Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vorgenommen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, 5,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet».

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et Brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Advertisements
Ta seg vann over hodet

Ved på rot

Thoralf Klouman gå tur kåseri 1928.PNG

Gjenspeiler den økonomiske verdien av levende trær, og er et skogbrukøkonomisk begrep for ufelt tre som skal bli til ved. I salg vil ved på rot si at treet må felles og tas hånd om av kjøperen selv. Det kan også gjenspeile enkeltes litt ensrettede og uheldige syn på trær som intet annet. Uttrykket finnes i Amund Hellands topografisk-statistisk beskrivelse over Norges land og folk, bind XVII (1909, s. 519): «Alle til hugst og salg eller industriel produktion bestemte bartræer skal udblinkes i ren ved paa rod og stamme.»

Skog på rot beskriver noe tilsvarende (uten spesifikasjonen om at det ikke er verd mer enn som ved); først funnet i en (svensk) rubrukkannonse i Aftenposten 18.3.1888: «Skog paa rot. Trehundra tusen stycken furu- och granträd ur Smålands vackraste skogstrakter försäljas gennom Maurin & Olsen», og slik i Folkestad, Skogbrukslære (1919, s. 155): «Foruten som fremdrevet selges næsten i alle vassdrag større eller mindre mengder skog på rot. Rotsalg er visstnok nu litt avtagende.» Rotverdi (først i NB i St.prp. nr. 2 (1919–1920)) er verdien av levende skog.

I mer overført betydning kan det benyttes om en hvilken som helst gjenstand (f.eks. et hus) til salgs i den forfatning og på det sted det befinner seg, og at kjøperen selv må demontere og frakte bort tingen, se f.eks. rubrikkannonse i Arbeiderbladet 14.11.1995: «Brukt hvit kjøkkeninnredning selges på rot». Enda mer metaforisk kan det bli om skogbrukeren ikke driver sin skog, og lar trærne råtne på rot. Det er som kjent dårlig for etterveksten.

* Illustrasjon: Thoralf Klouman, 1928

 .

.

Ved på rot

Duvende bryster, vuggende hofter

the-umbrella-cruikshank-1820

engelsk: heaving breasts, swaying hips; tysk: schwankend Brüste, wiegenden Hüften

Så vidt jeg kan se, begynner klisjeen med duvende bryster hos Nils Kjær, Siste epistler (1924, s. 83), i beskrivelsen av matronen donna Valerias kløft og bryster ved hjelp av et kostbart gullsmykke: «Denne kjæde av tykke guldringer laa paa en utstillingsmontre av en duvende barm, og dens mangfoldige lænker møttes midt i barmens begynnende schisma i et beskedent men tydelig guldhorn – en amulet til værn mot onde øine.» Det var tydeligvis ikke et vern mot forfatterens blikk.

Einar Schibbye, kringkastingsmannen kjent som onkel Einar i Barnetimen, og dessverre senere medlem av Nasjonal Samling, skrev også kriminalromaner. I Lugar nr. 36 fra 1946 (s. 54) kan vi lese «Fru With med gyngende skuldre, duvende bryst og vuggende hofter banet seg fram til oss.» Gustav Sandgren, Naken vind (1965, s. 15): «Jenter han aldri hadde lagt merke til på gaten før, fikk nå plutselig duvende bryster og førte hoftene sine på en urovekkende måte.» I samme stil hos Carter Brown, Arving er arving verst (1972, s. 72): «Hun reiste seg med vuggende hofter og duvende bryster, og kortet inn avstanden mellom oss.» Masterson/Hallbings Morgan Kane ser det samme i Møte i Tascosa (1975, s. 60): «Og der kom hun – med vuggende hofter og duvende bryster, kledd i en praktfull drakt i sort og rødt og sølv.» En variant med byste er brukt av Knut Faldbakken i romanen Sin mors hus (1969, s. 127): «Men synene av morens fulle, duvende byste (når han hjalp henne å strekke lakner) jôg i ham som forgiftede piler.» Vi får gi Faldbakken det at han ikke omtaler sin mors hofter i samme avsnitt.

Vuggende hofter ser nesten ut til følge de duvende brystene som en naturlov, men slike hofter er nevnt alt i en omtale av Gina Aas Ofelios fremføring av Carmen i Kristiania Intelligentssedler 10. september 1888: «Som hun plantede sine Øine hungrigt paa hver Mand, der kom indenfor hendes Rækkevidde, som hun lænede sig til dem, som hun dansede for dem med vuggende Hofter og udbredte Arme.» Det skulle altså gå en stund før de fikk følge av brystene, men siden har de vugget duvende sammen inn i solnedgangen.

Illustrasjon: The Umbrella, George Cruikshank, 1820
Duvende bryster, vuggende hofter

I vilden sky

robert seymour London Carol Singers TK Herveys The book of Christamas 1836

engelsk: at the top of one’s voice; tysk: aus vollem Hals

Høyt og uhemmet, overalt. Vi roper, skriker og synger i vilden sky, og kanskje kan vi også bruke penger slik, som i Peder Mork, En Forelskelse (1901, s. 65): «Brugt penger i vilden sky for at – behage hendes aller legemligste øine».

Denne vilden er en akkusativbøyning som sitter som rest i enkelte adjektiver «i stivnede uttrykk som gjerne har en utpreget poetisk klang», ifølge Riksmålsforbundets gramatikk 2014 pkt. 4.3, og nevnt i Bokmålsordboken og tilsvarende forklart for dansk i SDL.

Ikke om skyene, men om bakken i en kontrakt mellom «Waranger Finner oc Normændene» fra 1591 (Solberg s. 209): «Dis heller maa forbemelte Finner lade deris Reener haffve underholdning paa vilden Marck …» Ikke om skyene, men om havet, dukker det opp i et bryllupsvers signert Peder Andersøn Kieb (1693): «Naar hand paa vilden Søe sig hafver gifvet ud, / Da slaar hand sin Tilliid paa dend trofaste Gud», og samme år i Jens Pedersen Munchs Mange Guds Børns i alle Stænder bedrøfvelige og dog salige Død i Hafs-Nød (s. 128): «Igjennem vilden Strand og dend blaa-grønne Bølge».

Frederik Høegh-Guldberg er den første jeg kan se knytte det til skyene i Et Ord til sin Tid (1813, s. 42): «Men, og alle Tænder klappre, nu øines, nu høres han; nu skingrer Trompetens Seiersmarsch i vilden Sky». Videre et eksempel fra Det Norske Nationalblad 28.1.1819: «Man kan ikke altid forklare sig, hvad der binder Mund og Tunge paa den, der tier, dertil kan være idetmindste ligesaa ædle Bevæggrunde som for den, der med Skoledrengens Kaadhed skriger i vilden Sky».

Jeg synes det er litt underlig at man ikke finner eldre og mange flere eksempler hvis det er et stivnet uttrykk; kasusbøyningene var stort sett borte rundt 1500 (se f.eks. Åse Wetås 2008). Frasen kan ikke dokumenteres før tidlig på 1800-tallet. Hvor har den vært i disse 300 årene? Mer trolig er det vel at andre villstyringer (i vilden sjø, i vilden mark osv.) som poetiske bilder har smittet over på skyene, og at uttrykket har kommet til som nygammelt senere.

* Illustrasjon: Robert Seymour: London Carol Singers, fra T.K. Herveys The book of Christmas 1836

 

.

I vilden sky

Vekk som en sviske

com an 1838 hood one black ball excludes

engelsk: to disappear completely, gone like a shot; tysk: in der Versenkung verschwinden

Plutselig helt borte. Svisker smaker i beste fall middels godt, så hvorfor de skulle forsvinne så plutselig er ikke opplagt.

Johan Vibe gir det eldste eksemplet jeg finner i Alexander Møllers Erindringer (1875, s. 31). Problemstillingen er valget mellom arak eller cognac som middel mot trikiner. Hovedsaken er at «‘Maven er gandske fuld af Brændevin […] Naar vi ovenpaa det, som de har faaet før, slaar paa dem lidt Arak, saa tænker jeg, de maa være væk som en Svedske,’ sagde Hørven». Deretter finner man uttrykket i en rekke eksempler som ingen kaster særlig lys over opprinnelsen: Jonas Lie i Onde magter (1890, s. 69): «‘Ja—a—a,’ — gispede Klaus under den lystige Ihukommelse, — ‘he—lt, til vi hørte, han raabte paa Vold der nedenunder, og de rendte i Dørene; — da var vi væk som Svedsker . . . Jeg fulgte Abraham hjem jeg, — ja Bækkevold ogsaa.’». Thomas P. Krag (bror til Vilhelm) i Enken (1899): «Det skal hjælpe saa godt at la Saltvandsvinden blæse paa sig, og jeg vil heller forsvinde som en Sviske i Atlanterhavet, end jeg vil gaa slig, som jeg i lang Tid har gaaet.»

Klaus Hagerup gjør fin bruk av det i Maratonherren (1998, s. 154): «[Wormdal] ville være savnet. Han var et menneske han også, og han ville at folk skulle huske ham. Aller helst ønsket han selvfølgelig at uttrykket ‘vekk som en sviske’ engang skulle bli erstattet med ‘vekk som en Wormdal’, men det var kanskje for mye forlangt.»

Selv om det er sært på norsk, kan det dukke opp i oversettelser, som f.eks. i R.L. Stevensons Den sorte pil (1903) (The Black Arrow 1888) der «‘By the mass,’ cried Lawless, half arising, ‘I am gone!’», lyder på norsk (s. 174) «‘har det seg slig, saa er jeg væk som en sviske,’ sa Lawless og reiste paa sig». I Charlotte Brontës Villette (1853) blir «gone like a shot» oversatt av Ragnfrid Stokke (2000, s. 477) med «vekk som en sviske». 

Før klarte eller gjorde man noe som en sviske i betydningen med letthet, og dette uttrykket finnes fortsatt, i noen grad, i Danmark (der ting ikke forsvinner som svisker). Heller ikke det gir noen umiddelbar mening. Det er oppført i Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale (1866, s. 363): «Svedske – i Forbindelsen: som en Svedske = med Lethed», og det følger et eksempel fra Grundtvigs Saxo-oversettelse (1818): «han kunde tage Danmark som en Svedske» (bind I, s. 228). Det er vel trolig en utvikling av dette som har skapt det pussige, særnorske forsvinningsnummeret.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

Vekk som en sviske

Kjempe mot vindmøller

G dore kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen, s. 66): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22.9.1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745, s. 246): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 (s. 55) uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863

Kjempe mot vindmøller

Hel ved

com an 1830 captain rock

engelsk: a real mensch (US), thoroughly decent; tysk: grundanständig, aufrecht

Hel ved vil si trevirke som ikke er f.eks. kryssfiner, men altså heltre. Det er lett å overføre til mennesker som «synes støpt i ett stykke», er tvers igjennom hederlige og gjennomført stødige. Det er en utvilsomt solid person man kan stole på og regne med, selv om vedkommende ellers godt kan ha feil og mangler. Man kunne jo tro at en person som er hel ved, har lett for å være ganske forstokket. Klisjeen gir ingen treff i dansk korpus, og da oversettelsen av den pussige bestselgeren om vedstabling av Lars Mytting Hel ved (2011) til svensk heter Ved – allt om huggning, stapling och torkning – och vedeldningens själ (2012), kan man anta det heller ikke finnes i Sverige.

Hans E. Kinck har brukt denne metaforen en rekke ganger, og eldste funn er i boken Gammel jordi et avsnitt om den italienske poeten Giosué Carducci (1907, s. 23): «Og altsaa for dette, som vi i øieblikket opfatter som italiensk aand, for det utadvendte, for al den herlige vitalitet, som ikke kjender tvil, men som ogsaa er forment at baade naa ned i virkelig ny muld, er han, baade som menneske og i sin kunst, i bedtste forstand et helstøbt uttryk, en type. I ham er hel ved.» Kinck har også skrevet neste treff, i Paa Ekre’rnes gaard (1913, s. 174): «Du er ung. Det er ingen gold vanmakt i dit hjerte. Jeg siger ved min mand: der er hel ved i dig». Et nytt eksempel finnes i Vårt Land 6.6.2011: «Autentisk ledelse handler om at du leder ut fra den personen du er, både personlig og kompetansemessig, skriver Kvålshaug. / Hun påpeker at det vil si at lederen er tydelig på sine styrker og svakheter, at man er en person som alle medarbeiderne, og ikke en superhelt uten svakheter. / – Vi har et godt norsk begrep på dette, og det er å være ‘hel ved’, sier Kvålshaug.»

Frasen kan også brukes om et gjennomført godt arbeid, som H. Steinsholt i Kart og plan nr. 2/2012 i en anmeldelse av artikkelsamlingen Ekspropriasjon: «Anja Ankeruds bidrag; ‘Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen’, må være et standardverk på temaet så langt. Dette er hel ved; grundig og utfyllende», eller om en gjenstand, som i denne bilomtalen i Tønsbergs Blad 3.6.2010: «Her spiller chassiselementer fra 7-serien og 5 GT inn, og bidrar til en komplett bil som kombinerer sport og komfort på en elegant måte. Alt oppleves så samstemt. Dette er hel ved!»

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

 

Hel ved