Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117). Les videre «Hosianna»

Hosianna

Nesestyver

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Les videre «Nesestyver»

Nesestyver

Død og begravet

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet