Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29.11.1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak). Les videre «Ta sin hatt og gå»

Ta sin hatt og gå

Tennene løper i vann

Thomas-Rowlandson-Dinners-Drest-in-the-Neatest-Manner 1811.jpg

engelsk: make one’s mouth water; tysk: das Wasser läuft im Mund zusammen

Å glede seg til noe, gjerne et næringsmiddel eller annet man finner attråverdig.

Hentydningen til å sikle er nært forbundet med forventningen om mat, en såkalt ubetinget respons, Les videre «Tennene løper i vann»

Tennene løper i vann

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842
Tantaloskvaler

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Les videre «Tvi, tvi»

Tvi, tvi

Tenke koffert, kofferthumor

tenke koffert 3

engelsk: have one’s mind in the gutter; tysk: schmutzige Gedanken haben

Å tolke nøytrale eller hverdagslige saker og hendelser seksuelt. Uttrykket er særnorsk, uten noe tilsvarende i våre naboland, og relativt uoversettelig til tysk og engelsk. Dermed er det også et ekte (språkbundet) idiom.

Betydningen er ganske fjernt fra sitt ordinnhold, noe flere forfattere påpeker i litteraturen. For eksempel Tore Renberg i et brev til Arne Berggren fra antologien ALT – seksuelt (1997, s. 146): «Kjenner du metaforen ‘koffert’? Å ‘tenke koffert’? Det var det de sa i Stavanger, da jeg gikk på skolen, hvis man smilte lurt når noen sa ‘nå skulle det være godt med en slikkepinne’. Jeg kan bare ikke huske å ha hørt koffert-bildet de siste årene, og hva skulle det forresten komme av? Koffert? Hva har du i kofferten? Eh … sokker, barbersaker, t-skjorter, skopuss. Snodig!» Det er ikke bare i Stavanger eller i Renbergs barndom man tenkte koffert, også på Bøler, fra Tove Nilsens Skyskrapersommer (1996, s. 253): «– Skal jeg fortelle deg noe? To kvelder på rad har jeg sett Rita gå inn i oppgangen til Stein i lavblokka. Rett etter at Rita har gått inn har gardinene blitt trukket for på rommet hans. Jeg mener ikke å tenke koffert, men …» Og like nedenfor undres det: «Hvorfor heter det å tenke koffert når det gjelder noe grisete? Det er vel ingen som gjør det i en koffert? Eller har de utstyr med seg i kofferten? Finesseutstyr.»

I søk på Nasjonalbiblioteket blir uttrykket først funnet i avisen Arbeiderbladet 28.8.1972, mens neste treff er (allerede) i en fagbok om slang (Tone Tryti, Norsk slang, 1984, s. 68). Det indikerer vel at vi ikke har tenkt koffert så lenge. Uttrykket er ikke med i slangordbøkene til Gleditsch (1952) og Marm (1962). Tryti skriver at «[f]lere bilder brukt om kvinner står det freudianske drømmesymbolspråket nær, idet de betegner gjenstander man kan putte noe i, som tine, taske, dåse, skrin og skreppe. Beslektet er vel uttrykket å tenke koffert, som vil si å tolke ethvert tvetydig utsagn i retning av det seksuelle», men sier ellers ikke noe om hvor det kommer fra. Det gjør derimot diverse diskusjonsfora på internett. Blant de mange underlige teoriene man støter på i slike sammenhenger, dukker et opprinnelsesforslag opp et par steder om at det skal ha oppstått blant psykologistudentene ved Universitetet i Oslo på 1960-tallet, som i så fall bekrefter tilknytningen til Freud: Der var Harald Schjelderups Innføring i psykologi fra 1959 pensum i en årrekke. Her står det i kapitlet Det fortrengtes tilbakevenden at Farber og Fisher (1943) lot hypnotiserte «oversette» drømmer som skal ha bekreftet den psykoanalytiske symbollæren (s. 273):

«Det ble sagt til en 18-års pike under hypnosen: ‘Drømmer har mening. Nå når du sovner, vil du være bedre i stand til å forstå dem. En pike drømte at hun pakket kofferten sin da en stor slange krøp inn i den. Hun ble skremt og løp ut av værelset. – Hva tror du drømmen betyr?’ Nesten før spørsmålet var ferdig stillet, rødmet forsøkspersonen, nølte et sekund, og sa så: ‘Vel, jeg tenker hun var redd for å bli forført. Slangen skulle være mannens seksualorgan og kofferten hennes eget.’»

Kofferthumor kan man anta er en naturlig utledning av uttrykket å tenke koffert. Det er humor der poenget er å tillegge nøytrale ord og handlinger en seksuell betydning. Betegnelsen brukes i vid forstand om all humor som dreier seg om sex, og er nær synonymt med begrepet underbuksehumor. Eksempel fra Arendals Tidendes anmeldelse av lokalrevyen Casino Comunale 22.10.2015: «I sketsjen ‘Don Arendal’ er tidligere varaordfører Anders Kylland i Tone Winthers skikkelse på frierferd til Bykle, Froland og Grimstad. Her trekkes det langt i ‘kofferthumor’, og Winther gjør en stor jobb med å karikere den trivelige mannen, som før han gikk inn til forestilling sa til undertegnede at han slett ikke hadde behov for å gå i baren i pausen, om det skulle bli ille.»

* Illustrasjon: Un bon viant. Postkort av ukjent kunstner rundt 1900
Tenke koffert, kofferthumor

Toppen av kransekaken

monument to napoleon G Cruikshank's omnibus 1842

engelsk: the icing on the cake; tysk: das Sahnehäubchen

Det beste av det beste, et høydepunkt. Brukes ofte ironisk.

Kransekake er en stekt mandeldeig (i marsipanslekten) i konsentriske ringer lagt oppå hverandre slik at den smalner oppover og streber mot himmelen som et pyntet Babels tårn. Den øverste ringen – toppen – er altså den minste, men tidligere var det nok vanlig å ha en fin figur oppå der, som man kan lese i L. Dillings Hverdagsmennesker (1880, s. 11): «Men nu kommer det allerbedste, og det skal du faa beholde ganske alene. Det er Toppen af Kransekagen. Damen allerøverst med den røde Kjole er Frihedsgudinnen, sagde Konditoren. Hun er gyselig sød, for hun er lavet af bare Sukker. Du kan gjerne bide Hovedet af hende, det gjør ingenting; men du maa ikke slikke paa hendes røde Skjørt, for det er arsenikholdigt og meget farligt.» Kan skjønne det er stas med sukker, arsenikk og hodeavbiting.

I en slektshistorie (Grønvold 1925, s. 36) omtales en håndskrevet kokebok til en 17-årig pike i Spydeberg fra 1779, der det nevnes en «yderst complicered Taarn-kage» som jo kan være et tidlig spor av kaken. Mandelkrands er med i den første trykte norske kokebok, Maren Elisabeth Bangs Huusholdnings-Bog fra 1831 på s. 94 (rett nok uten eksplisitt tårn, men monteres som tårn i 3. utgaven fra 1839, s. 95). Også Hanna Winsnes har den med i sin første kokebok, Lærebog i de forskjellige Grene af Huusholdningen (1841, s. 318).

Danskene ser på kaken som særdansk, en utvikling av mandelkranser (som har omtrent den samme marsipan/kakedeigen) og, ifølge samvirke.dk, oppfunnet av en konditor i Danmark på slutten av 1700-tallet som overflødighetshorn (en liggende kransekake i form av et vridd bukkehorn fylt med sjokolade og annet godt). På bloggen madamsif.dk gjengis det en oppskrift fra Hans Henrick Petersens Nye Original Dansk Kogebog (1806): «1 Pund Mandler, 1 Pund Sukker, 2 til 3 Æggehvider og Skallen af 1 Citron». Morsomt nok avsluttes oppskriften med en oppfordring om heller å kjøpe kaken hos en konditor, den er for komplisert. Samvirke.dk forteller også i sin artikkel at «Wienerbasserne, kransekagen og andre af konditorens kreationer er Danmarks bidrag til den kulinariske verdenskunst. […] Fortegnelserne over og dokumentation af de danske gastronomiske fyrtårne er bogført på allerhøjeste sted i EU som Danmarks bidrag til den kulinariske verdenskultur». 

I en novelle av Maurits Hansen (muligvis verdens første kriminalforfatter) trykket i Morgenbladet 12.08.1838 beskrives en overdådig oppdekning slik: «En Napoleonskage og Kransekage, Vindruer og – Gud forlade hende, en Annanas! Jesus!» Napoleonskake har ifølge Lomheim Ordomord (2004) for øvrig navn som direkte følge av at sukkerroeproduksjonen i Danmark kom i gang under Napoleonskrigen da landet tidvis var uten sukkerforsyninger. Kransekaken, om dansk, er en svært naturalisert innvandrer i Norge. Den blir vel knapt servert uten en mengde norske flagg (samt smellbonboner inneholdende for store, simpelt utformede papirhatter og ubehjelpelige vitser).

Billedlig som noe mer enn bare det beste med kaken, finner jeg uttrykket først i en lang og svært morsom beskrivelse av en postordresvindel i Stavanger Aftenblad 7.10.1902: «Og saa kommer vi til rosinen i pølsen, toppen af kransekagen, humbugen sat i system, uhyret» (Papas nye uhr).

På Wikipedia beskrives det som en bryllupstradisjon at brud og brudgom setter fingrene på hver sin side av den øverste ringen og løfter. Hvor mange ringer som blir med den øverste er en spådom om hvor mange barn de skal få. Toppen av kransekaken blir da likt med å ikke få så mange barn, eller, hvis det blir svært mange ringer, så er jo ironien tilstedeværende.

* Illustrasjon: George Cruikshank, Monument to Napoleon, George Cruikshank’s Omnibus 1842
Toppen av kransekaken

Ikke tapt bak en vogn

dame på vogn i vind, fat

engelsk: to be nobody’s fool; tysk: nicht auf den Kopf gefallen sein

Å være rådsnar, ikke dum. Man sier ikke om noen at de er tapt bak en vogn, det brukes kun nektende, men implisitt betyr det jo at den som befinner seg tapt bak vognen er motsatt anlagt. Tapt brukes her i betydningen mistet, og frasen er beslektet med uttrykket å falle av lasset, som betegner det å ikke klare å holde følge, både overført og reelt.

Hos Peder Syv (bind II, 1688, nr. 10951) er det forklart noe annerledes: «Hand sidder som hand var tabt af en vogn […] ): i dybe tanker». Moths ordbok (1686–1719) gir på oppslaget tabe eksempelet: «Jeg er ikke mere tabt bàg af en vogn end hand». Det latinske sitatet som følger, Ego illum in omnibus æquo, skulle bety noe sånt som at jeg gjør det hele med sinnsro, likegyldighet, og kan vel med litt godvilje tolkes i samsvar med Peder Syv. Moth gir alltid latinske illustrasjoner/oversettelser til uttrykkene i ordboken sin, men de fremstår ofte som litt anstrengte. Hans Mikkelsen (1710–1796) skrev i sangen Extract af en heel Søndag-Eftermiddags Landsby-Prædiken (publisert posthumt i boken Digte i 1860, s. 146): «Men det er vel troligt nok: / Du har staaet som en Stok / Og omkring Dig gabet, / Som af Vognen tabet.»

Eldste bruk med dagens betydning finner jeg i oversettelsen Charlotta Dorothea Biehl gjorde av Don Quixote i 1776 (bind II, s. 164): «Tænk aldrig … at giøre mig Blaar for; thi jeg er, Gud skee Lov! ikke tabt bag af en Vogn», mens Edvard Storm i En nye og sandfærdig Historie om Jesper Hansen (1791, s. 37) benytter det slik: «Tael dog ikke saaledes, Naboe Jeremias, var mit Svar, Gud har givet mig en god Forstand, frisk og rask er jeg, jeg er hverken Spiller eller Dranker, arbeider med en god Villie, og eders Datter er heller ikke tabt bag af en Vogn. Hvor skulde da den Nød og Kummer komme fra, naar vi begge arbeide flittig?»

Rent spekulativt kan man anta at en som i distraksjon glemte å holde seg fast og falt av kjøretøyet, ikke har vært på sitt skarpeste og mest tilstedeværende. Det kan jo være bakgrunnen for uttrykket, men hvorfor akkurat det å ramle av og bak vognen er brukbart som en allmenngyldig beskrivelse for sløvsinn eller dumskap gir ingen kilder jeg har funnet noen forklaring på.

Klisjeen står lagelig til for kontaminasjonsfeil, som for eksempel i Kirkebys Engelsk-norsk ordbok fra 1995, på oppslaget snuff, he’s up to snuff, som blir oversatt med «han er ingen tosk, han er ikke tapt bak en låvedør». Antagelig er det nettopp uttrykk med uforståelig opphav som er nærmest å blande sammen med andre fraser.

* Tegning av Thomas Hood, The Comic Annual 1835
Ikke tapt bak en vogn

Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel

tomme løfter
Cecil Rhodes lover fremskrittet til Afrika, her telegrafen fra Kapp til Kairo

Ord eller løfter uten intensjon. Tomme ord glir over i samme betydning som tomme løfter, noen ganger tom trussel og vel synonymt med bare ord. At ytringer kan være tomme, som en eske uten innhold, er et av mange bilder som sentrerer rundt ordet. Ordenes utilstrekkelighet kommer til syne i klisjeer som et bilde sier mer enn tusen ord, eller ordene strekker ikke til. Shakespeare (1600, II,2) lar Hamlet si «That I, the son of a dear father murther’d, / Prompted to my revenge by heaven and hell, / Must (like a whore) unpack my heart with words». Det er altså en opphøyet dimensjon ved menneskets følelser som ordene bare kan skitne til. Eller vi lar dem ikke gå inn på oss, som i det kjente barnerimet «Sticks and stones may break your bones but words can never hurt you / Stokk og stein kan brekke bein, men ord kan ikke skade deg». Noe de fleste av oss vet godt at ikke stemmer. Tomme ord, altså.

engelsk: empty words; tysk: leere Worte

Tomme ord
Opptrer en rekke steder i bibelen, men helt slik kun i nyere oversettelser (ickun Ord, løse Ord og lignende i Christian IVs bibel, 1633). PÅ latin, vocis flatus, skal det være et uttrykk skapt av Jean Roscelin rundt 1100. Fint brukt i Om den beste Maade at prædike paa fra Peter Friderik Suhms Tronhiemske samlinger i 1762 (s. 131): «Nogle ere beprydede med en slags Veltalenhed, som dog Sandelig er den falske, saa at de indeholde intet uden tomme Ord, der vel kildre Uforstandiges Øren, men slet intet tiene til at forbedre Hierterne, og som undertiden hverken Tilhørerne eller Læreren selv forstaae.» Frid Ingulstad er nok enig. Hun skriver i Jomfru Kristin (1999, s. 97): «Ingen ord kunne gi henne Gregorius tilbake, og tomme ord var verre enn ingen.»

engelsk: mere words; tysk: bluße Wörter

Bare ord
De eldste treffene av bare ord gir gjerne betydningen nakne, rene og ærlige ord, ikke som i meningen her, nemlig tomt prat, bokstaver på papir, lyder i luften, osv. Å gi sitt ord er en æressak, men i æreløse tider trengs det dåp og konfirmasjon: «Saa vaare det oc nock, om Gud loffuede oc tilsagde oss sin Naade met bare ord, men effterdi det som saa udsigis met bare ord, det finnis icke endda alffuorligt, da leggis Daaben der til, saa som it tegn, met huilcket den forligelse emellom Gud oc Mennisken giørs viss oc fast,» slik lyder Haagen Lauritssøns oversettelse av Johannes Brenz’ Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit, (1563, pagina 59). Senere er det ofte ordenes overfladiske egenskaper som skal beskrives: «Alt som ikke kommer fra dette Jeg, eller ikke kunne ha kommet fra det, alt det er bare ord,» skriver Paul Valéry i Essays og aforismer (oversatt av Carl Hambro 1951, s. 96).

engelsk: empty promise, pie in the sky; tysk: leere Versprechung

Tomt løfte
Johan Fr. Tides gudelige betragtninger paa 2 October (i Drammens Tidende 13.10.1818): «Den, som gaaer barbenet, klager ikke saa let over Veien; men i Vognen skriger man over hver en spids Steen. En nyttig Indretning af Gud, at Fattige og Rige kan bestaae, og at Jordens fornemste Afguder haver Molochs Natur. Den som tjener dem, maa opoffre det Allerkjæreste, og derfor erholder han, efter meget Bulder – tomme Løfter.» De tomme løfter er særs vanskelig å forsone seg med etter som man forstår at de ikke kommer til å bli oppfylt. Her fra Einar O. Risas Helvete (1999, s. 11): «Ikke i ditt eget hode, sier hun, der er det ingenting, bare tomme løfter og tapte drømmer. Hvordan skulle slike dikt kunne komme fra det hodet?»

engelsk: empty threats; tysk: leere Drohungen

Tom trussel
J.P. Mynster Betragtninger over de christelige Troeslærdomme (1833, s. 336) «I ere kun en tom Trusel for Den, der giennemskuede Tingenes Hemmelighed». Uttrykket brukes en del i dagsavisene fra midten av 1800-tallet. Det er sjelden den som kommer med truslene som betegner dem slik for, som Tor Egil Førland konstaterer i sin bok Club 7 (1998, s. 120): «Club 7 var ikke fornøyd, og truet med å legge ned hele klubben. Det var en tom trussel, og slike er sjelden effektive. Vel var det jul, men rådhusnissen delte ikke ut ekstrapakker.»

* Illustrasjon: Linley Sambourne, The Rhodes Colossus, Punch 1895
Tomme ord, bare ord, tomme løfter og tom trussel