Adamseple

adam eva eple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

Reklamer
Adamseple

Følge slavisk

arent van bolten

engelsk: follow slavishly; Tysk: sklavisch folgen

Gjøre noe nøyaktig som oppgitt uten å tilføre noe eget, følge ordre og instrukser uten å stille spørsmål. Uten originalitet. Handle som en slave. Slavisk er antagelig vokst ut av forestillingen om slavens underdanige og lydige adferd. Moth (ca. 1700) konstaterer tørt: «Slavesk/Er det som trelle vedkommer». Forløpere til talemåten kommer til uttrykk f.eks. i Holbergs Natur- og Folke-Retten (1716, s. 267) som opp mot republikansk styreform syntes at: «det [er] ingenlunde Tegn til Slaviske Gemytter at give sig under en Eenevolds Regiering». Ingenlunde.

I mange eldre tekster brukes uttrykk om slavens frykt eller annet sørgelig forbundet med slaver; Jens Schielderup Sneedorffs Den patriotiske Tilskuer (1763, nr. 209): «Jeg vil ikke tale meget om Læremaaden og den slaviske Frygt, hvori den studerende Ungdom opdrages»; Glidende til viljeløst og smiskete i Christian Bastholm, Den geistlige Talekonst, (1775, s. 357): «Tilkommer det en slavisk Siel, der haver Roes og Lovtaler til fals, som den sælger til Meestbydende». Progressivt om kvinnenes undertrykkelse gjennom oppdragelsen i Bendix Prahl, Nemesis (1813, s. 125): «Qvindekjønnet (gemeenligen) opdrages paa en lav, indskrænket og slavisk Maneer; fra Ungdommen lærer man dem, og indprenter i deres Sind, at deres fornemste Maal er at stadse sig og at gifte sig med Mænd, som formaae at bringe dem iveiret, føde dem, gjøre dem til rige Koner.» Det var i 1813.

Helt som i dagens betydning ser vi det først i Abbed Millots Verdens-historie (b7, 1794 s. 94): «Han tiente under Ojeda, een af de […] som Columbus’s Exempel havde opmuntret til Efterlignelse, men som kun slavisk fulgte hans Spor.» På engelsk er eldste tilsvarende dokumenterbare bruk å finne i Caleb D’anvers (Nicholas Amhurst) The Craftsman 30.5.1730 (nr. 204, s. 183): «This is, indeed, the strongest Mark of a free Parliament; and we may certainly conclude it to be the Cafe, when the Members, who are in Office, do not constantly run in Herds, and slavishly follow a Minister in all his Proposals». Noe stortingspolitikerne burde bite seg merke i. På tysk kan det leses i H.A.O. Reichards kvartalsskrift Olla Potrida [i.e. råtten gryte] (1782, s. 79): «Werdet ihr euch nie schämen, sklavisch den Fußstapfen jener treulosen Führer zu folgen.» Ja, skam dere.

Ordet slave er i seg selv finurlig. Her i Norden var ordet for ufrie mennesker trell, (norr. þræll, engelsk thrall, jf. Falk og Torp 1906). På latin, slik de snakket i Romerriket, var ordet for dette servus, fra hvilken vi har fått servant, servere og service (et tankekors for folk i serviceyrker). Videre har det samme utgangspunkt som tysk schwer, og ordet svær, som på dansk fortsatt betyr vanskelig, og i noen sammenhenger også på norsk: besvær, det var da svært osv. Først langt ut i middelalderen fikk latin ordet sclavus fra de germanske erobrerne. Se Klein 1971, som særlig angir den første tysk-romerske keiser Otto Is kriger mot slaverne på 900-tallet som opphav til både uttrykket og årsaken til at folkeslaget på denne tid neppe hadde så gode vilkår.

Anders Arrebo bruker ordet som verb for arbeidet til dyrene i Paradis i Hexaemeron (skrevet 1631–1637, trykket i 1661, s. 238): «De skreckeligste Diur Liif-lystige sig gafve, / Hen under Adams Aag friivilligen at sclave». Slavedrivere har vel alltid hevdet at slavene lystig ga seg hen, bedre kunne de ikke ha det. Christen Ostersen Weile skriver om bøndenes variable ufrihet i sen- og høymiddelalderen utfra begrepet vornede (værende), og benytter både gammelt og nytt begrep i Glossarium juridicum danicum-norvegicum (1652, s. 848): «Hvor imod med Vornede i Sieland, Laaland, Falster oc Møen, er langt anderledes beskaffet, thi de ere gandske ufrj, oc som Trælle oc Slave at regne, de kand oc tvingis, imod deris villie, at bygge oc besidde, hvilcken øde sted oc pladß som Hosbonden dennem forelegger».

På slaviske språk betyr slav brukt som navn på folk muligvis (de som har) språk, altså et forståelig sådan (i motsetning til alle andre som bare sludrer babelsk tungemål), eller også kan det komme av betydningen opphøyd, berømmelse som jo er storveis når det opptrer i navn som Miroslav og lignende (Etymonline). Andre kilder mener et stedsnavn er ordets mulige utgangspunkt, men alt dette er usikkert.

Slaverne selv hadde også ufrie, som de naturlig nok ikke kalte slaver, men derimot rab, rob, o.l. På tsjekkisk er ordet for tvangsarbeid robota, slavearbeid (Klein 1971), som Karel Čapek i 1920 brukte i tittelen på skuespillet R.U.R.: Rossum’s Universal Robots/Rossumovi Univerzální Roboti, og derfra kommer opprinnelsen til ordet robot for våre mekaniske fremtidsslaver. Robotnik betyr i dag for øvrig rett og slett arbeider. Sammenhengen er så klar at noen språk ikke engang gidder å late som.

* Illustrasjon: Arent Van Bolten, før 1633.

.

Følge slavisk