Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff

engelsk: to make mincemeat out of somebody; tysk: aus jemanden Hackfleisch machen

Hakkemat er, som man kan anta, betegnelse for opphakket mat, helst kjøtt. Les videre “Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff”

Lage hakkemat av noen. Plukkfisk. Hakkebiff

En rød tråd

 

w.h. brooke The humorist Harrison 1832 ben block and tom starboard.PNG

engelsk: a common thread; tysk: ein roter Faden

En rød tråd er felles kjennemerker, motiv eller gjennomgangstema. Uttrykket kommer fra Goethes roman Wahlverwandtschaften (1809, bind 2 s. 26): «ein rother Faden», oversatt av Sverre Dahl som Valgslektskapene (1996, s. 175):

«Vi hører om en spesiell innretning i den engelske marine. Samtlige tauverk i den kongelige flåten, fra det sterkeste til det svakeste tau, er spunnet slik at en rød tråd går gjennom det hele, en tråd som man ikke kan trekke ut uten at man løser opp alt, og som tilkjennegir at selv det minste stykke tilhører Kronen. Les videre “En rød tråd”

En rød tråd

Skyte gullfuglen

com an 1838 hood what is worth doing at all

engelsk: to hit the jackpot; tysk: das große Los ziehen

Å ha skutt gullfuglen betyr at man har hatt stort hell, kommet i særdeles heldige omstendigheter.

Gullfugl, brukt billedlig, synes en gang å ha dreid seg om å gjøre et såkalt godt parti, altså å ha giftet seg til penger, eventuelt benevnelse på en man kan nyte økonomisk fordel av, og fuglen trengte slett ikke skytes, bare fås fatt i. I denne betydning ser jeg det først brukt av Chr. Winther i diktet Jacob og Lone (1832, her 1854 s. 282): «Du fange kan din Guldfugl, og vorde Lones Mand», videre en kortspiller i B.S. Ingemanns Landsbybørnene (1852, s. 69): «Ikke en eneste Guldfugl iaften, som det kunde være Umagen værd at plukke». Gullfugl har også kunnet bety en gullmynt (von Schmid 1860, s. 94): «‘Jeg har rigtignok ingen Dompap at give dig, men her er en anden Guldfugl, vil du have den?’ sagde hun og stak en blank Guldpenge i Haanden paa ham». Som symbol for lykke er gullfugl i hvert fall brukt av H.C. Andersen i romanen O.T. (1836, s. 232): «Nu reise vi snart, og fange da Glæden, den deilige Guldfugl!», og kanskje kan man tolke det inn i eventyret kalt Gullfuglen (som finnes i varianter både hos Asbjørnsen og Moe, så vidt jeg kan se først publisert i Asbjørnsens Juletræet for 1850, s. 58, og brødrene Grimm 1812, som igjen skal ha basert seg på Günthers Kindermährchen fra 1787). Men ingen steder blir altså fuglen skutt.

papageienschiessen tresnitt fra 17 århDet man derimot skjøt i gamle dager, var papegøyer. I Norge er dette dokumentert i Edvard Edvardsens Bergens Beskriffvelsis Anden Part (1684, s. 342) for året 1625: «Fierde Pintzedag, der Papegøyen vaar afskiødt, opstigede Tree Tydske Tømmermænd op ad Stangen, oc alle tre fulde ned, dog at dend anden falt den som først faldt ned paa Hofuedet, oc begge døde, mens den Tredie som sist faldt dennem begge, blef wed Lifuet, oc frisk oc Sund gick hiem.» Han sov nok godt den natten.

Utgangspunktet her er en konkurranse der en papegøye (eller en annen fugl/fuglefigur) ble anbragt på toppen av en stang, og vinneren var den som kunne skyte den ned. Ifølge en artikkel av Dag-Geir B. Knudsen (uten kilder, publisert 14.9.2010 og tidligere trykket i Bergensavisa) kan tradisjonen dateres tilbake til slutten av 1400-tallet, bragt dit av tyskere, og den opphørte i 1824: «Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ‘Fuglekongen’ etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver». Samme artikkel tilskriver bergenstradisjonen med å klatre opp mastene på Festplassen på 17. mai denne hendelsen i 1625. Slik fugleskyting, der vinneren fikk tittel tilsvarende fuglekonge (Papageienkönig i Tyskland og Captain Popinjay i England), var utbredt i Europa i hvert fall fra senmiddelalderen, og fuglen er benevnt som papegoyen på tysk i hvert fall siden 1480 (Mithoff 1867, s. 235). Otto Kalkar (1881–1907) har et eksempel fra 1517: «so skall the strax gange nedher til papegoyen, oc skydhe henne aff, oc føles siden at i byen bode papegoye koninge oc meygreffuen», men kildeangivelsene hans er ugjennomtrengelige.

Som metafor for hell og lykke er det først dokumentert brukt av Holberg (Første Samtale 1728, s. 5): «Men I indbilder Jer, at I har alleene Lykken i Lummen, og at det er Jer alleene given at skyde Papegoyen af», og i komedien De u-synlige (1731, III,3): «Ney Herre! I har skudt Papegoyen. Jer Troskab er bleven rigelig belønned. I er, næst mig, den lykkeligste Mand paa Jorden.» Kalkar har også et eksempel på betydningen av å ha lykken med seg som ut fra rekkefølgen er eldre enn Holbergs, men uten år og ikke mulig å gjenfinne.

Ettersom papegøyeskytingen opphørte og jakten på gullfugler formodentlig tiltok, er det kanskje naturlig at disse to klisjeer smeltet sammen. Slik først hos Kitty Lossius, Frøken Snobb og hjerterdame (1925, s. 168): «Hvor Stenersen ser strålende ut idag! Men så vet De jo også at De har skutt gullfuglen». Det hele er nok mer sørgelig for fuglen selv, som er skutt, men ingen synes å tenke på den siden av saken.

* Illustrasjon: Øverst: Thomas Hood, The Comic Annual 1838; nederst: tresnitt fra 1600-tallet

.

Redigert: Opplysningene fra Otto Kalkars ordbok er lagt til 13. juli 2016

Skyte gullfuglen

Øvelse gjør mester

misc hood comics annual 1832

engelsk: practice makes perfect; tysk: Übung macht den Meister

Det at man må øve for å bli flink til noe, er like selvsagt som det er irriterende. Om det er alt som skal til for å bli mester, kan nok saktens diskuteres. Kanskje det bare handler om mengde. Det hevder i hvert fall Malcolm Gladwell i sin bestselgende selvhjelpsbok Outliers fra 2008.  Her lanseres 10 000-timers regelen, en påstand om at for å oppnå kompetanse i verdensklasse i et felt trengs det cirka så mange timers øvelse.

Innenfor tariffområdet i Norge er et arbeidsår regnet til 1695 timer, mens SSB regner 1750 timer i et årsverk. Det er vel rimelig å anta at en arbeidstager mestrer jobben sin etter nær seks år. Videre er Mesterbrev i dag en toårig videreutdanning som en med fag- eller svennebrev (vanligvis fire år til sammen) og minimum påfølgende to års praksis kan ta, tilsammen gir det vel åtte år med øvelse. Gladwell baserer seg i stor grad på forskningen til K. Anders Ericsson m.fl.: The Role of Deliberate Practice in the Acquisition of Expert Performance (1993). Akkurat det er ikke Ericsson så glad for. I Training history, deliberate practise and elite sports performance (2012), et tilsvar til en kritikk av resultatene, avviser Ericsson Gladwells bruk av sin forskning som fullstendig misforstått: «Our main point was that the best group of violinists had spent significantly more hours practising than the two groups of less accomplished groups of expert violinists, and vastly more time than amateur musicians. There is nothing magical about exactly 10 000 h.» Jeg håper ikke det tok 10 000 timers arbeid for å finne ut akkurat det.

Det har vært vanlig å tilskrive Periander (død rundt 583 fvt.) uttrykket øvelse gjør mester. Periander var Korints andre tyrann og en av de syv vise menn (ifølge listen til Diogenes Laertios, ikke Platons). Antageligvis skal det han sa oversettes som øvelse er alt, eller alt er øvelse (se f.eks. Engels 2010 s. 47 og Snell 1938 s. 101). På latin lyder det usus est magister optimus, brukt av Cicero i Pro Rabirio Postumo (år 54 fvt.), en forsvarstale i rettsaken mot Rabirius Postumo der Cicero var advokat. Rabirius hadde lånt Egypts farao (og far til Kleopatra), Ptolemaios XII Auletes, en betydelig pengesum som faraoen ikke ønsket å betale tilbake. I stedet satte han Rabirius i fengsel i Alexandria (angivelig for å beskytte ham mot den rasende mobben, som syntes skattene pålagt dem for å dekke opp for faraoens bestikkelser var for store). Rabirius klarte å flykte hjem til Roma, men ble der av Senatet anklaget for pengeutpressing av Egypt. Cicero fikk Rabirius frikjent  (oversettelse av talen med kommentarer av Mary Siani-Davies, 2001).

«Øvelse gør konsten let», står det hos Moth (ca. 1700), mens det i den dansk-tyske ordboken til von Aphelen (1764) lyder «[d]aglig Øvelse gjør en kunstig Mester». Oversettelsen tyder på at kunstig her er ment som dyktig. Så hos B.S. Ingemann i Erik Menveds barndom (1828, s. 120): «jeg har ikke i lang Tid havt et saadant Heltemod til at tale med Damer. Øvelsen gjør Mesteren, kan jeg troe. Eders Amme kan vidne, Hr. Drost! at det dog er Løgn og Sladder, naar de onde Tunger vil sige, jeg taber Mund og Mæle hos Damer», mens Mau (1879b) kan legge noe til (nr. 12146): «‘Øvelse gjør Mesteren’, sagde Manden, han kastede sin Kone ud af Vinduet for at lære hende at flyve.»

På tysk er det omtalt som allment ordspråk i Johann Christoph Wagenseils Belehrung der jüdisch-teutschen Red- und Schreibart (1699, s. 92): «Das gemeine Sprichworte ist wahr: Allein die Ubung macht den Meister». Raith og Hopffer tilsvarende i Christlicher Trübsals-Ruhm (1676, s. 6). Den fulle frasen er av og til Lehre bildet Geister; doch Übung macht den Meister, samt at Übung macht den Meister und ab und zu ein Baby, også gir en god del treff.

På engelsk (det vil si: ikke engelsk, men kentisk 1300-tallsdialekt) har vi spor allerede i en bok fra 1340, Dan Michels Ayenbite of inwyt, eller ordrett oversatt: igjen-biting av innover-vidd, i.e. dårlig samvittighet/Remorse of conscience (s. 178): «Efterward, uor to lyerni him wel to ssriue. uor wone : makeþ maister»: Etterpå, for å lære ham godt skrifte(mål?). for vane skaper mester. Denne boken, en oversettelse av den franske Laurent du Bois’ Somme le Roi (1279), er foruten å være viktig som dialektdokumentasjon mest kjent fra en en håndfull referanser i Joyce’ Ulysses (1922, agenbite of inwit).

* Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1832

.

 

Øvelse gjør mester