Ved på rot

Thoralf Klouman gå tur kåseri 1928.PNG

Gjenspeiler den økonomiske verdien av levende trær, og er et skogbrukøkonomisk begrep for ufelt tre som skal bli til ved. I salg vil ved på rot si at treet må felles og tas hånd om av kjøperen selv. Det kan også gjenspeile enkeltes litt ensrettede og uheldige syn på trær som intet annet. Uttrykket finnes i Amund Hellands topografisk-statistisk beskrivelse over Norges land og folk, bind XVII (1909): «Alle til hugst og salg eller industriel produktion bestemte bartræer skal udblinkes i ren ved paa rod og stamme.»

Skog på rot beskriver noe tilsvarende (uten spesifikasjonen om at det ikke er verd mer enn som ved); først funnet i en (svensk) rubrukkannonse i Aftenposten 18. mars 1888: «Skog paa rot. Trehundra tusen stycken furu- och granträd ur Smålands vackraste skogstrakter försäljas gennom Maurin & Olsen», og slik i Folkestad, Skogbrukslære (1919): «Foruten som fremdrevet selges næsten i alle vassdrag større eller mindre mengder skog på rot. Rotsalg er visstnok nu litt avtagende.» Rotverdi (først i NB i St.prp. nr. 2 (1919–1920)) er verdien av levende skog.

I mer overført betydning kan det benyttes om en hvilken som helst gjenstand (f.eks. et hus) til salgs i den forfatning og på det sted det befinner seg, og at kjøperen selv må demontere og frakte bort tingen, se f.eks. rubrikkannonse i Arbeiderbladet 14. november 1995: «Brukt hvit kjøkkeninnredning selges på rot». Enda mer metaforisk kan det bli om skogbrukeren ikke driver sin skog, og lar trærne råtne på rot. Det er som kjent dårlig for etterveksten.

Illustrasjon: Thoralf Klouman, 1928

 .

.

Ved på rot

Duvende bryster, vuggende hofter

the-umbrella-cruikshank-1820

engelsk: heaving breasts, swaying hips; tysk: schwankend Brüste, wiegenden Hüften

Så vidt jeg kan se, begynner klisjeen med duvende bryster hos Nils Kjær, Siste epistler (1924), i beskrivelsen av matronen donna Valerias kløft og bryster ved hjelp av et kostbart gullsmykke: «Denne kjæde av tykke guldringer laa paa en utstillingsmontre av en duvende barm, og dens mangfoldige lænker møttes midt i barmens begynnende schisma i et beskedent men tydelig guldhorn – en amulet til værn mot onde øine.» Det var tydeligvis ikke et vern mot forfatterens blikk.

Einar Schibbye, kringkastingsmannen kjent som onkel Einar i Barnetimen, og dessverre senere medlem av Nasjonal Samling, skrev også kriminalromaner. I Lugar nr. 36 fra 1946 kan vi lese «Fru With med gyngende skuldre, duvende bryst og vuggende hofter banet seg fram til oss.» Gustav Sandgren, Naken vind (1965): «Jenter han aldri hadde lagt merke til på gaten før, fikk nå plutselig duvende bryster og førte hoftene sine på en urovekkende måte.» I samme stil hos Carter Brown, Arving er arving verst (1972): «Hun reiste seg med vuggende hofter og duvende bryster, og kortet inn avstanden mellom oss.» Masterson/Hallbings Morgan Kane ser det samme i Møte i Tascosa (1975): «Og der kom hun – med vuggende hofter og duvende bryster, kledd i en praktfull drakt i sort og rødt og sølv.» En variant med byste er brukt av Knut Faldbakken i romanen Sin mors hus (1969): «Men synene av morens fulle, duvende byste (når han hjalp henne å strekke lakner) jôg i ham som forgiftede piler.» Vi får gi Faldbakken det at han ikke omtaler sin mors hofter i samme avsnitt.

Vuggende hofter ser nesten ut til følge de duvende brystene som en naturlov, men slike hofter er nevnt alt i en omtale av Gina Aas Ofelios fremføring av Carmen i Kristiania Intelligentssedler 10. september 1888: «Som hun plantede sine Øine hungrigt paa hver Mand, der kom indenfor hendes Rækkevidde, som hun lænede sig til dem, som hun dansede for dem med vuggende Hofter og udbredte Arme.» Det skulle altså gå en stund før de fikk følge av brystene, men siden har de vugget duvende sammen inn i solnedgangen.

Illustrasjon: The Umbrella, George Cruikshank, 1820
Duvende bryster, vuggende hofter

I vilden sky

robert seymour London Carol Singers TK Herveys The book of Christamas 1836

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine».

Denne vilden er en akkusativbøyning som sitter som rest i enkelte adjektiver «i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang», ifølge Riksmålsforbundets gramatikk 2014 pkt 4.3, og nevnt i Bokmålsordboken og tilsvarende forklart for dansk i SDL.

Ikke om skyene, men om bakken i en kontrakt mellom «Waranger Finner oc Normændene» fra 1591: «Dis heller maa forbemelte Finner lade deris Reener haffve underholdning paa vilden Marck …» Ikke om skyene, men om havet, dukker det opp i et bryllupsvers signert Peder Andersøn Kieb (1693): «Naar hand paa vilden Søe sig hafver gifvet ud, / Da slaar hand sin Tilliid paa dend trofaste Gud», og samme år i Jens Pedersen Munchs Mange Guds Børns i alle Stænder bedrøfvelige og dog salige Død i Hafs-Nød «Igjennem vilden Strand og dend blaa-grønne Bølge».

Frederik Høegh-Guldberg er den første jeg kan se knytte det til skyene i Et Ord til sin Tid (1813): «Men, og alle Tænder klappre, nu øines, nu høres han; nu skingrer Trompetens Seiersmarsch i vilden Sky». Videre et eksempel fra Det Norske Nationalblad 28. januar 1819: «Man kan ikke altid forklare sig, hvad der binder Mund og Tunge paa den, der tier, dertil kan være idetmindste ligesaa ædle Bevæggrunde som for den, der med Skoledrengens Kaadhed skriger i vilden Sky».

Jeg synes det er litt underlig at man ikke finner eldre og mange flere eksempler hvis det er et stivnet uttrykk; kasusbøyningene var stort sett borte rundt 1500 (se f.eks. Åse Wetås 2008). Frasen kan ikke dokumenteres før tidlig på 1800-tallet. Hvor har den vært i disse 300 årene? Mer trolig er det vel at andre villstyringer (i vilden sjø, i vilden mark osv.) som poetiske bilder har smittet over på skyene, og at uttrykket har kommet til som nygammelt senere.

Illustrasjon: Robert Seymour: London Carol Singers, fra T.K. Herveys The book of Christmas 1836

 

.

I vilden sky

Vekk som en sviske

com an 1838 hood one black ball excludes

engelsk: to disappear completely, gone like a shot; tysk: in der Versenkung verschwinden

Plutselig helt borte. Svisker smaker i beste fall middels godt, så hvorfor de skulle forsvinne så plutselig er ikke opplagt.

Johan Vibe gir det eldste eksemplet jeg finner i Alexander Møllers Erindringer (1875). Problemstillingen er valget mellom arak eller cognac som middel mot trikiner. Hovedsaken er at «‘Maven er gandske fuld af Brændevin […] Naar vi ovenpaa det, som de har faaet før, slaar paa dem lidt Arak, saa tænker jeg, de maa være væk som en Svedske,’ sagde Hørven». Deretter finner man uttrykket i en rekke eksempler som ingen kaster særlig lys over opprinnelsen: Jonas Lie i Onde magter (1890): «‘Ja—a—a,’ — gispede Klaus under den lystige Ihukommelse, — ‘he—lt, til vi hørte, han raabte paa Vold der nedenunder, og de rendte i Dørene; — da var vi væk som Svedsker . . . Jeg fulgte Abraham hjem jeg, — ja Bækkevold ogsaa.’». Thomas P. Krag (bror til Vilhelm) i Enken (1899): «Det skal hjælpe saa godt at la Saltvandsvinden blæse paa sig, og jeg vil heller forsvinde som en Sviske i Atlanterhavet, end jeg vil gaa slig, som jeg i lang Tid har gaaet.»

Klaus Hagerup gjør fin bruk av det i Maratonherren (1998): «[Wormdal] ville være savnet. Han var et menneske han også, og han ville at folk skulle huske ham. Aller helst ønsket han selvfølgelig at uttrykket ‘vekk som en sviske’ engang skulle bli erstattet med ‘vekk som en Wormdal’, men det var kanskje for mye forlangt.»

Selv om det er sært på norsk, kan det dukke opp i oversettelser, som f.eks. i R.L. Stevensons Den sorte pil (1903) (The Black Arrow 1888) der «‘By the mass,’ cried Lawless, half arising, ‘I am gone!’», lyder på norsk «‘har det seg slig, saa er jeg væk som en sviske,’ sa Lawless og reiste paa sig». I Charlotte Brontës Villette (1853) blir «gone like a shot» oversatt av Ragnfrid Stokke (2000) med «vekk som en sviske». 

Før klarte eller gjorde man noe som en sviske i betydningen med letthet, og dette uttrykket finnes fortsatt, i noen grad, i Danmark (der ting ikke forsvinner som svisker). Heller ikke det gir noen umiddelbar mening. Det er oppført i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale (1866): «Svedske – i Forbindelsen: som en Svedske = med Lethed», og det følger et eksempel fra Grundtvigs Saxo-oversettelse (1818): «han kunde tage Danmark som en Svedske» (bind I side 228). Det er vel trolig en utvikling av dette som har skapt det pussige, særnorske forsvinningsnummeret.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838
Vekk som en sviske

Kjempe mot vindmøller

G dore kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22. september 1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863
Kjempe mot vindmøller

Hel ved

com an 1830 captain rock

engelsk: a real mensch (US), thoroughly decent; tysk: grundanständig, aufrecht

Hel ved vil si trevirke som ikke er f.eks. kryssfiner, men altså heltre. Det er lett å overføre til mennesker som «synes støpt i ett stykke», er tvers igjennom hederlige og gjennomført stødige. Det er en utvilsomt solid person man kan stole på og regne med, selv om vedkommende ellers godt kan ha feil og mangler. Man kunne jo tro at en person som er hel ved, har lett for å være ganske forstokket. Klisjeen gir ingen treff i dansk korpus, og da oversettelsen av den pussige bestselgeren om vedstabling av Lars Mytting Hel ved (2011) til svensk heter Ved – allt om huggning, stapling och torkning – och vedeldningens själ (2012), kan man anta det heller ikke finnes i Sverige.

Hans E. Kinck har brukt denne metaforen en rekke ganger, og eldste funn er i boken Gammel jord, i et avsnitt om den italienske poeten Giosué Carducci (1907): «Og altsaa for dette, som vi i øieblikket opfatter som italiensk aand, for det utadvendte, for al den herlige vitalitet, som ikke kjender tvil, men som ogsaa er forment at baade naa ned i virkelig ny muld, er han, baade som menneske og i sin kunst, i bedtste forstand et helstøbt uttryk, en type. I ham er hel ved.» Kinck har også skrevet neste treff, i Paa Ekre’rnes gaard (1913): «Du er ung. Det er ingen gold vanmakt i dit hjerte. Jeg siger ved min mand: der er hel ved i dig». Et nytt eksempel finnes i Vårt Land 6. juni 2011: «Autentisk ledelse handler om at du leder ut fra den personen du er, både personlig og kompetansemessig, skriver Kvålshaug. / Hun påpeker at det vil si at lederen er tydelig på sine styrker og svakheter, at man er en person som alle medarbeiderne, og ikke en superhelt uten svakheter. / – Vi har et godt norsk begrep på dette, og det er å være ‘hel ved’, sier Kvålshaug.»

Frasen kan også brukes om et gjennomført godt arbeid, som H. Steinsholt i Kart og plan nr. 2/2012 i en anmeldelse av artikkelsamlingen Ekspropriasjon: «Anja Ankeruds bidrag; ‘Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen’, må være et standardverk på temaet så langt. Dette er hel ved; grundig og utfyllende», eller om en gjenstand, som i denne bilomtalen i Tønsbergs Blad 3. juni 2010: «Her spiller chassiselementer fra 7-serien og 5 GT inn, og bidrar til en komplett bil som kombinerer sport og komfort på en elegant måte. Alt oppleves så samstemt. Dette er hel ved!»

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Hel ved

Verden står ikke til påske

sprittønner med ben thomas hood comics a 1831

Nå står ikke verden til påske og lignende utsagn er uttrykk for stor forbauselse. Man kan spekulere i om påske er valgt som skjæringspunkt fordi Jesus dermed ikke kan gjennopstå i tide til å rydde opp i problemene (påskemorgen slukker som kjent sorgen). Ellers er det mulig å tolke noe ut av oppslaget Pâske hos Moth (ca. 1700): «pâske kommer lige tilig. siges om det, som ingen magt ligger pâ, enten det skêer eller ei. til pâske», altså et uttrykk for en uavvendelighet (som  kun verdens undergang kan stoppe).

Som så ofte ellers går eldste skriftlige treff tilbake til Holberg. Først i komedien Jule-stue fra 1724: «Naar Verden staar til Paaske, saa skal jeg give min Hals, de Topper, Fabler, Favoriter ere ikke andet end Lucifers Paafund.» Holberg spiller på uttrykket igjen i Hexerie fra 1731: «Ja ja, jeg vil ikke spaae ilde, men see kun til, hvor det vil gaae, om Verden staaer noget længer, men jeg haaber, at vi har Enden inden Paasche, thi jeg har saa mine visse Tegn». Det er såpass indirekte at jeg antar frasen var etablert godt forut for ham.

L. Dietrichson holdt i 1866 tre foredrag i universitetets festsal, der han akket seg over klesmotene og andre bekledningsinnfall (Moder og dragtreform 1867): «Thi enten en mode, en tidsforandring er fornuftig eller ei, vil der altid danne sig et kor, som skjender paa den./De, som skjender, er naturligvis de, som skal betale legen, og dette er i regelen familiefædrene, vi er de evige Jeronimuser, der altid mener, at for disse forbandede falbelader og toppes skyld, staar ikke verden til paaske!» Dietrichson hadde utvilsomt nærlest sin Holberg, og jeg skylder ham å gjøre oppmerksom på at foredragene er ganske underholdende og langt fra surmagete.

Aftenposten skriver 4. september 1868 i en rapport fra Paris om en krig mellom Preussen samt en rekke tyske allierte og Frankrike som på journalisten virker like uavvendelig som påsken: «I Mangel af virkeligt politisk Nyt underholde Korrespondenterne fra Paris til de tyske Blade deres Publikum med de taabeligste Rygter, beregnede paa at fremstille Frankrig som et af Revolutioner undergravet Samfund, der rimeligvis ikke vil staa til Paaske, selv om Preussen ikke velvillig paatager sig at forkorte dets Dødskamp ved Hjælp af sin uovervindelige Armee.» Det skulle gå nesten to år før Den fransk-tyske krigen brøt ut. Og den uovervinnelige armeen til Bismarck utraderte virkelig den franske før de avsatte keiser Napoleon III, som igjen ledet til opprettelsen av Den tredje franske republikk og det tyske keiserdømme.

Publisering av denne posten er lagt til langfredag. Ja til Paaske!, skal ifølge ODS ha vært et «Mundheld blandt Almuen», og hvis dette leses av noen sto verden til påske også i år! Puh!

* Illustrasjon: Running Spirits av Thomas Hood fra The Comic Annual 1831

 

Verden står ikke til påske