Adamseple

adam eva eple

engelsk: Adam’s apple; tysk: Adamsapfel

Skjoldbruskkjertelens to sideplater på strupehodet, som er langt mer utpreget på menn enn kvinner, kalles adamseplet, eller prominentia laryngea på medisinsk. De har primært en beskyttende funksjon, men gir også bidrag til mannens dype røst. En utbredt forestilling er at Adam i Edens hage skal ha satt en bit av eplet fra kunnskapens tre fast i halsen da han skjønte hva han var i ferd med å gjøre. Som barn syntes jeg denne fortellingen ga gutter en slags fordel i forhold til jenter: Adam hadde tross alt angret, nesten i tide.

Noen vil for alltid forbinde syndefall og svik med eplet, slik Anders Arrebo, Hexaemeron (1618, s. 31):

Natur oc Sind giør luter-purt,
Oc skenck os Siælsens føde.
Thi Adams Eble beeskt oc surt
Os dømte slet til Døde.

I Moths ordbok fra ca. 1700 er oppslaget Adams-Bid slik: «kaldes æbelet pâ struben, fordi gemên mand mener, at noget af det skadelige æble skulde bleven siddende der pâ Adam, da hand âd det, og effter ham, pâ ald Mandkøn». Gemen mann eller ei, navnet er knyttet til Adam på mange språk (fransk: pomme d’Adam; kroatisk: Adamova jabučica; nederlandsk: adamsappel; portugisisk: pomo de adão; spansk manzana de Adán, men her også nuez, mv.). Wikipedia hevder det kommer fra en talmudisk tradisjon, men det kan jeg ikke finne noen troverdige kilder som støtter opp om.

I Første Mosebok står det i og for seg ingenting om hvilken frukt kunnskapens tre bar (og ut fra navnet skulle man jo tro det var kunnskapsfrukter), men muligvis har en språklig misforståelse gjort det til epler, og dermed ble bildet mer håndfast og samtidig også mer forvirrende: Da Det gamle testamentet ble oversatt til latin med frasen «treet til kunnskap om godt og ondt» skal adjektivet malum (ondt) ha blitt forstått feil av noen som det identiske substantivet malum (eple). En annen utbredt forklaring på ordet adamseple er at det er en misforståelse av det hebraiske tapuach ha adam, som betyr noe sånt som mannlig klump.  Adam betyr selvfølgelig mann, men også jord, og tapuach, ordet for eple, betyr også å svelle, gjøre/være rund, eller altså klump (David Curwin, Balashon 2006).

Det er alltid pussig å se vitenskapelige tilnærminger på religiøse og allegoriske tekster. Man forholder seg kanskje til tekstens konkrete opplysninger (og dermed plasserer fortellingen om Adam og Eva seg til rundt 4000 år fvt.). Man kan også forholde seg til tekstens historiske proveniens – antatt å ha blitt skrevet ca. 800 år fvt., og man må selvfølgelig forholde seg til de faktiske eksemplarene av teksten man har for hånden (ruller og tavler), som er langt nyere avskrifter enn som så. Hvilke ord ble brukt, hva betød de når og vet vi egentlig så veldig mye om det? 

Det finnes en mengde litteratur med spekulasjoner om hvilken frukt dette (opplagt metaforiske) treet kan ha båret, og gjerne med utgangspunkt i at det i hvert fall ikke var noe epletre. Dette til tross for at det står videre at «Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden», som dermed burde inkludere epletrær. Shawna Dolansky påpeker på thetorah.com at det ikke vokste epletrær i oldtidens Midtøsten, og at fiken eller granateple er mer sannsynlig. Mot det kan man jo innvende at paradisets plassering kanskje ikke kan regnes som helt avklart. Elvene Tigris og Eufrat skal ifølge kapittel 2,13 og 14 ha sin kilde der, i så fall havner vi i dagens Tyrkia, forutsatt at elvene faktisk er de samme. Vokste det epler her i år 4000 eller 800 fvt.? Joan Alcock skriver i Food in the Ancient World (2006, s. 39) at eplet stammer fra Anatolia, og at Ramses II lot plante epletrær i nildeltaet på 1200-tallet fvt., til Hellas har frukten kommet på 700-tallet, og lenge før det til Transkaukasia og Anatolia. Så for alt jeg vet, var epler kjent i området da mosebøkene ble til.

Spørsmålet om det var sannsynlig at opphavspersonene bak Første Mosebok skulle kjenne til epler og også faktisk mene epler eller en annen konkret frukt der kunnskapens tre blir beskrevet, hopper enkelt bukk over det viktige faktum at ingen spesiell frukt nevnes overhode, og at det ikke kan være vesentlig for å forstå teksten i seg selv. Frukten av kunnskapens tre er kunnskap, ikke eplepai, men hva kunnskapsfrukter består av, er det heller ikke enighet om. At kunnskapens tre for noen må konkretiseres som et spesielt frukttre, er ikke mindre snodig av at det også skal billedliggjøres igjen. For det skal det: Eplet er ikke et eple, men en metafor. Adam og Eva blir med en gang oppmerksom på, og ille berørt av, sin nakenhet etter å ha spist, så en seksuell oppvåkning er ikke spesielt søkt å lese inn i det (fra dette stammer uttrykket i Adams/Evas drakt om nakenheten før syndefallet). Evas påfølgende graviditet indikerer jo det samme. Men også dette kan være et bilde for den rene, uskyldens tid, barnets uopplyste uskyldighet som korrumperes og ødelegges av viten, tvil eller andre ting som er som forbuden frukt.

* Illustrasjon: Marcantonio Raimondi (1480–1534), etter Albrecht Dürer

.

Reklamer
Adamseple

Adams barn

pèlerinage de vie humaine de Digulleville ballspill 1401-1410

engelsk: the children of Adam; tysk: Adams Kinder

Mennesket. Uttrykket kommer fra Bibelen, Siraks bok 40,1 (en av de deuterokanoniske bøkene): «Uro og strev er alle menneskers lodd, et tungt åk er lagt på Adams barn», men ikke i de første oversettelsene fra 1550 og 1633. Likevel er uttrykket i bruk fra 1500-tallet, som hos Hans Christensen Sthen: En Liden Haandbog (1578): «Ieg er den som riffuer aff Verden bort, / For Syndens skyld alle Adams Børn kort», og Hans Mogensens Ligprædicken Offuer Erlige Velbyrdige Jacob Huitfelds til Bæridzgaard Jordeferd i Trundhiem 9. Junij, Anno 1583 (upag., men s. 95): «Oc der som noget Adams Barn døde, før end det selff kunde Synde, da døde det i sin Faders venskaff oc forbund met Gud oc bleff saligt». Det anvendes lite i dag, utenom i religiøst motiverte tekster, om man skal dømme etter treffene i Nasjonalbiblioteket.

Se videre om Adam i Adamseple og I Adams drakt.

* Illustrasjon: Fra de Digulleville: Pèlerinage de vie humaine  1401–1410

.

Adams barn

Hosianna

kitchin stuff rowlandson 1810

engelsk: hosanna; tysk: Hosianna, Hosanna

Noen ganger i eldre tider skrevet som på engelsk, hosanna, o.l. Ordet er fra hebraisk, hosha’na, og betyr noe sånn som frels oss, men fremstår ofte som en hylling eller en form for gledesutrop. I Bibelen ropes dette når Jesus palmesøndagen rir inn til Jerusalem på et esel i Mat 21, Mark 11 og Joh 12. Ordet forekommer også i Salmenes bok 118,25, men her har man valgt å oversette det i den norske bibelen til: «Herre, frels!». (I Christian IIIs bibel fra 1550 er tolkningen «O HERRE hielp».) Betydningen av ordet er for øvrig også noe mer komplisert, se Hastings 1898 (s. 418) og Cheyne and Black 1899 (sp. 2117).

Forut for nattverden i Den norsk kirke fremsies nå «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn» som del av Hellig Sanctus før selve nattverdbønnen (se Gudstjenesteboken 2011). Jødedommen kaller den syvende dagen i løvhyttefesten (sukkót – en åpenbar forløper for nordamerikanernes thanksgiving) for hosha‘na rabbah, med tilhørende gudtjeneste, særlige ritualer og roping av Hosha’na! (Adler/Dembitz, Jewish Encyclopedia). Slik har det også sneket seg inn i våre salmer og andre religiøse tekster, og blitt et passende uttrykk for eksalterte følelser, særlig blant karismatiske kristne.

Eldste funn jeg har, foruten i de første bibeloversettelsene, er Den Troende Sielis Aandelige Brudsang i Hans Christensen Sthen (fra En liden Vandrebog, ca. 1589, s. 154): «Dit hellig Evangelium, / Er sødt som Melck oc Honning: / Kiere, HErre, / Hosianna, Himmels Manna, /Dig til ære, /Glad i Aanden vil ieg være.» Fra nyere tider beskriver Helje Kringlebotn Sødal i Kristen tro og tradisjon i barnehagen (1999, s. 226) at hosianna «nærmest var et religiøst-nasjonalt hurra-rop», og vi leser om den religiøse fantast i Bergljot Hobæk Haffs Skammen (1996, s. 36) som en dag ville bygge en ny ark til sin menighet: «På denne minneverdige dagen som både var fødselsdagen til hans salige hustru og tiårsdagen for hans jordiske bryllup, skulle alt ha lagt seg til rette, så brødrene og søstrene kunne istemme sitt hosianna og få en forsmak på det himmelske bryllup.» 

* Illustrasjon: Thomas Rowlandson, 1810

Se også innleggene Kumbaya, Kreti og pleti og Ramaskrik.

Hosianna

Dyrtid

com-an-1832-my-native-day

engelsk: soaring prices; tysk: Teuerung

SNLs definisjon på dyrtid er ganske grei: «en økonomisk tilstand som oppstår når etterspørselen etter en varemengde er større enn tilbudet, og derfor driver prisen i været.» Det lyder kanskje udramatisk, men i de eldre tekstene er dyrtid et resultat av uår og resulterer i nød, så konnotasjonene er nok en del av betydningen. Den dyre tid er brukt i de tidlige bibeloversettelsene, som i Første Mosebok, 41 i Christian IIIs fra 1550: «Oc alle land komme ind i Egypten, at købe aff Joseph, thi den dyre tid vor stor i alle land.» Fra 2011 lyder oversettelsen «for hungersnøden var hard over hele jorden».

Det er svært sannsynlig at begrepet er hentet fra tysk, i Luthers bibel (1545) står det: «Denn die Theurung war gros in allen Landen», og Hans Tausens oversettelse av mosebøkene i 1535 bruker her ordet dyring (Kalkar). En annen som bruker det, er Luthers venn, Johannes Brenz, i Nogle udkaarne oc saare nyttelige Predicken om en Christelig Penitentz oc Leffnit oversatt av Haagen Lauritssøn 1563: «Jeg vil kalde kornit, oc jeg vil formere det, oc jeg vil ingen dyr tid lade komme til eder». Om den dyre tid / dyrtid var et uttrykk før Bibelen, kan selvfølgelig hende, men kildene forut for 1500 er naturlig nok ganske få. Det er ganske utbredt utover 1500-tallet. Anders Sørensen Vedel (1571), En Predicken: «Til Høytidige fest og udi dyrtid, søgte mange til hannem»; i en salme i Niels Jespersens Gradval – En Almindelig Sangbog (1573, s. 430): «Fri oss Herre Gud fra tuist oc strid, / Fra Kranckhed oc den dyre tid».

Senere eksempler er i Wilhelm Ernst Christiani Kongerigerne Danmarks og Norges samt Hertugdømmene Slesvigs og Holsteens Historie indtil vore Tider, bind 5 (1783, s. 150): «Til de ulykkelige Begivenheder i dette Aar [1545] henhøre endnu en stor Dyrtid og en voldsom Død i Danmark og ogsaa paa Holsteens Grændser. Men især Dyrtiden og Sygdommen i Hamborg.» Bergens Adressecontoirs Efterretninger 18. juni 1796 «ja endskiønt Dyrtiden nu ei meere er saa trykkende, som i afvigte Vinter, sees dog ikke desmindre en Hoben driftige og arbeidsføre Betlere paa Gaderene, fornemmelig af Qvindekiønnet, som finder Lediggang og Betlerie mageligere, end at fortiene noget ved Haandarbeide, eller paa anden lovlig Maade». Samme synspunkter leser vi i avisene i dag også.

Under første verdenskrig oppsto mangel på en rekke varer i nøytrale Norge. Samtidig var det oppgangstid innen shipping, bank og råvarer. Den andre såkalte jobbetiden inntrådte, med aksjespekulasjon og store formuer skapt og tapt i løpet av kort tid, medfølgende høy inflasjon, og altså dyrtid. Dette var særlig problematisk for offentlig ansatte, som ikke hadde lønnsvekst som kunne følge utviklingen. Et dyrtidstillegg ble innført for offentlig tjenestemenn fra 1917 (SNL). Slike tillegg var for øvrig også jevnlig bevilget i Statens regnskaper fra slutten av 1850-årene og utover.

Så vidt jeg kan se, har ikke engelsk noe ord eller uttrykk som dekker bredden fra hungersnød til inflasjon. En må nok ha et lutheransk sinnelag for den slags.

Illustrasjon: Thomas Hood, The Comocs Annual 1832

 

Dyrtid

En kald skulder

leech-c-a-1842

engelsk: give sb. the cold shoulder; tysk: jdm. die kalte Schulter zeigen

Avvise, ignorere. Stort sett vender, viser og gir man kalde skuldre. Formodentlig er det et uttrykk basert på den uvennlighet å fysiske snu seg fra/vise ryggen til noen, en intendert avvisning, og kulde som allment utbredt metafor for likegyldighet og ufølsomhet. Talemåten kommer fra engelsk (skotsk?), først funnet i Sir Walter Scotts The Antiquary (1818, kap. 12): «Ye may mind that the Countess’s dislike did na gang farther at first than just shewing o’ the cauld shouther». Scott antok nok at frasen var ukjent siden han inkluderte den i en ordliste til slutt i boken, som er gjennomgående full av dialoger på skotsk: «Shouther. Shoulder. Show the cauld shouther, Appear cold and reserved». Kanskje det var en lokal talemåte Scott ble den første til skrive ned. Opphavet til dette uttrykket gjennomgås på wordhistories.com, der en beskrivelse i The Chester Chronicle 22.7.1808 «indicates that the phrase might have originally referred to what Robert Allen calls ‘the practice of offering unwanted guests the menials’ fare of cold meat from a shoulder of mutton’» (Se Robert Allen 2008). Scotts bok ble utgitt på dansk i 1864 under navnet Oldgranskeren, men her (s. 427) er oversettelsen «vise sig kold». Først i 1911 er frasen å finne på norsk i Otto Anderssens Henrik av Navarra og de franske huguenotter: «Etter Bartholomæusnatten indtrær ogsaa en svingning i det franske hofs politik likeoverfor Spanien. Catharina vender Philip II en kold skulder».

En annen mulig opprinnelse er fra Det gamle testamentets Nehemja 9,29. I Christian IVs bibel fra 1633 lyder det: «Oc de vende deris Skulder bort, oc blefue haardnackede oc lydde icke». Denne skulderen var med frem til 1978-oversettelsen da det ble endret til det mer opplagte vende ryggen. Tilsvarende er skulderen med i engelske oversettelser, som Geneva fra 1560: «and pulled away the shoulder, and were stiffenecked, and woulde not heare», og New American Standard Version (1995): «turned a stubborn shoulder». Det er dog ingen spor som klisjé ellers på hverken norsk eller engelsk før Walter Scott. 

Peter Wessel Zapffe bruker frasen i Om det tragiske (1941, s. 23): «Individernes kurtise i tilpasningsforsøkene har været beklemmende ensidig og er uden undtagelse blit mødt med den kolde skulder.» Som det samskrevne adjektivet kaldskuldret finner jeg det i NB benyttet først i Sunnmørsposten 8.2.1964. På tysk er det beskrevet i Die Gegenwart (vol 8, 1875, s. 157) som en ordrett oversettelse fra engelsk, og tilsvarende, som den eldste forekomst jeg kan finne på tysk, i Deutsche Jahrbücher für Politik und Literatur, (volum 13, 1864, s. 306): «Ja man war nahe daran, ihn ganz zu ignoriren und ihm, wie der englische Ausdruck lautet, die kalte Schulter zu zeigen, […]»

Begrepet bør ikke forveksles med frozen shoulder/frossen skulder; viser du den til noen er det forhåpentligvis din lege. Også kjent som skulderkapsulitt, «en betennelse i leddhinnen som omgir skulderleddet, samt ofte i det omgivende bløtvevet. Leddhinnen klistrer seg etter hvert sammen med leddhodet, og det er dette som resulterer i smerter – ofte langvarige.» (Lommelegen.no 19.11.2015, rev. 10. november 2016). Beskrevet med norsk term i Medisinsk leksikon fra 1983, men en engelsk bok om emnet er nevnt i litteraturlisten til Ivar Alviks bok om ortopedisk kirurgi (1953). Termen skal ifølge Glover 2010 være etablert av E.A. Codman i The shoulder fra 1934.

* Illustrasjon: John Leech, fra Hoods The Comic Annual 1842

.

.

En kald skulder

I Adams drakt / i Evas drakt

but536-1-4-wc-100

engelsk: in one’s birthdaysuit; tysk: im Adamskostüm/Evaskostüm

Naken. Noen ganger er det skrevet Evas kostyme/Adamskostyme o.l. Den første tiden av Adam og Evas opphold i paradiset ble ifølge Første Mosebok 2,25 tilbragt uten klær: «Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.» Først etter at de spiser frukt av kunnskapens tre, blir dette flaut, og klisjeen med fikenbladet oppstår (3,7): «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Uttrykket i Adams drakt eller i Evas drakt viser til den første perioden uten klær.

Eldste funn i NB har likevel ikke denne betydningen; Berte Kanutte Aarflot, Troens Frugt (1844): «O, at vi vare saa villige til at lade os afføre den gamle Adams Dragt, nemlig vor Egenretfærdigheds besmittede Kjortel», men det skyldes altså spesifikasjonen den gamle Adam, som var et fast uttrykk for menneskets syndige natur. Andreas Vibe skriver i boken Billeder og Minder fra mit Kystmaalerliv i det nordlige Norge (1860): «De maatte nu Samtlige klæde sig i Fader Adams Dragt, og deres hidtil brugte Hylstere bleve græsselig gjennemrøgede.» I Bergens Tidende 16. mai 1878: «Konstantinopel har samtidig mistet to af sine mest bekjendte Originaler. Den ene var en af de hellige ved Navn Deli Mustapha, som nu i over 20 Aar har vandret om i Byens Gader i Adams Dragt, tigget, og mumlet eller snarere knurret frem Bønner.» Fra nyere tid kan nevnes Tomm Kristiansens Mørk Safari (1998): «Smilende står de i veikanten. I Adams drakt. Det var nytt for en sjenert Stanley.»

I Morgenbladet 27. april 1858 fortelles fra India (Udenlandske Efterretninger): «Damerne fra Agra burde have været reisefærdige for længe siden. Enhver ved, hvor pinligt det kan være for en Ægtemand at vente, medens hans Kone ‘blot tager Hatten paa’; men naar nu denne Pynten bliver en Hindring for en hel Arme, naar den bringer strategiske Operationer til at strande, forhaler store Beleiringer og maaske tilintetgjør Frugten af et helt Felttog, saa kan en General nok tilsidst ønske, at Moder Evas Dragt maatte komme i Mode hos hendes Døttre.» Det er vittig, men en merkelig reportasje som egentlig dreier seg om britenes krig mot sepoyene i Det indiske opprøret 1857/58. I Joan Collins selvbiografi Jeg er ingen engel (1984) er klisjeen utnyttet til fulle, siden hun tar den på seg: «Dette var 1969, og nakenhet på lerretet var med ett blitt moderne. […] Nå var det av med klærne og opp i sengen eller lasteplanet, alt etter hva som gjorde seg best og var mest ‘kunstnerisk’. […] Så en kald vinterdag i Trieste, den tristeste byen jeg forøvrig har vært i, iførte jeg meg Evas drakt ‘for kunstens skyld’».

Adam og Eva kan gjerne opptre sammen, som i Geir Uthaugs Den kosmiske smie (2000) der en anekdote om William Blakes angivelige nudisme (sammen med sin kone Catherine) blir fortalt: «[…] Blakes oppdragsgiver Thomas Butts – skal ha kommet uforvarende på dem mens de satt i lysthuset som sto i bakhagen i deres senere hjem i Lambeth. Butts ble forbauset, for han fant Mr. og Mrs. Blake ‘nakne som den dagen de ble født’. ‘Kom inn,’ skal William ha sagt da han så sin overraskede og forlegne venn. ‘Vi er bare Adam og Eva, vet du.’ Ekteparet satt og leste om syndefallet i Miltons Paradise Lost i Adam og Evas drakt i sin private hage». Vi vet ikke om det er sant, men jeg liker Blake litt bedre hvis det er det.

Illustrasjon: William Blake: Satan Watching the Endearments of Adam and Eve (1808), fra Miltons Paradise Lost (Butts)

I Adams drakt / i Evas drakt

Balsam for sjelen

w-h-brooke-the-humorist-harrison-1832-cuddalore-kosemose

engelsk: balm for the soul, heart-balm; tysk: Balsam für die Seele

Noe følelsesmessig godt. Lindring for sjelen. Jeg vet ikke om det er allment, men jeg forbinder uttrykket med lettelse og ro. Nansen skriver i Fram over Polhavet (1897, s. 78): «Kvelden var vidunderlig. Rødmen efter den svundne dag i nord, månen stor og rund oppe over fjeldene bag os. Foran Alden og Kinn som eventyrlande op af sjøen. Så træt jeg var, kunde jeg ikke gå til køis, måtte suge al denne skjønhed i mig i lange svalende drag. Det lægger sig som balsam på sjelen efter alt strævet og alle rivninger mod fremmede mennesker.» Goebbels dagboknotat fra 15.02.1933 (utgitt på norsk i 1944, på s. 250) viser at også nazister kan sette pris på balsam: «No har vi også et nytt våpen mot pressen, og no fyrer vi løs med forbud så det er en fryd. ‘Vorwärts’ og ‘8 Uhr-Abendblatt’, alle de jødiske avisene som har gjort oss så meget vondt og plaget oss slik, de forsvinner med ett slag fra gatebildet i Berlin. Det beroliger og virker som balsam for sjelen.» Naturopplevelser eller å knuse jødene og pressefriheten kan altså, etter din legning, gi sjelefred.

Ordet balsam er fra gresk bálsamon, og selv om det i dag forbindes med noe man tar i håret for glans, mykhet og muligvis revitalisering, var det egentlig saft av harpiks og eterisk olje fra primært commiphora gileadensisBalsam opptrer i flere antikke kilder, som Det gamle testamente, der det synes mest å være en medisinsk plante og en handelsvare fra området rundt Gilead-fjellene. Billedlig brukt (tror jeg) er det særlig et par ganger i Jeremia (her fra 8,22): «Finnes det ikke balsam i Gilead? / Er det ingen lege der? / Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?». Det er opplagt også velduftende, slik ser vi det i oversettelsen av H. Müllers Aandeligt Tack-Altare publisert i 1683 (s. 585), der også nesen skal få sitt: «Der skal GUd være alting i alle, det deyligste Billede for Øyene, den lifligste Music for [Ørene] den sødeste Hunning for Tungen, den kraftigste Balsam for Næsen, den kostligste Skat for Hænderne, den allersaligste Fornøyelse for Hiertet.» For akkurat sjelen er det i det eldste jeg kan dokumentere fra Norge snakk om bønn, i K.O. Knutzens Læsebog for Almueskolernes mellemste Klasse (1839, s. 74): «Ligesaa er Bønnen ikke Blot det af Gud forordnede Middel til at erholde de aandelige Goder, men den er ogsaa en Balsam for vor Sjel».

Balsam ligger til grunn for ordet balsamering, selv om det bare var én av mange ingredienser for eksempel egypterne benyttet for å bevare kroppene til sine døde, og det er påvist flere sorter oljer og harpikser kalt balsam til denne anvendelse (Pettigrew, A History of Egyptian Mummies 1834 s. 80). Også balsamicoeddik har lånt navn fra balsamen, men i italiensk ment som generisk betegnelse for noe helende, om enn eddik for sjelen kanskje ikke lyder like lindrende.

For Nansen og nordmenn flest er det helst naturopplevelser i snøøde som gir det beste utgangspunktet, så dermed er det naturlig å lese i Erling Kagges Alene til Sydpolen (1993, s. 58): «Sitter og koser meg med kakao og en ekstra sjokoladepose. Den er som balsam for sjelen.»

Illustrasjon: W.H. Brooke, fra Harrisons The Humorist, 1832
Balsam for sjelen