Hytt og vær

musikk-kaos-band-cruikshank-tca-for-1841

engelsk: all over the place, haphazardly; tysk: aufs Geratewohl

Planløst hit og dit, tilfeldig og spredt. Aasen 1850 skriver på oppslaget hitt «paa ein hitt: paa et Træf, paa Slump», og tilsvarende forklares hytt og høtt som slumpetreff, men hytt og vær nevnes ikke. Umiddelbart gir det liten mening. Vær i dette uttrykket kan vel være i betydning i luften, tilsvarende henda i været og lignende. Både frasen hyt og vejr og ordet hyt er oppført i danske ODS som lån fra norsk: «hytt, slumpetræf olgn., no. dial.» Les videre “Hytt og vær”

Hytt og vær

Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine. Les videre “Død og pine, pinadø”

Død og pine, pinadø

Xania, Xiania

a bloch Carl Johanss Gade Christiania og Omegn1894

Christiania (fra slutten av 19. årh.  fornorsket til Kristiania). X-en viser til den klassiske forkortelsen for Krist(us) + (i)ania. Tilsvarende sees i engelsk med Xmas = Christmas (benyttet fra 1500-tallet, jf. Etymonline). Xania-varianten uten i gir klart flest treff i Nasjonalbiblioteket.

Eldste belegg er i et brev fra C. Smith til J.W. Hornemann 14.11.1810: «Med det første vil de modtage de Planter […] af en Forstjunker Tillitsch som har taget dem med fra Xiania» (Ove Dahl (red.): Breve fra norske botanikere til J.W. Hornemann 1894, s. 46. I denne brevsamlingen er også eksempler på bruk av Xania fra omtrent samme tid, endog fra samme C. Smith). Man kan formode at som uformell forkortelse har det vært anvendt i håndskrifter før det også kom i bruk i lærdes mer formelle brev. Også Xa forekommer som forkortelse for hovedstaden (se f.eks Aas/Tønnesson (red.) Engelske brev fra brødrene Knudtzon 1814–1842, 2000 s. 78).

En overveldende mengde av treffene i NB er trykte brev fra 1800-tallet, som eksempelvis fra Arne Garborg til Kitty Kielland 14.3.1888: «Planen er egentlig, at vi skal reise til Xiania om Vaaren og bo der et Par Maaneder; men det blir ikke af i Aar.» (Brev 1980, s. 92). Men også i andre sammenhenger, som togtabeller (f.eks, X.iania i Bergens Annonce Tidende 23.8.1918) og folketellinger (se f.eks. X.aniafolketellingen for Bærum 1900), var det vanlig. Forkortelsen ser ut til å avta i bruk utover på 1900-tallet, og ble naturligvis helt overflødig ved byens navnebytte til Oslo 1924/25.

Illustrasjon: Andreas Bloch, fra Christiania og Omegn 1894
Xania, Xiania

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651, s. 1319): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678, s. 196): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i dette og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3.11.1879 (som siterer fra Fedraheimen): «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk». I skjønnlitteraturen først hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819, s. 75): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil, s. 57): «Dom har bejynt herute lite Gran», er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, (og for så vidt ofte også skrevet slik med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886, s. 125): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

* Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann

Ikke vite sin arme råd

lerum-1904-sancho-e-kraemmer

engelsk: be at one’s wits’ end; tysk: mit seiner Weisheit am Ende sein

Ikke vite hva man skal gjøre, ikke se noen utvei på problemene. I denne frasen, som uttrykker fortvilelse og rådvillhet, er ordet arm selvfølgelig i betydningen fattig, stakkars, slik som i matretten arme riddere, og ikke kroppslemmene. Tilsvarende har nok utallige barn (meg selv inkludert) misforstått salmen Her kommer dine arme små av Hans Adolf Brorson (1732), og ifølge salmebloggen på religioner.no endret faktisk Norsk Salmebok i 1985-utgivelsen førstelinjen til «Her kommer, Jesus, dine små» på grunn av forvirringen (jeg antar at alle barna hørte og forsto de subtile kommaene og ikke antok at det var Jesus som kommer her, men dem selv). Heldigvis er dette reversert i 2013-utgaven. Uten arm kan jeg finne bruk av å ikke vite råd i en folkevise på vestnorsk dialekt trykket i 1647, Lante oster i Kraakelund (Rabnabrydlaup), der bjørnen er redd for å få våte bukser: «‘Skal æg sømja den breje Fior / Voet da verte mi Buxa’, / Biødnen viste inge Raa i Skogien».

Utrykket brukes alltid i negert form. Det kan virke uvant at pronomenet er felleskjønn (sin/min/vår), og ikke intetkjønn (sitt/mitt). Men som intetkjønn er det eldste treffet i NB, et insendt dikt i Morgenbladet 17.1.1840 Smaafuglene paa Juleneget, beskjedent signert Henrik W.: «De traf den Huusmand i bitter Graad: / ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad!’». Samme år, i avisen Den Constitutionelle 6.11.1840, der skribenten klager over sin nesevise og jålete sønn, benyttes min: «Havde han saasandt Skjæg, er jeg vis paa han lagde Moustacher an. Jeg ved ikke min arme Raad med ham; jeg faaer vel den Sorg, kan jeg tænke, paa mine gamle Dage at see ham med Glacéhandsker». I Moths ordbok fra ca. 1700 er kun felleskjønn oppgitt. Vi ser tilsvarende i uttrykksmåten det blir vel en råd med det eller det er ingen annen råd. Moth har for øvrig eksempelet «Hand vêd sig ingen gode râd mere», som er frasemessig er ganske likt.

Asbjørnsen og Moe bruker sitt i eventyret De tre Mostre (Norske Folkeeventyr bind 1, 1843, s. 70): «Der sad hun nu og græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad». Camilla Collett i Amtmandens Døttre (1855, s. 97): «Kan du huske dengng vi væltede i Tomsbakken, Skjækerne gik af, og vi stod der i det Græsseligste Veir, og vidste ikke vort arme Raad». I senere utgaver, er ordene endret til sin/vår, og annet vil nok klinge helt feil i dagens ører, Asbjørnsen og Moe endret det selv til 3. utgaven i 1866.

Kjønnsforvirringen har sin språkhistoriske bakgrunn, som svartjenesten i Språkrådet forklarer slik i e-post 7. oktober 2016:

«I gammelnorsk er dette et entallsord i intetkjønn. Det ble mye brukt i flertall, og ‘sine råd’ het ‘ráð sín’. Det er nøyaktig samme form som uttrykket ville hatt om ráð var et hunkjønnsord som stod i entall (sín var altså både hunkjønn entall og intetkjønn flertall). Det er som om ‘sine råd’ i intetkjønn flertall skulle hett ‘si råd’ i dag.

Heller ikke semantisk er det alltid så lett å skille mellom ráð i flertall og råd i entall. Da grammatikken ble forenklet etter gammelnorsk tid, ble tolkningen gjerne entall.

[…]

Western 1921 [s. 400] viser godt den blandingstilstanden riksmålet/bokmålet kom til å stivne i. Han registrerer intetkjønn hos Kielland og Egge, men hovedmønsteret er felleskjønn, og i 1915 er det et klart råd å skrive ‘min arme raad’.»

Didrik Arup Seip skriver i Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid (1914, s. 116). «Som i æ[ldre] da[nsk] vakler W. ved ordene Sekund (secund) og Minut (n. folkemaal hankj.). W. bruker mot alm. norsk sprogbruk intetkj. i uttrykket ‘Nu veed jeg ikke mit arme Raad’»

Klisjeen virker mindre brukt i Danmark, kanskje er den der en norvagisme. Eksempelvis er Helge Rodes dikt «Drøm» fra samlingen Hvide Blomster (1892, s. 79) eldste eksempel i ODS: «Jeg skal male dig Natten, den triste, / saa du ved ej din arme Raad». Rode tilbragte store deler av oppveksten i Norge, etter at moren giftet seg for annen gang med den norske skribenten Erik Vullum.

* Illustrasjon: Gustav Lerum, Sancho, fra E. Kræmmers Kram, 1904

Redigert 2.2.2017: Anvendelse av ikke vite råd fra 1647 lagt til.

 

Ikke vite sin arme råd

Tvi, tvi

The English Dance of Death, Th. Rowlandson 1815 I list you

engelsk: break a leg, good luck; tysk: Hals- und Beinbruch

Tvi tvi er en lykkeønskning, noe tilsvarende hell og lykke. Tvi er opprinnelig et onomatopoetikon for lyden av å spytte, og i de fleste andre sammenhenger brukt som uttrykk for vemmelse, forakt, og alt annet enn en hyggelig lykkeønskning. Slik finnes det tilbake til norrøn tid, skriftlig i hvert fall i Sneglu-Halla þáttr (Tåtten om Snegle-Halle) slik denne er nedskrevet i Flateyjarbók (1394): «‘Tví, tví,’ segir konungur, ‘hann kemur aldrei í mína eigu að þessu’»Oftest vil tvi være en infam interjeksjon: «Tvi! Jeg maae spøtte af slig Zierat», sier Penelope i Holbergs Ulysses von Ithacia (1725, I,9). I Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850, s. 546) kan det også være et verb, tvia, «yttre Modbydelighed, sige ‘tvi’».

Moth  skriver i sin ordbok (ca. 1700): «Tvi! Er et foragte ôrd». Tvi, og gjerne gjentatt flere ganger, er brukt som «foraktord» og forbannelse, nok en gang, i Holbergs Ulysses von Ithacia (V,1): «Tvi tvi tvi for en Ulycke», Wergeland i Stockholmsfareren 2 (1837): «Tvi! tvi! tvi dig, Stockholmsfarare», Ibsen i Brand (1866): «Tvi, tvi, det Skarn!», Peter Chr. Asbjørnsen i eventyret De tre kongsdøtre i Berget det blaa (Eventyrbog for Børn 3, 1887, s. 17): «Tvi! tvi! Her lugter Kristenmands Blod og Ben i mit Hus». En eller annen gang ble det altså også et lykke til.

Antageligvis aner man forklaringen på dette i en annen tekst av Asbjørnsen, Den vilde jagt, om hva man skulle gjøre for å beskytte seg når Åsgårdsreien kom farende over en (Illustreret Nyhedsblad, 1852, s. 11): «Men hvorledes man bærer sig ad, enten man lægger sig eller bliver staaende. Saa spytter alle, som i færden er, paa en, den ene efter den anden; men naar de har gjort fra sig, spytter man bare igjen og siger: Tvi! tvi! tvi! efter færden, ‘saa nauer ikke det’». Man ser det også som en besvergelse i Arne Garborgs Hjaa ho Mor (1890, s. 158): «‘Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu Namn, Kors i Jesu namn …’—‘Tvi! Tvi! Rottur og Mus, Loppur og Lus.» Selv husker jeg min mormor sa hun skulle spytte over skulderen for meg da jeg skulle ta en eksamen ved universitetet. Jeg håpet at ingen så det.

Helt utvilsomt som kun en lykkeønskning er det først å finne i et intervju i Romsdals Amtstidende 12.6.1911 med Aase Bruun, en skuespiller fra Molde som skulle holde opplesning i fødebyen. Det avsluttes slik: «‘Fuldt Hus skal det bli, Frøken. Adjø da og Lykke til’. ‘Nei si ikke Lykke til, men tvi, tvi, tvi!’ ‘Adjø og tusen Tak for Visitten.’»

Slike uttrykk med omvendt intensjon og rotfestet i overtro leder til det engelske break a leg, som man kanskje mest forbinder med scenearbeidere. Phrases.org gjengir mange spekulasjoner om opprinnelsen, men har ingen tidligere skriftlige kilder enn en spalte i The Charleston Gazette fra 1948 som nevner forskjellige overtroiske aspekter ved teateret. Den engelskspråklige frasen er også mye i bruk i Norge, og er slik omtalt i Ronald Grambos bok Svart katt over veien (1993, s. 164): «Man lykkeønsker teaterfolk før en premiere med ordene ‘Break a leg’. Da har man verbalt tilkjennegjort mulige ulykker på forhånd, og dermed sikret seg at intet uhell skjer under forestillingen da så meget står på spill.»

Det er vel trolig at engelsk har lånt begrepet fra tysk, der det heter Hals- und Beinbruch, og som ifølge Duden 11 (2013, s. 309) er et ordspill på jiddisch hazlóche un bróche: Velsignet lykke (C. Gutknecht i Jüdische Allgemeine 23.7.2015 skriver at det er hebraisk). På tysk har det en lang historie, og allerede Grimmelshausen påpekte i Simplicissimus Teutsch fra 1668/69 (s. 317) det merklige ved uttrykket: «meine Mißgoͤnner von mir sagten; diese letztere wuͤnſchten mir ohn Zweiffel, daß ich Hals und Bein brechen solte, weil sie mirs nicht gleich thun konten.»

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra Dance of Death 1815

.

Tvi, tvi

Garvet

rowlandson The humorist Harrison 1831 man of business

engelsk: adept; tysk: geschickter

Å være garvet er beslektet med herdet og barket, selv om det brukes mer om noen med lang erfaring enn nødvendigvis en tøff eller hard type, men det kan ligge implisitt. Garving er egentlig å gjøre rå hud til slitesterkt og smidig lær, altså myk, ikke hard. Etymologisk kommer ordet fra lavtysk garwen, gerwen og skal bety gjøre ferdig, berede (de Caprona 2013).

Det har tidligere hatt betydningen å få pryl (Luthardt, Til Forsvar for Christendommens Grundsandhede 1866, s. 124): «Et gammelt græsk Ordsprog siger: hvo der ikke bliver garvet (gjennempryglet), bliver ikke opdraget», noe Luthardt for øvrig er helt enig i. Se også eksempler på ODS. Slik brukes det fortsatt på tysk: das Fell gerben.

Metaforisk og som en spire til dagens billedlige bruk kan man lese i L. Dietrichsons dikt «Hvor er de gamle Sange vandret hen? (Kivle-Slaaten, 1879, s. 32): «I søvne faa vi Ingenting forært, / Og udenfra blir Intet i os garvet», og i Kristofer Randers’ «En stas-visit» (Frie Ord, 1883, s. 35): «Jeg haaber, som ‘Døl’ du har garvet dit skind, / Saa ei du tar anstød af tonen». Helt som nå tror jeg det første gang forekommer i Arne Garborgs Trætte Mænd (1891, s. 199): «Saadan en liden gammel, komisk Kirke, hvor Barnetro og Barbarfantasi og enkle, stærke Følelser strutter ud af hver Form, og hvor Sagn, Spøgelsehistorier, Ligfærds-, Bryllups- og gammel Slægts- og Familijeromantik har Rede under hver Bjelke, det er dog endelig noenting. Selv en gammel, garvet Rationalist som jeg blir ordentlig rørt».

En klisjé på klisjeen er når det brukes om den erfarne journalisten, illustrert av Christian Christensen (kjent som Majoren og C.C., og selv ganske garvet) i boken Politisak (1984, s. 75): «Bare minutter efter jeg hadde kastet jakken i det fasjonable hotell var Harstad Tidende på døren. En garvet journalist, en av de gode i norsk presse, rakte meg uten ord av en NTB-melding om politiets ransakning i Bygdø Allé aftenen før. Min forstand stod stille, som Jens Evensens ofte har gjort. Jeg hadde intet ytret, hvordan kunne telegrambyrået være orientert?». Det er jo morsomt skrevet, hvis du ikke er Jens Evensen.

*  Illustrasjon: Thomas Rowlandson, fra W.H. Harrisons The Humorist, 1831

 

.

Garvet

Hjertet utenpå skjorten

com an 1838 hood clubs lead

engelsk: wear one’s heart on one’s sleeve; tysk: das Herz auf der Zunge tragen

Dette fine uttrykket beskriver gjerne et menneske som gjør eller sier noe med intensjonene åpenbare for enhver. Det er en form for blottstillelse som innebærer ærlighet, iver, sårbarhet og noen vil mene litt naivitet.

Før bar man hjertet på vesten, som Arne Garborg skriver i eldste norske funn, Trætte Mænd (1891, s. 110): «Jeg, som udfylder mine ledige Stunder med Selvmordsplaner, – jeg kan altsaa bli taget for en ren Oppesen! – bare fordi man har den Smule Takt: ikke til Hverdags at gaa med Hjertet udenpaa Vesten». Antageligvis har uttrykket endret seg med motene, siden få bruker vest i dag. Noen ganger dingler hjertet på brystet, Elsa Nyblom i Frisk bris over sommerhavet (1948, s. 118): «Ordener og medaljer hadde ingen av dem, men mange var så gode at de bar hjertet utenpå brystet. Meget kledelig»; eller frakken, Nils Werenskiold i Kongen kommer snart (1968, s. 134): «Onkel Inge med hjertet utenpå frakken, med øyne som går i kryss og tunge uten styring.»

I nyere tid er det en hyppig brukt frase for å beskrive typisk singer-songwritere med en sårbar stil, som Dagbladets plateanmeldelse 11.10.2013 (Lissie, Back to Forever): «Hun synger med hjertet utenpå t-skjorta, og formidler sine problemer og gleder med en nesten naiv entusiasme». Eller så dreier det seg også i stor grad om fotballspilleres innsats, Aftenposten 21.8.2003: «Og det aller beste var at Martin Andresen, som ble med på landslaget igjen etter en prat med Semb om spillestil og rolle, spilte med hjertet utenpå skjorta», som vel gir en noe annen nyanse til klisjeen. Jeg tror det er dette Levi Henriksen (2000) legger i Larmen og vreden når han skriver «Jeg håper også at han vil vokse opp til å følge sine egne begjær og lengsler, og bære hjertet utenpå skjorta når det gjelder å slåss for det han tror på.»

Uttrykkets opphav er fra en replikk av Jago i Shakespeares Othello, akt I scene 1 (1604):

For when my outward action doth demonstrate
The native act and figure of my heart
In compliment extern, ’tis not long after
But I will wear my heart upon my sleeve
For daws to peck at: I am not what I am.

Jago, som her i åpningen av stykket egentlig gjør rede for at han ikke er til å stole på, er for øvrig en av Shakespeares absolutt mest psykopatiske antagonister, og myrder både forbundsfeller og sin egen kone før stykket er over. Shakespeares formulering kan henge sammen med et da allerede innarbeidet begrep om å ha noe i ermet, og som var praktisk på den tid da de puffete skjorteermer fungerte som lommer for falske kort, kniver, mynter og annet en mann trengte i sin garderobe, for eksempel et hjerte, men det er kanskje mer sannsynlig at det viser til en praksis for beilere eller riddertidens galanteri å bære en kvinnes gunstbevisning (et skjerf eller lignende) på ermet.

Det tyske uttrykket, å bære hjertet på tungen, har sitt opphav i Luther-oversettelsen (1545) av Sirak 21,28 (en av de deuterokanoniske bøkene i GT): «DJe Narren haben jr Hertz im maul / Aber die Weisen haben jren mund im hertzen». Også slik i Christian IIIs bibel (1550): «Daarer haffuer deris hierte i munden», mens det i dag lyder: «Dåren har sine tanker på leppene, men den vise tenker før han taler» (nå nummerert 21,26). Nåværende oversettelse er opplagt mer i overensstemmelse med Hioronomys’ Vulgata-versjon, så hjertet har Luther lagt til selv. Kanskje det allerede var et uttrykk i Tyskland. Wycliffes engelske bibel (1395) var således uten noe hjerte i munnen, men i 1500-tallsoversettelsene var Luther-formuleringen kommet til England (f.eks. i Geneva-varianten fra 1560: «The heart of fooles is in their mouth: but the mouth of the wise is in their heart»). Man skal vel ikke utelukke at Shakespeare også spiller på dette.

Tragedien Othello har, foruten denne frasen, gitt det engelske språket et par håndfuller andre ord og faste uttrykk. Av dem er det ytterligere to-tre som brukes i norsk: Pomp og prakt og forsvinne i løse luften, og, med en del forbehold, hverken her eller der.

Denne posten er publisert dagen før Shakespeares 400-års dødsdag. Man kjenner ikke fødselsdatoen, bare dåpsdatoen, og den var 26. april. Basert på det er det vanlig å anslå bursdagen til samme dag som dødsdagen, 23. april. Gratulerer med 452 år!

* Illustrasjon: Thomas Hood The Comic Annual 1838

Hjertet utenpå skjorten

Falle mellom to stoler

Pieter Bruegel the Elder - The Dutch Proverbs  detalj - Google Art Project.jpg. Licensed under Public Domain via Commons - httpscommons.wikimedia.orgw

engelsk: between two stools one falls to the ground; tysk: zwischen Stuhl und bank fallen

Ikke passe for to (noen ganger flere) alternativer, plassere seg i en uheldig, uavklart eller vanskelig situasjon ved ikke å velge ett av to mulige standpunkter og lignende.

I Danmark hender det ofte at man, noe mer dannet, sætter seg mellom to stoler, uten at resultatet blir noe annet av det, slik også i norske aviser før i tiden, som Den Constitutionelle 4.7.1838 i en sak om de politiske partier i Hannover: «Det ottende Partie opgiver Statsgrundloven, forat gjenvinde ældre Rettigheder; til det hører fornemmeligen Frieserne og Hadlerne; de ville ei tilstaae for sig selv, at det, der eengang er borte, ei kan gives igjen, og at en Retstilstand, overensstemmende med Statsgrundloven, er bedre end een med den nye Forfatnings Præcedentier; dette Partie sætte sig ned mellem to Stole, det snapper efter Skyggen i Vandet.»

Men eldste belegg for ordspråket er fra Peder Laale, som levde på 1300-tallet. Der er det rumpa som faller, her fra en søkbar gjengivelse av Laales ordspråk (Ghemen 1506): «Jnter scamna duo labitur anus humo. Mellom thwo sthoolæ faller artz paa iordhe.» Laales prosjekt var ikke primært å samle uttrykk, men antagelig å lage en lærebok i latin. Dermed har alle ordspråkene oversettelser, uten at man nødvendigvis vet om det latinske er det opprinnelige eller han selv har oversatt det danske til latin.

Dette uttrykket finnes utvilsomt på en lang rekke europeiske språk (se Strauss 2013 s. 167) og er et av de klassiske, inkludert i maleriet Nederlandse Spreekwoorden fra 1559. På fransk blir det tombent entre deux chaises, mens de i Spania hverken har brød eller kake: sin pan y sin torta. Nyerup 1828 gjengir blant andre kilder også en persisk variant som skal innebære det samme: Han forlot en venn og han fikk ingen ny.

I Moths ordbog fra ca. 1700 er det skamler som gjelder (på oppslaget Àrs): «Mellem to skamler falder àrs i aske». Han vil ikke være dårligere enn Laale og slenger på «In cineres anus cadit inter binâ scabella», og E. Mau (Dansk Ordsprogs-Skat 1879b nr. 8088) utdyper for oss om dette at «den som vil holde med begge parter, farer gjærne ilde.» Tyskerne har hverken den ene eller den andre varianten og lar uttrykket falle mellom benk og stol (zwischen Stuhl und bank).

Et eksempel på en kreativ anvendelse av klisjeen finnes i novellen Ved den døde sjø av Paul Heyse (oversatt av Th. Blakstad 1888, s. 78): «Ikke at være til kan ogsaa have sine skyggesider. Men ikke at kunne leve og heller ikke dø, at dingle saadan ynkelig mellem to stoler — nok! Hvad kan vel De for, at det liv, som De har reddet, ikke mere var møien værd?»

Jeg tar også med en variant fra H. Eitrem, Samarbeide mellem landsmaal og riksmaal? (1908, s. 5) som ikke innebærer noe fall, og dermed blir ganske udramatisk: «Forklaringen er den, at Garborg hverken har vundet den ene eller den anden ved sit kompromisforslag: han har naivt placert sig mellem to stoler, og udfaldet er ikke overraskende – uden for ham selv!»

Hvorfor akkurat stoler og benker ol. representerer alternativer man kan havne mellom, er noe uklart. Kanskje er man bare fullstendig satt først idet man faktisk sitter.

* Illustrasjon: utsnitt av Nederlandse Spreekwoorden, av Pieter Brueghel d.e., 1559

Redigert 29.8.2017.

 

 

Falle mellom to stoler

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag