Genetisk fingeravtrykk

engelsk: genetic fingerprint; tysk: genetischer Fingerabdruck

DNA.

Fingeravtrykk er de unike papilarlinjene som danner bue-, slynge- og virvelmønstre på innsiden av fingrene våre. Det var en revolusjonerende metode da daktyloskopien, som faget heter, fikk anvendelse som etterforskningsmetode i Storbritannia på 1880-tallet (se Sette sitt fingeravtrykk). Les videre “Genetisk fingeravtrykk”

Genetisk fingeravtrykk

Fingeravtrykk. Sette sitt fingeravtrykk

engelsk: leave one’s mark, fingerprints; tysk: seine Spuren hinterlassen

Når man vil sette sitt fingeravtrykk på noe, menes gjerne at man vil forme eller prege en sak med egne synspunkter og motiver. Dette anvendes vel overlappende med klisjeen sette sitt merke på, selv om denne også har andre betydninger. Brukt av Hans E. Kinck i Mange slags kunst (1921, s. 239) der han ser for seg at bokanmeldere kan tenke at «der er nemlig ikke fingeravtryk at holde sig til, og da er forfatteren blit borte.» Troels Troels-Lund gjør også fin bruk i Bakkehus og Solbjerg (1922, s. 51): «og han maate føle sig fristet til ligesom at smutte selv fra sit Fingeraftrykk i Livets Protokol og arbejde med Gummihandsker.»

På Aftenpostens facebook-side 30.10.2013 sto denne fargerike beskrivelsen: «Den blå regjeringen vil sette sitt fingeravtrykk på det rødgrønne statsbudsjettet». De får velge stempelputen med omhu. Les videre “Fingeravtrykk. Sette sitt fingeravtrykk”

Fingeravtrykk. Sette sitt fingeravtrykk

Det springende punkt

com an 1838 hood lord how you made me jump

engelsk: the heart of a matter, the salient point; tysk: der springende Punkt

Et avgjørende punkt, en saks sentrale poeng. Fra nylatin: punctum saliens, altså det hoppende punkt.

Det dreier seg egentlig om et biologisk fenomen antatt av Aristoteles å være livets begynnelse: hjertets første livstegn. Det er å finne som en observasjon av et hønseegg i hans Dyrenes undersøkelse (Των περί τα ζώα ιστοριών ca. 340 fvt.) bok VI del 3 (oversatt her av D’Arcy Wentworth Thompson, History of Animals 1910): «With the common hen after three days and three nights there is the first indication of the embryo; […]. Meanwhile the yolk comes into being, rising towards the sharp end, where the primal element of the egg is situated, and where the egg gets hatched; and the heart appears, like a speck of blood, in the white of the egg. This point beats and moves as though endowed with life». Den fjerde dagen kunne man altså se en pulserende, rød flekk, som på latin, da Aristoteles ble oversatt i renessansen, ble til punctum saliens; det avgjørende sprang til liv, et slags magisk øyeblikk fra intet til levende.

Fenomenet skal ifølge Powers Chronologia medica (1923) først ha blitt beskrevet av Diokles av Karystos, en av Aristoteles’ samtidige (jf. også Needham, A History of Embyrology 1959). Uansett er det fra Aristoteles’ verk klisjeen stammer, selv om frasen nok må tilskrives oversetterne. Verket ble oversatt eller parafrasert av flere fra sen middelalder og fremover, men jeg har ikke klart å finne ordlyden i Michael Scots versjon basert på en arabisk oversettelse, eller i Albertus Magnus’ egne verker, begge fra 1200-tallet. I Theodorus Gazas utbredte oversettelse utgitt i 1476, som er den første trykte boken om biologi, er formuleringen punctú salit (side e 4 verso., lenket utgave fra 1492). Etter mitt skjønn er Gaza sannsynligvis opphavsmannen til begrepet. En av to kjente førsteutgaver av Gazas oversettelse dukket i 2015 opp i Tennessee, og ble i juni 2016 solgt på Bonhams Auctions for 941 000 US$, rundt 8 millioner norske kroner. På kjøpet fikk budvinneren også dermed en frasedebut.

Den engelske legen William Harvey, som først detaljert kartla og beskrev blodomløpet, utga mot slutten av sitt liv i 1651 et verk i embryologi, Exercitationes de Generatione Animalium, der formuleringen er helt innarbeidet og anvendt flere ganger, eksempelvis: «ideoque si punctum saliens, una cum sanguine & venis, tanquam unum idemque instrumentum, in primo fætus exordio conspicuum».

I Moths ordbok fra ca. 1700 er fenomenet ført opp som spring-prik («kaldes den første begyndelse til en kylling, som er hiertet, og først skabes i et eg, nâr hønen har ligget derpâ, og altid røres sâlenge egget er varmt»). Det eldste treff i Nasjonalbiblioteket er i Christopher Hammers Norsk Huusholdings-Kalender (1773). Her medtas et lengre tekstutdrag som, foruten å benytte uttrykket på norsk første gang (så vidt jeg kan finne), også på ganske underholdende vis illustrerer datidens innsikt i forplantningens mysterier:

«Den enstydige Avling kaldes saaledes, fordi der udtydes, at alle levende Ting avles av et Æg paa en og den samme Maade. Denne er to slags: Nogle, saasom Harvæus, paastaar: at alle Ting avles av Æg, og at det tilkommende Fosters første Grunde ligger udi Æggets springende Punkt ɔ: punctum saliens, men at Han-Sæden intet andet gjør, end at den først opvækker og opliver denne lille Grøde eller Spir. Den anden Sætting er Leuvenhoeks, der er stadfæstet av Hr: Boerhave, nemlig: at Sæd-Ormene svæmmer som Fisker i al Han-Sæd. Av en lykkelig Hendelse kan et av 600 Sæde-Dyr finde den lille Skramme i Ægget, komme derind og nyde der sin Forvandling. Ingen Avling kan skee uden Æg, og Ægget blier aldrig fruktbart uden Han-Sæd, ti dertil udfordres Sammenblandelsen av bægge Kjøn; Til denne Tiid, er troet: at Leuvenhoeks Sæde-Ormer ere levende Dyr i Han-Sæden, men nuomstunder troer nogle: at disse Ormer ere ikke oplivede eller organizerede Legemer, men blot nogle stumme Partikler, hvis Bevægelse kommer av Væskens Varme, saa de ere ikke Dyr begavede med en egen og frivillig Bevægelse, men de ere kuns nogle dovne Legemer svæmmende i den varme Han-Sæd, som nogle olieagtige Deele. Det samme tilstaar ogsaa Hr: Haller. Ved disse Sæde-Legemer blier dog Han-Sæden brugbar, men hvordan der gaar til, veed vi ikke.»

600 Sæde-Dyr, Sæde-Orme! Men Hammer nærmer seg sakens kjerne, det springende punkt, så og si. Leuvenhoek er nok Anton van Leeuwenhoek (1632–1723) som sterkt forbedret mikroskopet og er kjent som mikrobiologiens far. Legg også merke til anvendelse av ordet Sætting, som man skulle tro var innarbeidet fra engelsk i løpet av de siste 30 år og ikke i bruk for 250 år siden.

Niels Treschow oversatte det med det hoppende punkt i sine filosofiforelesninger fra 1806–1807, utgitt i 1811: «Hvorledes er den Art af Skabninger bleven til, som vi kalde Mennesker? Jo højere forfra vi kan udlede dens Udspring, desto bedre kiende vi, hvilken Retning den har taget, hvorledes den hoppende Punkt (punctum salicus[sic]) efterhaanden har udvidet sig, desto sikkrere kan vi ogsaa fra det Forbigangne slutte til det Tilkommende.» Tilsvarende Gunder Langberg i Hvori bør Almuens Ungdom undervises i Skolerne (1813): «Man lære altsaa ogsaa Almuens Ungdom i Skolen at kjende dette hoppende Punct, som vi kalde Sjæl, Aand, Tænkekraft».

At springende vant igjennom fremfor hoppende, skyldes ganske sikkert at det slik var innarbeidet i tysk, og at det i noen grad er synonymt. Abstrahert fra sitt utgangspunkt, har jeg eldste funn med springende i Marcus Jacob Monrads Tale paa Universitetets Stiftelses-fest den 2den September 1858: «Og især for et Folk, som det norske, der […] fylder Ideen og den frie Aandscultur sin Tilværelse, et Folk, der strax ved sin Fremtræden i Staternes Række har hævet frihedens Banner, et Folk, der saa at sige er oprundet i dette, i Videnskabens Aarhundrede og i hvis Skjebne det laa, at det netop i et videnskabeligt Institut skulde finde den første Realisation af, det første ‘springende Punct’ til sit selvstændige Liv.» Ja, det svulmer i brystet, det er nok mitt springende punkt som rødmer.

 * Illustrasjon: Thomas Hood, The Comic Annual 1838

 

Det springende punkt

Blått blod

Caricature of Bustle as snail, Punch, 20. augsut 1870engelsk: blue blood; tysk: blaues Blut

Være av kongeslekt, adelig. Brukes også utvannet (i dobbel forstand) om å ha fin familiebakgrunn. De fleste kilder henfører det til Castilla (sangre azul), der det enten kom fra maurerne som sa det om de lyshudete europeernes synlige blodårer (S. Husøy, NRK 2001), eller de finere kastiljanske familiene som var opptatt av å føre slekten sin ublandet tilbake til de formodentlig lyse vestgoterne, som hadde vandret inn i dagens Spania på 400-tallet (etymonline.com, tysk wikipedia). Den spanske kongen regner visstnok fortsatt sin avstamning fra vestgoterne. At det er blodårenes blålige farge gjennom den lyse huden som ligger til grunn, er det enighet om. Dette var også fint forenlig med å skille bønder, som måtte arbeide ute i solen, fra adelen, som kunne holde seg unna og bevare sin blekblå teint.  

Den spanske opprinnelsen er også temaet for den tidligst dokumenterte norske bruken av uttrykket; en artikkel i Den Constitusjonelle 14.10.1836 under tittelen De spanske Grander («af Allg. Zeitung», formodentlig en oversettelse fra den tyske avisen): «Grandeza’en kan ikke mere rose sig af dens ublandede sangre azul (blaa Blod). Mesalliancer bleve sanktionerede ved kongelig Autoritet — en Afvigelse fra gamle Skikke, for hvilken de, ifald den har Indflydelse paa at forbedre Descendentsen (hvilket dog lader sig betvivle) maa være Hs. Majestært Tak skyldige.»

En annen variant finner vi i Georg Brandes brev til Ellen Key 4.1.1898: «Jo, nu begynder den svenske Chauvinisme at grassere som den (kun lidt mere seminaristiske) norske. Læste De en ung Docents Foredrag om Svenskerne som Jordens første Folk, det eneste Adelsfolk, der havde den germanske Races blaa Blod i sine Aarer.»

Et eksempel på utvannet bruk er overskriften «Med blått blod i årene» i Drammens Tidende 27.8.2015, om fotballspilleren Bjørn Gulden og hans far og morfar i samme bransje. Vi har altså en slags fotballadel.

Noen dyrearter, bl.a. blekkspruter, snegler og den navneriktige kongekrabben, har faktisk blått blod fordi de bruker hemocyanin med kobberioner i stedet for det jernholdige hemoglobin til å transportere oksygenet i blodårene. Om sneglens likhet med endel kongefamilier er helt tilfeldig, har jeg ikke kunnet dokumentere.

* Tegning fra Punch 1870, muligvis av Edward Linley Sambourne

Blått blod