Ta sin hatt og gå

the-humorist-robert-cruikshank-1837-gryte-pa-hodet

engelsk: to take ones hat and go, pick up and leave; tysk: den Hut nehmen u.a.

Å slutte, gi opp, si opp, bli oppsagt, gå sin vei. Før i tiden var dette noen man gjorde, altså tok sin hatt når man gikk. Jeg vet ikke hvorfor det var viktig å spesifisere at man tok med seg hatten; hva med nøkler, frakk og lommebok? Han tok sitt skjerf og gikk sin vei? I føljetongen Lord Oakburns Døttre av Ellen Woods i Morgenbladet 29.11.1864 kan man f.eks. lese at «[d]et første, Sir Stephen, gjorde da han havde spist Frokost i største Hast, var derfor at tage sin Hat og begive sig hen til Arresten». Det er påtagelig at forfatteren synes det nødvendig å bemerke dette med hatten (og kanskje også at han tok seg tid til å spise frokost, men det er en annen sak). Les videre “Ta sin hatt og gå”

Ta sin hatt og gå

Spise hatten min

Karl II av England. Det var kanskje denne hatten man måtte spise
Charles II av England og muligvis hatten det egentlig dreier seg om.

engelsk: eat my hat; tysk: fresse einen Besen

Et løfte man gir, eller innsats man satser, når man er helt sikker på utfallet. Hyppig klisjé i Donald Duck og gamle filmer.

Antagelig er uttrykket spredt som følge av oversettelse fra engelsk. På engelsk var det å vedde hatten et gammelt stående uttrykk, se bl.a. i Shakespeares Love’s Labour’s Lost (1594, V,2: «My hat to a halfpenny»). Det eldste spiseløfte jeg kan dokumentere, er Thomas Bridges’ Homer Travestie (A Burlesque Translation of Homer) fra 1770 (s. 264):

For though we tumble down the wall,
And fire their rotten boats and all,
I’ll eat my hat, if Jove don’t drop us,
Or play some queer rogue’s trick to stop us.

Etymonline hevder at folk har veddet å spise hatten siden 1770, så Bridges er kanskje første tilfelle, i tillegg står her, formodentlig med støtte fra OED, som sier det samme, at det opprinnelig har vært to eat Old Rowley’s hat. Old Rowley var ifølge The Phrase Finder en av favoritthingstene til kong Karl II (Charles II av England, 1630–1685). Navnet gled over på kongen selv, antageligvis på grunn av av kvinnehistorier, men hvorfor hatten hans skulle bli gjenstand for fortæring er uklart. En teori er at han likte å gå med fjærprydede og usedvanlig outrerte hatter, som dermed ville være ekstra vonde å spise. Dessverre er det visst ingen skriftlige kilder som underbygger denne underholdende forklaringen.

Med Charles Dickens’ Pickwick Papers (1836, s. 468) begynner spredningen til flere språk (til dansk alt i 1840): «If I knew as little of life as that, I’d eat my hat and swallow the buckle whole.» Fra tiden før 1900 kan man finne flere oversettelser til dansk/norsk (foruten Dickens) med uttrykket i nb.no.

Fra norske forfattere dukker det først opp 1934 i Carl-Fredrik Kaltenborns kriminalroman Alternativ 3 (s. 24): «Men jeg skal spise min hatt på at ekteparet har trettet.»

Siden nærpå ingen bruker hatt lenger, er det et godt eksempel på et tomt løfte, se dette.

* Maleri av/etter John Michael Wright (1617–1694)
Spise hatten min