En snubletråd

the-comic-offering-1832-sheridan-2

engelsk: trip-wire; tysk: Stolperdraht

En felle eller utløsningsmekanisme. Salmonsens Konservationsleksikon 1930 informerer på ordet snubletraad at man må «se Pigtraadshegn», og de neste funnene jeg gjør i NB er tilsvarende synonyme med piggtråd, gjerne i en militær sammenheng. I David Humes (pseud. for J.V. Turner) kriminalroman Død over Cardby (1938) er snubletråden satt opp som en felle for at man skal snuble i den: «Han tok nebbtangen frem igjen og klippet over den ledningen som stod der som snubletråd for alle som vilde gå igjennem døren.» – Altså for å utløse en sprengladning. Tilsvarende i Marms Engelsk-amerikansk-norsk militær ordbok (1955): «Trip wire snublehinder; i forbindelse med miner: snubletråd.» På engelsk er ordet trip-wire kjent fra 1868 (etymonline).

Snubletråder fikk en ny, billedlig og guffen betydning under Den kalde krigen, nevnt først i Bergens Tidende i 1952, men her fra Arbeiderbladet 15. desember 1956: «Aviser som står regjeringen nær, har imidlertid antydet besparelser på NATO’s landstyrker […] da den mener at hvis disse styrkene likevel ikke kan tjene som noe annet enn en ‘snubletråd’, er det like godt å lage denne tråden så tynn som mulig.» Tanken var at det europeiske forsvaret mot en sovjetisk invasjon kun skulle få warszawapakt-landene til å snuble, og i fallet utløse de amerikanske atomvåpnene. I løpet av 60-tallet forandret styrkeforholdet seg, og Sovjet fikk et mer likeverdig arsenal med kjernefysiske våpen, beskrevet av USAs forsvarsminister Schlesinger i boken Transatlantisk krise (1974): «I NATOs første dager hadde De forente stater en klar overvekt i kjernefysiske våpen. Det førte til at alliansen baserte sin strategi på ‘snubletråd’-forestillingen. […] utviklingen fram mot kjernefysisk likevekt betyr at større vekt må legges på NATOs konvensjonelle beredskap». Nå skulle det satses mer på konvensjonelt forsvar. Se også Henry Kissingers Memoarer (1979) og NATO Strategy documents  1949-1969 side XX.

Eksempler på andre billedlige snubletråder ser vi, som generell fare, hos Petter Thomassen, Havbruk 1985: «og ikke minst trenger vi debatten for å forhindre den nærsynthet som gjør enhver snubletråd farlig og som medfører at vi som oppdrettsnasjon går i den ene fella etter den andre»; som språklige feller hos Antony Trew, Yashimotos siste dykk (1988): «Torpedoofisserenes skjeve smil skjulte en verbal snubletråd» og Ola Bauer i Løvetemmersken 1988: «Etter å ha skrevet imot leserne i så mange år, alltid imot leserne, kom han til det uskarpe og farlige øyeblikket da han glemte sin egen snubletråd og falt klynkende ned i fiendens brannseil».  Disse snarene er sikkert leie å gå i, men utløser i det minste ikke noen atomkrig.

På engelsk har tripwire fått nye betydninger, særlig innen salg og markedsføring relatert til noe som utløser mersalg o.l., ganske annerledes enn på norsk hvor snubletåden er en ren hindrinig. Det er påfallende vanskelig å finne eksempler på bruk av ordet som en snor strukket ut for at folk bare skal falle, og uten at det fører til noe mer, f.eks. som en skøyerstrek. Det er rett og slett litt nedstemmende.

Illustrasjon: Louisa Henrietta Sheridan, The Comic Offering 1832

.

.

En snubletråd

Slå på tråden

tradtelefon-thore-kahlmeters-ovesettelse-av-la-clef-de-la-science-explication-des-phenomenes-de-tous-les-jours-par-brewer-et-moigno-1890

engelsk: give a buzz; tysk: anrufen

Telefonere. Dette merkelige uttrykket for å ringe en telefon, er i grunnen blitt enda merkeligere etter at mobiltelefoner gjorde det permanent trådløst. Ranens Tidende 12. juni 1912: «Men en ting maatte først skaffes og det var noe aa drekke. Nu har M[osjøen] inte samlag, og da enkelte handlende desværre ikke bruker reklameskilter til veiledning for tørstige sjæle, blev de tre enige om aa marsjere til telegrafstasjonen og slaa paa traaden til Trondhjem.» Det er ca. 40 mil mellom Mosjøen og Trondheim, men hvis den lokale forretningsstanden ikke har vett til å annonsere sine alkoholvarer, var det vel ikke annet å gjøre. Et eksempel av Agnar Mykle i Lasso rundt fru Luna (1954): «‘Jeg har vært et ludder for deg,’ sa hun. ‘Gratisludder. Har ikke kostet deg et øre. Helt gratis. Bare å slå på tråden, så kommer a. Billigste hore som har levd.’» Det første sitatet kunne indikere at frasen stammer fra telegrafien, der man jo faktisk slår på et apparat som står i forbindelse med en ledning, en «tråd». En annen teori er at det stammer fra en stang eller knott som eldre telefoner skal ha hatt og som måtte slås på for å gi signal til sentralen eller for å få ringesignal (Vannebo: Prikken over i-en, 2013). Man kan undres over hvordan denne anakronismen ser ut til å overleve uansett telefonens endringer. Dagsavisen etter kommunevalget i Oslo 15. september 2015: «Etter det Dagsavisen forstår skal Johansen slå på tråden til MDGs 1.kandidat i Oslo».

Når man så først hadde slått på den og kommet i kontakt med noen, var man på tråden. Det er ikke like merkelig, all den tid det jo gikk telefonledninger overalt; Sjur Lothe, Det blir aldri som før (1938): «Ute på Strøms kontor kimte telefonen, og han forstod av kontorsjefens tjenstivrige stemme at en ny kjøper var på tråden.» (Det er noen ikke undersøkte treff på frasen «være/er/var/vært på tråden» i Arbeiderbladet m.fl. fra 1933 og fremover.) ODS har et sitat av Vilhelm Bergstrøm i Magasinpigen (1922): «han kom paa Traaden og […] sagde Hallo.»

Som en avledning, antar jeg, begynte man etter hvert også å slå telefonnummer. Først funnet i en sak om «Det talende ur i telefonen» (i Tyskland) i Smaalenenes Social-Demokrat 16. januar 1935: «På de helautomatiske telefonstasjoner i Tyskland vil slike ‘talende ur’ efterhvert bli opstillet, og abonnentene vil, ved å slå nummeret for ‘det talende ur’ på sin telefonapparatskive, få opgitt den nøiaktige tid i timer og minutter.»

Illustrasjon: Fra Thore Kahlmeters ovesettelse av La clef de la science, explication des phénomènes de tous les jours par Brewer et Moigno, 1890
Slå på tråden

Svartemarje

portable-lockup-epsom-1843-illustrated-london-life-in-k-williams-1977

engelsk: Black Maria; tysk: grüne Minna

En politivogn med mulighet for transport av flere arrestanter i bakrommet. I Lånord og lønnord hos folk og fant av Ragnvald Iversen (1939) føres det opp som Svarte-Maria eller Svarte-Marja, «et såkalt omsetings-lån, idet Svarte-Ma(r)ia må være en overføring av det engelske ‘kjælenavnet’ på politibilen: Black Mary. Ventelig er det helst gjennom sjøfolk dette ordet er overført til norsk.» I Kringla Heimsins – Norsk konversasjonsleksikon fra 1933 står det på oppslaget skjulesprog: «… Det vanlige s. som våre forbrydere bruger, dannes ved omstilling og tilføielser til dagligtalens ordforråd, hvori dog inngår et sterkt element av lokal slang og av de eldre forbrydersprog. Eksempler på det første er ord som Sorgens trille, Taugbåten, Svarte-Marja = politiets patrollvogn».

Uttrykket har antagelig opprinnelse fra New York; den eldste sikre referansen er ifølge Michael Quinion (2004) i New York Transcript 24. desember 1835: «A man named Henry Stage […] contrived to make his escape on Saturday last while on his way from Bellevue prison to the city in the carriage generally known as ‘Black Maria’». I Joseph Clay Neals Peter Ploddy, and Other Oddities fra 1844 heter en av fortellingene The Prison Van; or, The Black Maria. I Europa dukker det opp i detektivromanen Monsieur Lecoq av Émile Gaboriau fra 1868. Oversatt til norsk som Lecoq – oppdagerkongen i 1908, muligvis etter å ha gått som føljetong i VG: «… at træde ind i Sorte Maria uden at betænke sig.» Det ser ut til å være første forekomst i norsk. Gaboriau regnes for øvrig som en viktig inspirasjon for Conan Doyle (Haining 1981).

Bakgrunnen til navnet Maria i denne sammenheng er ukjent. Det finnes fantasifulle fortellinger om veddeløpshester og staute vertshusbestyrerinner, men ingen som ser ut til å kunne tåle nærmere etterprøving. Frem til 1986/87 var norske politibiler svarte og hvite, men akkurat kassebilene som gikk under navnet svartemarja var faktisk mørkegrønne, slik også i Tyskland, der kallenavet er grønne Minna. Lengre tilbake var de nok svarte, mens dagens svartemarjer faktisk er hvite (se bilder på Wikipedia).

Sorgens trille var et kallenavn på arrest- og fangetransporten antagelig fra 1890-tallet. Det er ikke samtidige skriftelige kilder på dette, men i erindringsboken Fra vekterstuen til Møllergaten 19 av Redvald Larsen (1946) skriver han om 1890-tallet at det «var før bilens tid, da transporten foregikk med åpent hestekjøretøy. I denne ‘Sorgens trille’ som folkevittigheten fort døpte den, satt arrestanten til alminnelig beskuelse under transporten.» Uttrykket gikk ikke ut av bruk ved bilens komme, men levde side om side med svartemarje (og kanskje taubåten) i lang tid, som i de Lange (red.) Quisling-saken – samlet rettsreferat (1945): «Som kjent har det norske folk til hr. Quislings store beklagelse ikke hatt noen overdreven lyst til å se ham før, og det var heller ikke særlig mange mennesker samlet der hvor det var håp om å få et gløtt av ham eller ‘Svartemarja’ de minuttene det var grunn til å vente at han skulle starte sin kjøretur, ikke i sin pansrede tonntunge bil, men i ‘sorgens trille’». Frasen er oppført i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si (1952), men fra 60-tallet er det overveiende i historiske fremstillinger uttrykket anvendes.

Illustrasjon: Portable lockup, Epsom, 1843, fra Illustrated London Life

.

Svartemarje

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.

Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.

Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).

Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».

Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»

Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.

Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.

Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.

Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.

Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857

.

Barmhjertig samaritan

Sisyfosarbeid

the-english-dance-of-death-th-rowlandson-1815-deaths-dance

engelsk: Sisyphean task; tysk Sisyphusarbeit

En meningsløs arbeidsoppgave uten ende.

Den greske mytologiens helter har gjerne store brister i personligheten, slette karaktertrekk eller gjør elendige valg som til slutt fører til deres fall. Det gjør dem mindre til sjablonger og er en av grunnene til at historiene om dem fascinerer etter tusenvis av år. Jeg er mindre sikker på om Sisyfos likevel burde regnes blant heltene, eller om han ikke egentlig bare er en superskurk med visse underholdende nihilistiske trekk.

Den eldste skriftlige kilden om Sisyfos er kanskje en linje i Homers Iliaden (Østbyes 1920-gjendiktning, rev. 1991): «Innerst i Argos, det hesterike land, er byen Efyra. / Der var Sisyfos konge, den klokeste hersker som levde.» Efyra blir antatt er forløperen til Korint. Han er også nevnt i Hesiods Kvinnekatalogen, som kun finnes i fragmenter. Deretter støter Odyssevs på ham, slik han er mest kjent, i dødsriket i Odysseen (Østbye 1922, 6. utg. 2000): «Sisyfos så jeg tillike. Han veltet i endeløs møye / stadig en sten, uhyre av vekt med de kraftige armer. / Kjempetak tok han og strevde hårdt med hender og føtter / veltet han stenen mot toppen; men når han til sist skulle styrte / stenblokken ut over kammen, da veltet den om ved sin tyngde. / Nedover fjellsiden rullet den skamløse sten imot sletten. / Spente han da sine sener på ny og veltet, mens svetten / strømmet fra hvert et lem og støvskyen føk om hans hode.» Det er en utspekulert evig helvetets pine, slik også Tantalos, Tityos og Ixion ble til del i Hades, og som sikkert har gitt inspirasjon til mange senere helvetesfremstillinger.

De antikke kildene om hva Sisyfos hadde gjort for å fortjene en slik straff, er mange, men gjerne fragmentariske eller summariske. Satt sammen av fortellinger i Theognis i Elegier (strofe 703 flg., 6. årh fvt.), (Pseudo)-Apollodorus i Bibliotheca 1,9 (fra første eller andre årh.), Pausanias’ Beskrivelse av Hellas (200-tallet) og Aiskhylos’ tapte satyrspill Sisyfos på rømmen som gjenfortalt av Pherekydes (Müller, fragment 78, 6. årh. fvt.), blir historien denne:

Da Zevs bortførte og voldtok elveguden Asopus’ datter, Aegina, fortalte Sisyfos, som hadde sett det, det til faren hennes under forutsetning av å få en vannkilde. Zevs, som måtte slå tilbake et angrep fra Asopus, ble ganske sinna og sendte Thanatos (Døden) for å ta sladrehanken. (Ingen av tekstene gir uttrykk for at Zevs selv er noe å bebreide.) Sisyfos klarte å utmanøvrere Thanatos og lenke ham fast, med det resultat at menneskene overalt sluttet å dø. Situasjonen ble uholdbar og Ares måtte til slutt frigjøre Thanatos, og bragte deretter Sisyfos i hans varetekt. Før det rakk Sisyfos å instruere sin kone om at hun skulle la være å begrave ham og droppe de foreskrevne ritene. Vel nede i dødsriket klarte Sisyfos så å overtale Hades (Persefone ifølge Theognis) om en liten permisjon slik at han kunne dra tilbake å ordne opp i den skammelige mangelen (som også inkluderte offergaver til Hades). Tilbake blant de levende stakk han selvfølgelig av, og måtte oppspores og denne gang fanges av Hermes. Straffen for å lure døden to ganger samt å yppe seg med Zevs, og dermed blasfemi, ble for evig å slite en kampestein opp et fjell som så rullet ned igjen rett før toppen. Det er primært denne opprøreren Albert Camus tar utgangspunkt i i sitt kjente essay Myten om Sisyfos fra 1942.

Av andre og mindre tilforlatelige fremstillinger om Sisyfos oppsummerer mythindex.com (med videre henvisninger): «As king of Corinth he promoted navigation and commerce, but was fraudulent, avaricious, and altogether of bad character, and his whole house was in as bad repute as he himself». Hyginus (64 fvt. til år 17) skriver i Fabulæ 60 at han hatet sin bror Salmoneus, og ønsket å drepe ham. Etter råd fra Apollon satte han barn på sin niese Tyro, som fødte to gutter som skulle være skjebnebestemt til å ta livet av sin morfar-onkel. Men slik gikk det ikke, for Tyro myrdet sine barn da hun fikk høre om profetien. En annen historie nevnt av Hyginus (fabel 201) og Plutark i Greske spørsmål (1. årh.), med støtte i Euripides Kyklopen (ca. 408 fvt.), forteller at Sisyfos voldtok Antiklea, som like etter giftet seg med Laertes, og dermed var Odysseus’ egentlige far.

Sisyfosarbeid henspiller naturlig nok på det meningsløse ved arbeidet han var satt til for evig tid. Som Camus skriver: «[Gudene] hadde, ikke uten grunn, tenkt seg at det ikke finnes verre straff enn et unyttig, håpløst arbeide». Allerede Lucretius i Om tingenes natur (ca. 55 fvt.) gjør bruk av Sisyfos som klisjé for dette (Sparres oversettelse fra 1978): «Sisyphos kjenner vi også vel fra vår daglige omgang: / mannen som beiler til folkets gunst, søker ære og rangstegn, / og som, forbitret og slått, dog alltid må gjenta sitt forsøk. / Den som tar på seg et endeløst strev, i jakt efter makten – / nytteløs i seg selv, og et mål han aldri når frem til –, / han ruller tungt, med uendelig slit, en sten oppad bakken.» Det er politikere Lucretius skriver om.

I avisen Statsborgeren sto det 16. november 1837 et usignert innlegg med tittel Hvorfor omskifte saa Mange med Aarene politisk Trosbekjendelse? Det er egentlig en kritikk av det mange uttrykker med klisjeen den som ikke er radikal i sin ungdom, har intet hjerte, og den som ikke er konservativ som gammel, har ingen hjerne: «Forholdt det sig saaledes, vilde det ei være Umagen værd at pønske paa Forbedringer i Samfundet; thi man vidste da iforveien, at sligt ikkun vilde vorde Sisyfus’s Arbeide (Tidsspilde), og at Stenen som man gjør sig Umage for at faae op til Klippens Top, om en Stund atter vil rulle ned i Dypet.» Henrik Wergeland var på den tiden redaktør for Statsborgeren, og han hadde brukt den hyppig som talerør for sine mange angrep på erkefienden Welhaven. I Morgenbladet 15. april 1838 er en anonym innsender noe lei av begge to: «Men at W[elhaven] nu vil skille Wergeland endog ved den almindelige Anerkjendelse af hans Digteraand, forekommer mig deels for et ligesaa fortvivlet Forsøg, som Sisyphus’s Arbeide, hvis Qvaler W. har besjunget for os».

Arnulf Øverland skriver syrlig i En kjetters bekjennelser (1969) om en lærer som hadde beskrevet ham som en ateist som markerte et frafall fra et høyere livssyn, og dermed fra en høyere kultur til noe lavere: «Han er den typiske eksponent for vår tids vulgærkristendom, og ved å citere ham så vidt utførlig, har jeg spart meg for det sisyfos-arbeide å forklare hva kristendom er.» For øvrig var Øverland i 1933 den siste som ble tiltalt for blasfemi i Norge. Han ble frikjent, og deretter var blasfemiparagrafen en sovende bestemmelse inntil den ble opphevet da ny straffelov trådte i kraft i 2015.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson: The English Dance of Death, 1815

.

 

Sisyfosarbeid

Skvær person

thoralf-klouman-charles-hoff-1925

engelsk: fair, decent person; tysk: anständig, annehmbar

En real, grei og rettferdig person.

Ordet skvær kommer av det engelske square, firkant (NOB), se uttrykket skvære opp, jf. også en båt med skvær akterende (gjerne kjent som plattgatter). Når det ikke dreier seg om maritime anliggender, ser det i første del av nittenhundretallet til å bety rett eller på tvers, som i Jacob Hilditch, Bergmands-kaar (1900): «[…] derpaa strammer han tøilerne, smatter paa den vesle muntre graa hest og kjører skvær ud til den høire side». Enda oftere opptrer skvær som rent forsterkningsord, først funnet hos journalisten Thorvald Bernhoft i En kristianiareporters optegnelser (1911): «Og da jei saa vaakna igjen, kjendte jei, at jei var blitt skvær fresk igjen». På engelsk har ifølge Etymonline square hatt betydningen hederlig og ærlig siden 1500-tallet, og en square deal er en rettferdig avtale som man også kan kalle fair and square (brukt siden 1600-tallet).

Jeg antar at betydningen en grei, rettferdig person har opphav i den engelske firkanten (slik i NOB); man kan jo tenke seg at det dreier seg om noen uten ujevnheter og mentale svingninger når de kan karakteriseres som skvære. Eldste funn slik i NB er i teksten til sangen Leieboer-Idyl av Arne Svendsen (1924): «Jeg har holdt mig til skomaker’n for han var i grunden skvær».

To be square blir ikke alltid brukt positivt på engelsk. F.eks. har det vel mer betydningen konform i  Huey Lewis & The News-låta It’s hip to be square (1986), om en hippie som er blitt jappete (80-tallet hadde for øvrig et ganske kantet stilbilde med skulderputer og rette bukser). Pussig nok er en som er firkantet ikke nødvendigvis særlig skvær, selv om det heller ikke er antonymer.

Illustrasjon: Charles Hoff av Thoralf Klouman 1925
Skvær person

Smør på flesk

mat hood c a 1836

engelsk: gild the lily (butter your bacon); tysk: doppelt gemoppelt

Smør på flesk er et av læreeksemplene på pleonasmer sammen med den ridende rytter til hest og en norsk nordmann fra Norge. I motsetning til disse, hvor gjentagelsen bare er unødvendig og dårlig språk, er smør på flesk en slags moralsk pleonasme, den er ikke språklig unødvendig, den er faktisk og praktisk. Peder Laale er i ett av sine ordspråk fra 1300-tallet inne på noe lignende: «Han tencker swigh som isther eewen smør» (nr. 398 i PL A, 1506). Jeg tror det skal forstås som at den som gnir ister på smør har svikfulle intensjoner. Det ligner, men jeg kan ikke finne noen sammenhengende tråd til dagens uttrykk.

Professor i folkeminneforskning, Reidar Thoralf Christiansen, skriver i boken Gamle visdomsord (1928) at det stammer fra Gudbrandsdalen, i formen «Ein skal ikkje kline smør paa flesk», men oppgir ikke kilder. I bygdeboken Frosta i gammel og ny tid (1918) er «Han legg smør paa flesk» beskrevet blant «nogle av de mest brukelige paa Frosta». Eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i tidsskriftet Norsk skoletidende (1895), som ikke er digitalt tilgjenglig. Først slik i Johan E. Flatsets Konkurrance-jordbruget fra 1905, der den siste utvikling innen gjødsel diskuteres: «Ingen forstandig og praktisk husmor vil finde paa at lægge smør paa flesk eller fladbrød paa kage; thi det er fornuftstridigt.»

Da kan vi jo lese hva den vanligvis forstandige Henriette Schønberg Erken skriver i Kjøkkenalmanakken for 1939: «Å nyte den gule, tykke rømme, søt fløte, det gule, faste smør og den herlige melk. Hvem liker ikke ørret, stekt i dette smør tilsatt rømme, og avkokt ørret servert i suppen med poteter i, og spist med koldt smør, fisk og poteter på flattbrødbiter, og suppen med gressløk i ved siden av. Eller frokost med smør, brød, blandsmør, pultost, gubbost og kokost med melk og kaffe til. Stekt egg og bacon virker nesten som smør på flesk sammen med ovennevnte retter.» Smør på rømme på smør på ost regnes tydeligvis ikke, men jeg må uansett si meg enig; egg og bacon virker overflødig. Det var leserne vel unt, året etter kom krigen til Norge, og uttrykket smør på flesk er nesten fraværende i skriftlige kilder i krigsårene som fulgte.

Senere ble det rikelig med smør på flesk igjen. Klisjeen benyttes i dag både om rent språklige gjentagelser av typen nesoddtangen (se Svein Nestor i Språknytt nr. 3/1996) og om fysisk unødvendige opphopninger, som i artikkelen Advarer mot rengjøringsspray 16. mai 2014 på nrk.no av Tor Risberg: «SINTEFs seniorforsker innen renhold og innemiljø, Steinar K. Nilsen, mener at rengjøringsmidler på sprayflaske er som smør på flesk. – Du trenger ikke kjemikalier til annet enn helt spesielle formål, som for eksempel fastbrent fett.»

Alt dette nevnt, jeg steker helst mitt bacon i litt olje eller smør, jeg. Det er ikke ren hedonisme, pleonasmer hjelper nemlig mot fastbrent flesk.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

 

.

Smør på flesk