Rask til bens

hund mann ,req,hah undg deg på

engelsk: quick on one’s feet; tysk: schnell und wendig sein

Rask til bens sies om en som løper fort, er rask. Noen ganger om en eldre person som fortsatt er rørlig og fysisk frisk. Talemåten inneholder et såkalt frosset kasusuttrykk (genitiv), som finnes i en rekke tilsvarende preposisjonsuttrykk (til bords, til sjøs, til sinns, osv.), men de eldste eksemplene på bruken er derimot ikke slik:

I Tobiæ komedie (fra ca. 1600, s. 96) er de raske englene opptatt av at man ikke slår seg på tærne: «Sin engel sende hand, rasch paa been, / Gudz børn att vocte vden meen, / Att de ey støde fod paa steen». Hos Moth (ca. 1700) er det «rask pâ fodderne» som gjelder. Med stivnet kasus finner jeg det først i en interessant bok av H.F. Hiorthøy, Physisk og ekonomisk Beskrivelse over Gulbransdalens Provstie i Aggerhuus Stift i Norge (1785–1786). Den inneholder en liste med «Gulbransdalen Mundart. Bønderenes Mundart og uforstaaelige Talemaader» der ordet Futum på s. 150 er forklart som «Rask til Beens». Et eksempel fra hundre år senere er hos Thomas P. Krag, Ada Wilde (1896, s. 232): «I Grunden fejlede han ingenting nu. Han saa ganske godt ud. Vistnok var hans Haar blevet tyndere, og den blonde Kulør var meget fortrængt af den hvide; men han var endnu rask til Bens, og hans Latter var i grunden let som før.» Fra moderne tid i Alexander Brenning, Tiden til intet (1998, s. 139): «min gamle venn distriktsadministratoren, minst like gammel som den eddikkrukken av en landsmann jeg nylig hadde hadde møtt er ikke særlig rask til bens lenger».

Nærliggende former er hurtig til bens, skrevet «hurtig tilbeens» om en hest i en oversettelse av Onkel Toms Hytte fra 1853 (s. 68). Motsetningen er å være dårlig til bens. I Fausbølls Bidrag til en Ordbog over Gadesproget og saakaldt Daglig Tale fra 1866 (s. 14) er det forklart som «daarlig til at gaa». Først slik i en trist rapport om funnet av en død person utenfor Kristiansand i avisen Den Constitutionelle 19.8.1841. Mannen, som en lapp i hatten opplyste at kom fra Bygland, var nettopp skrevet ut fra amtssykehuset i Arendal, og tilkjent Skydspas, som må tilsvare datidens TT-kort: «Hvad der kan have bevæget ham, der var saa daarlig tilbeens, at han maatte bruke Krykke, til at foretrække at gaae paa sine Been fremfor den frie Befordring, der var ham tilstaaet, kunne vi naturligvis ikke vide, men det er vel ikke usandsynligt, at Frygten for senere hen at blive nødt til at refundere de ved hans Befordring paaløbne Omkostninger har foranlediget ham til at drage afsted tilfods».

I H.S. Hjorts Norsk Læsebog fra 1854 (s. 15) kan vi se kamelen omtalt som «let til Beens», en variant som også er en del brukt på 1800-tallet. Dette blir vel en mellomform til uttrykket lett på tå.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual
Advertisements
Rask til bens

Toppen av pyramiden

Leech S. Reynolds Hole A Little Tour in Ireland 1892 øverst på pallen

engelsk: the top brass, social hierarchy, bottom of the pyramid;
tysk: die da oben, Sozialhierarchie, Fuß der Pyramide

Den høyeste plassen i et hierarki, for eksempel i samfunnet, en næringskjede eller i en organisasjon. Vi snakker selvfølgelig også også om bunnen av pyramiden, og det er en visuell hjelp for disse strukturer med særlig relevans når det er få på toppen og mange på bunnen.

Bergens Tidende 23.3.1880 gir oss et eksempel ideen: «De taarner sig op over hinanden i Pyramidestil. Begynder vi nedenfra, saa har vi Skolekommissionen, Præsten, Provsten, Biskopen, Stiftsdirektionen, Kirkedepartementet og Kongen, som altsaa blir den syvende Far i Huset». At kongen var på toppen, ser vi igjen i Dagbladet 10.1.1881 «[det absolutte veto] ‘… ligger i Kongedømmets Begreb’. Det maa antages at gjøre dette, fordi de fleste Kongedømmer har dette tillagt Kongen som Spidsen af Pyramiden». Så endelig om «Frimureri og Politik» i Dagbladet 19.8.1882: «ovenpaa denne myndige Mængde rejser sig da den stolte Bygning med Embede paa Embede og de mest pralende Titler ovenpaa hverandre, og paa Toppen af Pyramiden troner i ensom Majestæt Beherskeren og Styreren af det hele, ‘den vise Salomons Vikarius’».

Vi finner det samme bildet i begrepet i bunnen av (Vårt Land 28.1.1949) / nederst i pyramiden, Arbeiderbladet 24.10.1962, s. 5: «Walter Kristiansen […] henledet oppmerksomheten på hvor stor betydning det har at ledelsen viser samhørighet med dem som befinner seg nederst i pyramiden, og at det brukes demokratiske metoder ved arbeidsledelse».

Hele fenomenet blir naturlig nok samfunnspyramiden, Stavanger Aftenblad 22.2.1897 rapporterer fra Frelsesarmeens øverste «general» og grunlegger William Booths besøk og tale på Calmeyergadens bedehus i Kristiania: «Ved foden af samfundspyramiden, hvor fattigdommen herjer, der har vi vort største og vigtigste virkefelt, – der hvor medmennesker dør tomme for tomme af sult!» Tønnes Sirevåg, Byvokster og borgerkultur i mellomalderen (1943, s. 42): «I feudalismens verden hadde ingen, utenom de på toppen av samfunnspyramiden, keiser og pave, kunnet regne med å ha frie hender».

I Henry George, Loven for det menneskelige fremskridt (1890, s. 28) er toppen av pyramiden noe mer biologisk – eller kanskje ikke: «Vi, den moderne civilisations børn, stå vistnok langt højere end vore forfædre og nutidens mindre fremskredne folk. Men det er fordi vi befinde os på toppen af pyramiden, ikke fordi vi ere større. Hvad århundreder have udrettet for os, består ikke i at vores legeme er voxet, men at der er opført et monument, hvorpå vi kunne stille os». I Leonard Engel, Havet (1962, s. 104) har det i hvert fall denne biologiske betydningen: «Det levende samfunn i sjøen kan sammenlignes med en pyramide. […] I toppen av pyramiden kommer endelig de forholdvis fåtallige store fisker og andre svære sjødyr». Toppen av næringskjeden er vel den vanligste frasen for dette, men det igjen brukes like gjerne sosiologisk om børshaier og andre store sjødyr. Andre beslektede begreper er næringspyramiden (som også kan påtreffes først i Leonard Engels Havet, s. 14) og Maslows behovspyramide fra 1943.

* Illustrasjon: John Leech, til S. Reynolds Hole: A Little Tour in Ireland 1892

Toppen av pyramiden

In spe

andreas Bloch lille Tordenskjold ca 1895.PNG

Latin for i håpet, forhåpningsvis. In spe benyttes i dag som blivende, kommende, og har kun denne definisjonen i SNL: «fremtidig, vordende». Fra latin har det integrert seg i andre språk, som i teksten Theodora Dimetri (uten forfatter) i Morgenbladet 18. september 1825: «Forkaster hans Hovmod Pladsen ved min Side, saa lader jeg Professoren in spe angives som Demagog og forvises fra sin Viisdomskilde». Her og senere er det ikke alltid opplagt om det er ment i håpet eller blivende; Norsk Handels Tidende 11. november 1829: «Dog for at vende tilbage til Portugal, saa finde vi fyrst Cantanhede in spe (Barbereren Pirez) den 10 Oct. endnu indespærret». Steen Steensen Blichers fortelling Skibsjournal (1829): «Den arme Fyr! jeg troer bestemt, han vil ægte hende. Men bie kun, min gode Frue Lieutenantinde in spe! jeg skal nok sætte en Strek i Regningen». I dag oppfattes det nok mest som en posisjon man er på vei mot, om enn det ikke nødvendigvis må realiseres. Et nyere eksempel er fra Anders Heger, Mykle – et diktet liv (1999, s. 70): «En fiolinspillende, litteraturbesatt handelsmann in spe», senere i samme bok (s. 97) er Mykle også beskrevet som forfatter in spe, og én av de to ble jo virkelighet.

Illustrasjon: Andreas Bloch, Lille Tordenskjold, ca. 1895

.

.

In spe

Xania, Xiania

a bloch Carl Johanss Gade Christiania og Omegn1894

Christiania (fra slutten av 19. årh.  fornorsket til Kristiania). X-en viser til den klassiske forkortelsen for Krist(us) + (i)ania. Tilsvarende sees i engelsk med Xmas = Christmas (benyttet fra 1500-tallet, jf. Etymonline). Xania-varianten uten i gir klart flest treff i Nasjonalbiblioteket.

Eldste belegg er i et brev fra C. Smith til J.W. Hornemann 14.11.1810: «Med det første vil de modtage de Planter […] af en Forstjunker Tillitsch som har taget dem med fra Xiania» (Ove Dahl (red.): Breve fra norske botanikere til J.W. Hornemann 1894, s. 46. I denne brevsamlingen er også eksempler på bruk av Xania fra omtrent samme tid, endog fra samme C. Smith). Man kan formode at som uformell forkortelse har det vært anvendt i håndskrifter før det også kom i bruk i lærdes mer formelle brev. Også Xa forekommer som forkortelse for hovedstaden (se f.eks Aas/Tønnesson (red.) Engelske brev fra brødrene Knudtzon 1814–1842, 2000 s. 78).

En overveldende mengde av treffene i NB er trykte brev fra 1800-tallet, som eksempelvis fra Arne Garborg til Kitty Kielland 14.3.1888: «Planen er egentlig, at vi skal reise til Xiania om Vaaren og bo der et Par Maaneder; men det blir ikke af i Aar.» (Brev 1980, s. 92). Men også i andre sammenhenger, som togtabeller (f.eks, X.iania i Bergens Annonce Tidende 23.8.1918) og folketellinger (se f.eks. X.aniafolketellingen for Bærum 1900), var det vanlig. Forkortelsen ser ut til å avta i bruk utover på 1900-tallet, og ble naturligvis helt overflødig ved byens navnebytte til Oslo 1924/25.

Illustrasjon: Andreas Bloch, fra Christiania og Omegn 1894
Xania, Xiania

Agnes i senga

sengetryne

engelsk: was it a cat I saw?; tysk: ein Esel lese nie

Læreeksempel på palindrom; ord og setninger som forblir det samme om man leser dem fra venstre eller høyre (av gresk palíndromos: som løper tilbake, tilbakevendende). Man kan gjerne se bort fra tegnsetting og mellomrom. I eldre rettskriving (og fortsatt på dansk, der senga naturligvis ikke er gangbart) fungerte «en af dem der red med fane».

Agnes i senga er nevnt som eksempler i et par aviser (Stavanger Aftenblad 11.4 og Nationen 13.7) fra 1935, og romanen Hypp, alle mine hester av Per Thomsen (1935, s. 47–48): «Han hadde hele tiden sittet ved bordet og tegnet bokstaver på blokken. ‘Agnes’, sa han. ‘Agnes i senga.’ Han så forventningsfullt på oss, som en hund som hadde gjort et kunststykke og venter en sukkerbit. Men Gabriel hadde svar på rede hånd. ‘Gnag rå neper’, sa han belærende, ‘a’ bare pen årgang!’». Det er en lek med ord (og magien med ord) som også behandles i Jan Erik Volds essay «Om språket/om konkret poesi, fragment 1» (signert 1965, fra Entusiastiske essays 1976, s. 71): «En mer ensom og abstrakt fryd var kontemplasjonen av ord som var bokstavsymmetriske, ANNA, OTTO, REGNINGER, AGNES I SENGA, eller selve rosinen i pølsa: ALLE KORKENE NED I DEN ENE KROK ELLA.»

Heidi Linde utga i 2012 en roman som het Agnes i senga. Den handler om Agnes som kanskje blir sammen med en type før hun grubler mye over livet og ser TV i sengen, flytter ut av leiligheten til sin far og blir sammen med en annen kjæreste og skal ha et forhold som varer i mange år, men som vi vet fra før er skikkelig dårlig. Tror jeg. Jeg leste den bakfra, og synes det var veldig forvirrende.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1835
Agnes i senga

Drikke som en svamp

com an 1830 a bottle jack

engelsk: drink like a fish, tysk: saufen wie ein Loch

Svamper er primitive, flercellede organismer som i havet slett ikke drikker, men lever av å filtrere vannet gjennom porer og kanaler. I luft tørker de fullstendig, men har egenskapen å trekke opp i seg og holde på store mengder væske, og egner seg derfor som rengjøringsmateriale og som simile for noen som kan drikke store mengder alkohol.

Uttrykket finnes på en lang rekke språk, som spansk: beber como una esponja; portugisisk: beber como uma esponja; italiensk: beve come una spugna; fransk: boire comme une éponge (men nå oftere som på tysk, «drikke som et hull»: boire comme un trou, eller en tempelridder: boire comme un templier);  Det eksisterer på engelsk også, drink like a sponge (se f.eks. Isaac Asimov’s Science Fiction Magazine, vol. 10, nr. 7–9 1986: «Argyros drank. Like a sponge», og eksempler i Bryan/Mieder 2005, s. 718), men det er langt fra så vanlig som å drikke som en fisk.

I Det Norske Nationalblad 10.3.1818 s. 156 finnes en anonym vise kalt Evans lovsang: «Før Hercules voved’ sin Kamp / – o Gud! med de yndige femti, / Madera han drak som en svamp, / Og – Striden blev Ingenting glemt i!» Claus Pavels skrev en (senere tilføyd) fotnote til sin dagboksoppføring 1. april 1818: «Denne Drikkevise (Nationalbl. X. No. 37), der i sin Tid var meget yndet og optryktes i Visebøger, tillagdes, saavidt jeg veed, med Bestemthed C. N. Schwach. Skjønt denne ikke har optaget den i sine ‘Samlede Digte’, ja endog i disse (I. S. 89) paa en Maade polemiserer mod Drikkeviser, har hin Drikkevise dog saa slaaende Lighed med Schwachs sædvanlige Tone, at Udg. med temmelig Sikkerhed antager ham for dens Forfatter.» Schwachs eller ei, dette er eldste bruk jeg kan påvise på norsk.

Jeg er usikker på om opphavet er fra Erasmus (som jeg har sett hevdet), men jeg finner hos ham et spor når han skriver om fjollete fyrster og konger (Adagia 201, l. 83, 1535): «Inuictus est bibendo (nam hac quoque laude veteres delectati sunt principes): apte, si spongiam mihi laudas». Det blir omtrent: Ingen kunne overgå ham i drikk (den slags ble verdsatt av fyrstene i tidligere tider): en heder mer passende for en svamp. På fransk kan man se uttrykket ferdig utviklet i 1651, i lignende omstendigheter som hos Erasmus, av Paul Scarron i Le Roman comique: «Ragotin fit tout à fait bien les honneurs de sa maison, et but comme une éponge» (Ragotin gjorde stor ære på sitt hus, og drakk som en svamp).

Hos Holberg drikker f.eks. Jeppe som en Skielm (en slyngel), men forfatteren benytter også svampen (på latin) i Første Levnedsbrev (1728 s. 7): «qvi spongiâ qvavis siccior, bibendiqve mirus artifex in evacuandis poculis paucos pares» (overs. A. Kragelund: «Han drak som en svamp og var velbevandret i den kunst at tømme bægre»). Holberg sier også noe interessant i Epistler IV 431«thi man finder overalt udi gamle Historier talet om Parasitis eller Snylte-Giæste, som Comœdie-Skrivere ligne ved Svampe, efterdi intet kunde forslaae til dem». Og her mener Holberg ganske sikkert bl.a. Plautus’ skuespill Menaechmi (ca. 200 fvt.), der hovedpersonen, en profesjonell snylter, kalles Peniculus, som betyr pensel eller svamp (samt diminutiv av penis). Han presenterer seg selv i første linje med å si (min overs.): «De unge kaller meg Peniculus, av den grunn at når jeg spiser, gjør jeg rent bord». I boken Funny Words in Plautine Comedy (2010, s. 102 flg.) har Michael Fontaine et helt kapittel om navnet Peniculus og betydningene som svamp, snylter (og liten penis), og det er opplagt lag og tolkningsrom, men svampen som trekker til seg er ganske sikkert bevisst. Denne standardkarakteren i klassisk komedie finner man blant Holbergs egne gjennomgangspersoner som Jesper Oldfux. I Jacob von Tyboe (1725, 1,1) sier Oldfux om seg selv, etter Plautus’ mønster: «Jeg heeder Svamp og svarer til mit Navn; thi ligesom en Svamp træcker all Vedske i sig, saa giør og jeg; thi jeg gaaer uroest aldrig til Sengs uden med en halv Snees Bouteillers Baglast.»

Ved dette ser vi at sentimentet, om ikke frasen, kan føres langt tilbake, selv om man kan hevde at det handlet om mer enn alkohol og drikk. Det kan det også gjøre på norsk. Man sier f.eks. om enkelte barn at de suger til seg som en svamp, og mener med det lærdom og tantes uheldige hang til banneord.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1830

.

Drikke som en svamp

Ta seg vann over hodet

the comic offering seymour 1832 sheridan vann

engelsk: in over one’s head, bite off more than one can chew;
tysk: sich zu viel vorgenommen, einer Aufgabe nicht gewachsen sein

Begynne på noe man ikke makter å fullføre. Ta på seg en oppgave større enn man klarer. Å ha hodet over vannet er et billedlig antonym, og kanskje også konkret. Det er vel en grei antagelse at med vann over hodet er man i ferd med å drukne, og å drukne i arbeid eller andre problemer er også en relativt vanlig talemåte, men at man skal ta seg vannet der er i grunnen bare rart, med mindre man skal døpe seg selv (som også er rart). Før i tiden var da også uttrykket litt annerledes.

I Peder Laales ordspråk fra 1300-tallet lyder det: «Ho som lader vand offuer hoffuidet da løber det snart i ermene». Det kan man jo forstå som at å gjøre noe dumt får konsekvenser. La vann over hodet ble etter hvert kanskje tilsvarende merkelig; Christiern Pedersens kommentarer til ordtaket i 1515-utgaven forklarer at vann som er gydt ut over hodet pleier å flyte hurtig ned til ermene, men kritiserer ellers Laales latin, ikke hans dansk. Hos Peder Syv (1688) blir så vannet tatt: «Tager man sig Vandet over Hovedet, da løber det i Ærmerne». Grundtvig gjør et forsøk på å normalisere det i Danske Ordsprog og Mundheld (1845, nr. 1204) som «Hvem der hælder Vand over Hovedet, faaer det let i Ærmet», mens Mau (1879b, nr. 11 108) mener å ta seg vann over hodet er egnet «om den som indlader sig paa vovelige Foretagender, hvorved han let kan skade sig».

Ellers bør nevnes at hos Holberg får aktørene til stadighet helt vann over hodet,  (f.eks. i Den Vægelsindede, 1723, 5,5): «i Steden for at faa et Kyß, eller i det ringeste Tack for saadan Høflighed, faar jeg Skieldsord og Vand over Hovedet». I Larsen/Nyborgs kommentarer til stykket kan man lese at «det var almindelig brugt at kaste vand efter folk for at vise sin ringeagt. Oluf Nielsen skriver om skikken: ‘Man skulde tro, at det var skident Vand [fx natpottens indhold], der saaledes blev hældt over Folk, men tvært imod skulde det være rent Vand. … det var en større Forhaanelse at kaste rent end skident Vand paa Folk.’ (Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse, bd. 6, 1892, s. 26)». Om det har noen sammenheng, er vel ikke opplagt.

Christian Braunmann Tullin håpet nok også på kyss da han i 1752 skrev det innsmigrende «Et par Ord til de Skjønne» (Samtlige Skrifter I, 1770, s. 326): «Ak! mine skjønne, jeg staaer her og forsvarer eder, saa baade Puder og Sved triller mig ned over Panden i dette hede Veir; og har jeg ikke taget mig Vand over Hovedet?» Muligvis syntes hans kone, Mette Kruchow, at han hadde nettopp det. I J.N. Wilses Norsk Ordbog fra 1780 (som vel egentlig er en ordbok for Spydeberg-området) finner vi ordet vasko forklart som «at blive vaad paa Fødderne, it[em] tage Vand over Hovedet».

Charles Darwin ønsket seg helst en død, gammel hane i et Brev til W.D. Fox 7. mai 1855 (oversatt i 1889): «jeg vil præparere skeletter af gamle haner. Hvis en gammel vild hane skulde dø, saa vær saa snil at huske paa mig; jeg bryr mig ikke om kalkununger og heller ikke om buldogger. Mange tak for dit tilbud. Jeg har hvalper af buldogger og mynder nedlagte i salt, og jeg har ladet unge føl af arbeidsheste og væddeløbsheste omhyggelig maale. Om jeg kommer til at utrette noget i dette emne, er vel tvilsomt. Jeg har tat mig vand over hodet. Din hengivne C. Darwin.» Her er det så mye å peke på at jeg like godt lar være.

Illustrasjon: Robert Seymour, Louisa Henrietta Sheridans The Comic Offering 1832

.

 

 

Ta seg vann over hodet