En sann fryd, en sann glede

Kittelsen 1896 enkens sorg 2

engelsk: a sheer delight; tysk: eine wahre Wonne

Sann dukker opp som et forsterkningsord i noen sammenhenger, som en sann svir og en sann venn mv. Det kan også forstås i betydningen ekte. Hva er en usann eller uærlig fryd? I Gerhard Sandbergs Ægteskabet fra 1791 om ekteskapsforordningen av 1788 står den eldste forekomsten jeg har funnet: bakt inn i en fire sider lang hyllest av kongefamilien foran i boken: «Og hans Aand, som allene kan bøye Kongers og Fyrsters Hierter, til at befordre Guds Ære, og Deres Undersaatters Lyksalighed, nedfare over Deres Kongelige Høyheder: En sand Fryd, Fred og Velstand, belønne og krone Deres uforfalskede Dyd», osv. Det er ikke uvanlig med den slags smisketekster i bøkene fra tiden, men det er ikke frydefull lesning. Og sikkert ikke ærlig ment heller.

Ibsen lar Daniel Herje beskrive en sherry slik i De unges Forbund (1869): «DANIEL HEJRE: He-he; det var minsæl en excellent Sherry! Jeg har ikke smagt Magen, siden jeg var i London. ERIK BRATTSBERG: Ja, ikke sandt? Den kan live et Menneske opp! DANIEL HEJRE: Ak, ak; det er en sand Fryd at se sine Penge saa vel anvendte!» Et nyere eksempel i Kim Småge, En kjernesunn død (1998): «Sundt er systematiker, det er en sann fryd å jobbe med han, han er ordentlig inntil det pedantiske.»

En sann glede er først å finne i NB i Peter Olivarius Bugge, Betragtninger over de aarlige Søn- og Helligdags Evangelier (1791, s. 606): «Derom vidner skriften paa mangfoldige Steder, som ogsaa Erfarenhed lærer, at hvo som ikke kiender Jesum, kiender heller ikke sand Glæde». Det er en stilistisk variant av en sann fryd, og innebærer i hovedsak det samme. Norske Intelligens-Sedler 12.11.1805: «Det var mig en sand Glæde, sidste løverdag, at see dette Barn, saa aldeles forandret til det bedre.»

En særlig platthet har vi, som i eksempelet over, ved å si at det skal være meg en (sann) glede/fryd/fornøyelse, noe jeg først finner helt slik i Jean-François Collin d’Harleville, Fusentasterne, oversatt av Enevold Falsen (1797, s.79): «Det er mig en sand Fornøielse, at jeg dog eengang kan finde Anledning til at vise Dem en Tieneste», og som varianter i Den Norske Rigstidende 13.2.1821 «er det mig en sand Tilfreddstillelse», i Aftenposten 20.8.1861: 50 speciedaler er innkomne til «de Nødlidende i Tellemarken for at anvendes under den i Lunde og Næs herskende Blodgangsepidemi […] Med særdeles Taknemmelighed modtager jeg denne betydelige Gave; Det skal være mig en sand Glæde at uddele den.» Det er ikke alltid man helt tror på gleden, så det er en forfriskende vri å lese i Philipp Joseph von Rehfues’ ellers også betimelige spørsmål i Scipio Cicala, bind 2 (1834, s. 17): «Disse evige Sammenligninger med Oldtidens Gudinder ere mig en sand Vederstyggelighed. Hvo har dog nogensinde seet en Gudinde, saa at han kan sammenligne os jordiske Skjønheder med dem?»

Illustrasjon: Theodor Kittelsen, fra Enkens sorg 1896

.

En sann fryd, en sann glede

Spøk til side

pèlerinage de vie humaine de Digulleville 3 1401-1410

engelsk: joking aside; tysk: Spaß beiseite

Uttrykk for at en har vært mindre seriøs og nå skal tilbake til saken. Tilsvarene alvorlig talt, og ganske likt frasen fra spøk til alvor. Eldste funn er i Den Constitutuionelle 8. august 1836, som har oversatt en tysk avisartikkel: De tydske Invandringer i Nordamerika (Efter Algem. Zeitung). Her beskrives litt fjasete hvordan tyske innvandrere i USA innrettet seg, før det står: «Dog Spøg tilside. – Havde Vesten nogensinde en god Indvandring at glæde sig over, saa var det Tilfældet nu». Jeg finner ikke spøk til side brukt som eksempel i eldre dansk/norske ordbøker, eller annen tidligere bruk enn denne avisoversettelsen fra tysk, og heller ikke ytterligere eksempler før i Den Norske Rigstidende 26.10.1845, hvor man kan man lese en frenetisk beskrivelse av opphisselsen etter en hendelse i etterdønningene av den første fransk-marokkanske krig: «En sand Krigsfeber, den gamle furia francesse er faren i Folk, i ethvert Caffehuus marscherer man allerede med Dominobrikkerne paa det af Caffe oversvømmede Bord over Fez til Mequinez og ved en conversion de quart mod Marokko. Abd-el-Kader bliver fangen af unge Handelsbetjente og Skriverdrenge, medens han uden al anden Beskæftigelse sidder ved et Partie Ecarté, og den arabiske Stammes fuldkomne Udryddelse decreteres i Cafe Frascati af to Correspondenter til ‘Algemeine Zeitung’ og en paa Vartpengee sat Embedsmand, som loi supréme du salut de la France. Spøg til Side, Efterretningerne fra Algier sætte frygtelig ondt Blod.»

Kanskje kommer uttrykket fra svensk, der det tilsvarende skämt åsido inneholder en gammel dativ. Det betyr ikke dermed at formuleringen har vært anvendt siden middelalderen, da både svensk og norsk benyttet flere kasus, men heller at den har overtatt formen fra andre frosne uttrykk som sätta åsido o.l. Den engelske og den tyske varianten gir treff i google books fra 1770-tallet, den svenske fra 1830-tallet, altså jevnt med den norske. En tysk innvandring virker dermed rimelig.

Den litt oversette forfatteren Ernst Orvil har et dikt i samlingen Brekasjer (1970, s. 21) som heter «Spøk til side». Det begynner slik:

Spøk til side, sa fanden,
han fikk en tegnestift i
hoven: Og Gud sa: Hva
er så neste programpost.

Diktet og Brekajser kan med fordel leses i sin helhet, om ikke annet så fordi han aldri flytter spøken helt til side, men også legger lag utenpå den, som stussende følger oss «mens vi slentrer mot døden».

Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

.

Spøk til side

Spytt ut!

thom hood com an 1842

engelsk: spill it, spit it out; tysk: spuck es aus!

En insisterende oppfordring til å snakke, litt som ut med språket. Kanskje særlig når den man vil at skal snakke, er motvillig eller ikke rask nok. Først funnet hos Burchard Jessen, Maskinist Manners (1905): «Manners nød ham: ‘Spyt ud, styrmand, hvad er jeg?’ ‘Tosk’ brast det ud af styrmanden». At ord kan «spyttes», er ikke så merkelig, det er jo noe av det samme, men (helst) bare med lyd og ikke saliva. Koblingen mellom det man sier og spytt, synes glimrende beskrevet i Oaths and Ordeals (The Living Age – Volum 130, 1876): «An Abyssinian chief, who had sworn an oath he disliked, has been seen to scrape it off his tongue and spit it out.» Slikt gjør man når det som er sagt etterlater en dårlig smak i munnen.

I Aksel Sandemoses beskrivelse av jantelovens 11. bud i En flyktning krysser sitt spor (1933) finner vi et eksempel på typisk bruk: «Du tror kanskje ikke jeg vet noe om dig? Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor ubehjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en læge, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo helt enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut! / Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det.» På engelsk blir det det tilsvarende uttrykket løst oppgitt av Allen (2008) til å være fra det 19. århundre, med eksempel fra 1855.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1842

Se også innleggene Et bilde sier mer enn tusen ordTomme ord, og Tomme tønner ramler mest.

Spytt ut!

En snubletråd

the-comic-offering-1832-sheridan-2

engelsk: trip-wire; tysk: Stolperdraht

En felle eller utløsningsmekanisme. Salmonsens Konservationsleksikon 1930 informerer på ordet snubletraad at man må «se Pigtraadshegn», og de neste funnene jeg gjør i NB er tilsvarende synonyme med piggtråd, gjerne i en militær sammenheng. I David Humes (pseud. for J.V. Turner) kriminalroman Død over Cardby (1938) er snubletråden satt opp som en felle for at man skal snuble i den: «Han tok nebbtangen frem igjen og klippet over den ledningen som stod der som snubletråd for alle som vilde gå igjennem døren.» – Altså for å utløse en sprengladning. Tilsvarende i Marms Engelsk-amerikansk-norsk militær ordbok (1955): «Trip wire snublehinder; i forbindelse med miner: snubletråd.» På engelsk er ordet trip-wire kjent fra 1868 (etymonline).

Snubletråder fikk en ny, billedlig og guffen betydning under Den kalde krigen, nevnt først i Bergens Tidende i 1952, men her fra Arbeiderbladet 15. desember 1956: «Aviser som står regjeringen nær, har imidlertid antydet besparelser på NATO’s landstyrker […] da den mener at hvis disse styrkene likevel ikke kan tjene som noe annet enn en ‘snubletråd’, er det like godt å lage denne tråden så tynn som mulig.» Tanken var at det europeiske forsvaret mot en sovjetisk invasjon kun skulle få warszawapakt-landene til å snuble, og i fallet utløse de amerikanske atomvåpnene. I løpet av 60-tallet forandret styrkeforholdet seg, og Sovjet fikk et mer likeverdig arsenal med kjernefysiske våpen, beskrevet av USAs forsvarsminister Schlesinger i boken Transatlantisk krise (1974): «I NATOs første dager hadde De forente stater en klar overvekt i kjernefysiske våpen. Det førte til at alliansen baserte sin strategi på ‘snubletråd’-forestillingen. […] utviklingen fram mot kjernefysisk likevekt betyr at større vekt må legges på NATOs konvensjonelle beredskap». Nå skulle det satses mer på konvensjonelt forsvar. Se også Henry Kissingers Memoarer (1979) og NATO Strategy documents  1949-1969 side XX.

Eksempler på andre billedlige snubletråder ser vi, som generell fare, hos Petter Thomassen, Havbruk 1985: «og ikke minst trenger vi debatten for å forhindre den nærsynthet som gjør enhver snubletråd farlig og som medfører at vi som oppdrettsnasjon går i den ene fella etter den andre»; som språklige feller hos Antony Trew, Yashimotos siste dykk (1988): «Torpedoofisserenes skjeve smil skjulte en verbal snubletråd» og Ola Bauer i Løvetemmersken 1988: «Etter å ha skrevet imot leserne i så mange år, alltid imot leserne, kom han til det uskarpe og farlige øyeblikket da han glemte sin egen snubletråd og falt klynkende ned i fiendens brannseil».  Disse snarene er sikkert leie å gå i, men utløser i det minste ikke noen atomkrig.

På engelsk har tripwire fått nye betydninger, særlig innen salg og markedsføring relatert til noe som utløser mersalg o.l., ganske annerledes enn på norsk hvor snubletåden er en ren hindrinig. Det er påfallende vanskelig å finne eksempler på bruk av ordet som en snor strukket ut for at folk bare skal falle, og uten at det fører til noe mer, f.eks. som en skøyerstrek. Det er rett og slett litt nedstemmende.

Illustrasjon: Louisa Henrietta Sheridan, The Comic Offering 1832

.

.

En snubletråd

Slå på tråden

tradtelefon-thore-kahlmeters-ovesettelse-av-la-clef-de-la-science-explication-des-phenomenes-de-tous-les-jours-par-brewer-et-moigno-1890

engelsk: give a buzz; tysk: anrufen

Telefonere. Dette merkelige uttrykket for å ringe en telefon, er i grunnen blitt enda merkeligere etter at mobiltelefoner gjorde det permanent trådløst. Ranens Tidende 12. juni 1912: «Men en ting maatte først skaffes og det var noe aa drekke. Nu har M[osjøen] inte samlag, og da enkelte handlende desværre ikke bruker reklameskilter til veiledning for tørstige sjæle, blev de tre enige om aa marsjere til telegrafstasjonen og slaa paa traaden til Trondhjem.» Det er ca. 40 mil mellom Mosjøen og Trondheim, men hvis den lokale forretningsstanden ikke har vett til å annonsere sine alkoholvarer, var det vel ikke annet å gjøre. Et eksempel av Agnar Mykle i Lasso rundt fru Luna (1954): «‘Jeg har vært et ludder for deg,’ sa hun. ‘Gratisludder. Har ikke kostet deg et øre. Helt gratis. Bare å slå på tråden, så kommer a. Billigste hore som har levd.’» Det første sitatet kunne indikere at frasen stammer fra telegrafien, der man jo faktisk slår på et apparat som står i forbindelse med en ledning, en «tråd». En annen teori er at det stammer fra en stang eller knott som eldre telefoner skal ha hatt og som måtte slås på for å gi signal til sentralen eller for å få ringesignal (Vannebo: Prikken over i-en, 2013). Man kan undres over hvordan denne anakronismen ser ut til å overleve uansett telefonens endringer. Dagsavisen etter kommunevalget i Oslo 15. september 2015: «Etter det Dagsavisen forstår skal Johansen slå på tråden til MDGs 1.kandidat i Oslo».

Når man så først hadde slått på den og kommet i kontakt med noen, var man på tråden. Det er ikke like merkelig, all den tid det jo gikk telefonledninger overalt; Sjur Lothe, Det blir aldri som før (1938): «Ute på Strøms kontor kimte telefonen, og han forstod av kontorsjefens tjenstivrige stemme at en ny kjøper var på tråden.» (Det er noen ikke undersøkte treff på frasen «være/er/var/vært på tråden» i Arbeiderbladet m.fl. fra 1933 og fremover.) ODS har et sitat av Vilhelm Bergstrøm i Magasinpigen (1922): «han kom paa Traaden og […] sagde Hallo.»

Som en avledning, antar jeg, begynte man etter hvert også å slå telefonnummer. Først funnet i en sak om «Det talende ur i telefonen» (i Tyskland) i Smaalenenes Social-Demokrat 16. januar 1935: «På de helautomatiske telefonstasjoner i Tyskland vil slike ‘talende ur’ efterhvert bli opstillet, og abonnentene vil, ved å slå nummeret for ‘det talende ur’ på sin telefonapparatskive, få opgitt den nøiaktige tid i timer og minutter.»

Illustrasjon: Fra Thore Kahlmeters ovesettelse av La clef de la science, explication des phénomènes de tous les jours par Brewer et Moigno, 1890
Slå på tråden

Svartemarje

portable-lockup-epsom-1843-illustrated-london-life-in-k-williams-1977

engelsk: Black Maria; tysk: grüne Minna

En politivogn med mulighet for transport av flere arrestanter i bakrommet. I Lånord og lønnord hos folk og fant av Ragnvald Iversen (1939) føres det opp som Svarte-Maria eller Svarte-Marja, «et såkalt omsetings-lån, idet Svarte-Ma(r)ia må være en overføring av det engelske ‘kjælenavnet’ på politibilen: Black Mary. Ventelig er det helst gjennom sjøfolk dette ordet er overført til norsk.» I Kringla Heimsins – Norsk konversasjonsleksikon fra 1933 står det på oppslaget skjulesprog: «… Det vanlige s. som våre forbrydere bruger, dannes ved omstilling og tilføielser til dagligtalens ordforråd, hvori dog inngår et sterkt element av lokal slang og av de eldre forbrydersprog. Eksempler på det første er ord som Sorgens trille, Taugbåten, Svarte-Marja = politiets patrollvogn».

Uttrykket har antagelig opprinnelse fra New York; den eldste sikre referansen er ifølge Michael Quinion (2004) i New York Transcript 24. desember 1835: «A man named Henry Stage […] contrived to make his escape on Saturday last while on his way from Bellevue prison to the city in the carriage generally known as ‘Black Maria’». I Joseph Clay Neals Peter Ploddy, and Other Oddities fra 1844 heter en av fortellingene The Prison Van; or, The Black Maria. I Europa dukker det opp i detektivromanen Monsieur Lecoq av Émile Gaboriau fra 1868. Oversatt til norsk som Lecoq – oppdagerkongen i 1908, muligvis etter å ha gått som føljetong i VG: «… at træde ind i Sorte Maria uden at betænke sig.» Det ser ut til å være første forekomst i norsk. Gaboriau regnes for øvrig som en viktig inspirasjon for Conan Doyle (Haining 1981).

Bakgrunnen til navnet Maria i denne sammenheng er ukjent. Det finnes fantasifulle fortellinger om veddeløpshester og staute vertshusbestyrerinner, men ingen som ser ut til å kunne tåle nærmere etterprøving. Frem til 1986/87 var norske politibiler svarte og hvite, men akkurat kassebilene som gikk under navnet svartemarja var faktisk mørkegrønne, slik også i Tyskland, der kallenavet er grønne Minna. Lengre tilbake var de nok svarte, mens dagens svartemarjer faktisk er hvite (se bilder på Wikipedia).

Sorgens trille var et kallenavn på arrest- og fangetransporten antagelig fra 1890-tallet. Det er ikke samtidige skriftelige kilder på dette, men i erindringsboken Fra vekterstuen til Møllergaten 19 av Redvald Larsen (1946) skriver han om 1890-tallet at det «var før bilens tid, da transporten foregikk med åpent hestekjøretøy. I denne ‘Sorgens trille’ som folkevittigheten fort døpte den, satt arrestanten til alminnelig beskuelse under transporten.» Uttrykket gikk ikke ut av bruk ved bilens komme, men levde side om side med svartemarje (og kanskje taubåten) i lang tid, som i de Lange (red.) Quisling-saken – samlet rettsreferat (1945): «Som kjent har det norske folk til hr. Quislings store beklagelse ikke hatt noen overdreven lyst til å se ham før, og det var heller ikke særlig mange mennesker samlet der hvor det var håp om å få et gløtt av ham eller ‘Svartemarja’ de minuttene det var grunn til å vente at han skulle starte sin kjøretur, ikke i sin pansrede tonntunge bil, men i ‘sorgens trille’». Frasen er oppført i Gleditsch’ slangordbok Det får’n si (1952), men fra 60-tallet er det overveiende i historiske fremstillinger uttrykket anvendes.

Illustrasjon: Portable lockup, Epsom, 1843, fra Illustrated London Life

.

Svartemarje

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.

Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.

Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).

Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».

Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»

Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.

Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.

Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.

Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.

Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857

.

Barmhjertig samaritan