Gå sport i

a Bloch Korsarens Sportshaandbog 3 1906

Gjøre konkurranse ut av ting; at man øker innsats og intensitet for sin egen skyld i en aktivitet som ikke vanligvis karakteriseres som sport. Ordet sport har utviklet seg som forkortelse fra engelsk disport, eldre fransk desport (fornøyelse, eg. føre bort), og som vi kjenner igjen i idrettsklubbnavn i latinske land som desportivo/deportivo. Dette at det skal gå i, gjør uttrykket merkelig, men strengt tatt er det heller ikke helt nødvendig. Det er samme betydning når vi leser J.O. Wahl, Felttogene 1716 og 1718 (1903, s. 63): «Det lader til, at det af de svenske officerer blev betragtet som en sport at udsætte sig for fæstningens kugler.»

Disport blir i Geelmuydens Engelsk Ordbog (1855, s. 123) oversatt med Tidsfordriv, Løjer og fornøje, lege og fjase. Sport skal altså føre oss bort fra arbeid og kjas, og det er en grei påminnelse om at idrettens opphav er av underholdnings- og adspredelsesformål, ikke blodig alvor. I M.C. Hansens Fremmed-Ordbog fra 1851 er forklaringen på oppføringen Sportsman «Jæger, overh. en i mandige Øvelser kyndig Mand».

Betydningen av sport har endret seg fra generelt tidsfordriv, inklusive idrett, til nesten bare å dreie seg om idrett. Første gang jeg finner ordet sport i en norsk tekst, er det om ferskvannsfiske i Beretning om den Internationale Fiskeriudstilling i Bergen i Aaret 1865 (s. 28): «thi her fandtes Alt, hvad selv den mest fordringsfulde Liebhaber af dette Slags Sport kunde önske sig». Hvis noen lurte på om fiske var en sport, er det altså den eldste vi har.

Sport ble likevel raskt et begrep for idrett eller foretagender med element av konkurranse (størst eller flest fisk, raskest til å seile, flinkest til å skyte vilt, osv.), men eksisterte parallelt om generell adspredelse. I Victor Hansens Illustreret Idrætsbog (b1, 1890, s. 111) finner vi: «‘Væddestriden er Sjælen i al Sport’, paastaa Mange, der anse sig som Sportsmænd, og saaledes gjøre Præmietagning til et Maal, medens den kun skal være et Middel til Fremgang». Mindre kompetitivt og mer for bare søren er det i Edvard Bull, Fra Alperne og Provence (1901, s. 143): «At staa og spytte saa nær op til sine Medmennesker som muligt finder de at være en behagelig sport.» I Et mennesketyveri av Stein Riverton (Sven Elvestad) følger detektiven Knut Gribb et spor i form av en sandstrek (1908, s.19): «Skal jeg kjøre, saalenge Stregen varer? spurgte Kusken, en ung, ivrig Vognmandsgut, – han synes dette tegnede til at bli en herlig Sport».

På noen måter er uttrykket å la det gå sport i nærmere tidsfordriv-opprinnelsen enn det er en metafor for idrettskonkurranser, men man kan vel gå ut fra anvendelsen også har tatt opp i seg idrettselementet. De første eksemplene jeg har funnet kan i og for seg tolkes i begge retninger: Bergens Adressecontoirs Efterretninger 8.4.1880: «Mellem Nytaar og Paaske bestaar Kjøbenhavnernes Sport i at gjøre og gaa i det størst mulige Antal Selskaber»; Anna Munch, To mennesker (1897 s. 47): «Og dette optrin nu. Det saa jo næsten ud som gjort med hensigt … som det var sport i det … denne sport med at gøre hinanden jaloux o. s. v.». Klart usportslig i Stortingsforhandlinger 1.2.1902 (1901/1902 Vol. 51 nr. 7, s. 771): «Om professor Morgenstiernes lærergjerning siger docent Gjelsvik følgende: ‘Det er en gammel yndet sport i ‘Verdens Gang’ og maaske også i nogle andre af vore blade at fremkomme med grovhede mod professor Morgenstierne som universitetslærer …’». Sport fortsatte å være et generelt begrep for både idrett og andre sysler, som nok er årsaken til at sjakk, fiske, hesteløp, konkurranser med båter og biler mv. og annet omtales som sport, men vel sjeldnere som idrett (enn skjønt særlig for sjakken går det tidvis høye bølger om dette).

Det som det går sport i, behøver på ingen måte være bare lek og moro. Jens Bjørneboe, Kruttårnet (1969, s. 125): «Han slo meg nesten ihjel, og det gikk sport i det, mens vi holdt på. Men det var en snill mann; han kom og besøkte meg på sykehuset efterpå.» Trond Berg Eriksen, Egne veier 1997, s. 332: «Alle betydelige diktere i Roma i det siste århundre før Kristus kjente hverandre eller hadde felles bekjente. De lot det gå sport i sitt dagdriverliv og tingenes tiltalende letthet.»

Ordet sportsidiot, altså en som bruker (for) mye av sin tid og interesse på sport, dukker opp alt i oversettelsen av tyske Rudolph Stratz, Den engelske hustru (først som føljetong) i Aftenposten 1.10.1914: «Nutildags værdsettes man efter sit arbeide. Undtagen i dette land, hvor en saakaldt gentleman uværgerlig maa faa spleen eller ty til flasken, hvis han da ikke er sportsidiot.» Som man ser har skillelinjene alkohol/sport/idiot vært de samme i over 100 år. Sportsidioter er folk som overdriver og trekker interessen for langt. Som Agnar Mykle skriver i Sangen om den røde rubin (1956, s. 268): «Efterhvert gikk det sport i det. Så gikk det faenskap i det.»

* Illustrasjon: Andreas Bloch, Korsarens Sportshaandbog 1906

Advertisements
Gå sport i

Slå på tråden

tradtelefon-thore-kahlmeters-ovesettelse-av-la-clef-de-la-science-explication-des-phenomenes-de-tous-les-jours-par-brewer-et-moigno-1890

engelsk: give a buzz; tysk: anrufen

Telefonere. Dette merkelige uttrykket for å ringe en telefon, er i grunnen blitt enda merkeligere etter at mobiltelefoner gjorde det permanent trådløst. Ranens Tidende 12.6.1912: «Men en ting maatte først skaffes og det var noe aa drekke. Nu har M[osjøen] inte samlag, og da enkelte handlende desværre ikke bruker reklameskilter til veiledning for tørstige sjæle, blev de tre enige om aa marsjere til telegrafstasjonen og slaa paa traaden til Trondhjem.» Det er ca. 40 mil mellom Mosjøen og Trondheim, men hvis den lokale forretningsstanden ikke har vett til å annonsere sine alkoholvarer, var det vel ikke annet å gjøre. Et eksempel av Agnar Mykle i Lasso rundt fru Luna (1954, s. 249): «‘Jeg har vært et ludder for deg,’ sa hun. ‘Gratisludder. Har ikke kostet deg et øre. Helt gratis. Bare å slå på tråden, så kommer a. Billigste hore som har levd.’» Det første sitatet kunne indikere at frasen stammer fra telegrafien, der man jo faktisk slår på et apparat som står i forbindelse med en ledning, en «tråd». En annen teori er at det stammer fra en stang eller knott som eldre telefoner skal ha hatt og som måtte slås på for å gi signal til sentralen eller for å få ringesignal (Vannebo: Prikken over i-en, 2013). Man kan undres over hvordan denne anakronismen ser ut til å overleve uansett telefonens endringer. Dagsavisen etter kommunevalget i Oslo 15. september 2015: «Etter det Dagsavisen forstår skal Johansen slå på tråden til MDGs 1.kandidat i Oslo».

Når man så først hadde slått på den og kommet i kontakt med noen, var man på tråden. Det er ikke like merkelig, all den tid det jo gikk telefonledninger overalt; Sjur Lothe, Det blir aldri som før (1938, s. 94): «Ute på Strøms kontor kimte telefonen, og han forstod av kontorsjefens tjenstivrige stemme at en ny kjøper var på tråden.» (Det er noen ikke undersøkte treff på frasen «være/er/var/vært på tråden» i Arbeiderbladet m.fl. fra 1933 og fremover.) ODS har et sitat av Vilhelm Bergstrøm i Magasinpigen (1922): «han kom paa Traaden og […] sagde Hallo.»

Som en avledning, antar jeg, begynte man etter hvert også å slå telefonnummer. Først funnet i en sak om «Det talende ur i telefonen» (i Tyskland) i Smaalenenes Social-Demokrat 16.1.1935: «På de helautomatiske telefonstasjoner i Tyskland vil slike ‘talende ur’ efterhvert bli opstillet, og abonnentene vil, ved å slå nummeret for ‘det talende ur’ på sin telefonapparatskive, få opgitt den nøiaktige tid i timer og minutter.»

*Illustrasjon: Fra Thore Kahlmeters ovesettelse av La clef de la science, explication des phénomènes de tous les jours par Brewer et Moigno, 1890

.

Slå på tråden

Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29.11.1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak).

Tilsvarende i Johannes Ewalds skuespill Pebersvendene (1771, s. 154): «Han sukkede, tog sin hat og gik ud», og i Holbergs Peder Paars fra 1720 (s. 275): «Jeg er forsickret om I skal mig derfor tacke; / Hand der paa tog sin Hat, man saa ham strax sig pake». Jens Schielderup Sneedorff beklager seg i Den patriotiske Tilskuer (1761, s. 105) over et dikt han må lese, skrevet av en rik patron, som inneholder rimet «Diana blegnede, hver Stierne tog sin Hat / Og Natten ønskede en god og roelig Nat». Til og med stjernene tar altså sin hatt når de er ferdig for natten. Sneedorff jamrer over at versene er grufulle, men jeg antar han har skrevet dem selv for poengets skyld.

Det første tilfellet hvor frasen ser ut til å være helt som i vår mening, er i Claus Pavels’s Dagbogs-Optegnelser på datoen 6. mai 1815: «Han vedblev at paastaa, at naar man hørte saadant fra en Prædikestol, burde man tage sin Hat og gaa ud». Det eneste som kunne gitt en slags logisk forklaring på dette begrepet, var om det stammet fra England (det vil si: om det er av  engelsk opphav er gjerne logikken uansett utenfor rekkevidde). Jeg finner det brukt både av Trollope (The Warden 1855 «to take his hat and go») og Dickens (No Thoroughfare (1867) «take up his hat and retire»), men må slå fast at det virker langt mer utbredt i Norge, både med flere og eldre funn (det eldste engelske er hos Harriet Martineau fra Retrospect of Western Travel fra 1838, s. 62). Også det tyske den Hut nehmen virker mer utbredt og eldre, men innebærer helst bare å slutte i jobben, som også er en av de vanlige betydningene det har på norsk. For eksempel ble Leif A. Lier sitert i Dagbladet 14.8.2012 på at «Stoltenberg bør ta sin hatt og gå. Han har ikke gjort jobben sin» etter 22. juli-kommisjonens rapport.

Siden hatten var det første en dannet mann tok av seg når han ankom, og det siste han iførte seg før han gikk, må det å ta sin hatt ha fått en symbolsk betydning. Ekstra pussig er det nå som de færreste bruker hatt. Klisjeen har festnet seg for en som gir opp, sier opp eller slutter, men også på en som bare går, kanskje indignert eller sur fra noe eller noen. Alt passer i Agnar Mykles brev til Toralv Maurstad, som da var teatersjef ved Oslo Nye Teater. I Et brev om dukketeater fra september 1969, nekter Mykle å fullføre instruksjonen av dukketeaterstykket Ali Baba om de ikke mer enn dobler betalingen (Brev og annen prosa, 1998, s. 178): «Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemonda, men mellom kunstneren og systemet. Hvis jeg ikke får disse 16.000 tar jeg min hatt og går.» Forestillingen gikk på Oslo Nye året etter.

* Illustrasjon: Robert Cruikshank, fra The Humorist 1837

.

Ta sin hatt og gå

Det er bare jul én gang i året

jul bare en gang

engelsk: christmas comes but once a year; tysk: Weihnachten ist nur einmal im Jahr

Det er faktisk bare jul en gang i året. Heldigvis, vil nok noen si. Ifølge Bevingede ord (2012) skal det være vanlig å tillegge «men påske er det hvert år». Klisjeen er åpenbar og uten overført betydning eller tilslørt innhold. Frasen brukes ofte for å tilforlateliggjøre utskeielser som man har dårlig samvittighet for.

Det er oppført i Ivar Aasens annen utgave av Norske ordsprog (1881): «Det er ikkje Jol-aftan meir enn ein Gong i aaret», mens det i Sverige er registrert alt i Lars Rhodin Samling af svenska ordspråk (via SAOB) fra 1807: «Det är icke jul mer än en gång om året». Dunderlandsdølen 3. mai 1911, Fortælling fra Montana (av en Moværing for «Dølen»): «Her har Du en daler, gaa nu paa barberstuen og pynt Dig litt. Julen kommer bare en gang om aaret og da kan du vel se ut som dine kamerater, bemerket Hans og Ola.»

Lalli Knutsen skriver i boken Det er dyrt å være fattig (1944) at «Gustav hadde et helt berg med pakker. — Det er da for svingende bare jul en gang i året, sa han da Peter bemerket dette.»

Også Agnar Mykle lar en karakter i novellen Året har mange dage (1952) bruke uttrykket: «… i kveld skal vi være ekstra hyggelige mot hverandre for det er bare jul en gang i året». Akkurat det er kanskje litt trist hvis det altså skal betraktes som en utskeielse.

* Tegning av Thomas Nast for Harper’s Weekly 1881

Redigering 22. desember 2016: Svenske Rhodin fra 1807 er lagt til.

 

Det er bare jul én gang i året