerinage de vie humaine av de Digulleville, 1401–1410

Se også innleggene Hel ved, Skvær og En rød tråd.

På stell

Det springende punkt

com an 1838 hood lord how you made me jump

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen Wiliam Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er formodentlig Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Det springende punkt

Pipen skal få en annen lyd

com lat gr tiled in 1890 John Leech

engelsk: to change one’s tune; tysk: ein anderes Lied singen

Ombestemmelse, si noe annet enn før, skifte anskuelse. Blir gjerne sagt når noen omsider kan endre på saker og ting. Piper, som fløyter og orgelpiper, har jo en lyd, og for at den skal bli en annen må det endringer til. Lignende klisjeer er nå skal det bli andre boller og nå skal det bli en annen dans.

Frasen har ordbokoppføring alt hos Moth fra ca. 1700: «Piben har fâedt et andet lŷd. dvs. tingen har faedt forandring.» Det eldste eksempel jeg har klart å finne, er i trønderen Johan Brunsmands Francisci Spirae Fortuifflelsis Historie (1673): «Men det bliffver ikke saa altid, Piben faar omsider en anden Lyd». Teksten er rimelig snurrig, fortvilelseshistorien fortsetter slik: «Samvittigheden kommer omsider til sine sandse igien, vaagner op i en kaald drøm og som en meget bisk og arrig Hund der en tid lang har slummet forskrekkelig paa dem stormer, og med saadan ofverfald Synderen trenger og engster, at hand ikke kand nyde nogen roe oc fred mere derfore.» Brunsmand var en ivrig religiøs polemiker, men hadde et sørgelig liv som nok fylte ham med mye bitterhet. Hans mest utbredte verk, Et Forfærdeligt Huus-Kaars (1674) om omfattende djevelbesettelse i byen Køge ved århundrets begynnelse, var skrevet for å fremme dyd og en puritansk protestantisme, men ble ifølge Dansk Biografisk Leksikon overveiende lest for sin gru og spenning. Dansk Wikipedia skriver i en overraskende verdiladet karakteristikk at «han havde i rigeligt mål sin tids ufordragelighed og overtro», og om hans salmer kan man lese i DBL at de «vel ikke røber stort poetisk talent».

Ammer (2013) trekker en linje for den engelske frasen to change one’s tune fra John Gowers Confessio Amantis (1394, bok 2 strofe 3012): «Now, schalt thou singe an other song» til den nåværende ordlyd funnet i en ballade om Robin Hood fra 1600. Enda tidligere finner jeg det på fransk med samme betydning i Guillaume de Deguilevilles Le Pèlerinage de Vie Humaine fra ca. 1332, strofe 5396: «Ains li chanta d’autre chancon», og det fører en jo straks til Lydgates engelske oversettelse fra 1426, men dessverre fånyttes (selv om det ikke utelukker at frasen er der; Lydgate benyttet Deguilevilles reviderte versjon fra 1355 som jeg ikke finner transkribert, og oversettelsen hans vokste med nær 8000 linjer og er vanskelig å sammenholde).

Sammenkoblingen mellom å synge en annen sang o.l. og at pipen får en annen lyd, ser vi på norsk gjennom Daniel Dykes The Mystery of Selfe-Deceiving (1616): «And therefore […] when he is off the wracke, he begins to sing another note», som i den norske oversettelse Hiertets Self-bedragelse eller Self-bedragelses Hemmelighed fra 1737 lyder: «Saa snart hand derfore er qvit fra Smerten, da faar Piben en anden Lyd». Ludvig Holberg brukte begge varianter, først i Anhang til hans Historiske Introduction (1713): «Men, da den berømmelige Dronning Elisabeth kom at sidde paa Thronen, fik Piben en anden Lyd, og bekom Papisteried sin Afskeed udi Engeland», og så med både tone og sang i komedien Uden Hoved og Hale (1725): «Jeg har kiendt mange Mennisker, der ligeledes har foragtet saadant, men nu synger de en anden Tone. Der kunde ingen være værre end gammel Gunnild tilforn, hun troede hvercken Nøck, Varulv, Nissen, Marre, Underjorske, Hælhest, &c. Hun loe af alle Historier om Geister og Spøgelser, men spørg hende nu; Siden den Tid hun blev indtagen i en Høy, synger hun en anden Sang».

I Arbeider-Foreningernes Blad 16. juni 1849, antageligvis skrevet av Marcus Thrane som på den tid var redaktør, står en kritikk av tollavgiftene, særlig på importerte matvarer, som ble opplevd som en urettferdig og hard skatt for fattige med store familier: «Men saaledes gaar det til i denne Verden, naar visse Klasser af Folket skal have Alt at sige, og de øvrige Intet. Men engang, og maaske snart, vil den Tid komme, da ogsaa Smaafolk faar en Stemme med i Laget; da vil Piben faa en anden Lyd.» Allmenn stemmerett for menn fikk vi nær femti år senere i 1898, for kvinner først i 1913. Man kan undres om Marcus Thrane ville likt å danse etter lyden av dagens demokratiske pipe: Det er fortsatt toll og særavgifter på mange matvarer samt at merverdiavgiften på 15 % utgjør ca. 20 mrd. kroner til staten (beregnet ut fra Regjeringens pressemelding 6. oktober 2011). I 1860 utgjorde statens samlede tollinntekter 2 610 000 speciedaler (mat og alt annet), tilsvarende ca. 782 538 000 i dagens kroneverdi (1860 er det nærmeste jeg kommer; omregning fra specidaler med Norges Banks priskalkulator).

Joseph Goebbels oversatte dagbokinnføring for 21. april 1943 gir et godt bilde på dagens anvendelse, og er fraseologisk faktisk et ganske elegant eksempel i all sin forrykthet: «Vi har fått ubehageligheter fordi et tysk handelsskip har skutt på en svensk båt. Svenskene slår en helvetes alarm. Den aksefiendtlige pressen i Sverige taler i en toneart som den bare kan tillate seg fordi vi for øyeblikket ikke står oss så godt militært. Men bladet vil jo snart vende seg igjen, og da skal pipen få en annen lyd når vi snakker med svenskene.»

*  Illustrasjon: John Leech, P. Leighs The Commic Latin Grammar, 1840

 

 

Pipen skal få en annen lyd

Det politiske landskapet

europemap1870

engelsk: the political landscape; tysk: die politische Landschaft

Den politiske stemning eller tilstand i en avgrenset region på et gitt tidspunkt. Et landskap er billedlig sammensatt; skoger, fjell, jorder, daler og fjorder osv.: alt utmerket å ligne med et område politikken kan være broket og omskiftelig i.

Først finner jeg det i Knud Knudsen, Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) «Og for det Andet er en Omvæltning en litterær Umuelighed, om saa Alle önskede den, heller idag end imorgen, fordi ‘Folkesproget’ har ligget udyrket i de mange Aarhundreder, siden vi blev et åndeligt og polittisk Landskab under Danmark, saa at det ikke paa en Gang vil kunne rumme alt det Indhold, som efterhaanden er indbragt i det dansknorske Sprog.»

Frasen ser ikke ut til å bli allmenn på norsk før rett etter krigen. Tor Strand, Vår vei heter Nordveien, Norge (1945): «Det er en bok om Norge sett utenfra, ‘klaret av minnet’, steget frem for hans indre øye, høyt rent ubesmittet, ikke som geografisk, men som politisk landskap, som den neste stats vogge og voksested.» Vanligvis er det gjerne snakk om hvordan makten er fordelt mellom de ulike partier og blokker som ligger i det når noen bruker uttrykket. Slik hos Hallvard Rieber-Mohn, Ossietzky – en studie i sivilt mot (1971): «Carl von Ossietzky ble aldri noe partimedlem. Skal han plaseres i det politiske landskap, må det bli i et ingenmannsland etsteds til venstre …»

Klisjeen er lite utforsket på engelsk og tysk, men jeg kan i hvert fall finne den brukt hhv. av James Fenimore Cooper i The Monikins fra 1835, og i Morgenblatt für gebildete leser fra 1849.

* Illustrasjon: Paul Hadol, tresnitt 1870. Satirisk kart over det politiske landskapet under den tysk-franske krig

Det politiske landskapet

Verden står ikke til påske

sprittønner med ben thomas hood comics a 1831

Nå står ikke verden til påske og lignende utsagn er uttrykk for stor forbauselse. Man kan spekulere i om påske er valgt som skjæringspunkt fordi Jesus dermed ikke kan gjennopstå i tide til å rydde opp i problemene (påskemorgen slukker som kjent sorgen). Ellers er det mulig å tolke noe ut av oppslaget Pâske hos Moth (ca. 1700): «pâske kommer lige tilig. siges om det, som ingen magt ligger pâ, enten det skêer eller ei. til pâske», altså et uttrykk for en uavvendelighet (som  kun verdens undergang kan stoppe).

Som så ofte ellers går eldste skriftlige treff tilbake til Holberg. Først i komedien Jule-stue fra 1724: «Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» Holberg spiller på uttrykket igjen i Hexerie fra 1731: «Ja ja, jeg vil ikke spaae ilde, men see kun til, hvor det vil gaae, om Verden staaer noget længer, men jeg haaber, at vi har Enden inden Paasche, thi jeg har saa mine visse Tegn». Det er såpass indirekte at jeg antar frasen var etablert godt forut for ham.

L. Dietrichson holdt i 1866 tre foredrag i universitetets festsal, der han akket seg over klesmotene og andre bekledningsinnfall (Moder og dragtreform 1867): «Thi enten en mode, en tidsforandring er fornuftig eller ei, vil der altid danne sig et kor, som skjender paa den./De, som skjender, er naturligvis de, som skal betale legen, og dette er i regelen familiefædrene, vi er de evige Jeronimuser, der altid mener, at for disse forbandede falbelader og toppes skyld, staar ikke verden til paaske!» Dietrichson hadde utvilsomt nærlest sin Holberg, og jeg skylder ham å gjøre oppmerksom på at foredragene er ganske underholdende og langt fra surmagete.

Aftenposten skriver 4. september 1868 i en rapport fra Paris om en krig mellom Preussen samt en rekke tyske allierte og Frankrike som på journalisten virker like uavvendelig som påsken: «I Mangel af virkeligt politisk Nyt underholde Korrespondenterne fra Paris til de tyske Blade deres Publikum med de taabeligste Rygter, beregnede paa at fremstille Frankrig som et af Revolutioner undergravet Samfund, der rimeligvis ikke vil staa til Paaske, selv om Preussen ikke velvillig paatager sig at forkorte dets Dødskamp ved Hjælp af sin uovervindelige Armee.» Det skulle gå nesten to år før Den fransk-tyske krigen brøt ut. Og den uovervinnelige armeen til Bismarck utraderte virkelig den franske før de avsatte keiser Napoleon III, som igjen ledet til opprettelsen av Den tredje franske republikk og det tyske keiserdømme.

Publisering av denne posten er lagt til langfredag. Ja til Paaske!, skal ifølge ODS ha vært et «Mundheld blandt Almuen», og hvis dette leses av noen sto verden til påske også i år! Puh!

* Illustrasjon: Running Spirits av Thomas Hood fra The Comic Annual 1831

 

Verden står ikke til påske

Pisk eller gulrot

slåsskamp, folkehop

engelsk: carrot and stick; tysk: Zuckerbrot und Peitsche

To motsatte virkemidler for å oppnå ønsket resultat: å true eller lokke, straffe eller belønne.

Det lyder som noe fra en gammel fabel, men i den eldre litteraturen dreier det seg om pisk eller svøpe, pisk eller kjepp osv. Gulroten – lokkemiddelet – er ganske ny, selv om vi har hatt et ordtak som lød Man kjører bedre med Havren, end med Pisken (Mau I 1879). Kanskje er det en ganske ny idé å forsøke gulroten, og ikke bare trussel om juling. Begge deler relaterer seg nok uansett til et ridedyr, og havren som lokkemiddel er sikkert vel så effektivt. Heller ikke i ODS, som beskriver danske ord og uttrykk frem til 1950, er det oppført (men på DDS/ordnet.dk finner man det).

Om gulroten er ny som bilde, kan man se spor av metoden hos Egil Strand i Fra støvet til stjernene (1953): «Vi må elske Gud, og da også Guds hånd, enten den kommer imot oss med en svøpe eller med en lindrende salvekrukke.»

Akkurat pisken og gulroten som par finner vi på norsk først i 1973 i Kjell og Kari Risviks oversettelse av den tidstypiske boken av Göran Palm: Et år på fabrikken: «Industriarbeiderne, for nå bare å ta dem, tålte først tvangsflyttingen fra land til by, fra én levemåte til en annen, med alt det innebar av kulturell vold og fysisk lidelse. Siden har de tålt pisken i form av den stadige tvangen til å lystre eller miste jobben: ‘Passer det ikke, er det bare å gå.’ Så har de tålt ‘gulrota’ i form av det dels fristende, dels pressende, altså nerveslitende akkordsystemet. Og i dag, da lønnen er høyere, arbeidstiden kortere og den sosiale tryggheten større, må de tåle den djevelske krysningen av pisk og gulrot som ‘strukturrasjonaliseringen og den harde konkurransen på verdensmarkedet’, for å bruke bedriftsledernes språk, har klart å få i stand – prestasjonsjag med innebygd trussel om avskjedigelse.» Det var fra den gang en utdannet mann selvproletariserte seg, og så skrev en bok om det. Litt på samme måte som man hundre år før bodde et år blant kannibaler i Borneo eller krysset Alaska med en hund og en skolisse, men alltid med dyp respekt for den edle ville.

Det leder oss altså til Sverige, som tok i bruk uttrykket piska eller morot noe før oss. Her er det i hvert fall dokumentert i en protokoll til Riksdagen fra 1960: «Det hade ju varit intressant att få veta vilken morot eller vilken piska man använt vid förhandlingarna för att på det sättet påverka dem, men jag antar att det är ogörligt att lätta på den slöjan.» På svensk finnes også ordet morotsmobb, som beskriver en form for forbrukeraktivisme hvor elementene trussel (boikott) og belønning er en viktig del, og vel direkte oversatt fra det engelske carrotmob. Det leder oss videre til carrot and stick, en frase på engelsk som er først dokumentert fra en artikkel i The Economist i 1946 (vol. 150): «Both the Russian and the American economies are, avowedly and deliberatly, carrot-and-stick economies; the British is rapidly becoming a sugar-candy economy.» Alt i 1954 er frasen innarbeidet såpass at den kan omtales slik i J. A. C. Brown Social Psychology of Industry: «most men […] are […] solely motivated by fear or greed (a motive now described as ‘the carrot or the stick’)».

En fin måte å benytte klisjeer på, er som Simen Markussen gjør i et innlegg i DN 13. februar 2015 der han både spiller på uttrykket pisk eller gulrot og blander det med smake pisken i ingressen: «60-åringene trenger ikke å smake pisken for å jobbe lenger. Det holder lenge å gi dem gulrøtter». Han avslutter innlegget med at «Gulrøtter virker altså, men kun når man ser dem foran seg», som er enda en engelsk klisjé (carrot on a stick), som selv om den ikke finnes i norsk (annet enn kanskje som en gulrot) er velkjent som (visuelt) bilde.

* Illustrasjon: Appius Claudius punished by the people av John Leech fra The Comic History of Rome, 1850-tallet. I bildet synes både gulrøtter og en (enhalet) katt brukt som pisk.
Pisk eller gulrot