Gå til urnene

the-comic-offering-seymour-1832-sheridan

engelsk: go to the polls, go to the ballot boxes; tysk: an die wahlurne gehen 

Gå og stemme. En valgurne er en forseglet kasse med en åpning til å levere sin stemmeseddel i. I hine dager var det en faktisk urne, for eksempel beskrevet i Aiskylos’ Eumenídes fra 458 fvt. (Østbyes overs. i Orestien, 1926, s. 156): «Naar urnen tømmes, venner, tæl da hver en sten», hvor avstemningen gjaldt skyldspørsmål i en rettssak, og «stemmene» var valgsteiner. Les mer detaljert om stemmeurner og metode i Aristoteles’ Athenian Constitution (kap. 68). Andre måter å stemme på, er f.eks. ved håndsopprekning (som fortsatt benyttes mange steder i Sveits, jf. Rhodes, The Oxford Handbook of Political Leadership 2014, s. 46) eller endog ved akklamasjon (typisk på styremøte i borettslaget), og forsøksvis elektronisk på internett.

Valgurnen er egnet for å kunne levere en stemme uten at andre vet hva du stemte, og sånn viktig for å ha mulighet til å si sin mening om en sak uavhengig av press. Men det har selvfølgelig aldri vært idiotsikkert eller ufeilbarlig. Ikke er det en selvfølge heller. Hos Gina Krog, Stemmeret for kvinder – foredrag i Norsk kvindesags-forening 27.11.1885 er det i og for seg ikke billedlig: «Og om nu en og anden kvinde vilde forsøge experimentet – hvad jeg nu har hørt ymt om de vil – og sans phrase gaa op til urnen med sin stemmeseddel, saa tror jeg ikke, at synderligt var vundet ved det.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.1.1880 omtaler et attentatforsøk på kongen og dronningen av Spania, den generelt kaotiske politiske situasjonene i landet og om sannsynligheten for at det ville bli utskrevet nyvalg med påfølgende boikott av opposisjonen: «Vælgerne vilde efter Sædvane gaa til Urnerne, bevæbnede med Revolvere, og Resultatet heraf er let at forudse». I Arbeiderbladet 22.6.1926 er en rapport fra folkeavstemningen om fyrsteekspropriasjonen (uten kompensasjon) i Weimar-republikkens Tyskland (Fürstenenteignung) 20. juni 1926, som ikke fikk stort nok flertall (ifølge artikkelforfatteren fordi mange ble skremt fra å stemme): «De visste jo, disse monarkistiske terrorister, at om de lot sine velgere gå til urnene, vilde de stemme ja».

Man behøver selvfølgelig ikke til urnene for å stemme. I det eldste jeg har påtruffet, styrter man hen, Morgenbladet 7.5.1845 (fra Frankrike): «Alle styre hen til Urnerne og en vigtig Lov bliver antaget eller forkasted, efter Tilfældets Luner». Vanlig er også bildet å strømme, som vel forutsetter et godt oppmøte. Eva Ramm, Kvinnekall og mannefall (1965, s. 32): «Arbeiderpartiets kvinnelige velgere hadde da også strømmet til urnene den gangen han [Jens Storhaug] figurerte i valgbrosjyrene». For demokratiet er det vel ikke så viktig hvordan man ankommer, bare man er faktisk møter opp ved urnene, helst hver gang frem til man selv skal havne i en.

* Illustrasjon: Robert Seymour, Sheridan: The Comic Offering 1832

.

Advertisements
Gå til urnene

Ubeskrevet blad

t hood stuffed bird 1835

engelsk: blank page; tysk: unbeschriebenes Blat

Blad her er et ark, så det betyr et blankt ark og egentlig det samme som tabula rasa, men det brukes mest om en person man ikke vet noe om, en ukjent kapasitet. Noe lignende, men mer som en del av historien som ennå ikke er hendt eller skrevet, sto i Morgenbladet 20.7.1862: «Sagaen har meget fagert at berette herom, kanske ogsaa et og andet uskrevet Blad igjen for Fremtids Idrætter». Helt i vår betydning er eldste funn 5. januar 1875 i oversettelsen av Gustav Gans zu Putlitz’ novelle Glød under Asken som gikk som føljetong i Bergens Tidende: «Det vilde sletikke interessere En, om hun sletikke var Andet end et ubeskrevet Blad». På tysk finner jeg spor etter billedlig bruk i hvert fall fra slutten av 1700-tallet (eksempelvis i Benedikte Nauberts Walter von Stadion, 1792). Pseudonymet Marie (Antoinette Meyn) benytter det litt annerledes i Ved egen Kraft? (1879): «og naar Dagen er endt, vil jeg kunne sige til mig selv: Atter et ubeskrevet Blad i dit Livs Bog, atter en Dag, hvor du har modtaget alt og givet intet igjen». Et typisk eksempel på bruken i dag (altså som ukjent), er fra V75-tips (travtips) i Dagsavisen 16. juli 2015: «Vi er meget spent på det Up To Love kan, for hesten er rett og slett et ubeskrevet blad for oss.»

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1835
Ubeskrevet blad

Under pari

på vrangen.jpg

engelsk: below par; tysk: unter pari

Handling, innsats eller leveranse under akseptabelt nivå. Egentlig lav verdi, under pålydende kurs.  Pari er latin (ablativ av par), og betyr lik. Pari kurs stammer fra tiden da valutaen var knyttet til gullstandarden, og dermed eksakt lik, mens under/over pari beskrev valutaens verdi som mer eller mindre enn gullverdien den representerte. Moth (1700) gir denne definisjonen: «Al pari Er valsk. bruges i købmandskab og Vekselhandel. kaldes Lige for lige.» Som økonomisk begrep finnes den først med den italienske artikkelen al, og vi har det antagelig fra det italienske pengevesen. Slik f.eks. et eksempelformular i John Mairs Det methodiske Bogholderie («efter den italienske maade») oversatt i 1775.

Norge opprettet i 1813 en filial av Rigsbanken i København, i 1814 omgjort til en overgangsbank for den nye nasjonen, som utstedte riksbanksedler til innløsning av de sedler som da var i omløp i Norge. Et problem var at under halvparten av verdien av sirkulerende sedler hadde reell fundering i staten (Aall 1845). Hans Lejerdahl Nansen skriver i Bemærkninger over [Riksakten 1815] (1815): «Det synes som meget vigtigt, her at undersøge, hvori de Lidelser bestaae, som Sedlernes Miscredit foraarsager Staten. […] Det Onde er indenfor landets Grændser. At Omløbsverdien er under Pari er ikke i og for sig selv fordærveligt». Begrepet ble overført til obligasjoner og aksjer, der pari kurs tilsvarer pålydende verdi av aksjen, mens under og over pari betegner aksjekurs lavere eller høyere enn dette (under- og overkurs). Gradvis kunne andre varer enn penger og verdipapirer være under pari, som pelser i Henry W. Elliott, Alaska og Sæløerne (1888, s. 392): «Tranen er deres [inuittenes] store varebeholdning, thi de pælsbærende dyr, som hører hjemme her, staar langt under pari, naar de bringes til kjøbmanden».

Mer billedlig blir det i filmpioneren Peter Lykke-Seests Kristiania-roman Under paddehattene (1898, s. 219): «dyden står ikke i synderlig kurs fortiden, meget langt under pari», og i Otto Sverdrups Nyt land (1902, s. 331): «Humøret, som længe havde staaet under Pari, tog til at gaa opover igjen», og om oppførsel i Kjellaug Steinslett, Ute av sinn (2000, s. 80): «og selv om hans oppførsel lå langt under pari, hadde Bech faktisk tro på Johanna kunne få skikk på studenten». Overført til andre ting er det særlig når man har utført et dårlig arbeid eller gjort noe man burde hold seg for god til at under pari er en treffende beskrivelse. Over pari hører man sjelden noen si som metafor for noe bra.

I idrett er typisk en kamp eller et prestasjon under pari når man leverer dårligere enn hva man er god for, som i Arbeiderbladet 17. april 1965: «Fredrikstad var helt under pari. Spesielt løperrekka som manglet Jan Aas». Slik også i billedteksten i Aftenposten 18. september 2015, en sak der golfspilleren «Suzann Pettersen leverte under pari i Heidelberg». Akkurat golf er en vanskelig sport å benytte frasen på, siden uttrykket under par der betyr en god prestasjon (færre slag enn en god spiller teoretisk skal bruke på å slå ballen i hullet). Golfuttrykket har akkurat det samme opphavet, og er ifølge etymonline vært brukt i engelsk siden 1898.

Illustrasjon: Ukjent, fra Punch 20.12.1856

.

Under pari

Uten en tråd

1820-venus-bathing-rowlandson

engelsk: not have a stitch on; tysk: splitterfasernackt

Naken. En tråd er vel det minste element i et klesplagg, så hvis man ikke engang har på seg en tråd, er man så naken man kan være. Samtidig er det jo en hyperbol, og kanskje en eufemisme, om nakenhet skulle trenge det. Eilert Sundt er så vidt jeg kan finne den første til å bruke frasen i sin Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850): «under et Slagsmaal mellom to mandstærke Fantefølger, har man fortalt mig, saaes to Kvinder med forbittrer Hidsighed at rives og slides, indtil de begge stode der ligeoverfor hinanden – uden en Traad paa deres brune Kroppe». H.C. Andersen skriver i fortellingen Keiserens nye Klæder fra 1837 at bedragerne «klippede i Luften med store Saxe, de syede med Syenaal uden Traad». En slik bekledning ville jo passe godt til uttrykket, og hvem vet om ikke dette er utgangspunktet.

Jens Bjørneboe utga i 1966 den pornografisk romanen Uten en tråd (anonymt, og skamløst markedsført som den første norske erotiske roman). Det ble fort kjent at Bjørneboe var forfatteren, og året etter ble han og forleggeren dømt i byretten for å ha publisert pornografisk materiale. Saken gikk til Høyesterett, som opprettholdt dommen (Rt. 1967 s. 1502), samtidig som det gjorde boken til en stor salgssuksess (den danske utgaven, og etter hvert på en rekke andre språk). I et intervju med Celine Wormedal i Dagbladet 6. november 1969 uttaler Bjørneboe: «Jo, boken har faktisk finansiert alt jeg har skrevet siden. Etter at jeg skrev den, kunne jeg bare gi blaffen og skrive hva jeg hadde lyst til.» Visstnok er dommen aldri opphevet (Wikipedia), men håndhevelsen er opplagt ikke prioritert; den har kommet ut i flere utgaver i Norge fra 1988 og senere.

Man har også den klassiske situasjonen, som i Tor Edvin Dahls Paris (2000): «Døren inn til mitt eget rom har smelt igjen, jeg glemte nøkkelen igjen der inne, jeg står uten en tråd på kroppen, uten mulighet for å komme inn på mitt eget rom. Vær så snill, Charlotte …».

Uten en tørr tråd (på kroppen) er en annen fast frase, som før var ganske vanlig. Det betyr like frem at man er gjennomvåt. ODS oppgir første forekomst i oversettelsen av Samuel Richardsons Pamela i 1743, og det er et eksempel på oppslaget traad i von Aphelens dansk-tyske ordbok fra 1764. Det brukes av og til fortsatt, som i Patrick Suskinds Parfymen (1986): «I flere måneder gikk han uten en tørr tråd på seg av all vannhentingen», men foruten å oftest være en overdrivelse, er det relativt lite å bemerke.

Hvis tråden man er foruten, er rød, altså at noe er uten en rød tråd, betyr det derimot noe helt annet. Se denne.

Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Venus Bathing, 1820
Uten en tråd

Ugler i mosen

ulv trubadur hood c a 1836

engelsk: something fishy is going on; tysk: dem Braten nicht trauen

Noe som ikke stemmer, noe er mistenkelig, noe galt er i gjære, og tilsvarende noe muffens. Det er vel ganske kjent at uglene en gang var ulver og at mose betyr myr på dansk. Opprinnelig var nok uttrykket ulver i mosen mer om fare på ferde enn bare at noe ikke er helt som det skal.

Ulver i mosen finnes i Peder Syvs Danske Ordsproge (1682) under emnet Fare (nr. 2089): «Der er ondt i Gryden; onde tov paa rokke. Ulve i mosen; høgen i hylderne», og under Ond. Ondskab. U-lykke (nr. 6807): «Smaa ulykker vare tidt for større. Her er ond tov paa rok; Onde i gære; Ulve i mosen; Høgen i hylderne». Moths ordbok (ca. 1700) har på oppslaget Ûlf: «der er ûlve i mosen. Tempestas ingruit»; latinen betyr noe sånt som at en storm truer.  

Falk og Torp (1903-1906) skriver «[e]fterat ulvene var udryddede i Danmark, misopfattedes dialektformen uller som ‘ugler’, medens den repræsenterer ‘ulve’». DR.dk skriver at «[i] Sønderjylland havde man oven i købet en blandingsform, for der sagde man: ‘Der er uller i mosen’», og oppgir at uglene kom da ulvene ble utryddet. Også dansk wikipedia mener det er fra jysk dialekt. Sjællandsfødte N.F.S. Grundtvig benytter likevel uller i mosen i sin Snorre-oversettelse Norges Konge-Krønike (1818–1822), så litt mer utbredelse enn sør på Jylland har det nok hatt. Også Språkrådet, SNL og Wikipedia påstår at ulvens utryddelse medvirket overgangen fra ulv til ugle.

Ulven ble utryddet i Danmark først i 1813 (Hein 2015), så da stemmer det ikke helt med at ODS oppgir en håndskriftkilde i Det Kgl. Bibl. i København alt fra begynnelsen av 1700-tallet som dokumenterer anvendelse av ugler i mosen, og det finnes (med samme betydning som i dag) hos Holberg i Dend Pandtsatte Bonde-Dreng (1731): «Spring strax hen og see. Ach jeg er bange der er Ugler i Mosen» samt i Huus-Spøgelse (1753): «Hvad vil det sige: Jeg troer her er Ugler i Mosen». Det er altså ikke mange år mellom eldste belegg for begrepet ulver i mosen (Peder Syv i 1682) til uglene fløy inn i frasen, men Syv skrev jo om faktisk etablerte talemåter og ordspråk, og det er kanskje ikke et typisk uttrykk til bruk i religiøse tekster og for kansellistene på 1500- og 1600-tallet, som utgjør store deler av de skriftlige kildene før 1700.

Selv om uglene tok over for ulvene i de danske myrene, eksisterte de lenge side om side i idiomet, som hos Steen Steensen Blicher i fortellingen Valdbypigen (1846): «‘Aah!’ tyssede Faderen , ‘der er ingen Ulve i den Mose – tredsindstyve Aar – graa Haar!’», i Hedmarkens Amtstidende 25. august  1882: «… Indsenderen har sanket Temaet til Avisartiklen i sin nærmest omgivende Vennekreds, som ikke har anet Ulver i Mosen …» og i Edv. Blaumüllers Agnete og Havmanden (1894):

Jeg hader Vrøvl. De forarges på mig,
og mener, jeg slipper Ulve i Mosen,
så har De vel selv så rent Mel i Posen,
at De enten kan svare Ja eller Nej.

I Norge finnes det så sent som i 1921 i oversettelsen av Ellis’ Paa Ohio (en av Hjortefot-bøkene): «og først da jeg hørte skuddet, skjønte, at der var ulver i mosen». Siden er det bare ugler å finne i mosen. At utryddelsen av ulven i et land skulle hatt særlig å si for et fast uttrykk, virker ikke fullstendig overbevisende. Jeg tviler på at danskene helt glemte dyret. At ulve, ugle og ulle i Danmark hadde et lydlikt sammenfall, har jeg derimot lite problemer med å tro, og at slørete diksjon har skapt et humoristisk nonsens-begrep som var lett å omfavne og utbre av innflytelsesrike forfattere som Holberg og Grundtvig.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1836

Ugler i mosen

Tantaloskvaler

honore-daumier-le-supplice-de-tantale-le-carivari-1842

engelsk: torments of Tantalus, tantalising; tysk: Tantalusqualen 

Å lide tantaloskvaler er å begjære noe som er rett utenfor rekkevidde. Det skrives oftest med den latiniserte varianten tantaluskval.

Homer lar Odyssevs reise gjennom dødsriket i Odysseen (ellevte sang), og i avsnittet før han ser Sisyfos, beskriver han Tantalos (Østbyes 1922-overs., 7. utg. 2000): «Tantalos så jeg tillike. Han døyet de bitreste kvaler, / stående midt i en sjø som nådde ham opp under haken. / Gubben så ut til å pines av tørst, men fikk ikke drukket; / ti når han bøyde seg ned for å leske sin brennende gane, / sugedes vannet tilbake og svant, og rundt om hans føtter / viste seg jorden den sorte. En gud lot det stadig forsvinne. / Løvrike trekroner hvelvet et tak over oldingens hode, / bugnende rikt av granater, av pærer og rødmende epler, / fikener søte av smak og fullmodne grønne oliven. / Dog så titt som den gamle med hendene grep efter frukten / løftet et vindstøt den bugnende gren mot de regntunge skyer.» Å lide tantaluskvaler blir dermed resultatet av fristelser uten tilfredsstillelse. Akkurat som ved beskrivelsen av Sisyfos gir ikke Homer noen forklaring på hvorfor Tantalos var tildelt denne evige pine. Man kan vel gå ut fra at myten var allemannseie for det homeriske publikum i det åttende århundre fvt.

Fortellingen om Tantalos har tatt flere former, men noe er gjennomgående: Han var en velstående konge som nøt gudenes respekt, men taklet ikke denne æren og ble grådig og fornærmet dem, og for dette ble straffet hardt i Tartaros, en avgrunn i dødsriket (Hades). Hva overtredelsene mot gudene besto i, varierer i de forskjellige beskrivelsene, men også om straffen finnes det to versjoner. Tantalos var invitert til et gilde hos Zevs, som noen beskriver som hans far, jf. Euripides’ Orestes (408 fvt. – Andre kilder oppgir Tmolos som Tantalos’ far). Her fikk han innsikt i guddommelige hemmeligheter som han så røpet til vanlige mennesker (Hyginus, 64 fvt. til år 17, i Fabulæ 82 og Euripedes). Pindar forteller i Olympian (476 fvt.) at Tantalos stjal nektar og ambrosia fra gudenes bord, og ga det til sine svirebrødre, men det er jo kanskje en metafor for å røpe de guddommelige hemmeligheter (ambrosia betyr udødelighet) og sånn den samme historien. Det finnes andre fortellinger, som bl.a. involverer tyveriet av Zevs’ hund og mened (Antoninus Liberalis i Pandareus), men den verste historien om Tantalos kan man bl.a. lese i Servius’ Kommentarer til Æneiden VI og i Hyginus’ fabel 83. Her fortelles at han slaktet og parterte sin egen sønn, Pelops, kokte og serverte ham til gudene for å teste dem. Bare Demeter endte opp med å smake på gutten, muligvis fordi hun var sløvet av sorg. Syndemotivet som kildene oppgir, er oftest Tantalos’ grådighet, som også gir straffen med de uoppnåelige fristelsene en viss proporsjonalitet.

Den andre straffen er gjengitt hos Alkman (600-tallet fvt.), Plutark, som siterer Arkhilokhos (ca. 680 til ca. 645 fvt.), Alkaios (620 til 500-tallet fvt.) og Pindar (ca. 522 til 443 fvt.). Her fortelles at Zevs hengte en diger stein over hodet på Tantalos, som han hadde enorm angst for at skulle dette ned. Dette er versjonen Euripides tar utgangspunkt i i innledningen til Orestes (Coleridge overs., 1938): «Tantalus, the reputed son of Zeus, flies in the air, quailing at the rock which looms above his head; paying this penalty, they say, for the shameful weakness he displayed in failing to keep a bridle on his lips, when admitted by gods, though he was a man, to share the honors of their feasts like one of them.» Hyginus (i Fabulæ 83) er pragmatisk og kombinerer straffen for dette med både en stein hengende over hodet og fristelser som han akkurat ikke får tak i. Hadde disse forfattere vært mer lest i Norge, hadde vi formodentlig hatt klisjeen å ha en tantalosstein over hodet (og det brukes slik i L. Engelstofts Historisk kalender 1815), men vi har jo damoklessverd til den oppgaven.

Vårt uttrykk er uansett basert på pinen i Odysseen (og for så vidt andre, som Lukian (ca. 120 til 180) i dialogen Menippus og Tantalos, Ovid (43 fvt. til år 17) i Metamorfoser). Holberg bruker ikke uttrykket, men sammenligningen, i Peder Paars (1720): «Det viises ickun foer, men deraf intet faaer, / Som tørstig Tantalus, der seer, men intet naaer.» Derfra går det med tiden over til å bli mer billedlig, som et eksempel, som i Tronhiems […] Adresse-Contoirs Efterretninger 13. november 1789: «Vi lade denne Tantalus staae, for at mætte sig ved Klagen af hans Penge», via ordboksoppføring som en tantalus, tantalisk (Hansens Fremmed-Ordbog, 1851) frem til kvalene dukker opp i Den Norsk Rigstidende 2. juli 1827, om en lov som medførte økte kornpriser i England: «men at tillade, at et Folk drives til den høieste Ængstelse af Mangel […] og dog med Laas og Slaae og Bajonetter bevogte en Hob Korn, som det nesten kan naae med Tænderne, men ikke maa røre eller smage uden for en Betaling, som det ikke formaaer at give derfor, det er, at overgaae Alt, hvad man hidtil har hørt om, i at paalægge andre tantaliske Qvaler.» Emilie Diriks bruker det i et brev til venninnen Camilla Collett forsommeren 1838: «men af Dig har jeg ondt, Camilla! Gud, hva vil det ikke koste dig inden du faaer udstridt? Armes Kind! – For dig bliver det sande Tantalus Qvaler.»

Fra noe mer samtidig litteratur kan man lese i Finn Alnæs Koloss (1963): «‘Jeg ned til elva og drikke vann, ellers tørster jeg ihjel.’ Jeg nådde ikke fram. Jeg segnet om ved bredden. Å tantaluskvaler, det var som rant livet forbi meg i elva!» Begrepet er nok ikke så mye i bruk lenger om vi skal dømme etter funn i Nasjonalbiblioteket: En og annen oversettelse, og nyutgivelser av eldre forfattere som Jonas Lie og Knut Hamsun. Ellers lever det sitt liv i oppslagsverker og mytesamlinger. På tysk brukes det som på norsk, uten at antall treff er overveldende, mens det svært vanlige adjektivet tantalising/tantalizing på engelsk med tiden også har fått betydning som noe attråverdig generelt, hvilket kanskje er en indikasjon på at det er svært lite som oppleves som uoppnåelig i våre dager.

Illustrasjon: Honore Daumier, Le supplice de Tantale, Le Carivari 1842

.

Tantaloskvaler

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet

engelsk: the naked/plain truth, the unvarnished truth: tysk: die nackte Wahrheit, die ungeschminkte Wahrheit

Klimt_-_Nuda_Veritas_-_1899
Gutav Klimt 1899

Sannheten uten overdrivelse eller tilsløring. Antageligvis fra latin, nudaque veritas i Horats’ carmina (ode) 1,24 (publisert mellom år 30 og 23 fvt.):

Ergo Quintilium perpetuus sopor
urget? Cui Pudor et Iustitiae soror,
incorrupta Fides, nudaque Veritas
quando ullum inveniet parem?

Utallige frase- og ordbøker gjengir varianter av en fabel om Sannheten og Løgnen som tok et bad sammen. Løgnen sto først opp av vannet og tok på seg Sannhetens klær og forsvant. Sannheten valgte da heller å gå naken enn å ta på seg Løgnens klær. Hendrickson i Encyclopedia of Word and Phrase Origins (2008) hevder fortellingen kan spores helt tilbake til Homer.

Ofte personifiseres sannheten som en naken kvinne, som i Gustav Klimts maleri Nuda Veritas, og i andre fabler (se f.eks. i den anonymt utgitte tyske samlingen Neue Fabeln fra 1759, s. 10), men det kan hende det er mest fordi det er en anledning.

I varianten den bare sannhet, som jo betyr det samme, finner vi det i et skrift fra Riksrådet i Danmark til Keiser Maximillian I (Danmarckis Raad supplicerit oc screffuet til Rommiske Keyser, Maximilianum) år 1505 gjengitt (formodentlig oversatt) i Arild Huitfeldts Kong Hansis Krønicke trykket 1599 (s. 223): «Oc giøre Eders keyserlige Maiet: Kierligheder, Naader, oc alle andre, vitterligt, effter som huer Mands kundt er, oc er den bare Sandhed, at i Mands Minde, oc fast altid, da haffuer Suerigis Rigis Raad, oc dis Indbyggere, imod deris Herrer oc Konger deris Eed oc Plict veret forglemmende.» Dette var ett av flere forsøk på å involvere Det tysk-romerske riket på Kong Hans’ side i de mange konfliktene med «Steen Sture oc [etterfølgeren] Herr Suante, sampt deris Anhengere» i Sverige.

I samme miljø, i en annen konflikt, finner vi frasen brukt i brevveksling 21. mars 1814 fra Kong Frederik VI i København til fetteren prins Christian Frederik (senere Christian VIII) i Christiania (her gjengitt fra Sørensen, Kampen om Norge 1871, s. 201): «Bedste Kousin! Øieblikkets Vigtighed, Din og Fædrelandets Stilling kræver, at jeg taler til Dig og forelægger Dig den nøgne Sandhed, og mit inderlige Venskab for Dig gjør mig det til en kjær Pligt.» Den kjære plikten var å fortelle at Norge er tapt og må avstås, noe Christian Frederik som kjent ikke uten videre godtok før han hadde fått noen sommermåneder som norsk konge.

Et par år senere kunne man lese i Det Norske Nationalblad af blandet Indhold (15.2.1817, s. 151) et angrep på Nicolai Wergelands bok Sandfærdig Berettelse om Danmarks politiske Forbrydelser mod Kongeriget Norge signert Nullius addictus: «Bogens hele Tone er bitter; den maatte opvække manges Vrede, og jeg veed ikke, hvem slig en Tone skulde kunne behage. Dersom den nøgne Sandhed ofte føder Had, hvad maa den da ikke, naar den kommer i fiendtlig Rustning med bistert Aasyn? naar den tager skrækkelige Formodninger (vare de end altfor grundede) i sit Selskap?»

Oxford Dictionary of Word Origins (Cresswell 2010, s. 286) hevder uttrykket på engelsk går tilbake til 1300-tallet, men oppgir ingen referanser. Etymonline kildebelegger det til Alexander Montgomerie, The Cherry and the Slae (1585, s. 86): «But truely told the naked trueth», men det står også i Lylys Euphues fra 1578, s. 6: «If these things be true which expirience trieth – that a naked tale doth most truly set fort the naked truth, …». Shakespeare brukte det flere ganger, bl.a. i Henry VI, Part I (II,4 1591): «The truth appears so naked on my side», og i Love’s Labour’s Lost (V,2 1594): «The naked truth of it is, I have no shirt; I go woolward for penance.»

Den usminkede sannhet er en variant som også har vært i bruk en stund, først på norsk (i nb.no) i Frederik Christian Holberg Arentz’ Et Lyksaligt Folk (1760, s. 14): «Jeg tænker, naar man kun forestiller sig tydelig, hvad Laster er, da skal den usminkede Sandhed i sit fulde Lys strax skinne os i Øyene.» For øvrig ble Horats’ nevnte ode oversatt med den usminkede sandhed i en utgivelse fra 1792 (s. 89) av M. Jacob Baden («Professor i Veltalenheden ved Kiøbenhavns Universitet»).

Avisen Statsborgeren 18.5.1837: «De kongelige Gaver blive saaledes ofte omtalte i deslige Blade paa en Maade, der mere synes at tilsigte Majestætens Berømmelse end Fremstillingen af den rene usminkede Sandhed, – og de pøbelagtige Oppositionsblade have stundom været uartige nok til at gribe dem i saadanne smaa Kunstgreb og blotte dem for Publikum.»

Martin Andersen Nexø brukte like godt de begge i Et lille Kræ (1932): «Men saa vil jeg ogsaa for en Gangs Skyld tage mig Lov til at sige den nøgne, usminkede Sandhed!» Da legger han i hvert fall ingenting i mellom.

.

Den nakne sannhet / den usminkede sannhet