Død og pine, pinadø

kittelsen tønne

engelsk: damn and blast; tysk: Donnerwetter

I dag er dette et utrop eller en ed – for det meste parodisk, men uansett som uttrykk for noe overraskende eller fælt. Det er en forkortet versjon av den opprinnelige form Guds død og pine, og varianter finnes, som Guds død! (Walter Scott, Woodstock, eller Ridderen (1827, s. 187): «Guds Død Ven! hvorledes skulde det være skeet?») og vor Herre Død, (Asbjørnsen, Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848, s. 187): «Da blev jeg sindt og tog vor Herre Død til at bande lidt», og videre Gud/Jesus/vor herres død og pine. Les videre “Død og pine, pinadø”

Død og pine, pinadø

En bjørnetjeneste

misc c a 1839 hood

engelsk: disservice; tysk: Bärendienst

En velment, men uheldig hjelp som gjerne virker mot sin hensikt eller resulterer i noe galt.

Eksempler på forfeilet hjelp er det en del av i litteraturen, også før den ble tillagt bjørnen. Les videre “En bjørnetjeneste”

En bjørnetjeneste

Nesestyver

thomas-rowlandson-beadle-and-barrow-women-1819

engelsk: a slap in the face; tysk: Nasenstüber

Å gi eller få en nesestyver er et (oftest lettere) slag på nesen. Det kan også brukes om en irettesettelse, skuffelse eller en lærepenge. ODS skriver det er av ukjent opprinnelse, men fører det til tysk, Nasenstüber, tilsvarende slektsforhold i Bokmålsordboka, sammen med opplysningen «egentlig ‘en som farer inn på nesen’», som for meg var litt uklart. Les videre “Nesestyver”

Nesestyver

Furet værbitt

ja vi elsker

Norge.

Brukes oftest spøkefullt/noe selvironisk: «Det takkes, det værsåsnilles, det smiles, blunkes og holdes dører dagen lang. Noe annerledes enn slik vi oppfører oss overfor andre hjemme i furet værbitt. Noen blir nærmest sprø av alt dette. Jeg må innrømme at jeg liker det.» (Espen Aas: Smil til verden, NRK Urix 22. februar 2014.) Antydningsvis nedsettende: «Hos oss, her hjemme i Furet Værbitt, har hans reinkarnerte tankegods manifestert seg i et ideologisk prosjekt som har som hensikt å bryte ned museenes funksjon som bevarere og ankerfester for det vi måtte ha av dannelsestradisjon i vårt land.» (Odd Gunnar Skagestad: Tilbake til futurismen 2009.)

Linjen «furet, vejrbidt over Vandet» finnes i Bjørnsons dikt Ja, vi elskers første vers (1859) og gjentas i siste vers. Det er et furete og værbitt landskap som sett fra havet stiger opp over horisonten som der menes, men for barn, som jo gjerne synger denne sangen, er ordene oftest uforståelige. Melodien er skrevet i 1863 av Bjørnsons fetter, Rikard Nordraak.

I anledning femtiårsjubileet for Grunnloven 17. mai 1864 på Eidsvoll ble Norsk Fædrelandssang, som den da het, første gang fremført offentlig. Norge har aldri formelt vedtatt noen nasjonalsang, men fra midten av 1860-tallet ble Bjørnson/Nordraaks sang ifølge Kydland/Ystad i en artikkel på nb.no (16.5.2014) gradvis mer populær enn andre, konkurrerende fedrelandssanger, som Nordahl Bruns drikkevise For Norge, Kjæmpers fødeland (1771) eller  Sønner af Norge (1820) med tekst av Henrik A. Bjerregaard og melodi av Christian Blom (som frem til tidlig nittenhundretall var den mest brukte i formelle sammenhenger).  Ja, vi elsker er nå utvilsomt oppfattet som offisiell.

Bjørnson lot diktet trykke 1. oktober 1859 forut for Stortingets åpning i avisen Aftenbladet, der han selv nettopp var blitt medarbeider. Litt kuriøst inneholdt teksten, som altså var tilegnet kong Karl IV (Karl XV i Sverige), opprinnelig et vers som kanskje ikke helt egner seg i en norgeshymne, og som Bjørnson senere klokelig luket ut, der det lød:

Nu gror bare Ax i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Bjørnstjerne, da!

Den endelige versjonen er først å finne i Digte og sange fra 1870. Bjørnson selv, stakkar, har i 1905 i et tungt hjertesukk uttalt: «Hvor jeg viser meg, blir jeg møtt med den sangen, den gjør meg snart gal, den forfølger meg overalt; kommer jeg inn på et hotell, samler pikkoloer og oppvartere seg for å synge den til meg, – ja, det ender vel med at om jeg oppsøker ‘et visst sted’, samler rengjøringsdamene seg utenfor og feirer mitt besøk med avsyngelse av ‘Ja, vi elsker!’» (Jørgensen: Historien om «Ja, vi elsker» 2002).

I noe modernisert språkdrakt lyder hele nasjonalsangen slik:

1.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod!

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig!

6.
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Publisert 17. mai 2016.

* Illustrasjon: Rikard Nordraaks renskrevne manuskript til Norsk Fædrelandssang, Nasjonalbiblioteket

 

Furet værbitt

Kjempe mot vindmøller

G dore kjempe mot vindmøller

engelsk: tilting at windmills; tysk: gegen Windmühlen kämpfen

Å kjempe mot innbilte motstandere, en håpløs kamp mot egne vrangforestillinger. Passer bra om konspirasjonsteoretikere.

Opprinnelsen er den minneverdige scenen i Miguel de Cervantes Saavedras Don Quijote (El ingenioso hidalgo Don Quixote de La Mancha, første bok, fra 1605), «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», som angriper vindmøller i den overbevisning at de er kjemper. Det går ikke så bra (her 1916-oversettelsen, s. 66): «vel dækket av sit skjold og med fældet lanse, sprængte han Rocinantes fyrigste galop mot den nærmeste mølle; men i det samme han gav den et lansestød i vingen, begyndte vinden at drive den saa forskrækkelig at den splintret lansen og trak med sig baade hest og rytter, som ilde tilredt blev slængt bortover marken.»

En anmeldelse av Bjørnsons Dikt til Statsraad Stang i Aftenposten 22.9.1871 er morsom lesning: «Digtet er, som Digt betragtet, ret smukt, og hører til de saare faa Digte fra Bjørnsons sidste uheldige politiske og polemiske Periode, hvori man endnu kan spore Glimt af, at Digtekunstens harmoniske, fredelskende Muse ikke totalt har forladt ham under hans forvirrede Kamp a la Don Quixote med alskens politiske Vejrmøller; men saameget mere maa man, naar man har bemærket dette poetiske Glimt under den politiske Aske, beklage, at der er Udsigt til at ogsaa denne gjenværende Gnist kan slukkes, dersom han fremdeles vil fremture i Misforstaaelsen af sit Kald og sin Opgave i Livet.»

Holberg omtaler å kjempe mot vindmøller et par ganger, som i Heltindehistorier II (1745, s. 246): «En fornuftig Mand bukker sig, naar han gaaer igiennem lave Dørre, en Daare derimod løber Hovedet mod Veggen, og med Don Qvixot duellerer med Vindmøller», men altså begge ganger uttalt med referanse til Don Quijote. Charlotta Dorothea Biehl oversatte Cervantes’ roman til dansk først i 1776, men Cervantes var nok vel kjent blant de språkmektige lenge før. Det er mye Quijote i både Erasmus Montanus og Jeppe paa Bierget (hva er det forresten med Holberg og fjell?). I Moths ordbok fra ca. 1700, under oppslaget slag, kan man se uttrykket «Hand har fâedt et slag af en veirmølle», som nok er en referanse til Cervantes, og nevnte Biehl brukte denne formuleringen i et av sine egne stykker (via ODS): «Det er en meget latterlig Karl, han forekommer mig, som om han havde faaet et Slag af en Veir-Mølle».

Wergeland lar Don Quixote opptre i stykket Phantasmer (1829) og selv fortelle at han «med egen Haand, hugget en Veirmølle sønder og sammen», men først mot siste fjerdepart av århundret ser det ut til at å fekte/kjempe/slåss med vindmøller er allmenn fellesreferanse i skriftlige kilder uten også å vise til opphavet. Det er inkludert som «Han fægter gjærne mod vejrmøller» i Maus Dansk Ordsprogs-Skat 2 1879 (s. 55) uten noen ytterligere referanser.

I dag støter man ofte på klisjeen i betydningen å kjempe mot en overlegen eller uslåelig fiende. Tom Kristensen i Dypet (2010): «Ja, vi møtes en liten gjeng, jevnlig. Vi kjemper en kamp mot jævlig svære vindmøller.» Noen vil hevde at dette er feilbruk, men det spørs om det ikke bare er en kamp mot vindmøller å tro at uttrykkets opprinnelige røtter er en evig rettesnor for noe rett eller galt, eller at det nytter å protestere mot en frases faktiske anvendelse. Om ikke annet er det i hvert fall i Sancho Panzas ånd å misforstå og vrenge på etablerte ordtak.

Miguel de Cervantes Saavedra døde den 23. april for 400 år siden, samme dag som William Shakespeare, tre dager forut for denne posten.

* Illustrasjon: Gustave Doré 1863

Kjempe mot vindmøller

Løgn og bedrag

Gustave_Doré_-_Baron_von_Münchhausen_-_034

engelsk: lies and deception, a pack of lies; tysk: Lug und Trug

Løgn er ytringer som ikke er i overensstemmelse med sannheten, bedrag er at noe fremstilles eller fremtrer som noe annet enn det er, og slik er de beslektet. En løgn blir vel av mange oppfattet som grovere om den benevnes i tospann med en fetter som bedrag, tremenningene dikt, snyt og latin eller den er loddrett eller ren og skjær. Det finnes mange varianter (på 1800-tallet var løgn og svig ganske utbredt), men i hyppighet er løgn og bedrag nå utvilsomt den mest utbredte.

Koblingen kan man finne i Hans Christensen Sthen: Christelige oc vdkaarne Bøner (1577, s. 107): «ieg haffuer icke paakaldet oc priset dit hellige Naffn aff Hiertet, Men misbrugt det, met Banden, Løgn oc Bedregeri», men det føles ikke helt satt som tospann ennå. I Hans von Aphelens Kongelig Dansk Ord-bog (1764) er løgn og bedrag oversatt til «auf Lug und Trug ausgehen», og er det eldste funn i akkurat denne formen. Frasen står i bibelen, men kom først inn i 1978-oversettelsen, bl.a. i Mika 2,11 (her 2011-overs.): «En som fór med løgn og bedrag og sa: ‘Jeg spår for deg om vin og drikk’, det ville vært en profet for dette folket!». Jeg tror Mika snakker om politikere. I Chr. IVs bibel (1633) er uttrykket Løgneprædickere.

Kanskje holdt det seg som et kraftuttrykk litt uegnet for papiret, (eller verden var en periode et bedre sted?), men mot slutten av 1800-tallet forandrer det seg. Først i Arne Garborgs Henrik Ibsen’s «Keiser og Galilæer» (1873 s. 51): «Isandhed et eiendommeligt Træk hos den Mand, der har ofret sit Liv paa at godtgjøre, at Galilæeren kun ved Løgn og Bedrag har hævet sig til guddommelig Værdighed.» Ibsen bruker det selv i En Folkefiende (1882): «Og det er nok svare knapt med surstoffet i mange, mange huse her i byen, lader det til, siden hele den kompakte majoritet kan være samvittighedsløs nok til at ville bygge byens opkomst på et hængedynd af løgn og bedrag.» Bjørnson utvidet det til verden i Det flager i byen og på havnen (1884 s. 255): «Værden var bare løgn og bedrag.» Herfra og fremover er det mengder med løgn og bedrag i den norske litteraturen.

Ibsen syntes nok mye i verden var løgn og bedrag, og benytter det også i Rosmersholm (1886). På Torbjørn Røe Isaksens blogg konservativ.no kan man finne en liste over noe han kaller uparlamentariske ord og uttrykk. Disse hevdes å ikke være lov å si fra talerstolen på Stortinget og «som tidligere er påtalt». Her finner vi kraftvarianten løgn og forbannet dikt. Det er mulig stortingspresidenten er lei av alle politikerspirene som tror de er Peer Gynt (1867):

Flugt over Gjendin-Eggen.
Digt og forbandet Løgn!
Oppover bratteste Væggen
med Bruden, – og drukken et Døgn;

jaget af Høg og Glenter,
truet af Trold og sligt,
turet med galne Jenter; –
Løgn og forbandet Digt!

(Forbudslisten inneholder også rent bedrag, juksemaker pipelort og, av alle ting, kokkelimonke.)

Å koble løgn og dikt var for øvrig ikke noe Ibsen fant på: I den første komplette danske bibeloversettelsen, Christian IIIs bibel fra 1550, kan man lese i Daniel II, tredje avsnitt (s. 701) «lige som de der tage dem faare at tale løgn oc dicte faar mig, indtil tiden forløper sig». I 1633 ble dette noe omformulert til «lige som deris der tage dem for at tale Løgn oc dicte for mig, indtil tiden forløber sig». I 1858 er det fortsatt ganske ubehjelpelig, men dikt er blitt fordervelig: «som de, der have tagit eder for at sige løgnagtig og fordærvelig Tale for mig, indtil Tiden er forandret». I 1930 er det skammelig: «Men I er blitt enige om å fortelle mig en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre sig», i 1978 kommer klisjeen føre bak lyset: «Men dere er blitt enige om å føre meg bak lyset med en løgn, i håp om at tidene skal forandre seg».

Fra 2011 lyder Daniel 2,9 selvfølgelig slik: «Men dere er blitt enige om å lure meg med løgn og bedrag til tidene forandrer seg.» Jeg tror vi kan lære av dette at dikt er bedrag, og at vi bør styre unna poesi og politikk.

* Illustrasjon: Gustave Doré, Baron von Münchhausen 1862

.

Løgn og bedrag