Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117).

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Adler/Dembitz, Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589, s. 154): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999, s. 226) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 36) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Reklamer
Hosianna

Nesestyver

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Antageligvis er det en litt klønete gjengivelse av oppføringen i Ivar Trytis Språkets ville vekster (1985, s. 89), der det hevdes at det «er dannet av verbet stieben = å fare, fyke, gyve. En nesestyver er egentlig noe som farer inn på nesen». På svensk finnes ifølge SAOB en forekomst fra 1642 (näsestyvert). SAOB nevner at det er av omstridt opphav, men sier ikke hva striden består i.

Tyske oppslagsverker, der vi kan lese at Nasenstüber typisk dreier seg om et knips på nesen, skriver at Nasenstieben er en noe eldre variant (DWDS, Grimm). Stieben kan bety fyke, som hos Schmitthenner (1837, s. 469): auffahren, darwider fahren og i DWDS (1974): umherwirbeln. I sistnvnte spekuleres det på om meningen er spre, sprute (sprühen, som stieben også kan bety), altså om resultatet (snørr og neseblod) mer enn slaget. Grimms Deutsches Wörterbuch (1971) tidfester det til 1600-tallet. En stüber er en historisk småmynt fra Flandern, Nederland (stuiven) og Nordvest-Tyskland, men om det kan stamme fra dette er ikke klart. Man kan jo spekulere i at et lite klaps er en småpenge mens et kraftslag da må ha vært en hel gulden. Det hadde passet særs bra for betydningen lærepenge. Falk og Torp (1906) nevner mynten, men er avvisende: «imidlertid opfattes ordet nu som en spøgende anvendelse deraf».

Holberg bruker det i Melampe (1725, III,6): «Det var hans egen skyld, at hand gav sig ud for en Philosophus, hvilcket slags Folck har ingen visse Indkomster, men lever af extra, som er Ørfigen og Næsestiver.» Jeg synes det er interessant at den eldste forekomsten jeg finner, allerede er i overført betydning, og sannelig blir det ekstra morsomt hvis det spilles på pengekonotasjonen også. Kalkar siterer en eldre forekomst i sin ordbok, (Jørgen Sorterup fra 1714): «nu faar hans lige mand at ham en næsenstyfvers gave», men jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Holberg bruker det også konkret i Det Lykkelige Skibbrudd (1735, II,2), hvor en sørgmodig Henrich utbryter «Forrige Maaned var ogsaa en frugtbar Maaned for mig, men paa Ørefigen, Næsestyver, Natpotter over Hoved; for min Herre paa Had, Avind og Suurseende, hvorpaa jeg ogsaa har en Liste, at man deraf kand see vore aarlige Indkomster.» I Moths ordbok fra ca. 1700 står det ikke oppført, men der finnes «Næse-stŷrt/en/Er mange slag i ansigtet med en knyttedt næve».

I Tore Hamsuns bok Knut Hamsun – min far (1952, s. 68–69) fortelles det om en ung Hamsun som  nylig hadde fått noen dikt og fortellingen Frida refusert av Hegel på Gyldendal uten en kommentar. I København hadde han også presset seg på en vennlig, men uimponert Andreas Munch. Tilbake i Norge i desember 1879 bestemmer han seg for å oppsøke sitt forbilde Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Til Gausdal har han gått nesten hele veien fra Kristiania, blakk som han er, og da han sliten kommer frem, sklir han på en issvull og detter foran piken på tunet som oppfatter ham som full. Bjørnson får han ikke snakke med, han er meget opptatt, og Hamsun får beskjed om å komme tilbake dagen etter. Derpå følger det ydmykende møtet neste morgen, hvor dikterhøvdingen nevner at han ikke setter pris på fyll, blafrer gjennom manuskriptsidene og sier at det ikke er noe. «Nei, gi Dem ikke av med å skrive bøker!». Derimot anbefaler Bjørnson ham å bli skuespiller, han er jo så stor og vakker. Slukøret drar Hamsun tilbake til Kristiania, hvor han snart får seg leilighet og nytt pågangsmot: «Knut hadde fått tid til å summe seg efter Bjørnsons voldsomme nesestyver, nu tenkte han ikke et øyeblikk å gi opp.» Frida endte dog i vedovnen.

Fra nyere litteratur kan vi ta et eksempel der det har betydningen lærepenge, i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 217): «He-he-he-he, der fikk han seg en nesestyver, luringen borte på Kroken, som ikke hadde noen skam i livet, men sto i med det ene kvinnfolket etter det andre!»

Nesestyver er vel ikke allemannseie som ord lenger, men det klinger morsomt, og derfor forsvinner det kanskje ikke helt ut av bruk med det første heller.

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, Beadle and Barrow Women, 1819

.

 

Nesestyver

Død og begravet

der ligger en hund begravet hood com annual 1832

engelsk: dead and gone; tysk: tot und begraben

Person eller idé som er borte og ikke kommer igjen (om person: gjerne, men ikke nødvendigvis, død). Vi dreper og begraver nær alt mulig, og ingen stusser på at Bergens Tidende 28.12.2013 kan ha overskriften «Facebook død og begravet blant de unge», ennskjønt det altså gjelder digitale signaler (som vel hverken kan dø eller gravlegges), og at det er litt snålt at et fenomen kan være dødt og begravet bare hos en viss aldersgruppe. Blant barn og gamle er det altså sprell levende og fri for jord og insekter. Litt nedenfor står det at «Foreldrene får skylden»; den er ganske sikkert rett plassert.

Brukt helt konkret i, og dermed utbredt fra, Luthers katekisme, 2. artikkel (fra 1529, «konkret», litt som man ser på det her med Jesus). Det er også slik i den lille katekismen (den som er tilpasset barn), fint eksemplifisert hos Petter Dass (1714): D. Morten Luthers Lille Catechismus forfattet i beqvemme Sange, under føyelige Melodier, der det under Den Fierde Sang står: «Piint under Pontio Pilato, Korsfæst, død og begraven», før de bekvemme og føyelige sangene for barna lystig følger. Luther brukte uttrykket mer billedlig i en avhandling (fra 1531) om Paulus’ brev til galaterne for å forsterke for den kristne hva man skulle mene om Moses: «Vel tilstede vi […] at man derhos af ham [Moses] kan tage Exempler og Forskrift til gode Love, ærbare Sæder og Dyder: men at han skulde herske og regjere i og over vor Samvittighed, det taale vi ingenlunde, der skal han være ganske død og begravet [da soll er ganz gestorben und begraben seyn], at ikke noget Menneske veed eller maa faae at vide, hvor hans Grav er.» Eller, som kort forklart i den glade margkommentaren: «Christne ere frie fra Moses Regimente» (oversatt 1837, s. , tysk tekst sitert fra 1731-utg.).

Finnes et par steder hos Holberg, bl.a. der Henrich uttrykker frykt i Den vægelsindede (1722): «Jeg var alt død og begraven, og mig syntes ligesom jeg hørte Sang-Klokkerne gik for mig; thi jeg tænkte, at det var den unge Jean de France, som nylig gik vred bort.» Ole Bang bruker det metaforisk i Det hendte i Nordland fra 1928 (side 174): «Bygden lå død og begravet i sne». Et komma etter død ville forandret meningen på interessant vis her. Konkret, billedlig og nådeløst benyttet i B.H. Haffs Skammen fra 1996 (side 411): «Vemund Hov er død og begravet i enhver forstand og kan i deres øyne ikke bli mer forhenværende. Han er og blir en skamplett på familien, som ikke kan slettes ut med andre midler enn glemsel.»

For fullstendighetens skyld nevnes at angst for å bli levende begravet heter taphefobi.

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic annual 1832

Død og begravet