Adams barn

pèlerinage de vie humaine de Digulleville ballspill 1401-1410

engelsk: the children of Adam; tysk: Adams Kinder

Mennesket. Uttrykket kommer fra Bibelen, Siraks bok 40,1 (en av de deuterokanoniske bøkene): «Uro og strev er alle menneskers lodd, et tungt åk er lagt på Adams barn», men ikke i de første oversettelsene fra 1550 og 1633. Likevel er uttrykket i bruk fra 1500-tallet, som hos Hans Christensen Sthen: En Liden Haandbog (1578): «Ieg er den som riffuer aff Verden bort, / For Syndens skyld alle Adams Børn kort», og Hans Mogensens Ligprædicken Offuer Erlige Velbyrdige Jacob Huitfelds til Bæridzgaard Jordeferd i Trundhiem 9. Junij, Anno 1583 (upag., men s. 95): «Oc der som noget Adams Barn døde, før end det selff kunde Synde, da døde det i sin Faders venskaff oc forbund met Gud oc bleff saligt». Det anvendes lite i dag, utenom i religiøst motiverte tekster, om man skal dømme etter treffene i Nasjonalbiblioteket.

* Illustrasjon: Fra de Digulleville: Pèlerinage de vie humaine  1401–1410
Reklamer
Adams barn

Ikke det grann

pèlerinage de vie humaine de Digulleville kiste 1401-1410.PNG

engelsk: not in the slightest; tysk: nicht im Entferntesten

Ikke noe. Vi har mange måter å formulere det tilsvarende på, som ikke (d)et fnugg, ikke det minste, ikke en døyt, ikke det spor. Grann brukes her med samme betydning som fnugg, smule, ubetydelighet. I Falk og Torp (1903–1906) oppgis at ordet er avledet av angelsaksisk grindan, knuse, male (tilsvarende engelsk grind), og da vel synonymt med ikke en smule. Grand på norrønt betyr ellers skade (Fritzner 1886). Et annet opphav kan være gran som den minste vektenheten, ifølge SNL tilsvarende 3,8 milligram, 3,6 mg om det gjaldt penger og 62 mg som apotekermål. I så fall er det i slekt med den engelske målenheten grain (fra korn, av latin granum), som ifølge Britannica utgjør ca. 65 mg, og tysk gran, spansk/italiensk grano, nederlandsk grein osv., alle i størrelsesorden 50–70 mg. I Norge ble tilsvarende enhet vanligvis kalt en æs (16 grann).

Kalkar siterer i sin Ordbog til det ældre danske sprog (1300–1700) blant annet Nye Danske Magazin II, som skal ha et eksempel fra 1510: «the ere flere, en i solen er grandh». Andre eldre eksempler på ordet har vi i Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica (kommentar til Luthers lille katekisme, bind 2 1651, s. 1319): «For huilcken Hedningene ere actede, som en Draabe aff en Spand, oc som et Grand i Veyskaalene, ja som intet» og Dorothe Engelbretsdatters «Morgen-Suck» i Siælens Sang-Offer (1678, s. 196): «Giff hannem Hierted hver en grand, / Hand er detz rette Eyermand». Moths ordbok fra ca. 1700: «gran eller grand/et/Er det ringeste eller mindste, som er til, eller kand tenkes. Atomus», og som eksempel: «der var ei det mindste gran at see».

Det er noe snålt og fremmedlydende å putte ordet det før substantivet i dette og lignende uttrykk. Helt slik finner jeg det i NB først i Dagbladet 3.11.1879 (som siterer fra Fedraheimen): «Eg er ikkje det Grand glad i dei Bladi, som ligg her og vil dylja burt fyr os det, som er uppe hjaa andre Folk». I skjønnlitteraturen først hos Arne Garborg, Mannfolk (1886): «Jeg undres ikke det Grand paa at hun gir sin Mann en god Dag».

Hvis det er et grann, for eksempel et lite et, så får vi frasen lite grann. N.F.S Gruntdvig i Danne-virke (fjerde bind, 1819, s. 75): «Der behøves i det Mindste et lille Grand sund Fornuft», og Hans Allums Provindsiaden fra 1831 (i muntlig stil, s. 57): «Dom har bejynt herute lite Gran», er så vidt jeg kan se de første i NB. Det blir ofte uttalt litegranne, (og for så vidt ofte også skrevet slik med 48 000 googletreff, og iallfall brukt siden Christian Krohg i Albertine (1886, s. 125): «ossaa skulde du klippe den litegranne»), men uten oppføring i Norsk Ordbok eller Bokmålsordboka.

* Illustrasjon: Fra de Digullevilles Pèlerinage de vie humaine, 1401–1410

 

.

 

Ikke det grann