Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117).

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Adler/Dembitz, Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589, s. 154): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999, s. 226) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 36) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Advertisements
Hosianna

Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytidige fest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573, s. 430): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783, s. 150): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832

 

Dyrtid

En kald skulder

leech-c-a-1842

engelsk: give sb. the cold shoulder; tysk: jdm. die kalte Schulter zeigen

Avvise, ignorere. Stort sett vender, viser og gir man kalde skuldre. Formodentlig er det et uttrykk basert på den uvennlighet å fysiske snu seg fra/vise ryggen til noen, en intendert avvisning, og kulde som allment utbredt metafor for likegyldighet og ufølsomhet. Talemåten kommer fra engelsk (skotsk?), først funnet i Sir Walter Scotts The Antiquary (1818, kap. 12): «Ye may mind that the Countess’s dislike did na gang farther at first than just shewing o’ the cauld shouther». Scott antok nok at frasen var ukjent siden han inkluderte den i en ordliste til slutt i boken, som er gjennomgående full av dialoger på skotsk: «Shouther. Shoulder. Show the cauld shouther, Appear cold and reserved». Kanskje det var en lokal talemåte Scott ble den første til skrive ned. Opphavet til dette uttrykket gjennomgås på wordhistories.com, der en beskrivelse i The Chester Chronicle 22.7.1808 «indicates that the phrase might have originally referred to what Robert Allen calls ‘the practice of offering unwanted guests the menials’ fare of cold meat from a shoulder of mutton’» (Se Robert Allen 2008). Scotts bok ble utgitt på dansk i 1864 under navnet Oldgranskeren, men her (s. 427) er oversettelsen «vise sig kold». Først i 1911 er frasen å finne på norsk i Otto Anderssens Henrik av Navarra og de franske huguenotter: «Etter Bartholomæusnatten indtrær ogsaa en svingning i det franske hofs politik likeoverfor Spanien. Catharina vender Philip II en kold skulder».

En annen mulig opprinnelse er fra Det gamle testamentets Nehemja 9,29. I Christian IVs bibel fra 1633 lyder det: «Oc de vende deris Skulder bort, oc blefue haardnackede oc lydde icke». Denne skulderen var med frem til 1978-oversettelsen da det ble endret til det mer opplagte vende ryggen. Tilsvarende er skulderen med i engelske oversettelser, som Geneva fra 1560: «and pulled away the shoulder, and were stiffenecked, and woulde not heare», og New American Standard Version (1995): «turned a stubborn shoulder». Det er dog ingen spor som klisjé ellers på hverken norsk eller engelsk før Walter Scott. 

Peter Wessel Zapffe bruker frasen i Om det tragiske (1941, s. 23): «Individernes kurtise i tilpasningsforsøkene har været beklemmende ensidig og er uden undtagelse blit mødt med den kolde skulder.» Som det samskrevne adjektivet kaldskuldret finner jeg det i NB benyttet først i Sunnmørsposten 8.2.1964. På tysk er det beskrevet i Die Gegenwart (vol 8, 1875, s. 157) som en ordrett oversettelse fra engelsk, og tilsvarende, som den eldste forekomst jeg kan finne på tysk, i Deutsche Jahrbücher für Politik und Literatur, (volum 13, 1864, s. 306): «Ja man war nahe daran, ihn ganz zu ignoriren und ihm, wie der englische Ausdruck lautet, die kalte Schulter zu zeigen, […]»

Begrepet bør ikke forveksles med frozen shoulder/frossen skulder; viser du den til noen er det forhåpentligvis din lege. Også kjent som skulderkapsulitt, «en betennelse i leddhinnen som omgir skulderleddet, samt ofte i det omgivende bløtvevet. Leddhinnen klistrer seg etter hvert sammen med leddhodet, og det er dette som resulterer i smerter – ofte langvarige.» (Lommelegen.no 19.11.2015, rev. 10. november 2016). Beskrevet med norsk term i Medisinsk leksikon fra 1983, men en engelsk bok om emnet er nevnt i litteraturlisten til Ivar Alviks bok om ortopedisk kirurgi (1953). Termen skal ifølge Glover 2010 være etablert av E.A. Codman i The shoulder fra 1934.

* Illustrasjon: John Leech, fra Hoods The Comic Annual 1842

.

.

En kald skulder

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Balsam for sjelen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-1832-cuddalore-kosemose

engelsk: balm for the soul, heart-balm; tysk: Balsam für die Seele

Noe følelsesmessig godt. Lindring for sjelen. Jeg vet ikke om det er allment, men jeg forbinder uttrykket med lettelse og ro. Nansen skriver i Fram over Polhavet (1897, s. 78): «Kvelden var vidunderlig. Rødmen efter den svundne dag i nord, månen stor og rund oppe over fjeldene bag os. Foran Alden og Kinn som eventyrlande op af sjøen. Så træt jeg var, kunde jeg ikke gå til køis, måtte suge al denne skjønhed i mig i lange svalende drag. Det lægger sig som balsam på sjelen efter alt strævet og alle rivninger mod fremmede mennesker.» Goebbels dagboknotat fra 15.02.1933 (utgitt på norsk i 1944, på s. 250) viser at også nazister kan sette pris på balsam: «No har vi også et nytt våpen mot pressen, og no fyrer vi løs med forbud så det er en fryd. ‘Vorwärts’ og ‘8 Uhr-Abendblatt’, alle de jødiske avisene som har gjort oss så meget vondt og plaget oss slik, de forsvinner med ett slag fra gatebildet i Berlin. Det beroliger og virker som balsam for sjelen.» Naturopplevelser eller å knuse jødene og pressefriheten kan altså, etter din legning, gi sjelefred.

Ordet balsam er fra gresk bálsamon, og selv om det i dag forbindes med noe man tar i håret for glans, mykhet og muligvis revitalisering, var det egentlig saft av harpiks og eterisk olje fra primært commiphora gileadensisBalsam opptrer i flere antikke kilder, som Det gamle testamente, der det synes mest å være en medisinsk plante og en handelsvare fra området rundt Gilead-fjellene. Billedlig brukt (tror jeg) er det særlig et par ganger i Jeremia (her fra 8,22): «Finnes det ikke balsam i Gilead? / Er det ingen lege der? / Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?». Det er opplagt også velduftende, slik ser vi det i oversettelsen av H. Müllers Aandeligt Tack-Altare publisert i 1683 (s. 585), der også nesen skal få sitt: «Der skal GUd være alting i alle, det deyligste Billede for Øyene, den lifligste Music for [Ørene] den sødeste Hunning for Tungen, den kraftigste Balsam for Næsen, den kostligste Skat for Hænderne, den allersaligste Fornøyelse for Hiertet.» For akkurat sjelen er det i det eldste jeg kan dokumentere fra Norge snakk om bønn, i K.O. Knutzens Læsebog for Almueskolernes mellemste Klasse (1839, s. 74): «Ligesaa er Bønnen ikke Blot det af Gud forordnede Middel til at erholde de aandelige Goder, men den er ogsaa en Balsam for vor Sjel».

Balsam ligger til grunn for ordet balsamering, selv om det bare var én av mange ingredienser for eksempel egypterne benyttet for å bevare kroppene til sine døde, og det er påvist flere sorter oljer og harpikser kalt balsam til denne anvendelse (Pettigrew, A History of Egyptian Mummies 1834 s. 80). Også balsamicoeddik har lånt navn fra balsamen, men i italiensk ment som generisk betegnelse for noe helende, om enn eddik for sjelen kanskje ikke lyder like lindrende.

For Nansen og nordmenn flest er det helst naturopplevelser i snøøde som gir det beste utgangspunktet, så dermed er det naturlig å lese i Erling Kagges Alene til Sydpolen (1993, s. 58): «Sitter og koser meg med kakao og en ekstra sjokoladepose. Den er som balsam for sjelen.»

Illustrasjon: W.H. Brooke, fra Harrisons The Humorist, 1832
Balsam for sjelen

Barmhjertig samaritan

the-remarkable-convenience-of-hoops-for-young-mothers-in-the-country-by-george-cruikshank-harpers-weekly-1857

engelsk: good Samaritan; tysk: barmherziger Samariter

En som handler uselvisk mot andre og utviser empati og omsorg, gjerne for fremmede. Varianter er en god samaritan(er), eller bare samaritan(er). Ironisk eller nedlatende anvendelse er ganske vanlig.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan finner vi i Lukas 10,25 flg.: En lovkyndig spør Jesus om hva man skal gjøre for «å arve evig liv». De blir enige om at å elske sin neste er blant flere ting ganske avgjørende. Men på spørsmålet om hvem som er ens neste, svarer Jesus med en parabel: En reisende mellom Jerusalem og Jeriko ble overfalt av røvere, skamslått og frastjålet klærne. Halvdød lå han i veikanten og ble passert av både en prest og en levitt (en slags kaste av tempeltjenere). Begge gikk utenom den skadde mannen uten å hjelpe. Så kommer det en samaritan som stanser opp, gnir sårene med olje og vin, bandasjerer ham og tar stakkaren med til et herberge, steller ham gjennom natten og betaler for pleie en stund fremover. «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» spør Jesus til slutt. Svaret er ikke så vanskelig.

Det var nok en like åpenbar parabel i sin tid, men det å plassere en samaritan i denne rollen (i stedet for f.eks. en vanlig israelitt, som ville vært det naturlige i hierarkiet prest–levitt–menigmann) er nok en viktig del av poenget. I Det nye testamente er det ytterligere tre relaterte henvisninger til samaritanere. I Lukas 17,11 flg. gjør Jesus ti spedalske menn friske, men bare én av dem, en samaritan, kommer tilbake og viser takknemlighet: «Jesus sa: ‘Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?’» Så i Johannes 4,9, hvor Jesus har bedt om å få vann ved en kilde: «‘Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?’ For jødene omgås ikke samaritanene». Til slutt i Johannes 8,48: «Da svarte jødene: ‘Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?’». Samaritanere opptrer flere ganger, men disse fire bibelstedene indikerer tydelig jødenes antipati.

Samaritanene er ifølge R. Plummers The Samaritans (2016, s. 19) et etno-religiøst folk, det vil si at de definerer seg både utfra etnisitet og tro, og som utgangspunkt var det forbud mot inngifte og konvertitter. Det er en sårbar rekrutteringsstrategi, som reduserte dem til knapt over 100 individer på slutten av 1800-tallet. En oppmykning i nyere tid har etter deres eget nyhetsbrev resultert i en befolkning på 810 mennesker per 2016. Deres opprinnelige kjerneområde er Nordriket, Judea, og særlig det bibelske Samaria, som i dag i hovedsak utgjør den nordlige og største del av Vestbredden i det palestinske selvstyreområdet. Samaritanene anerkjenner kun de fem mosebøkene i Bibelen som hellige tekster, og en variant med en rekke avvikelser fra den hebraiske Tora. Av disse forskjellene, der størstedelen bare dreier seg om ortografi og småting, er faktisk en god del i overensstemmelse med Septuaginta, den greske oversettelsen som de første kristne gamle testamenter var basert på (og som fortsatt regnes som kanonisk i den ortodokse kirken), samt i noen grad Hieronymus’ vulgata, som dermed avviker fra den hebraiske bibelen. Noen avgjørende forskjeller er det selvfølgelig også, hvorav den viktigste nok er at det tiende bud hos samaritanene stadfester Garisimfjellet som det helligste sted for å tilbe Gud, og ikke Jerusalem (forbudet mot å begjære din nestes esel er hos dem det niende bud). Splittelsen antas å ha skjedd etter den assyriske invasjon av Nordriket i 722 fvt., og påfølgende diaspora for jødene i denne delen av landet (en hendelse som også har medvirket til uttrykket ramaskrik). I dag bor nesten hele folket i to områder, hvorav det ene er i tilknytning til Garisimfjellet nær Nablus og resten i Holon utenfor Tel Aviv (Wikipedia med videre henvisninger).

Som begrep i norsk har nok den barmhjertige samaritan fulgt på bibeloversettelsene fra 1500-tallet. Moralen i Lukas 10 er for eksempel gjendiktet på rim i Flores Sapientiae Divinae (1596) av Hallvard Gunnarsson, en av Oslo-humanistene i norsk renessanse: «Din neste elske du lige saa, / Som Samarit den Saargiorde laa.» Uavhengig av bibelfortellingen er det først å se hos Niels Lauridsen Arctander i Trøst oc Raad (1600): «Hand er den rette Samaritan der forbinder voris bræck».

Frasen er utsatt for hyppig ironisk eller nedlatende anvendelse, som var det noe naivt i å praktisere nestekjærlighet. Fra 1800-tallet er det i hvert fall mye slik bruk av klisjeen, eksempelvis i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 27. februar 1836: «Helland yttrede sig i sin Indrykkelse i No. 15 lig en barmhjertig Samaritan ‘at han tilgiver den gamle Mand’»; Elise Aubert, Dagny (1882, s. 306): «En Klodrian, som ikke kan staae, brækker Benet ved Præmierendet idag, og strax skal Bernhard agere barmhjertig Samaritan»; Ragnar Knoph, Oversikt over Norges rett (1937, s. 208): «[…] og endelig at det ikke var redningsmannens tanke å opptre som barmhjertig samaritan, som ingen refusjon krever». Kim Småge i Containerkvinnen (1997, s. 130) kan stå som eksempel fra nyere tid: «Så det er slik det henger sammen, lille venn, tenker betjent Halvorsen. Du smisket deg inn med fru Steen slik at hun lot deg få vente i oppgangen, hun syntes vel synd på deg, barmhjertig samaritan som hun er.»

Internettsøk på samaritan gir svært mange treff som navn på sykehus, veldedighets- og hjelpeorganisasjoner, formodentlig av kristent grunnsyn, men ellers ser det ut til at frasen har ganske tilsvarende og variabel anvendelse på engelsk og tysk, og sikkert langt flere europeiske språk.

Innen forskningen er det for øvrig noe som heter barmhjertig samaritan-eksperiment, beskrevet av Adele Flakke Johannessen i en artikkel på forskning.no som en type «der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles». Tilsynelatende stammer det fra J.M. Darley og C.D. Batsons forskningseksperiment From Jerusalem to Jericho (1973), der de ved å skape en lignende situasjon som i Bibelen, undersøkte variabler for hva som medførte at folk eventuelt stoppet opp for å hjelpe en trengende fremmed.

Det litt snodigklingende ordet barmhjertig kan også fortjene noen ord. Det kommer via middellavtysk barmhertich (Falk og Torp), ev. barmherlich (De Caprona), men det er ikke hjertet som fyller hele barmen, men det samme ordet vi finner i forbarme, (ir)barmen fra armaheirts/armhertich, der første ledd er det samme i begge språk: arm, elendig, satt sammen med hjerte. Med hjerte for de arme. Dette igjen skal være en oversettelse fra latin, misericors, der miser betyr ulykkelig (som i miserabel) og cor jo betyr hjerte.

Man kan formode at parabelen gjennom århundrene har vært blant de mer anvendte temaer i kirkens søndagsprekener fordi det fint og enkelt forklarer nestekjærlighet, uavhengig om man fra før av kjenner til forholdet mellom samaritaner og jøder. Derfor er det også blitt en del av dagligspråket. Men det er noe overraskende at frasen så ofte benyttes uten hjertelige intensjoner. Som om flere tusen år gamle fordommer fortsatt sitter klistret til navnet på et nesten forsvunnet folk som knapt noen lenger vet om.

Illustrasjon: George Cruikshank: «The Remarkable Convenience of Hoops for Young Mothers in the Country», Harper’s Weekly, 1857

.

Barmhjertig samaritan

Det går en engel gjennom rommet

leech-i-hoods-com-an-1842

engelsk: an angel is passing through the room, sudden awkward pause;
tysk: ein Engel geht/fliegt durchs Zimmer

Plutselig diskusjonsstillhet. Om tale er sølv, er taushet gull. Noen ganger føles den likevel som bly. Det ladde fenomenet der en livlig samtale stopper og det blir helt tyst: det kan være pinlig, men ikke nødvendigvis; noen ganger gir det følelse av matt tomhet. Da er det noen kan finne på å si at der gikk det en engel gjennom rommet; det kan virke poetisk, men er vel helst for å løse opp i en anstrengt atmosfære.

Det er en merkelig uttalelse av typen folklorister kaller en dite: et utsagn av ikke-episk karakter, som værmerker og sagnnotiser, og til forskjell fra ordtak og gjengs overtro (Alan Dundes 1999). Dundes siterer i samme bok fra undersøkelsen Signs and Superstition Collected from American College Girls (Beckwith 1923): «[a] pause in a conversation, in company, that occurs twenty minutes before or after the hour, means that an angel is passing». I USA finnes også korresponderende uttrykk, som Harvard pause, som skal forekomme med ca. tyve minutters intervaller (kanskje som en kommentar til Oxford-komma), og at Lincoln’s ghost kommer inn i rommet. Det siste er knyttet til en myte om at Lincoln døde tyve minutter over åtte (de Lys 1957). I virkeligheten døde Lincoln 07:22 dagen etter at han ble skutt Se f.eks. history.com). Den eldste referansen til klisjeen jeg finner på engelsk, er for øvrig i London-magasinet Temple Bar vol 57 fra 1879.

Den tyske folkeminnegranskeren Reinhold Köhler skriver om talemåten i tidsskriftet Germania 10 (1865, på side 245–246). Han viser til en liten nevnelse i en artikkel av Jacob Grimm fra 1845 og til Immermanns Münchhausen fra 1838, hvor formuleringen vitses med: «Der Mythus sagt, in solchen Zeiten fliege ein Engel durch das Zimmer, aber nach der Länge derartiger Pausen zu urteilen, müssen zuweilen auch Engel diese Flugübungen anstellen, deren Gefieder aus der Übung gekommen ist.» En enda tidligere referanse er i romanen Maler Nolten av Eduard Mörike (1832) der det omtales som uhøflig å avbryte den forlengede pausen etter vennlig samtale med dette utsagnet. Köhler gir også flere eksempler fra spansk 1800-tallslitteratur, og en ordbokoppføring i Franz Passows Handwörterbuch der griechischen Sprache (1819–1824), der Passow bemerker til det greske uttrykket Hermes passerer at det er «unser ‘ein Engel flog durchs Zimmer’». En kilde for den greske opprinnelsen har jeg funnet i Plutarks De garrulitate (Om snakksalighet) fra rundt år 100: «And just as when silence occurs in an assemblage they say that Hermes has joined the company» (Moralia, the Loeb Classical Library edition vol VI).

Hermes er, blant mye annet, guden for transformasjon og budbringer mellom gudene og de dødelige, og har en tilhørende funksjonen som psykopomp, den som leder nylig døde til etterlivet. Han er gjerne fremstilt som en bevinget gud (det er vel helst sandalene som har vinger, men likefullt) og gir slik i denne sammenheng assosiasjoner til dødsengelen. Det er kanskje verd å dvele ved fortellingen fra andre mosebok kapittel 12 der jødene blant annet skal smøre fåreblod rundt dørene sine: «For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere» (12,23). Denne ødeleggeren er i bibelselskapets note forklart som en straffende engel, og tilsvarende på jewishencyclopedia, på hebraisk ha-mashḥit. I fortellingen ligger også opprinnelsen til påske: Det hebraiske ordet pesach betyr gå forbi (passover på engelsk): da dødsengelen gikk forbi.

På norsk finner jeg det først i en oversettelse av nevnte Immermanns Münchhausen, som gikk som føljetong i avisen Den Constitutionelle i 1841. Deretter i Camilla Colletts novelle Prindsesse Killinkas Veninde (1861): «Paa Jorden har jeg hørt sige, at naar der bliver en pludselig Taushed i et Selskab, gaar der en Engel gjennem Værelset; jeg saa ingen; han maa have skyndt sig umaadelig for at komme ud». Noen forbinder klisjeen med teateret. Jon Fosse har skrevet essayet Når ein engel går gjennom scenen (1999) om fenomenet (når teater er på sitt beste), og attribuerer uttrykket til Ungarn, og hevder videre det ikke finnes på norsk eller andre skandinaviske språk. Det er svært rikelig med treff på dette i Nasjonalbiblioteket, men Fosse mener kanskje som et teateruttrykk. Slik finner man det nå som eksempel i episodebeskrivelsen for NRK radios Kulturhuset 11. februar 2014: «Det finnes magiske øyeblikk i teatret, når en engel går gjennom rommet. Vår reporter ble så beveget at hun tok til tårene.» Teater er ofte fullt av svært mettede og stemningsladede pauser, og det er ikke unaturlig at uttrykket har funnet en egen plass her, selv om det smaker litt av misforståelse og begrepsutvidelse.

Det er besnærende å tenke seg at det har vært en talemåte i 2000 år, der Hermes bare er blitt en engel (eller Lincolns spøkelse), men det er ikke mulig å finne belegg for slik ubrutt anvendelse. På fransk heter det un ange passe, og google-books-søk kan tyde på at det ble vanlig først på 1800-tallet også der (blant annet i Stendahls Rødt og sort fra 1830). Fra Sverige er det naturlig å nevne Strindberg, som i Röda rummet (1879) skriver: «Det blev tyst, ohyggligt tyst. / – Det går en ängel genom rummet, sade Agnes. / – Det var du, sade Rehnhjelm och kysste vördnadsfullt och innerligt hennes hand.» Med engelske ord, men ganske svensk og ganske passende, er Like An Angel Passing Through My Room den siste sangen på ABBAs siste studioalbum (1981). Det ble en ørliten pause før praten tok seg opp igjen med en strøm av Greatest hits og Definitive Collections.

Illustrasjon: John Leech, fra Hood: The Comic Annual 1842

 

.

Det går en engel gjennom rommet