engelsk: an alluring thought; tysk: ein verlockender Gedanke
Ordet besnære kommer av fange i snare, og er i seg selv dermed et bilde. Kalkar har eksempelet «besneries aff allehonde frestelser» fra Caspar Huberinus, Om Guds grumme straff oc wrede (1543). En tanke som oppfattes besnærende, fanger deg altså i en felle, men det brukes kun positivt. Det ligger sjelden noe mer i det enn at en tanken eller ideen virker forlokkende. Ordet fengslende ligner i så måte.
engelsk: third time lucky (every perfect thing is threefold); tysk: aller guten Dinge sind drei
En klisjé for at noe forekommende tre ganger eller ved den tredje anledning innebærer hell. Brukes gjerne før et tredje forsøk, så etterfulgt av på det fjerde skal det skje! og til slutt på det femte gjelder det! før man gir opp. Tallet tre er blant de mest brukte verdier i overtroens tallmagi, jf. folkeeventyrene, den hellige treenighet, trikotomien i filosofien, buddhismens tre juveler, skilsmisseformen talaq, tre ganger hurra!, osv.
Johan Herman Wessel utfordrer litt hvor godt det alltid er i Den fromme bekiender (1787): «Man skulde prygle ham, til han bekiendte. / Tre Gange dette Jørgen hændte, / Thi alle gode Ting er’ tre». I en fabel trykket i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger 20.8.1779 virker det helt kjent: «Alle gode Ting ere tre, tænkte Ulven, og kom til den tredie Hyrde. / Det gaaer mig meget nær, sagde han, at jeg blandt jer Hyrder er udraabt for det grusomste og uredeligste Dyr.» Det mener vel gjetere fortsatt om ulven.
I SNL står det om alle gode ting er tre: «Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse». Formen alle gode Gange er tre er for så vidt å finne (benevnt som ordspråk) i Græsk-Dansk Ordbog til Skolebrug av C. Berg fra 1864 (s. 1429) som forklaring på τὸ τρίτον τῷ Σωτῆρι. Dette er et (tilnærmet) et sitat fra Platons Charmides 167: τὸ τρίτον τῷ σωτῆρι, ὥσπερ ἐξ, (Burnet 1903). Her er det Sokrates som med sin sedvanlige tålmodighet nok en gang gyver løs på problemstillingen. B. Jowett oversatte dette i 1871 som «Now then, I said, making an offering of the third or last argument to Zeus the Saviour», mens det i den videreførte fjerde utgaven fra 1953 var blitt til «Now then, I said, since the third time brings luck, let us begin again». Senest i 2001 oversatte Clara Elisabet Bryld dette tekststedet til dansk med alle gode ting er tre. I Egil A. Wyllers oversettelse (1963) står det derimot «det tredje og det beste offer til frelseren Zeus», (jf. også «our third offering to the Saviour» hos Lamb 1955). Waterfield (2005) skriver i en sluttnote til sin versjon (s. 22) «‘Let’s make more or less a fresh start, then,’ I said, ‘with a third libation to Zeus the Saviour» (note på s. 150): «The phrase means more or less ‘Third time lucky’», men jeg synes det blir noe anakronistisk, og lokaliseringen til den norske (og respektivt engelske) frasen er trukket langt ved å benytte alle gode ting er tre som oversettelse her.
Ordspråket finnes hos Moth (ca. 1700) på oppslaget tre. Han oppgir som kilde Terents og Erasmus, dessverre uten å nevne hvor. I den andre prologen i Terents’ Hecyra, et skuespill kjent som det eneste der svigermor er en sympatisk figur, fortelles det om de uheldige to første forsøkene på å sette opp denne komedien. I året 165 fvt. var forestillingen så vidt i gang da nyheten om linedansere og boksere i området fikk publikum til å søke opp og ut umiddelbart. Fem år senere ble det satt opp igjen, og denne gangen var det et rykte etter første akt om en fremvisning av gladiatorer som fikk publikum på bena. Tredje gang gikk det heldigvis bra, men utsagnet er ikke å finne i teksten selv om det nok ble tenkt av de medvirkende. Det er uansett en morsom påminnelse om konkurranseforholdet mellom kultur og underholdning gjennom mer enn 2000 år.
Og så Erasmus: i Helies oversettelse av Institutio principis christiani; Een christelig oc nyttelig bog om kongers, fursters, riigis landtz oc stæders regemente (1522/1534, s. 151/Ixvij) står: «Effter thi att trenne gode ting findis som Aristoteles siger, som tilhøre sielin, kroppin, oc thet som mett løckin kommer wduortis til». Erasmus viser nok her til Aristoteles’ Politikk, bok 7 (1323a). Videre utlegges om dette at sjelens godhet er dyden, kroppens er «deylighed» og sunnhet, og denne utvortes lykken kommer med rikdom. Erasmus inkluderte i Adagia (nr. 1148) for øvrig også «Ignis, mare, mulier, tria mala», oversatt av Moth som «Îlds nǿd, vands nǿd, og en ond kvinde er tre onde ting».
I tysk fraselitteratur finner en ofte en helt annen forklaring, der uttrykket, som jo er ordrett som det norske, stammer fra middelalderens rett. Ifølge Redensarten-index var det nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies en fraværsdom. P.F. Weber (1961, s. 31) hevder videre at ordet Dinge viser til ting som i norrønt þing, folkeforsamlingen der man løste rettsspørsmål i tidligere tider. Påstanden ser ut til å ha grunnlag i Röhrich’ Das grosse Lexikon der sprichwörtlichen redensarten, b1 (1991, s. 335), men treff i bøker fra før 1600-tallet finner jeg ikke. Röhrich er kilden som ofte blir vist til, men Jacob Grimm er nok årsaken til utbredelsen. I Deutsche Rechtsalterthümer (1828, s. 208 til 211) redegjør han for mangfoldige tilfeller av tretallets betydning i tysk middelalderrett, men selve frasen (Grimm nevner den parentetisk) har ikke noe opplagt opphav i jussen, annet enn ved tretallets allestedsnærværelse. Eldst på tysk er en underoverskrift i Heinrich Müllers Geistliche erquickstunden (ca. 1665, kap. XXI), som alt i 1667 ble oversatt som Aandelige Spare-Timer (og likeså er eldste hjemlige funn, hvor uttrykket gjør sin entré med en stygg skrivefeil: «Alle gode Ting tre tre», s. 44).
Også i Tyskland har noen trukket tråden tilbake til Platon, se note i C.E.C. Schneiders oversettelse Plato’s Staat (1850, s. 312). I Georg Von Gaals samling Sprüchwörterbuch (1830 s. 52), fører det derimot til det latinske omne trinum perfectum (varianter finnes med bonum), og Wilhelm Traugott Krug i Encyklopädisches Lexikon b5-2, (1838, s. 97) antar det knytter seg generelt til tretallets alminnelige hellighet, og trekker frem treenigheten og andre eksempler. Det oppgis så vidt jeg kan se ikke klassiske latinske forfattere på formuleringen i de vanlige sitatleksikonene, og den gir ingen treff i Perseus-basen, så jeg går ut fra at det er fra middelalderen eller nyere. Omne trinum perfectum er tittelen på en (ellers tyskspråklig og ytterst snodig) teologisk skjemautredning av Laurentius Ritter fra 1574. Der stopper sporene.
Oppsummeringsvis blir det 1) hevdet at Platon bruker et annet uttrykk med samme betydning, men ingen andre eksempler underbygger at det var en talemåte. Flere påstander om opphav i antikken (Terents, Aristoteles) viser seg å være helt alminnelige tretallsforekomster. 2) Opphav i tysk rettspraksis fra middelalderen ser heller ikke ut til å stemme, annet enn tretallets tendens til å dukke opp overalt, også i jussen. 3) Nettopp at tre kanskje er numerologiens vanligst forekommende tall, ikke minst i teologien, og helt sentralt i kristendommen med treenigheten, er det nærliggende å anta at talemåten har oppstått i sammenheng med tallmagien i middelalderen/renessansen basert på at mye viktig har tre som gjennomgangstema. Her skulle jeg helst hatt en tese, en antitese og så endt opp med en syntese, men ikke alle gode hypoteser er tre.
–
.
engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide
Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.
Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».
Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».
Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».
I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.
–
engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vornehmen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein
Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Å være på dypt vann og det engelske in over one’s head er sannsynligvis i samme metaforfamilie, men tilsynelatende er de alle langt yngre. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.
I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. Å La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».
Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet, (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, V,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.
Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet» (s. XXXVIII).
Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.
–
.
–
engelsk: faithful/true Achates, boswell; tysk: treue Achates
Oftest brukt i latinsk form, fidus Achates. Achates var Aeneas’ trofaste følgesvenn i Vergils Aeneiden (skjønt det er mye tillagt, han gjør i grunnen lite ut av seg). Navnet betyr også agat etter elven Achates (som nå heter Drille), med agatforekomster på Sicilia. Uttrykket ble brukt om en uadskillig følgesvenn, en venn i nøden, (og ifølge Meyers fremmedordbog spøkefullt om en god spaserstokk), men er nok i stor grad gått ut av bruk. Det er på et vis en kompis av typen Robin for Batman.
Første gang kjempen Pantagruel treffer sin kumpan Panurge, sier han straks de har funnet ut av at han snakker fransk: «For min santen holder jeg allerede slik av Dem, at om De gjør som jeg vil, så forlater De aldri mer mitt følge. Og De og jeg vil bli det nye store vennepar, akkurat som Aeneas og Achates» (Rabelais 1532, Pantagruel, norsk overs. 1999 s. 79). Selv om dette er påfallende påtrengende av kjempen, blir det morsommere når vi vet (og som det opplyses i fotnote 112) at navnet Panurge er gresk og betyr en slu gammel rev, en snikende følgesvenn. Panurge er også lite av en Achates når det kommer til stykke, men heller en viktig og nesten jevnbyrdig premissleverandør for utallige hendelser i fortellingen.
Holberg har naturlig nok nevnt en Achates i Peder Paars (eposet fra 1720 som er en parodi på Aeneiden): «Man ogsaa hendis Kat, den tro Achates saae, / Med stor Væmodighed bag Øret sig at klaae». Wergeland skrev (antagelig 10. september 1828) et 20 sider langt frierbrev til Elise Wolff, hvor han syntes det var en god idé å fortelle noen av sine svirehistorier, bl.a. at: «en høilys Eftermiddag gaaer jeg med en tro Achates fra en munter Forsamling, i fuld Officeersuniform hen til en ondskabsfuld gjerrig Maren Giftekniv, annoncerer mig som en Officeer fra Landet, der var reist til Byen ene og alene forat frie til hende.» Etter dette foretagendet, som Wergeland måtte løpe fra, hopper brevet til en mislykket kjærlighetsaffære. Elise svarte ikke overraskende høflig nei på frieriet, men ble for en tid Wergelands Beatrice og Laura (under navnet Stella) i kjærlighetsdikt fra perioden (Uthaug 2008). Den Constitusjonelle 7. mars 1841 forteller for øvrig om et av de utallige avisangrep på Wergeland og der Morgenbladet ikke hadde villet trykke et av hans likeså utallige forsvarsskrifter, «om ikke Intelligenssedlerne […] ogsaa nu havde vist sig som en fidus Achates, og optaget hans Indlæg».
Man støter på uttrykket i Marcel Prousts Fangen (På sporet av den tapte tid 5, 1923, overs. 2. utg. 2000): «men for Charles er han, hva skal jeg si, en slags trofast Achates, noe som er en heller sjelden fugl i våre dager.» Frasen dukker også opp et par ganger i James Joyce, Ulysses (1922, norsk overs. 1993): «Var han sammen med den Mulligan-slyngelen? Hans fidus Achates!».
Ruth Rendells Forvoldt med list (1983, s. 79) gir et godt, men sjeldent eksempel på nyere anvendelse: «Beundring var ikke noe Wexford ofte hadde følt for betjenten tidligere. Velvilje, ja, vennskap og et klart behov for ham, for Burden hadde meget oppmuntrende gjort tjeneste som en Achates eller Boswell for ham, om enn ikke riktig som en dr. Watson.» Boswell her viser til den skotske juristen James Boswell (1740–1795), særlig kjent for biografien om sin nære omgangsvenn Samuel Johnson. Navnet hans er blitt et eponym i engelsk for «being a close companion and observer of a biographical subject» (OED), eller «devoted, painstaking, […] faithful discipleship» (Gooden 2006, s. 22–23). Og Conan Doyle lar nettopp Sherlock Holmes si til Watson i A Scandal in Bohemia (1891): «Stay where you are. I am lost without my Boswell.»
.
–
engelsk: guzzle; tysk: saufen, in sich hineinkippen
Drikke store mengder, oftest alkohol. Tylde i sig er beskrevet i Falk og Torps Etymologisk Ordbog (1906) som etter eldre dansk «tvilde ‘fylde paa tønde, sile’». Det stemmer jo ikke så verst, (og silingen skjer kanskje mellom tennene?). Moth (ca. 1700) skriver om Tvilde/tvilne/tŷlde: «Er at øse af êt kar i andet» og «Hand tŷlder i sig som en karl». I Peder Syvs ordsprog II (1688) er det gått lengre: «Hand er saa fuld, at mand kand ikke tylde en taar i ham. Øllet raller i halsen paa hannem.» Enda eldre, kanskje (boken er påfallende obskur), i Den Danske Kiempebog – en Sangkrønike fra Midten af det syttende Hundredaar, ugitt av Fredrik Barfod i 1860 (s. 417), hvor en kan se at man kan tylle i seg annet enn drikke: «De lode hunden trylde, / Oc klogskab i ham tylde, / Ved Finners kunst oc list».
Det er nok ofte en anklagende, negativ klang i uttrykket, som i Aftenbladet fra 1855 der man kan lese: «De kan vel frelse Skindet, de kan leve for at røge en Uendlighed av Tobak, og tylle i sig en Uendlighed af Liebfrauenmilch og bajersk Øl; men de har forbrudt deres Menneskeværdighed.» Dette under overskriften Udlandet, selvfølgelig. Og Arild Nyquist opplevde harde kår på kafeen i Kabelvåg, beskrevet i Om livet i Lofoten (1995, s. 135) hvor han får skjenn av betjeningen: «Sitte her og tylle i seg medbrakt vin på en avholdskafé, to voksne mennesker. At dokk ikke skjems.»
.
–
engelsk: wireless; tysk: Kabellos
Aftenposten kunne 12. august 1902 melde at «Panserskibet ‘Harald Haarfager’ […] som har faaet traadløs Telegraf anbragt i Agtermasten, kunde i Søndags korrespondere med Panserskibet ‘Norge’». Alt 22.4.1899 meldte Asker og Bærums Budstikke at «Wireless company aabner snart traadløs Telegrafering mellem London og New York». Det var i 1899 Guillermo Marconi fikk sitt gjennombrudd med å sende radiobølger over lange distanser, selv om det skulle gå ytterligere to år før den første meldingen (bokstaven M) ble sendt over Atlanterhavet. For dette arbeidet fikk han nobelprisen i fysikk i 1909. En periode var trådløs synonymt med en trådløs «fastelefon». De ble oppfunnet på 60-tallet, men vel ikke vanlig i Norge før på 80-tallet. At ledninger og kabler skal omtales som tråder, er i seg selv en merkverdighet som går tilbake til telefonens barndom, se oppslaget Slå på tråden.
I Aftenposten 17.6.2003 står det for øvrig at «[d]en gamle telefonen er i ferd med å miste summetonen. I løpet av tre år vil 200.000 husstander og bedrifter ha gått over til en trådløs tilværelse.» Det var snakk om en gradvis overgang til mobiltelefoner, som nok gikk mindre gradvis enn teleselskapene regnet med den gang. Mobiltelefonen blir likevel ikke omtalt som trådløs, selv om mye av teknologien rundt den gjør det. «En rekke nye telefontilbud i tida framover vil fortsatt gjøre det svært interessant med en fast-telefon i tillegg til lommetelefonen», uttalte informasjonsdirektøren i Telenor Mobil til Arbeiderbladet 10.9.1996. Ord som summetone og fasttelefon (som selv er et overgangsord fra begynnelsen av 90-tallet) vil antageligvis trenge forklarende fotnoter i litteraturen i fremtiden.
I 2017 betegner trådløs overveiende teknologier som blåtann, WLAN og Wi-Fi (wireless fidelity, et registret varemerke tilhørende bransje- og sertifiseringsorganisasjonen Wi-Fi Alliance): «trådløse lokale datanettverk innenfor et avgrenset område. Datamaskiner, smarttelefoner og andre trådløse enheter kan koble seg til det trådløse nettet for å få Internett-tilgang» (SNL). Med tiden vil kanskje så få produkter ha behov for ledninger at også ordet trådløs blir fullstendig meningsløst.
Enn så lenge må man huske at å være trådløs ikke innebærer det samme som å være uten en tråd (se denne).
.
.
engelsk: pull the strings; tysk: die Fäden ziehen
Ha kontroll over hendelsene; om den som egentlig har makten, gjerne i det skjulte. Trekke i trådene henspiller på marionettedukker som har bevegelige ledd styrt av tråder ovenfra. Den som trekker i trådene, styrer dukken, og klisjeen beskriver hvem som styrer handlingen og hvem som blir styrt, i stort og smått. Marionette er en dobbel diminutiv, lille Marion, som igjen er en diminutiv av Maria. Det kommer fra dukketeatre om den unge jomfru Maria. Vibeke Helgesen i Den magiske hånd (2000, s. 56) skriver at: «[o]rdet marionette kan skrive seg fra denne perioden [slutten av 900-tallet], enten direkte fra kirkespillene, i betydningen ‘små Maria’er’, eller fra Adam de la Halles ‘Robin et Marion’ som ble oppført i Napoli i 1268».
Jeg er ikke fullstendig sikker, men tror det er denne klisjeen Magnus Jacob Crusenstolpe tar i bruk i et brev fra Waxholmen, der han satt fengslet for majestetsfornermelser mot Karl Johan, gjengitt i avisen Den Constitutionelle 6.10.1838: «Deres Mangel paa Indsigter og Grundsætninger i Statsanliggender gjorde Dem nødvendigvis til et Verktøi i deres Hænder, som greb fat i Traadene. Blev dette ikke mig, saa blev det en Anden». SAOB kan for øvrig gjengi eksempel på svensk fra 1814. Ellers finner vi i Karl Friedrich Becker’s Verdenshistorie (ved Woltmann og Wenzel 1844, s. 84): «Da disse imidlertid, i det mindste med Hensyn til viktige Sager, ikke gave deres Gesandter nogen uindskrænket Fuldmagt, men pleide at lade Alt skee ved Budskaber og Beretninger, saa blev Rigsdagen til en Dukkekomedie, i hvilken Figurene stode ubevægelige, naar Dirigenterne bag ved Scenen ikke talede eller trak i Traadene.» Otto Sinding benytter det ganske usubtilt i sitt skuespill Bedstemor Jahr og hendes Sønner (1898, s. 20): «jeg har begge næverne fulde af traade, og jeg behøver bare at trække i traadene, saa maa alle dukkerne danse … danse, som Joel Jahr vil».
I engelske oppslagsverker som etymonline.com, og tilsvarende Ammer (2013) og Rogers (1985) har det vært i bruk fra 1860, men det er eldre, og i hvert fall anvendt i Reflections on the state of the late Spanish Americas fra 1823 (s. 23), og samme år av pseudonymet Oliver Oldschool i The Port Folio (s. 143): «while the reins of power are held by those who pull the strings which put the puppet in motion». Også i Tyskland ser die Fäden ziehen ut til å ha oppstått metaforisk på begynnelsen av 1800-tallet (basert google books-søk), og det tilsvarende franske uttrykket, Tirer les ficelles, hevdes på Expressions françaises å være fra da. Det virker spesielt at frasen skal spontanoppstå i så mange språk omtrent samtidig uten at det er et innflytelsesrikt opphav. Det har jeg ikke klart å oppdrive.
En modifisering av frasen er å trekke i noen tråder og lignende, som er mer å utøve sin innflytelse for å oppnå noe konkret, men som ikke nødvendigvis innebærer at man er en grå eminense som manipulerer alle fra skyggene (the puppet master, der Drahtzieher). Christianna Brand, Døden på høye hæler (1949, s. 183): «Jeg fikk tak i mor og fikk henne til å trekke i noen tråder til. Hun ringte til venninnen sin, Lady Ditt eller Datt». Videre kan man si om den som oppnår makt, at vedkommende samler alle trådene i sin hånd (og dermed kan trekke i trådene). Slik hos Fredrik Nielsen Den kristne kirkes historie (1891, s. 506): «Jon Wesley selv holdt alle trådene i sin hånd. Til ham måtte klasseledere og præster gøre indberetning om alt menighederne vedkommende, og ideligt var han på rejser, prædikede og havde overtilsyn.»
Å være en marionette, altså styrt av andre, er i seg selv en klisjé. Holberg bruker det i Epistler III (1750, s. 471): «thi ingen er mindre competent Dommere end Personer, som føre Pølse-Snak udi ziirlig Stiil, som tale uden at tænke, og hvilke man kand ansee som et slags Machiner og Marionetter». Vi merker oss også pølsesnakk. En metaforisk slektning er en nikkedukke, selv om denne dukken ikke har tråder, er det også en viljeløs tjener.
–
engelsk: bump in the road, a conflict, a tiff; tysk: Kabbelei
Hindring, uoverenskomst, problem. Vekselsvis brukte man også ordet kurre på tråden før. En kurre er en krøll (Falk og Torp 1903). I Dorothe Engelbretsdatters dikt «Den Taare-gydende Synderinde» (i Taare-Offer 1685) lyder en linje «Flan-Grillen fick Forlov, da Cuur paa Kæden falt», og i Kristen Valkner (red.) Samlede skrifter forklarer en note at dette Cuur betyr «kurre, knute (på tråden) vanskelighet, floke». Hos Peder Syv (1688) er det mer gjenkjennelig (s. 189, nr. 13229): «Der kommer tidt en kurre paa traaden». Moth hadde heller ingen trådknuter, bare kurrer i sin ordbok fra rundt 1700 (til gjengjeld har han fem eksempler), det ene lyder: «der er en kurre pâ trâen imellem ham og hans kone». Holdt opp mot det engelske to tie the knot, å gifte seg, er det jo tankevekkende udramatisk. Ordet ser ut til å ha dødd ut under krigen (siste bruk jeg finner, er hos Fredrik Ingerslev i 1939, s. 184). Men altså på tråder i sine fleste funksjoner er knuter irriterende, i veien og et bilde på et problem og konflikt. Holberg i Dannemarks Riges Historie, Tomus 2 (1733, s. 894): «hvilket sees af en ny Begiering i Raadets Navn […] om hendes Befrielse Aaret derefter, saa at der maa være kommen en ny Knude paa Traaden, som foraarsagede, at Kongen suspenderede sin Erklæring af 1646».
Drammens Tidende 9.10.1826 rapporterer etter Birmaner-krigen: «En anden Gang, om der kommer en Knude paa Traaden, vil man udentvivl først forsøge, hvad Negociationer kunne udrette, istedet for at styrte sig ud i en Krig.» Uten tvil. Med tap av 15 000 menneskeliv på britisk side (og sikkert mange flere på den andre) var dette bare den første av tre anglo-burmesiske kriger i det 19. århundret, som i 1885 til slutt knekket det siste av Burmas kongedynastier og resulterte i britisk anneksjon (Wikipedia).
Mange vil nok forbinde uttrykket om mellommenneskelige floker, som hos Edvard Hoem i Frøken Dreyers musikkskole (2000, s. 240): «Det var knute på tråden mellom Renate og Karoline, og begge leid under det, men den første hadde ikkje lett for å tilgi ein øyrefik, og den andre ville ikkje ha omgang med ei tøyte», eller kanskje helst i kjærlighetsforhold, som hos Amalie Skram i Lucie (1888, s. 20): «Sådan havde han det altid når han var borte fra hende. Hver en blodsdråbe skreg efter hende, især når der havde vært knude på tråden imellem dem.»
Noen ganger er knuten tilsynelatende uløselig, se for eksempel om den gordiske.
.
–
engelsk: not have a stitch on; tysk: splitterfasernackt
Naken. En tråd er vel det minste element i et klesplagg, så hvis man ikke engang har på seg en tråd, er man så naken man kan være. Samtidig er det jo en hyperbol, og kanskje en eufemisme, om nakenhet skulle trenge det. Eilert Sundt er så vidt jeg kan finne den første til å bruke frasen i sin Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850, s. 139): «under et Slagsmaal mellom to mandstærke Fantefølger, har man fortalt mig, saaes to Kvinder med forbittret Hidsighed at rives og slides, indtil de begge stode der ligeoverfor hinanden – uden en Traad paa deres brune Kroppe». H.C. Andersen skriver i fortellingen Keiserens nye Klæder fra 1837 at bedragerne «klippede i Luften med store Saxe, de syede med Syenaal uden Traad». En slik bekledning ville jo passe godt til uttrykket, og hvem vet om ikke dette er utgangspunktet.
Jens Bjørneboe utga i 1966 den pornografisk romanen Uten en tråd (anonymt, og skamløst markedsført som den første norske erotiske roman). Det ble fort kjent at Bjørneboe var forfatteren, og året etter ble han og forleggeren dømt i byretten for å ha publisert pornografisk materiale. Saken gikk til Høyesterett, som opprettholdt dommen (Rt. 1967 s. 1502), samtidig som det gjorde boken til en stor salgssuksess (den danske utgaven, og etter hvert på en rekke andre språk). I et intervju med E. Berggrav i Magasin for alle nr. 31 1970 (gjengitt i Rem 1987, s. 129) uttaler Bjørneboe: «Jo, boken har faktisk finansiert alt jeg har skrevet siden. Etter at jeg skrev den, kunne jeg bare gi blaffen og skrive hva jeg hadde lyst til.» Visstnok er dommen aldri opphevet (Wikipedia), men håndhevelsen er opplagt ikke prioritert; den har kommet ut i flere utgaver i Norge fra 1988 og senere.
Man har også den klassiske situasjonen, som i Tor Edvin Dahls Paris (2000, s. 65): «Døren inn til mitt eget rom har smelt igjen, jeg glemte nøkkelen igjen der inne, jeg står uten en tråd på kroppen, uten mulighet for å komme inn på mitt eget rom. Vær så snill, Charlotte …».
Uten en tørr tråd (på kroppen) er en annen fast frase, som før var ganske vanlig. Det betyr like frem at man er gjennomvåt. ODS oppgir første forekomst i oversettelsen av Samuel Richardsons Pamela i 1743, og det er et eksempel på oppslaget traad i von Aphelens dansk-tyske ordbok fra 1764. Det brukes av og til fortsatt, som i Patrick Suskinds Parfymen (1986, s. 32): «I flere måneder gikk han uten en tørr tråd på seg av all vannhentingen», men foruten å oftest være en overdrivelse, er det relativt lite å bemerke.
Hvis tråden man er foruten, er rød, altså at noe er uten en rød tråd, betyr det derimot noe helt annet. Se denne.
.