engelsk: belt and braces; tysk: doppelt abgesichert
For sikkerhets skyld. Føre var.
Ordlek-nonsens av typen rimende utvidelse som i tilfellet kanskje understreker det usikre. Les videre “Tilfelle rottefelle”
T
Kalle inn på teppet
engelsk: call (someone) on the carpet; tysk: jdm. die Leviten lesen
Innkalle noen for å gi en reprimande, kritikk. Stille noen til rette. Møte for sjefen.
Uttrykksmåten er hentet fra engelsk, der carpet som verb hadde tilsvarende betydning alt i 1823 (Etymonline), og call on the carpet fra 1881 (Whitman 2010). Opphavet skal være slang blant tjenestefolk, og teppet noe som fantes på sjefens kontor, som var hvor man fikk sin skjenneprekenen (eller på annet passende teppebelagt sted i de øvre gemakker). Dette er likevel bare en behagelig teori. Les videre “Kalle inn på teppet”
Miste tråden
engelsk: to lose the thread; tysk: den Faden verlieren
En tale eller tankerekke der man kommer ut av sammenhengen, gjerne av forvirring, forstyrrelse, surr eller digresjoner.
«Aktor mistet tråden i Værøy-saken», skriver Avisa Nordland 20.10.2004: «Aktoratet sliter litt med å holde orden på bevisførsel og fakta i Værøy-saken, og blir stadig irettesatt av forsvarerne.» Les videre “Miste tråden”
Ta det piano
Ta det rolig, forsiktig.
Piano er italiensk og betyr svak, jevn, forsiktig, fra latin planus.
Instrumentet, som er en videreutvikling av cembaloen, ble oppfunnet rundt 1700 av Bartolomeo Cristofori og i 1711 kalt for gravicèmbalo col piano, e forte; cembalo med svak og sterk (Powers, The Piano 2003). Det ble forkortet først til pianoforte, så til bare piano. Å ta det piano har antageligvis lite med instrumentet i seg selv å gjøre, men kommer av intensitetsangivelsen i noter (musikknotasjon), der pianissimo betyr svært svakt, piano svakt, mezzopiano og så videre via forte til fortissimo mm. Les videre “Ta det piano”
Tusen og en natt
Diffust om alt eksotisk, særlig fra den nære orient.
Tusen og en natt er en arabisk samling av eventyr fra Midtøsten og Sørasia (hovedsakelig persiske, indiske og arabiske). De blir også referert til som Arabiske netter; for eksempel av Grundtvig i 1836 («Byzantiner og Araber»), og særlig på engelsk: Arabian Nights, som den første utgivelsen der het fra 1706.
Eventyrene er visstnok av hovedsakelig indisk opprinnelse, men versjonene vi har fått hit under dette navnet er tydelig lokalisert til den arabisk/persiske gullalderen og tiden rundt den store kalifen Harun al Rashid. Det er opplagt mer poetiske å telle nettene til 1001, og ikke bare runde av til 1000. De eldste utgavene vi har fra Syria benevnte den derimot «De 1000 nettene» («Alf layla», se Marzolph s. 222). Pussig nok er noen av de mest kjente eventyrene – f.eks. om Ali Baba og Aladdin – ikke med i de eldre, arabiske foreleggene av samlingen (de omtales derfor ofte som foreldreløse). De var likevel inkludert i den første europeiske utgaven, franske Antoine Gallands Les Mille et une nuits, contes arabes traduits en français (1704–1717). Les videre “Tusen og en natt”
En besnærende tanke
engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke
Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.
Alle gode ting er tre
engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei
En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv. Les videre “Alle gode ting er tre”
Toppen av pyramiden
engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide
Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.
Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».
Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».
Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».
I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.
* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892
–
Ta seg vann over hodet
engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vornehmen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein
Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Å være på dypt vann og det engelske in over one’s head er sannsynligvis i samme metaforfamilie, men tilsynelatende er de alle langt yngre. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.
I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. Å La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».
Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet, (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.
Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).
Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.
* Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832
–
.
–
Tro Achates
engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates
Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.
Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.
Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».
Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».
Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. Watson.» Boswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»
Illustrasjon: John Leech, The Comic Latin Grammar, 1840
.
–