Quo vadis?

misca c a hood 1839Quo vadis er latin og betyr hvor går du / hvor er du på vei.

I Johannesevangeliet 13,36 flg. forutsier Jesus at Peter (som egentlig het Simon; Peter er et navn Jesus ga ham: Klippen) skal fornekte ham: «Simon Peter sier til ham: ‘Herre, hvor går du hen?’ Jesus svarte: ‘Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.’ ‘Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå?’ sier Peter. ‘Jeg vil gi livet mitt for deg.’ Jesus svarte: ‘Du vil gi livet for meg? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger[’].» I Hieronymus’ Vulgata-oversettelse: «Dicit ei Simon Petrus: Domine, quo vadis?» Jesus får selvfølgelig rett.

Noen strabasiøse år senere er Peter på flukt fra forfølgelse i Roma, da han møter Kristus på motsatt vei. Igjen spør han: domine, quo vadis? og Jesus svarer at han skal til Rom for å la seg korsferste en gang til. Da vender Peter om og møter sin skjebne som martyr, et endelikt hvor han blir korsfestet opp ned, og klippen kirken er bygget på. Denne historien, fortalt i Peters gjerninger (XXXV), er en apokryf skrevet ca. år 190, og til tross for den poetiske gjentagelsen fra Johannesevangeliet, regnes den ikke som noen hellig tekst. Likevel har fortellingen vært kjent og viktig, ikke minst fordi det ikke finnes spor i bibelen om at Peter noen gang befant seg i Roma (eller overhodet i noe troverdig skrift, ifølge Otto Zwierlein 2013). Men på 1600-tallet ble det bygget en kirke der det antas at Peter møtte Kristus. Den kalles chiesa del «Domine quo vadis», Herre, hvor går du-kirken.

Den polske forfatteren Henryk Sienkiewicz skrev i 1896 en historisk roman med tittelen Quo vadis: På samme tid som Peter angivelig virket i Roma og keiser Nero hadde igangsatt sine forfølgelser av de kristne, beskrives kjærligheten mellem den kristne kvinnen Lygia og den romerske patrisieren og offiseren Marcus Vinicius. Etter å ha erfart det enkle, kristne fellesskapets dype og åndelige kraft sammenlignet med den romerske dekadente livsstil, velger Marcus Vinicius kristendommen. Dette var Sienkiewicz største suksess og han ble tildelt Nobels litteraturpris i 1905. Romanen er filmatisert syv ganger, hvorav to som tv-serie. 1951-innspillingen regissert av Mervyn LeRoy ble nominert til Oscar i åtte kategorier. Boken ble oversatt til norsk i 1902, og har senere kommet i mange utgaver og på minst seks forlag (i 1902 kom den sågar i to utgaver, hvorav den ene var på nynorsk).

Bibelstedet og Peter-apokryfen fenget naturligvis før Sienkiewicz’ roman (Andreas Munch har f.eks. et dikt skrevet på 1840-tallet som heter Domine, quo vadis?), men senere er det blitt et retorisk spørsmål og standardtittel i sakprosa: Quo vadis America? (F. Balg 1942); Quo vadis NATO? (Tomas Torsvik 1965); Quo vadis universitas? (Håkon Mosby 1971); Verdens beste helsevesen – quo vadis? (Arve Lønnum 1987); Russland quo vadis? (Jan Otto Johansen 1991); Quo vadis, Fidel? (Willy Rasmussen 1998),  og så videre.

*  Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual, 1839

 

Quo vadis?

Lik i lasten

com an 1838 hood deep distress produced by machinery

engelsk: have a skeleton in the cupboard; tysk: eine Leiche im Keller haben

Gamle synder eller feil, tidligere tiders problemer og lignende som dukker opp og fortsatt skaper hindringer, kan omtales som lik i lasten. Et søsteruttrykk til skjelett i skapet.

Hvad er da sket? Hvad er vel hændt ombord?
Hvad er den gådefulde grund til trykket,
som lamslog sind og vilje, arm og ord?
Er nød påfærde, – nogen forulykket?
Nej, ingenlunde. Alting går sin gang, –
men uden håb og mod, og uden sang.

Og hvorfor? Jo, fordi en lønlig tvivl,
et rygte sniger sig foruden hvil
fra forlugaren og til agtermasten:
De tror de sejler med et lig i lasten.
Den sømands-overtro er vel bekendt;

Klisjeens utbredelse stammer sannsynligvis fra diktet Et Rimbrev av Henrik Ibsen fra 1875. (Dette er det samme dikt der man finner strofene «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; / jeg spørger helst; mit kald er ej at svare».) Det ble sendt til Georg Brandes 14. juli 1875: «Herved sender jeg Dem et rimbrev, men, som De af indledningen vil se, ikke rettet til Dem», og ble trykket i Aftenposten 11. august samme år. Kommentarene på ibsen.uio.no sier at det er uklart om det egentlig var skrevet til noen virkelig person. Diktet fikk året etter et «svar» i samme verseform fra M.J. Monrad (Nissen 1876), og som igjen utløste et tilsvarende utformet rimbrev fra Andreas Munch: Til Professor M.J. Monrad (antageligvis samme år). Munch sier her at liket i lasten er «Hedenskabets Vægt, / som stedse drage maa i Dybet ned». Munchs tolkning er vel omtrent like bra som hans rim. Ibsens dikt gjorde uansett utvilsomt inntrykk, og fikk også omtale i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 23.8.1875, der dette uttrykket trekkes frem. Se også  diktet En aaben hilsen til Holger Drachmann av H.V. Kaalund (1878), som tematisk, i verseform og konsept (rimbrev) er mer enn vagt inspirert av Ibsen:

Der var noget, som hæmmede Skibets Gang
mens Uvejrsfuglene skrege om Masten.
Var det Sneglene, som under Kjølen hang?
Sad vi fast i en Grød af Sargassotang?
Eller “sejled vi med et Lig i Lasten”?

I annoteringen til linje 75 i Ibsens rimbrev på ibsen.uio.no kan man lese at «[f]orestillingen om det uhellbringende i å seile med et lik i lasten har det ikke vært mulig å dokumentere som et generelt motiv i folklore knyttet til skipsfart. Ibsen kan ha konstruert uttrykket med referanse til ryktespredningen i tilknytning til et bestemt skip som var berømt i hans samtid, […]». Jeg vet ikke hva kommentatoren her legger i et generelt motiv i folklore, men det er ikke vanskelig å finne tekster som spiller på dette i litteraturen: F.eks.: Marryats Peter Simple (1834, s. 208): «There is something very unpleasant, particularly to sailors, in having a corpse on board» (dette er for øvrig oversatt med lig i lasten i 1899-utgaven, 1865-oversettelsens bind II er dessverre ikke registrert i norske biblioteker). Videre Bernards Travels through North America (1828, s. 86): «We met a steam-boat, having a corpse on board, and her flag at half-mast; this was a bad omen!», og se Jeans’ Seafaring Lore and Legend 2004 s. 317: «Carrying a corpse onboard ship was considered extremly unlucky».

Uttrykket eksisterte muligvis før Ibsen; det er blant annet oppført i Feilbergs Ordbog over jyske almuesmål III (uttgitt i 1886, etter Ibsens dikt, men med andre henvisninger): «lig i last på skib bringer ulykke (vist. alm.)» Feilberg viser også til Shakespeares Perikles (1608 III,1), og der kan vi lese:  «Sir, your queen must overboard: the sea works high, the wind is loud, and will not lie till the ship be cleared of the dead.» Shakespeare gir, om ikke opphav til noe uttrykk, i hvert fall belegg for forestillingen.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Lik i lasten

Ringe julen inn

juleskikk

Julen begynner når den ringer inn. På Kreativt Forum fra 2011 kan man lese at «Det føles bra å ringe julen inn på TV med egne norskproduserte filmer!»

Den 24. desember klokken 17 starter kirkens julefest med høytidsringing med kirkeklokkene før selve helligdagene begynner første juledag. Ifølge NRK 23.12.2011 lytter ca. en halv million nordmenn på lyden av kirkeklokker på radio hver jul (P1 sender et timeslangt program).

Julefeiringen begynner, lik kirkens liturgiske døgn, ved solnedgang, en arv fra jødedommen og basert på skapelsesberetningen i første mosebok kapittel 1: (Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag, osv.). Lukas (2,8) indikerer at Jesus’ fødsel skjedde om natten: «Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin», som nok er årsaken til tradisjonen med midnattsmesse på julaften. At de ortodokse kristne feirer jul først 7. januar, skyldes kun at kirken deres følger den julianske kalender som har hatt et ulikt antall skuddår enn den gregorianske. Bibelen gir ingen egentlige indikasjoner på selve datoen, men av antageligvis praktiske grunner er siden midten av 300-tallet natt til 25. desember blitt tradisjonen.

I mange land er julaften dagen det pyntes til jul, slik var det visstnok også her før, men nå har det lenge vært tradisjon å pynte på lille julaften i Norge. Det regnes for korrekt å slutte å ønske hverandre god jul og gå over til gledelig jul idet julen begynner, men det er uklart om det har noen egentlig betydningsforskjell og om dette skal være fra julen ringes inn klokken 17 eller fra første juledag. Et par dager inn i julen er fortsatt god jul en brukbar frase.

En fortelling uten oppgitt forfatter i Andreas Munch (red.) For Hjemmet (1863, bind 4 s. 222) er første treff hos Nasjonalbiblioteket (nb.no): «Imidlertid begyndte Kirkeklokkerne at ringe julen ind. Der blev en lydløs Stilhed i Værelset. Ingen mærkede, at Susanne gik ud.»

I Storbritannia ringer de julen inn ved midnatt.

* Tegning av Adolph Tidemand til «For Hjemmet» (1863)

 

Ringe julen inn