Løs kanon

makabert-kanon-ape-c-a-hood-1839

engelsk: loose cannon; tysk: unberechenbares Element

En løs kanon er en uberegnelig person, en som man ikke har styring på hva kommer til å gjøre. Konkret viser det til kanoner ombord på seilskuter som, hvis de slet seg fra sitt feste, kunne gjøre stor skade rullende over dekket.

«En af Batteriets 24 Pundere havde slidt sig løs, hvilket er noget af det farligste, der kan indtræffe paa et Krigsskib i rum Sø; thi en Kanon, som ikke er fatsurret, er ligesom et overmenneskeligt Væsen eller ligesom en Maskine, der forvandler sig til et Uhyre. En saadan Kolos løber paa Hjulene saa ledt som en Billiardkugle; den følger med Skibets Slingringer og Duvninger frem og tilbage; da standser den lidt, men kun [et] Øieblik og begynder strax igjen at løbe. […] thi den støder fra sig, ødelægger Alt, dræber Alle og feier Allting afveien. […] men Intet hjælper mod en løssluppen Kanon. Man kan ikke dræbe den; thi den er død, og dog lever den, ja lever et ildevarslende Liv». Slik lyder Victor Hugos beskrivelse i Aaret 1793 (s. 38–39), utgitt i Bergen samme år som den ble publisert på fransk i 1874 (Quatrevingt-treize): «un canon lâché». Over fire sider beskrives kanonens herjinger på dekk, og det må ha gjort inntrykk, særlig i engelskspråklige land. Allerede året etter omtales det som «Mr. Victor Hugo’s celebrated loose cannon» i Henry Kingsleys roman Number Seventeenog billedlig anvendelse dukker opp i den amerikanske avisen The Galveston Daily News i 1889: «The negro vote in the south is a unit now mainly because it is opposed by the combined white vote. It would in no event become, as Mr. Grady once said, ‘a loose cannon in a storm-tossed ship,’ for the very reason that it has not intelligence enough to voluntarily stand alone as a class and vote as a political unit» (via flere kilder; wordhistories, phrases.org.uk og wordorigins.org mv.). Theodore Roosevelt skal i lignende prosa, men uten rasismen, ha uttalt om seg selv i 1901 at «I don’t want to be the old cannon loose on the deck in the storm», men dette er først sitert i vennen William Whites selvbiografi publisert i 1946. Å dømme etter søk i engelskspråklige bøker, var det først på 30-/40-tallet uttrykket fikk allmenn utbredelse. I Hugos hjemland, Frankrike, er det derimot så vidt jeg kan se ikke noen fast frase.

I Norge kom ikke denne klisjeen i bruk før ganske lenge etterpå. Aksel Sandemose beskriver for så vidt en løs livbåt med lignende virkning i novellen «Storm over Atlanteren» (Sandemose forteller 1937, s. 58), og så: «Victor Hugo skildrer et sted en løpsk kanon på et krigsskib. Han har utvilsomt sett noe sånt. […] Siden har jeg fått en overordentlig respekt for løse kanoner». Først i Bergens Tidende 7.7.1984 (s. 42) finner jeg det brukt billedlig på norsk: «at han nå blir omtalt som en ‘løs kanon på det gode skip’», og så i oversettelsen av Collier Peter, Kennedy-klanen (1985, s. 72): «[Franklin] Roosevelt ble mer og mer klar over at [Joseph] Kennedy ville være en løs kanon på dekket til New Deal».

Et annet tidlig eksempel er der Herman Willis forteller at han traff på politikeren Michael Tetzschner i Kvalmende og hjerterått (1987, s. 184): «Tetzschner ser dyster ut under et par søkende, sympatiske og jeg vet ikke riktig … kanskje det blir ‘såre’ øyne. Det er noe sånn Bambi over ham, samtidig som han snakker rett frem. Jeg er en løs kanon på dekk, en desperat gentlemann hvis motto er ‘Lawyers, guns and money’». Her er det ikke helt opplagt om Willis snakker om seg selv eller Tetzschner i siste del av sitatet. Stilen hans ruller, vingler og krasjer, som en full sjømann på land eller en landkrabbe i sjøgang.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1839

.

Reklamer
Løs kanon

Spytt ut!

thom hood com an 1842

engelsk: spill it, spit it out; tysk: spuck es aus!

En insisterende oppfordring til å snakke, litt som ut med språket. Kanskje særlig når den man vil at skal snakke, er motvillig eller ikke rask nok. Først funnet hos Burchard Jessen, Maskinist Manners (1905, s. 128): «Manners nød ham: ‘Spyt ud, styrmand, hvad er jeg?’ ‘Tosk’ brast det ud af styrmanden». At ord kan «spyttes», er ikke så merkelig, det er jo noe av det samme, men (helst) bare med lyd og ikke saliva. Koblingen mellom det man sier og spytt, synes glimrende beskrevet i Oaths and Ordeals (The Living Age – Volum 130, 1876, s. 224): «An Abyssinian chief, who had sworn an oath he disliked, has been seen to scrape it off his tongue and spit it out.» Slikt gjør man når det som er sagt etterlater en dårlig smak i munnen.

I Aksel Sandemoses beskrivelse av jantelovens 11. bud i En flyktning krysser sitt spor (1933, s. 148) finner vi et eksempel på typisk bruk: «Du tror kanskje ikke jeg vet noe om dig? Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor ubehjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en læge, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo helt enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut! / Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det.» På engelsk blir det det tilsvarende uttrykket løst oppgitt av Allen (2008) til å være fra det 19. århundre, med eksempel fra 1855.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1842

Se også innleggene Et bilde sier mer enn tusen ordTomme ord, og Tomme tønner ramler mest.

Spytt ut!

Alle har et søskenbarn på Gjøvik

alle har et søskenbarn fra gjøvik Vikingen 1910

Æille har et syskenbån på Gjøvik er en vise av Alf Prøysen fra 1969 (melodi av Christian Hartman) som handler om at uansett hvor bra du gjør det, skal noen fortelle deg om en de kjenner (et søskenbarn på Gjøvik) som har gjort det før deg og mye bedre. Det er godt observert av Prøysen og fenomenet trengte et fast uttrykk, men ordlyden gjør at mange feiltolker det til å dreie seg om at verden er liten og at man alltid har noen felles kjente og denslags. Egentlig er det jo bare en variant av Janteloven, som Aksel Sandemose formulerte mye mer vellykket i En flyktning krysser sitt spor allerede i 1933.

De fleste eksemplene på bruken nå bevitner at de færreste har lyttet til sangen; som kong Harald i en tale under gallamiddag i anledning statsbesøk til Belgia, mai 2003: «I Norge har vi en sang hvor det heter at alle har et søskenbarn på Gjøvik. Mine fettere og kusiner er nok noe mer spredt.» Knut Frydenlund vrir det litt i Lille land – hva nå? (1982, s. 85): «I tillegg kommer de mange personlige bånd mellom Norge og de forente stater. Om ikke alle har et søskenbarn på Gjøvik, så har de i hvert fall slektninger i Minnesota.» Bente Lohne bruker det enda mer snodig i Hjemme er der hvor hjertet er (1993, s. 141): «Jeg tror det er et norsk ordtak – om nordmenn – at ‘alle har et søskenbarn på Gjøvik’. På samme måten kunne man si om kineserne at ‘alle har en onkel med restaurant’.» Javel?

Sangen av Prøysen/Hartman, som er veldig fin, kan man f.eks. høre her på youtube.

(Prøysen ble født 23. juli og ville fylt 102 år dagen etter denne publiseringen.)

* Illustrasjon: Søskenbarna rømmer fra et akvarium på Gjøvik-utstillingen 1910. Tegning fra bladet Vikingen samme år

 

.

Alle har et søskenbarn på Gjøvik