Rask til bens

hund mann ,req,hah undg deg på

engelsk: quick on one’s feet; tysk: schnell und wendig sein

Rask til bens sies om en som løper fort, er rask. Noen ganger om en eldre person som fortsatt er rørlig og fysisk frisk. Talemåten inneholder et såkalt frosset kasusuttrykk (genitiv), som finnes i en rekke tilsvarende preposisjonsuttrykk (til bords, til sjøs, til sinns, osv.), men de eldste eksemplene på bruken er derimot ikke slik:

I Tobiæ komedie (fra ca. 1600, s. 96) er de raske englene opptatt av at man ikke slår seg på tærne: «Sin engel sende hand, rasch paa been, / Gudz børn att vocte vden meen, / Att de ey støde fod paa steen». Hos Moth (ca. 1700) er det «rask pâ fodderne» som gjelder. Med stivnet kasus finner jeg det først i en interessant bok av H.F. Hiorthøy, Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggerhuus Stift i Norge (1785–1786). Den inneholder en liste med «Gulbransdalen Mundart. Bønderenes Mundart og uforstaaelige Talemaader» der ordet Futum på s. 150 er forklart som «Rask til Beens». Et eksempel fra hundre år senere er hos Thomas P. Krag, Ada Wilde (1896, s. 232): «I Grunden fejlede han ingenting nu. Han saa ganske godt ud. Vistnok var hans Haar blevet tyndere, og den blonde Kulør var meget fortrængt af den hvide; men han var endnu rask til Bens, og hans Latter var i grunden let som før.» Fra moderne tid i Alexander Brenning, Tiden til intet (1998, s. 139): «min gamle venn distriktsadministratoren, minst like gammel som den eddikkrukken av en landsmann jeg nylig hadde hadde møtt er ikke særlig rask til bens lenger».

Nærliggende former er hurtig til bens, skrevet «hurtig tilbeens» om en hest i en oversettelse av Onkel Toms Hytte fra 1853 (s. 68). Motsetningen er å være dårlig til bens. I Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale fra 1866 (s. 14) er det forklart som «daarlig til at gaa». Først slik i en trist rapport om funnet av en død person utenfor Kristiansand i avisen Den Constitutionelle 19.8.1841. Mannen, som en lapp i hatten opplyste at kom fra Bygland, var nettopp skrevet ut fra amtssykehuset i Arendal, og tilkjent Skydspas, som må tilsvare datidens TT-kort: «Hvad der kan have bevæget ham, der var saa daarlig tilbeens, at han maatte bruke Krykke, til at foretrække at gaae paa sine Been fremfor den frie Befordring, der var ham tilstaaet, kunne vi naturligvis ikke vide, men det er vel ikke usandsynligt, at Frygten for senere hen at blive nødt til at refundere de ved hans Befordring paaløbne Omkostninger har foranlediget ham til at drage afsted tilfods».

I H.S. Hjorts Norsk Læsebog fra 1854 (s. 15) kan vi se kamelen omtalt som «let til Beens», en variant som også er en del brukt på 1800-tallet. Dette blir vel en mellomform til uttrykket lett på tå.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual
Advertisements
Rask til bens

En rød tråd

 

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 ben block and tom starboard.PNG

engelsk: a common thread; tysk: ein roter Faden

En rød tråd er felles kjennemerker, motiv eller gjennomgangstema. Uttrykket kommer fra Goethes roman Wahlverwandtschaften (1809, bind 2 s. 26): «ein rother Faden», oversatt av Sverre Dahl som Valgslektskapene (1996, s. 175):

«Vi hører om en spesiell innretning i den engelske marine. Samtlige tauverk i den kongelige flåten, fra det sterkeste til det svakeste tau, er spunnet slik at en rød tråd går gjennom det hele, en tråd som man ikke kan trekke ut uten at man løser opp alt, og som tilkjennegir at selv det minste stykke tilhører Kronen.

På samme måte er det gjennom Ottilies dagbok trukket den tråd av sympati og hengivenhet som forbinder alt og preger det hele.»

Den britiske marine flettet en farget tråd inn i tauverket for å hindre tyveri, på engelsk kalt rogue’s yarn: «Originally, rogue’s yarns were used only in naval rope and indicated from their colour the ropeyard in which they were made. They were introduced to stop thieving by making the rope easily recognizable, as in the days of sailing navies naval rope was considered far superior to any other» (oxfordreference.com). I ODS kan man lese at også den danske marine hadde slik merketråd innflettet i sitt tauverk frem til omtrent 1900.

Det finnes for så vidt andre tråder som kunne vært opphavet til uttrykket, som i Første Mosebok 38,28, der det bindes en skarlagensrød tråd rundt armen som stakk først frem under tvillingfødsel, eller Ariadnes tråd, som ukjent av farge i hvert fall billedlig er beslektet (dog ikke det samme), men Goethes metafor forklares jo av ham selv, og i et brev fra Ingemann til Grundtvig (via ODS, mellom 1821 og 1859) finner vi en formulering som levner liten tvil om opphavet: «Det sidste Afsnit af Middelaldershistorien har, som hele dette Skrift, ikke lidet bidraget til at lede mig paa Sporet efter den røde Traad i Tidens knudrede Tovværk». I Norge er det først brukt av Marcus Jacob Monrad i innledningen til Tolv Forelæsninger om det Skjønne utgitt 1859 (s. 12): «jeg vil blot ganske frit og som det kan falde sig raisonnere over æsthetiske Materier, der især maatte synes mig skikkede til at indlede en klarere indsigt i det Skjønnes Væsen, af den hele Sammenhæng kun ligesom pege paa enkelte Steder, hvor ‘den røde Traad’ ligger mest bar.» Man kan trenge en ariadnetråd for å finne frem i Monrads setningslabyrinter, men den røde tråd i forelsningene er altså estetikkens vesen.

* Illustrasjon: W.H. Brooke, fra  Harrisons The Humorist, 1832

 

En rød tråd

Rød som en hummer

Hummer på kull Totoya Hokkei (Japan, 1780–1850)

engelsk: go (red as a) beetroot, red as a lobster;
tysk: rot wie eine Tomate, rot wie ein Krebs

Rødmende, unaturlig rød. Hummer, en tifotkreps som lever i saltvann, får en distinkt rødfarge ved koking. Den europeiske hummeren er ellers blåsvart mens den amerikanske kan være grønn til brun-oransje. Når man bruker similen rød som en hummer, er det naturlig nok den kokte varianten man viser til, og noen ganger betyr det også bare at den beskrevne er mer rød enn vanlig, f.eks. solbrent, sint eller svært anstrengt. Ofte vil det beskrive skam eller sinne, knyttet til at man rødmer, og slik i det eldste funnet i NB, en oversettelse av ungarske Maurus Jokai (Mór Jókai) Den Skjønne Michal trykket som føljetong i Bergens Tidende 27.9.1878: «Da Heinrich igjen gik bort var han saa rød som en hummer, og han kom ud av Værelset med Ryggen vendt mod Døren, af hvilken Omstændighed de i Kjøkkenet lyttende Tjenstepiger uddrog diverse Slutninger». Et norsk eksempel, også i en føljetong fra samme år, Just W. Floods En sømands Hændelser (senere utgitt som Fem Aar tilsjøs) i Fædrelandet 18.11.1878: «Først blev jeg staaende rød som en Hummer i Ansigtet og ønskede mig langt bort fra Professoren og Temperance hall».

* Illustrasjon: Hummer på kull, Totoya Hokkei (1780–1850)

.

Rød som en hummer

Rund baut

mennsker i båt holk

 engelsk: all round; tysk: ringsherum

Overalt, alle, over det hele, alt. Baut er et maritimt uttrykk som betyr å vende skipet, fra engelsk, (a)bout ship (Merriam-Webster). Det er vanlig i uttrykket eller gjøre baut (vende skipet mot vinden slik at det får vinden på den andre siden), og som verb, å baute, altså å krysse, det vil si å seile opp mot vinden (veksle mellom bidevind for styrbord halser og bidevind for babord halser). Rund baut skulle i så fall bety helt rundt.

Som bout er det oppført i Dansk-Engelsk Søe-Lexicon (1808, s. 21) av Ludvig Herbert de Saint-Simon: «Bout, board, t[a]ck. / at staae en Bout til Søes, to stand off. / at staae et Bout mod Landet, to stand in» samt «Boute, to beat, to ply to windward by tacking, to turn to windward». Ivar Alnæs registrerte frasen i en artikkel fra 1902, Bidrag til en ordsamling over sjømandssproget, som også er den eldste beskrivelse jeg kan finne med overført betydning: «Her er en del engelske ord, som ikke er nævnt ovenfor; jeg tager dem i alfabetisk orden: baut – omkring; i udtr. rund ’baut – rundt omkring, overalt.»

Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er et reisebrev i Nednæs Amtstidende 21.5.1904, Brev fra Syd-Afrika, der det berettes fra en hesteauksjon: «Paa ryggen sad altid en liden kafferboy; naar saa hesten var beskuet rundt bout, gav boyen den et slag med sin pisk og i galop bar det rundt pladsen for at kjøberne skulde se, at den ikke manglede noget paa skankerne». Så en annen reportasje, Gjennem Tyskland, Belgien og England under krigens tegn, skrevet av E. Gabrielsen i arbeiderpartiavisen Social-Demokraten 1.9.1914: «Oppe under buelampen det russiske aristokrati i fornem tilbaketrukkethet – længre nede bolstret endel jøder sig omkring mellem pakkasserne – riktig i sit element – danske og norsk haandverkere med snadden i mundviken, mens den norske sjømand i sin brede tryghet sender sin tobakssause rund baut.» Litt henslengt antisemittisme var tydeligvis rund baut den gang. Jeg avslutter med Tore Skoglund i Tre herrer helt bortreist (1990, s. 64): «Smil og glede rund baut».

Illustrasjon: John Leech, i G. Abbott À Becket, The Comic History of Rome, 1852

 

Rund baut

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17.1.1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6.11.1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843, s. 70): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855, s. 97): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 [s. 400] viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914, s. 116). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892, s. 79) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

* Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

Ramaskrik

george-cruikshank-the-universal-songster-1828

engelsk: (public) outcry; tysk: Aufschrei, Protestwelle

Sterke protester, opphisset klaging og høylytt syting betegnes noen ganger (gjerne av den forårsakende eller utenforstående) som ramaskrik.

Rama opptrer flere steder i GT: I Josva 18,25 regnes den opp blant byene som tilfalt Benjamins stamme, i 19,29 og 19,36 beskrives den som en befestet by i Naftalis land på grensen til Asjer. Profeten Samuel ble antagelig født og gravlagt i en by kalt Rama (se Samuel 1,19, 2,11 og 25,1 osv.), men det dreier seg muligvis om forskjellige steder (se biblestudytools.com: «The name denotes height, from root rum, ‘to be high,’ and the towns to which it applied seem all to have stood on elevated sites»). Det Rama som har gitt oss skriket, er ifølge nevnte kilde en landsby ca. 8 km nord for Jerusalem, og som vi kan lese om i Jeremia 31,15:

Så sier Herren:
I Rama høres skrik,
klagesang og bitter gråt.
Rakel gråter over barna sine
og vil ikke la seg trøste.
For barna hennes er ikke mer.

I Bibelselskapets note til skriftstedet står det at «barna sine» viser til Josefs etterkommere som ble ført bort fra Nordriket i 722 fvt. I så fall er det tale om det assyriske fangenskapet. I NT siterer Matteus verset i 2,18 i forbindelse med at Herodes sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre: «Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia». Rakel har dessverre fått mange flere anledninger til å gråte over barna sine etter det. Ramaskrik skulle dermed være en utrøstelig mors sorg over sine tapte barn, men tiden har gitt det et trivielt og ofte nedsettende innhold.

Eksempel på det trivielle gir Opplands-Posten 10.9.2016: «Ingen ramaskrik blant lærerne – Så langt har ikke hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Larvik, Bjørge Riksfjord, fått tilbakemeldinger fra lærere som er negative til den digitale satsingen i kommunen.» Eksempel på det nedsettende leser man i Journalisten i et intervju med Jahn Otto Johansen 3.9.2001: «Politikerne må tåle å bli gjenstand for sterke personkarakteristikker, blant annet i form av terningkast. Men når søkelyset rettes mot mediene selv, ja da blir det ramaskrik. I mediene er vi alle bitt av selvopptatthetens basill, ironiserer Johansen.»

Det eldste eksemplet som klisjé finner jeg i Frederik Høegh-Guldbergs Et Ord til sin Tid (1813, s. 46): «… inden de faae de Halstarrige, hvis Tro ei kjøbes for Mad, Viin, og Lystreiser, til villigt, hurtigt og dog udholdende at istemme med dem Ramaskriget». Det er ikke så mange funn fra tidlig 1800-tall, men nok til at det må ha vært en relativ allmenn referanse. Jeg kan ikke se tilsvarende anvendelse på tysk, engelsk eller fransk, så det virker som en skandinavisk uttrykksmåte. I P.O. Brøndsteds Bidrag til den danske historie og til kundskab om Danmarks ældre politiske forhold (1817, s. 84–85) oversetter han deler av normanneren Waces dikt om Hastings, Rollo (Gange-Rolv) og hertugene av Normandie, Roman de Rou (skrevet mellom 1160 og 1174): «Donc oifsiez paiens crier / Et efforcier de bien plorer» blir til «Her for alvor den hedenske Trop / En Graad og et Ramaskrig slog op». Min ellevehundretallsnormannisk er ganske rusten, men det ser ut til at Rama-referansen er Brønsteds egen. (Wace skrev for øvrig også et dikt om Englands historie, Roman de Brut (1155), hvor han er opphavsmannen til at bordet til ridderne av det runde bord er rundt, og der han ga navn til Arthursverdet: Excalibur.)

Welhaven benyttet ordet i sitt store angrep på Wergeland i 1832, Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik, (s. 84): «Et maadeligt Theater med dansk Personale, og den hyppige Anvendelse af hine Characteristiske Malerier af det danske Folkeliv, forøgede Ramaskriget, og Sinclars Døds og Farcernes Forfatter [Wergeland] fik saaledes Anledning til at lægge Fuskerens hele Hovmod for Dagen.» To sider før, og som artig lesning, står det «I en noget rigere og kjernefuldere Literatur end vor, skulde en Poesie, som Hr. W–s, med al dens Slethed ansees som en lidet farlig Udvæxt, men hos os maa den nødvendig have en Betydning, der fordrer ganske andre Forholdsregler, end taus Ligegyldighed».

faroe_stamp_405_the_scream_form_ramahSom kuriosa nevnes at det fra 2011 er en skrekkfilmfestival som heter Ramaskrik i Oppdal, og at det på Færøyene i 2001 ble utgitt et frimerke med Matteus 2,18 som tema. Man kan jo gjette at det dreier seg om hendelser i konflikten mellom Israel og Palestina færøyingene ville lede oppmerksomheten mot, siden Rama befinner seg i det selvstyrte området på Vestbredden. Eller de ville bare minnes bernemordet i Betlehems omtrentlige 2000-årsjubileum.

Suffikset -orama, som i panorama, og i en del tilfeller med betydning som massevis, overdrivelse, skrevet -o-rama, som musikksamlingen Punk-O-Rama, kommer opprinnelig fra gresk, ὅρᾱμᾰ ‎(hórāma), «sight, spectacle, that which is seen» (etymonline.com), og er dermed ikke relatert, selv om noen nok synes nevnte Punk-O-Rama inneholder nok ramaskrik for sine sarte ører.

* Illustrasjoner: Øverst: George Cruikshank, The Universal Songster, 1828; nederst: Føroyar frimerke #405, 2001

.

Ramaskrik

Ringe julen inn

juleskikk

Julen begynner når den ringer inn. På Kreativt Forum fra 2011 kan man lese at «Det føles bra å ringe julen inn på TV med egne norskproduserte filmer!»

Den 24. desember klokken 17 starter kirkens julefest med høytidsringing med kirkeklokkene før selve helligdagene begynner første juledag. Ifølge NRK 23.12.2011 lytter ca. en halv million nordmenn på lyden av kirkeklokker på radio hver jul (P1 sender et timeslangt program).

Julefeiringen begynner, lik kirkens liturgiske døgn, ved solnedgang, en arv fra jødedommen og basert på skapelsesberetningen i første mosebok kapittel 1: (Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag, osv.). Lukas (2,8) indikerer at Jesus’ fødsel skjedde om natten: «Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin», som nok er årsaken til tradisjonen med midnattsmesse på julaften. At de ortodokse kristne feirer jul først 7. januar, skyldes kun at kirken deres følger den julianske kalender som har hatt et ulikt antall skuddår enn den gregorianske. Bibelen gir ingen egentlige indikasjoner på selve datoen, men av antageligvis praktiske grunner er siden midten av 300-tallet natt til 25. desember blitt tradisjonen.

I mange land er julaften dagen det pyntes til jul, slik var det visstnok også her før, men nå har det lenge vært tradisjon å pynte på lille julaften i Norge. Det regnes for korrekt å slutte å ønske hverandre god jul og gå over til gledelig jul idet julen begynner, men det er uklart om det har noen egentlig betydningsforskjell og om dette skal være fra julen ringes inn klokken 17 eller fra første juledag. Et par dager inn i julen er fortsatt god jul en brukbar frase.

En fortelling uten oppgitt forfatter i Andreas Munch (red.) For Hjemmet (1863, bind 4 s. 222) er første treff hos Nasjonalbiblioteket (nb.no): «Imidlertid begyndte Kirkeklokkerne at ringe julen ind. Der blev en lydløs Stilhed i Værelset. Ingen mærkede, at Susanne gik ud.»

I Storbritannia ringer de julen inn ved midnatt.

* Tegning av Adolph Tidemand til «For Hjemmet» (1863)

 

Ringe julen inn